Feil i sosiale situasjoner.

[Nøtteskall]

Jeg føler jeg alltid gjør "feil" i sosiale situasjoner. Altså jeg er ekstremt usikker på hva som er rett og gal adferd. Sånn som f.eks i bursdag til min bror da jeg plutselig ga han en klem når jeg skulle gratulere han med dagen. Ogse tenkte jeg: dette er jo helt feil, for vi bruker jo ikke gi klemmer til hverandre blant søsken, og andre i min familie. Følte som at andre så rart på meg for at jeg gjorde det. Jeg kan også finne på si ting som jeg konkluderer på i ettertid at jeg har sagt/gjort noe galt så det ble veldig pinlig for de andre. Jeg tør nesten ikke være sosial mer. For jeg har også hørt at andre at de synes jeg er litt rar. Men jeg mener alltid ting i beste mening, og vil det beste for andre.

Hva feiler det meg? er det fordi jeg har for lite trening sosialt (er lite sosial fortiden). Eller feiler det meg et eller annet autistisk ?. Jeg er så redd for det, at det er noe galt med hjernen min som ikke kan forandres.

[Bella Dotte]

Det kan være Asperger eller noe, jeg har Asperger selv og kjenner meg igjen i det du forteller. Jeg får hjelp til å lære om sosiale konvensjoner og parallelt avreagere og ikke ta alt så alvorlig.

[laban]

Jeg synes de eksemplene du forteller om, tyder på at du er usikker, ikke autistisk eller noe i den retning.

I mange familier ville det vært underlig om man IKKE ga hovedpersonen en klem. Ingen av delene er "riktig" eller "feil" oppførsel. Folk er forskjellige.

Hvis man har veldig stort fokus på hva andre mener, blir man gjerne enda mer usikker, og da kan noen få inntrykk at av man er stiv og "litt rar" - uten at det nødvendigvis er sant. Det er ikke sikkert at din familie og omgangskrets har fasiten på noe som helst.

Forsøk å være deg selv og gjøre det som føles riktig for deg (jada, lett for meg å si). Tenk hardt på at de fleste egentlig er mest opptatt av seg selv, du er ikke under kontinuerlig observasjon i sosiale sammenhenger.

[Nøtteskall]

Det kan være Asperger eller noe, jeg har Asperger selv og kjenner meg igjen i det du forteller. Jeg får hjelp til å lære om sosiale konvensjoner og parallelt avreagere og ikke ta alt så alvorlig.

Har ikke så veldig lyst til å ha Asperger fordi jeg har nå så mange diagnoser fra før at jeg synes det er nok Men uansett - jeg prøver å iakta hvordan andre løser sosiale situasjoner, og da legger jeg merke til at mange kan handle likt som meg, f.eks at flere av mine psykiatriske sykepleiere kan ta initiativ til ågi meg mange klemmer når vi møtes og da føles det hele ok. Men når jeg gjør noe sånt så føles det som jeg gjør noe galt. Kanskje fordi jeg føler meg mindreverdig, at det jeg kommer med ikke er like mye verd. Men det burde jo være mer normalt å gi klemmer til familiemedlemmer enn f.eks psykiatriske sykepleiere og støttekontakten sin.

Jeg legger jo også merke til at andre kan uttale/si noe som jeg aldri ville sagt i en sosial situasjon. Kanskje setter jeg for høye krav til meg selv, eller er jeg svert dårlig til å lese sosiale situasjoner?.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å gi broren sin en klem på bursdagen kan da umulig være feil. Jeg tror det er dine "etterpåanalyser" som plager deg, og som du må prøve å slutte med.

Det å være litt Sær&Rar er bare en treningssak. Når en har vært det en stund, og de andre er vant med det, kan en ha det aldeles utmerket :-)

[Gjest Zyprexus]

Da ligner du på en måte på meg. Men jeg tenker både før og etter jeg gjør noe. Og om jeg finner ut at det ikke føles riktig lar jeg heller være å gjøre det.

Det som er løsningen er å stole mer på seg selv. Ingen er like her i verden, du må bare finne hva som er riktig for deg å gjøre. Alt trenger ikke ha en diagnose. Det heter personlighet.

