Bipolar lidelse

[Gjest Aronsen 62]

Alvårlig bipolar lidelse. Jeg er en godt voksen mann på 50 år, jeg har levd store deler av mitt liv med en udiagnosisert psykisk lidelse, bipolar 1. Jeg fikk diagnosen som 43 åring, medisinert og behandlet i samtale terapi. På veien mot diagnosen så har jeg fått med meg mye rart og mange konsekvenser. Jeg har tillært meg teknikker for å takle manier, det jeg selv trodde var normalt og den gode ekte følelsen, jeg tillærte meg teknikker for å bringe meg ut av depresjoner og tilbake til manier. I dag, 50 år gammel er jeg medisinert og mangler manier men har tette og dype depresjoner. Når jeg fikk diagnosen i 2005 følte jeg en enorm lettelse og glede, endelig jeg kunne ta noen piller og alt var ved det normale. Årene har på ingen måte blitt slik og jeg sitter i dag igjenn med mange flere spørsmål en svar. Forhistorien: Jeg er født og oppvokst i en gammel konservativ familie, mor var mor, hjemmeværende uten ansvar for annet en hjemmmet og barne oppdragelse. Far var familiens overhodet, en høyt utdannet og vellykket mann. Min barndom, første 10-15 år er alikevel det jeg minnes som trygt, godt og harmonisk. Det jeg ikke skjønte særlig mye av var at min far periodevis isolerte seg i gråt og fortvilelse, mot etter en stund fungerte normalt igjenn. Min far hadde også en tante som hele sitt voksne liv levde på psykiatrisk pleiehjem, og en onkel som endte sitt eget liv. I 14-15 års alder begynte mitt liv gradvis å endre seg, jeg hadde en utaggerende oppførsel, raseriutbrudd, store stemnings svigninger etc. Min mor utviklet en redsel for meg og ble en ikke viktig person i mitt liv. Min far ble en mer og mer viktig person for meg, ga meg råd og jeg lærte meg teknikker for å stabelisere følelsene. Årene gikk, mine handlinger og oppførsel endret seg fra ille til værre. 18 år gammel var jeg direkte årsak til en annens død. Årene gikk, jeg fikk meg en høyere utdannelse, god stilling i privat næringsliv, jeg ble far og min far døde plutselig og uventet. Jeg hadde nå teknikker for å holde meg gående, sex og kvinnehistorier med mengder av skandaler, maktmisbruk og ville utagerende tiltak og en totalt uansvarlig pengebruk. I 1985 hadde jeg et alvårlig selvmords forsøk og mitt første møte med psykiatrien, jeg fikk angst dempende og beroligende legemidler og gikk til samtale terapi over 6 mnd. Terapien hjalp ikke mye, oppførslen var den samme. Jeg oppdaget nå at det var helt uproblematisk å jobbe å være uten søvn i 2-3 døgn, hadde enorm arbeids kapasitet og etablerte et tilsynelatende vellykket liv. Innad var handlingsmønster det samme, men depresjons perioder utviklet seg og gjorde meg periodevis handlingslammet. Jeg følte meg også konstant overvåket og forfulgt. Jeg klarte aldrig å være lenge på samme sted i arbeid, når personlige vansker meldte seg passet jeg på å slutte. Jeg hadde likevell de aller beste referanser og attester. I 1990 på jobb i utlandet kom det totale sammenbrudd, jeg fikk en alvorlig psykose, tvangs innlagt på lukket psykiatrisk. Min familie hjalp meg hjem til Norge og fikk meg innlagt på psykiatrisk i Norge. Hele fasaden falt sammen, egen og hele familiens økonomiske ruin og mengder av alvorlige konsekvenser. På psykiatrisk ble jeg møtt med respekt, forståelse og innlevelse, jeg begynte gradvis å få tilit til ansvarlig psykiater og enkelte spesial syke pleiere. Jeg fikk etterhvert tro på meg selv, fremtids muligheter og jeg hadde en samlet familie som støttet meg. Oppholdet varte over en lengre periode, permisjoner og leve sammen med samboer og barn fungerte bra. Etter utskrivelse gikk jeg en periode til poliklinsk behandling og skulle videre følges opp av min lege. Møte med lege ble ikke noen suksess, sikkert mange årsaker til det men resultatet ble en total og fullstendig legeskrekk. Jeg fikk korte og krasse meldinger om å ta meg sammen, at jeg var en resursj person og at jeg måtte ta vare på familien. I ettertid har det vist seg at det var mistanke om en manisk deppresiv lidelse. Tilbake til et desperat liv, stadig søken etter årsaker, via selvmedisinering med alkohol, psykologi studie for å finne årsak, korte opphold på psykiatrisk, egenerklæring og en idè om at jeg var alkoholiker med avsluttningsvis behandling av alkolisme etter Minnesota modell. Ingenting til hjelp og etter 5 år var det tilbake til det kjente og trygge, tillærte destruktive handlinger. Jeg holldt meg gående i manier og depresjoner, nye skandaler og konsekvenser, alkohol misbruk i kriser og til slutt total falitt i 2003. Etter dette tok det meg 2 år å komme meg til lege via et opphold på psykiatrisk, utredning på DPS og til i dag, 100% ufør tilbake skrevet til 2005. Så alle spørsmålene og følelsene: 1. Jeg lever mye av tiden i depresjon og angst, konsekvenser av livet, dårlig samvittighet og er i lange perioder helt avhengig av hjelp til å løse de enkleste problemer. DPS anser meg ferdig behandlet og jeg følges opp av lege. Finnes det behandlingsform, teknikker og muligheter som kan gjøre dagliglivet enklere ? Jeg har lært at alkohol ikke hjelper og jeg klarer ikke lenger å vende tilbake til gamle teknikker. 2. Tidvis blir jeg forbannet, i 1990 når det var mistanke om diagnosen, jeg var motivert og på desperat søken etter årsak og løsning og hverken jeg eller pårørende ble informert om mistanken, tips til å leve med sykdommen etc. Kunne og burde det vært gitt informasjon ? Jeg forlanger eller forventer meg ikke så mye av livet lenger, det som er ekstremt vondt er at jeg hele tiden havner tilbake på samme problemstilling, alt er min egen feil, alle har ansvarfor eget liv og minnene fra 90 tallets lege behandling og behandling for alkolisme. Livsstilen jeg har ført har også dratt med seg livsstils sykdom, og det alvårligste er diabetes, psyken gjør at denne er vanskelig reguler bar. Jeg skulle ønske at psyken kunne stabiliseres litt og at skammen og skyldfølelsen kunne reduseres til et levlig nivå. Historien og spørsmålene er ment til selvhjelp, men om andre i tilsvarende situasjon har nytte av dette ville det gled meg stort. Håper på svar og kommentarer.

[Gjest duken]

Jeg er ingen lege eller ekspert på området, men jeg fikk bare en tanke om at du kanskje kunne hatt nytte av en depresjonsmedisin i tillegg? Hvis du har fått stemningsstabiliserende medisin som forebygger både mani og depresjon, kan det godt hende at denne hjelper mest på maniene. Noen må ha egen depresjonsmedisin i tillegg.

Og kanskje bør du også ha en liten dose med antipsykotisk medisin også for å forebygge paranoia?

Som sagt, jeg er ingen ekspert. Dette er bare tanker.

Jeg håper iallefall at ting vil ordne seg for deg, og at du kan få den hjelpen du trenger for å få et normalt og stabilt liv.