Hva skal jeg gjøre?

[vilde2]

Etter nesten 20 år som lykkelige samboere (trodde jeg) og foreldre til 2 flotte barn på 14 og 17 år fikk jeg for ca 2 mnd siden at samboeren min ville flytte fra meg. Grunnen var at han ikke lengre visste hva han følte for meg. Etterhvert fortalte han at han at han har følt seg utbrent og deprimert i ca 4 år ( men har i tillegg slitt med hard ballast fra oppveksten med omsorgssvikt, dårlig selvbilde og sosial angst) De siste 4-5 årene har han også slitt i forhold til jobben sin, liker forsåvidt jobben,kollegaene og det faktum at han tjener godt, men han har aldri fri. Kollegaer, sjefer, kunder ol ringer konstant også i sent på kveldene, helger og i ferier og kan ikke en gang ta en sykedag uten at det hoper seg opp på jobben så sykemelding er det absolutt ikke snakk om....sier han... De siste årene har vært preget av at han har vært så sliten og utmattet at han ikke har klart å gjort mye annet enn å ligge på sofan etter arbeidstid. Der har han ligget og hatt dårlig samvittighet for at han ikke har vært en god nok far for barna ( Han klarer heller ikke å holde fokus i samtaler med de) Ikke har hjulpet meg i hjemmet slik at jeg i de siste årene har tatt ansvar for det meste i hjemmet. Har heller ikke "giddet" å deltatt på noe sosialt. samt at han har slitt med dårlig søvn. Alt dette har jeg til nå trodd at det har vært en varangvilje fra hans side og har til tider vært frustrert og latt dette gått ut over X i form av div klaging og syting. Nå skjønner jeg at mannen sikkert er utbrent og trenger hjelp. Han sier dessuten at jeg og barna får det så mye bedre uten han. At jeg egentlig ikke elsker han, pga div avvisninger., inisjativ til intimitet osv. At jeg ikke ser det ikke nå, men at jeg kommer til å finne en som er mer som er lik meg enn han er osv. Vi har alltid og er (fortsatt) veldig fysiske, i form av kjærtegn, ømme og gode ord og snille med hverandre. "alle" har sett på oss som det perfekte parret. Planen hans nå er; Flytte ut for å tvinge seg til daglige gjøremål som å gå i butikken og handle, stelle hus, møte venner, ha kvalitetstid med barna når det passer de i stedet for kvantitetstid Les: ligge på sofa og se tv med de. Saken er at dette har kommet så snikende at han tror det er slik han er blitt. En "raring" som han sier selv som har det best alene. Må også legge til at faren hans også sliter med sosial angst og har de siste årene levd helt alene nesten uten noen form for kontakt med hverken familien eller omverdenen. DEtte skremmer selvsagt X og mener ved å gjøre dette som å finne seg selv ved å flytte alene og tvinge seg inn i daglige rutiner tror han 100% på at han skal greie dette uten hjelp. For meg høres det hele ulogisk ut, men jeg når ikke fram til han og er fast bestemt på at dette er løsningen. Jeg har bedt han om å søke hjelp, men det blir han nesten rasende av å høre, tror ikke han kan fikses osv.... Jeg på min side blir nesten litt schizofren av dette. Han sier en ting og utrykker en annen ting fysisk i sengen om natten. Stryker og kysser meg og ønsker intimkontakt med meg. mens om dagen sier han at han ikke er glad i meg. Føler nesten at dette er noe han har bestemt seg for for å gjøre situasjonen eller at det blir lettere for han å gjennomføre sin plan.. Spørsmålet mitt er hvordan skal jeg forholde meg til dette? Er han virkelig ikke glad i meg lengre, er det jeg som er problemet? Skal jeg støtte han og bare la han flytte ut. Jeg ønsker virkelig det beste for han. Jeg har fortalt han mange ganger hvor mye han betyr for meg og at jeg vil ha han og hjelpe han gjennom dette nå som jeg vet at han sliter. Han er tross alt min store kjærlighet og et varmere og raust menneske skal man lete lenge etter. Må også legge til at han har fortsatt klart å holde en fasade blant venner og kollega og har ikke snakket med noen andre enn meg om dette. Hilsen en fortvilt og ulykkelig snart x kjæreste;(

[EnolaGay]

Fyren er syk. Og han roter sammen årsak og virkning i en salig røre. Dere må ha hjelp utenfra. Både på samlivsdelen og han for personlige problemer.

