Livet er rått :-(

[Gjest ambrose]

Det er, og har vært, så vondt i dag. Det som skulle bli en fin dag for min mor, ble bare en veldig vond dag og som endte med at jeg har grått lenge. Og jeg er alene om det.. ingen å støtte meg til, ingen av mine forstår hvor vondt det er..

Hver dag venter jeg meg tlf - telefonen med den mest grusomme beskjeden jeg vil få - at hun er død. Og hver gang jeg drar fra henne tenker jeg at det er siste gang jeg ser henne. Så jeg gjør hvert besøk som om det var siste gang jeg ser henne, og slik har det vært i over et halvt år..

Føler at håpet om at hun skal blir frisk blir mindre og mindre. Hun ligger hele tiden, og de får henne sjelden opp fra sengen. Det eneste hun gjør, er å spise og drikke selv.

Hadde jeg visst at hun skulle bli slik, ville jeg gjort så mye annerledes mens hun var frisk. Hun kan knapt gjøre rede for seg nå, finner ikke ordene.

Det er så vondt når ens nærmeste rammes av hjerneslag og forvandles så totalt fra frisk til syk på sekunder.

Min mormor var friskere enn henne, hun fikk slaget på motsatt side og klarte til og med å gå (dog med støtte av min morfar). hun levde bare noen mnd etter slaget. Min mor er sykere.

Det er hennes dag i dag. Jeg bakte kake til henne, hun svarte nei til hjemmesykepleirne at den ikke var god. Jeg ble så lei meg, selv om jeg vet at hun ikke alltid skjønner hva hun svarer på.

Det siste hun sa til meg, like før slaget i mine armer var "jeg er ferdig jeg, xxx (navnet mitt). Jeg tror hun visste hva hun snakket om :-(

Hun betegnes ikke en gang som eldre, men fortsatt ung, av leger og pleiere.

Livet kan være så jævlig rått og brutalt :-(

[Gjest Christine81]

Stakkars, det må være tøft for deg. Skjønner godt at du har det vanskelig no. Tenker på deg. Klem

[Gjest ambrose]

Stakkars, det må være tøft for deg. Skjønner godt at du har det vanskelig no. Tenker på deg. Klem

Takk, det vamer...

[Katt-ja]

Så trist for deg!

Håper hun kommer seg en del - det er det vel muligheter for, er det ikke?

[ekte nick]

Tøft for deg å føle deg så alene med dette. Fint at du forteller oss om det ihvertfall. Vi lytter.

Trøsteklem til deg.

[Gjest ambrose]

Så trist for deg!

Håper hun kommer seg en del - det er det vel muligheter for, er det ikke?

Det ser ikke sånn ut nei, pleiere begynner også å gi opp nå, det er ikke noen endring..

[Gjest ambrose]

Tøft for deg å føle deg så alene med dette. Fint at du forteller oss om det ihvertfall. Vi lytter.

Trøsteklem til deg.

Takk for støtten, setter veldig stor pris på det.

[Ferskenblomst]

Føler så med deg, Har selv mistet begge mine foreldre. Min far i 2004, han hadde da vært dement i flere år, og kjente meg ikke igjen de siste årene. Ganske sårende for en datter å stå ved siden av sin far og høre han si at han ikke hadde barn, selv om jeg så godt vet at han ikke visste hva han sa. Min mor fikk flere små hjerneslag, og hadde kreft, så falt hun på gulvet hjemme. De siste dagene tilbrakte hun på sykehus/sykehjem, og vi visste hvilken vei det gikk. Hun sluttet å spise, alt smakte vondt, og det kom av at hun hadde sopp i munnen. En veldig vanlig følge ved sykdom og medisinbruk.

Det verste er at man føler seg så hjelpeløs, og "unyttig". At det uansett ikke er noe man kan gjøre. Man kan ikke forberede seg på de dårlige nyhetene man vet kommer. Men i etterkant ble det ikke så ille som jeg hadde trodd. Hun hadde det vondt, mye smerter, og min mor var i motsetning til din mor, en eldre kvinne som hadde levd sitt liv. Jeg har fremdeles savnet etter in mor, men føler også på at det var godt hun fikk slippe, når det uansett bare gikk en vei.