[Bella Dotte]

Å gi broren sin en klem på bursdagen kan da umulig være feil. Jeg tror det er dine "etterpåanalyser" som plager deg, og som du må prøve å slutte med.

Det å være litt Sær&Rar er bare en treningssak. Når en har vært det en stund, og de andre er vant med det, kan en ha det aldeles utmerket :-)

''Det å være litt Sær&Rar er bare en treningssak. Når en har vært det en stund, og de andre er vant med det, kan en ha det aldeles utmerket :-)''

Digger deg litt nå! Det der har blitt mantraet miit :-)

[Gjest minnah]

Du er usikker, tror jeg. Og tenker for mye, er altfor kritisk og analytisk. Folk ser ikke så mye på deg som du kanskje tror, de fleste er mest opptatt av seg selv - slik som du er :-)

om du alltid kjefter på deg selv for ting du gjør vil det derimot få deg til å oppføre deg usikkert, og det vil folk oppfatte. Alle gjør "dumme ting" iblant, men å gi broren sin en klem var da bare hyggelig? :-)

[Bella Dotte]

Du er usikker, tror jeg. Og tenker for mye, er altfor kritisk og analytisk. Folk ser ikke så mye på deg som du kanskje tror, de fleste er mest opptatt av seg selv - slik som du er :-)

om du alltid kjefter på deg selv for ting du gjør vil det derimot få deg til å oppføre deg usikkert, og det vil folk oppfatte. Alle gjør "dumme ting" iblant, men å gi broren sin en klem var da bare hyggelig? :-)

Det blir veldig rart hver gang (kanskje tre ganger så langt og vi er begge over 40) jeg har gitt min bror en klem. Folk er forskjellige.

[Gjest minnah]

Har ikke så veldig lyst til å ha Asperger fordi jeg har nå så mange diagnoser fra før at jeg synes det er nok Men uansett - jeg prøver å iakta hvordan andre løser sosiale situasjoner, og da legger jeg merke til at mange kan handle likt som meg, f.eks at flere av mine psykiatriske sykepleiere kan ta initiativ til ågi meg mange klemmer når vi møtes og da føles det hele ok. Men når jeg gjør noe sånt så føles det som jeg gjør noe galt. Kanskje fordi jeg føler meg mindreverdig, at det jeg kommer med ikke er like mye verd. Men det burde jo være mer normalt å gi klemmer til familiemedlemmer enn f.eks psykiatriske sykepleiere og støttekontakten sin.

Jeg legger jo også merke til at andre kan uttale/si noe som jeg aldri ville sagt i en sosial situasjon. Kanskje setter jeg for høye krav til meg selv, eller er jeg svert dårlig til å lese sosiale situasjoner?.

At det ikke er vanlig å gi hverandre klemmer i din familie betyr jo ikke at det er for sent å begynne? :-)

[Bella Dotte]

Man skal ikke samle på diagnoser fordi det er kult... Men de kan være verktøy til å forstå seg selv og utvikle seg i den retningen som er riktig for en selv. Ihvertfall er det slik for meg.

Det er interessant det du forteller om, at det ser ut som det er forskjellige regler for deg enn for andre. Det er det, tildels - personer med høy status i en gruppe kan tillate seg mer enn enn personer med lavere status. Husker en episode for ikke så lenge siden hvor noen forsøkte å gi Stoltenberg en klem og han trakk seg unna? Det ble ganske pinlig. Opplevelsen av forskjellig status kan være innbilt eller reell. Dine hjelpere høres ut som hyggelige personer, og det burde være naturlig at du også kan ta initiativet til klemming. Familier er forskjellige, og jeg føler meg feks mye mer knyttet til noen av mine hjelpere enn familiemedlemmer.

Det er ikke noe rart om du opplever at du har fått eller får lite sosial trening; når man er redd for å dumme seg ut, og opplever at man gjør det, trekker men seg tilbake. Det er ikke noe krav at man skal opptre perfekt hele tiden, vi prøver bare å gjøre så godt vi kan, og det er bra nok. Selv om du skulle ha en "defekt" i hjernen (noe jeg ikke tror) betyr det ikke at du ikke kan lære. Men det må gjøres i trygge og rolige og stressfrie situasjoner. Jeg tror det er viktig at du har noen du kan lette på trykket til. Jeg er så heldig at jeg har hjelpere som forstår meg (tror jeg), gjør dine hjelpere det?