Mekling er obligatorisk når dere har felles barn. Du kan ta en time først alene og fortelle det samme som du gjorde her. Dine tanker og følelsler. Kanskje kan terapeuten på familiekontoret få han til å åpne øynene for at han MÅ ha hjelp.

[Gjest fremdeles gift]

Dette kunne jeg ha skrevet selv for snart ett år siden. Din historie er skremmende lik min.

Det som viste seg å være problemet hos min mann, var en uoppdaget D-vitamin mangel. Det tok en uke etter oppstart med D-vitamin, så begynte han å normaliseres.

Be mannen din om å ta en legesjekk, om ikke annet, så for din skyld. Sjekk ut bla stoffskifte, D-vitamin, B12 og ferritin.

[vilde2]

Fyren er syk. Og han roter sammen årsak og virkning i en salig røre. Dere må ha hjelp utenfra. Både på samlivsdelen og han for personlige problemer.

Mekling er obligatorisk når dere har felles barn. Du kan ta en time først alene og fortelle det samme som du gjorde her. Dine tanker og følelsler. Kanskje kan terapeuten på familiekontoret få han til å åpne øynene for at han MÅ ha hjelp.

Tusen takk for tips om mekling. Skal undersøke dette allerede i morgen:)

[vilde2]

Dette kunne jeg ha skrevet selv for snart ett år siden. Din historie er skremmende lik min.

Det som viste seg å være problemet hos min mann, var en uoppdaget D-vitamin mangel. Det tok en uke etter oppstart med D-vitamin, så begynte han å normaliseres.

Be mannen din om å ta en legesjekk, om ikke annet, så for din skyld. Sjekk ut bla stoffskifte, D-vitamin, B12 og ferritin.

Skal gjøre det! Tenk om det var SÅ "enkelt"

Takk fro tips

[Gjest Psyk av alt]

Om han har bestemt seg for å flytte og "klare seg selv", så er det vel ikke så mye du får gjort for å stoppe ham...?

Jeg støtter deg på at det virker som om han har fått en fix ide om hva som vil løse problemene hans, men nissene følger som regel alltid med på lasset. Hvis han fortsatt er glad i deg, men det maskeres av hans egne problemer, så håper jeg dere kan få hjelp til å få dette belyst, kanskje gjennom mekling.

En annen løsning er at han faktisk er usikker på hva han føler for deg og bruker sin egen utbrenthet som unnskyldning for å komme seg ut av forholdet.

Kanskje det hadde vært en løsning at han hadde fått alt litt på avstand slik at han lettere kan sortere hva som er hva?

Altså flytte ut en periode. Det er ikke sikkert at det er full katastrofe om han får tid til seg selv og sitt.

Du behøver ikke akkurat bifalle hans vilje om å flytte fullstendig, men si at du ikke er enig i at det er den beste løsningen, men at hvis han absolutt har bestemt seg så kan du ikke stanse det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er en meget trist historie, og jeg har hørt den en del ganger før.

En av de vanligste symptomer ved depresjon er anhedoni. Anhedoni - manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement for det som vanligvis har gledet en.

Partneren kan bli omfattet av denne anhedoni, og personen tror at det er kjærligheten som har forsvunnet. Overveiende sannsynlig er dette en følge av depresjonen. Derfor skal en aldri bryte ut av et forhold i en ubehandlet depresjon (om en ikke er utsatt for grov mishandling).

Din mann lider av en depresjon som han bør behandles for. Når depresjonen letter, kan alle de varne følelsene komme tilbake.

Jeg synes du skal ringe fastlegen hans og be om en samtale. Fastleger kan gjøre mer enn å behandle folk som oppsøker dem. De kan oppsøke sine pasianter for å høre hvordan det står til.

Jeg synes også at du skal forsøke å forklare mannen din at disse forsvunne følelsene kan ha forsvunnet pga depresjon og ikke pga at det er noe galt med forholdet.

Jeg ønsker deg og familien din meget lykke til :-)