Jeg har ikke noen trøstende ord å gi bare at jeg vet hvordan det er. Og sender en stor trøsteklem.

[Gjest ambrose]

Føler så med deg, Har selv mistet begge mine foreldre. Min far i 2004, han hadde da vært dement i flere år, og kjente meg ikke igjen de siste årene. Ganske sårende for en datter å stå ved siden av sin far og høre han si at han ikke hadde barn, selv om jeg så godt vet at han ikke visste hva han sa. Min mor fikk flere små hjerneslag, og hadde kreft, så falt hun på gulvet hjemme. De siste dagene tilbrakte hun på sykehus/sykehjem, og vi visste hvilken vei det gikk. Hun sluttet å spise, alt smakte vondt, og det kom av at hun hadde sopp i munnen. En veldig vanlig følge ved sykdom og medisinbruk.

Det verste er at man føler seg så hjelpeløs, og "unyttig". At det uansett ikke er noe man kan gjøre. Man kan ikke forberede seg på de dårlige nyhetene man vet kommer. Men i etterkant ble det ikke så ille som jeg hadde trodd. Hun hadde det vondt, mye smerter, og min mor var i motsetning til din mor, en eldre kvinne som hadde levd sitt liv. Jeg har fremdeles savnet etter in mor, men føler også på at det var godt hun fikk slippe, når det uansett bare gikk en vei.

Jeg har ikke noen trøstende ord å gi bare at jeg vet hvordan det er. Og sender en stor trøsteklem.

''Ganske sårende for en datter å stå ved siden av sin far og høre han si at han ikke hadde barn, selv om jeg så godt vet at han ikke visste hva han sa.''

Ja, ikke sant.. Jeg kjenner følelsen..

Takk for at du delte din historie og for omtanken.

[Gjest ambrose]

Føler så med deg, Har selv mistet begge mine foreldre. Min far i 2004, han hadde da vært dement i flere år, og kjente meg ikke igjen de siste årene. Ganske sårende for en datter å stå ved siden av sin far og høre han si at han ikke hadde barn, selv om jeg så godt vet at han ikke visste hva han sa. Min mor fikk flere små hjerneslag, og hadde kreft, så falt hun på gulvet hjemme. De siste dagene tilbrakte hun på sykehus/sykehjem, og vi visste hvilken vei det gikk. Hun sluttet å spise, alt smakte vondt, og det kom av at hun hadde sopp i munnen. En veldig vanlig følge ved sykdom og medisinbruk.

Det verste er at man føler seg så hjelpeløs, og "unyttig". At det uansett ikke er noe man kan gjøre. Man kan ikke forberede seg på de dårlige nyhetene man vet kommer. Men i etterkant ble det ikke så ille som jeg hadde trodd. Hun hadde det vondt, mye smerter, og min mor var i motsetning til din mor, en eldre kvinne som hadde levd sitt liv. Jeg har fremdeles savnet etter in mor, men føler også på at det var godt hun fikk slippe, når det uansett bare gikk en vei.

Jeg har ikke noen trøstende ord å gi bare at jeg vet hvordan det er. Og sender en stor trøsteklem.

''Ganske sårende for en datter å stå ved siden av sin far og høre han si at han ikke hadde barn, selv om jeg så godt vet at han ikke visste hva han sa.''

Ja, ikke sant.. Jeg kjenner følelsen..

Takk for at du delte din historie og for omtanken.

[org]

Uff - så vondt!

Det er vanvittig smertefullt å miste sine kjære, bit for bit, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg føler med deg.

[Gjest ambrose]

Uff - så vondt!

Det er vanvittig smertefullt å miste sine kjære, bit for bit, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg føler med deg.

Jeg skjønner hva du mener, og det er akkurat det det er også.

Takk for omtanken.