[Nøtteskall]

At det ikke er vanlig å gi hverandre klemmer i din familie betyr jo ikke at det er for sent å begynne? :-)

Det er vel alle klemmene fra mine støttekontakter som fikk meg på ideen om å gi klem til min bror. Det hele skjedde ganske fort og jeg tenkte faktisk ikke så mye på hva jeg gjorde før etterpå. jaja

[Nøtteskall]

Man skal ikke samle på diagnoser fordi det er kult... Men de kan være verktøy til å forstå seg selv og utvikle seg i den retningen som er riktig for en selv. Ihvertfall er det slik for meg.

Det er interessant det du forteller om, at det ser ut som det er forskjellige regler for deg enn for andre. Det er det, tildels - personer med høy status i en gruppe kan tillate seg mer enn enn personer med lavere status. Husker en episode for ikke så lenge siden hvor noen forsøkte å gi Stoltenberg en klem og han trakk seg unna? Det ble ganske pinlig. Opplevelsen av forskjellig status kan være innbilt eller reell. Dine hjelpere høres ut som hyggelige personer, og det burde være naturlig at du også kan ta initiativet til klemming. Familier er forskjellige, og jeg føler meg feks mye mer knyttet til noen av mine hjelpere enn familiemedlemmer.

Det er ikke noe rart om du opplever at du har fått eller får lite sosial trening; når man er redd for å dumme seg ut, og opplever at man gjør det, trekker men seg tilbake. Det er ikke noe krav at man skal opptre perfekt hele tiden, vi prøver bare å gjøre så godt vi kan, og det er bra nok. Selv om du skulle ha en "defekt" i hjernen (noe jeg ikke tror) betyr det ikke at du ikke kan lære. Men det må gjøres i trygge og rolige og stressfrie situasjoner. Jeg tror det er viktig at du har noen du kan lette på trykket til. Jeg er så heldig at jeg har hjelpere som forstår meg (tror jeg), gjør dine hjelpere det?

Jeg snakker ikke så mye hvordan jeg takler sosiale situasjoner med mine støttekontakter. Jeg synes det er vanskelig å snakke om det. Men er litt enklere å snakke om det hvis det er en situasjon jeg kan le av i ettertid. Enkelte sosiale hendelser tar jeg dønn alvorlig, og tar lang tid før jeg greier å legge det bak meg. Kanskje er årsaken at jeg har vært alt for mye alene opp igjennom oppveksten, - når jeg omgåes et par stk så går det greit. Blir det en stor forsamling så vet jeg ikke helt hva som er vanlig oppførsel. Da blir jeg veldig usikker. Men så er det sjelden jeg er i større grupper og da.

Tror det er noe med den "gruppetenkninga". - en følelse av at flere møter blikket mitt og skal avgjøre sammen om hva de synes om meg og den situasjonen jeg befinner meg i . Er vel sosial angst.

[Bella Dotte]

Jeg snakker ikke så mye hvordan jeg takler sosiale situasjoner med mine støttekontakter. Jeg synes det er vanskelig å snakke om det. Men er litt enklere å snakke om det hvis det er en situasjon jeg kan le av i ettertid. Enkelte sosiale hendelser tar jeg dønn alvorlig, og tar lang tid før jeg greier å legge det bak meg. Kanskje er årsaken at jeg har vært alt for mye alene opp igjennom oppveksten, - når jeg omgåes et par stk så går det greit. Blir det en stor forsamling så vet jeg ikke helt hva som er vanlig oppførsel. Da blir jeg veldig usikker. Men så er det sjelden jeg er i større grupper og da.

Tror det er noe med den "gruppetenkninga". - en følelse av at flere møter blikket mitt og skal avgjøre sammen om hva de synes om meg og den situasjonen jeg befinner meg i . Er vel sosial angst.

Jeg synes du kommer med noe interessant her også...! Jeg snakker helst om situasjoner jeg enten synes jeg har taklet bra, eller situasjoner jeg ikke har taklet så bra, men har "fordøyd". En støttekontakt er i prinsippet bare "et vanlig menneske", jeg kunne ikke klart meg uten min psykolog... Tidligere slet jeg fryktelig med å ikke kunne legge ting bak meg, episoder der jeg følte at jeg hadde dummet meg ut. Nå kan jeg ergre meg litt, og så blåse i det. (Bruker flere teknikker.)

Jeg har også vært mye alene, gjennom ungdomstid og voksenalder. Jeg tror det er vanlig å føle seg litt bortkommen i større forsamlinger. Det blir fort til at man føler seg iakttatt og bedømt. Men de fleste er stort sett opptatt av seg selv...!

Om det er sosial angst ellre noe annet, er ikke så godt å si ut fra det du har beskrevet i denne tråden, du vakler mellom dette og Asperger selv også - det er ikke så rart, for det er en del overflatiske fellestrekk, selv om det er grunnleggende forskjeller. Man kan også utvikle sosial angst om man har udiagnostisert Asperger og ikke får hjelp med å takle følelser og skikkelig opplæring i sosiale ferdigheter. Noe hjelp er vanligvis bedre enn ingen hjelp, selv om feil behandling i noen tilfeller kan gjøre folk sykere. Det er feks helt galt å presse seg til å "være sosial" hvis man ikke vet hva man bør gjøre i den og den situasjonen. Hvis behandling for sosial angst ikke hjelper, kan det altså hende at man lider av noe annet. En nevropsykologisk undersøkelse og utredning for Asperger/ADHD ++ vil kunne gi svar.

[Bella Dotte]

Det er vel alle klemmene fra mine støttekontakter som fikk meg på ideen om å gi klem til min bror. Det hele skjedde ganske fort og jeg tenkte faktisk ikke så mye på hva jeg gjorde før etterpå. jaja

''Det er vel alle klemmene fra mine støttekontakter som fikk meg på ideen om å gi klem til min bror. ''

Er du klar over hvor sårt dette er å lese? Har vondt av deg.

[Nøtteskall]

''Det er vel alle klemmene fra mine støttekontakter som fikk meg på ideen om å gi klem til min bror. ''

Er du klar over hvor sårt dette er å lese? Har vondt av deg.

Du trenger ikke ha vondt av meg. Det er ikke noe synd på meg egentlig. Liker ikke å synes synd på meg selv heller.

[Angustia]

Man skal ikke samle på diagnoser fordi det er kult... Men de kan være verktøy til å forstå seg selv og utvikle seg i den retningen som er riktig for en selv. Ihvertfall er det slik for meg.

Det er interessant det du forteller om, at det ser ut som det er forskjellige regler for deg enn for andre. Det er det, tildels - personer med høy status i en gruppe kan tillate seg mer enn enn personer med lavere status. Husker en episode for ikke så lenge siden hvor noen forsøkte å gi Stoltenberg en klem og han trakk seg unna? Det ble ganske pinlig. Opplevelsen av forskjellig status kan være innbilt eller reell. Dine hjelpere høres ut som hyggelige personer, og det burde være naturlig at du også kan ta initiativet til klemming. Familier er forskjellige, og jeg føler meg feks mye mer knyttet til noen av mine hjelpere enn familiemedlemmer.

Det er ikke noe rart om du opplever at du har fått eller får lite sosial trening; når man er redd for å dumme seg ut, og opplever at man gjør det, trekker men seg tilbake. Det er ikke noe krav at man skal opptre perfekt hele tiden, vi prøver bare å gjøre så godt vi kan, og det er bra nok. Selv om du skulle ha en "defekt" i hjernen (noe jeg ikke tror) betyr det ikke at du ikke kan lære. Men det må gjøres i trygge og rolige og stressfrie situasjoner. Jeg tror det er viktig at du har noen du kan lette på trykket til. Jeg er så heldig at jeg har hjelpere som forstår meg (tror jeg), gjør dine hjelpere det?

Enig i alt du skriver her, unntatt dette (med mindre jeg misforstår deg):

''Det er det, tildels - personer med høy status i en gruppe kan tillate seg mer enn enn personer med lavere status''.

Hvorfor kan de "tillate" seg meir? Tenker du at de har tilsvarende høy sjøltillit slik at de ikke affiseres i nevneverdig grad? Eller at det meste godtas pga denne angivelige statusen? I sistnevnte fall tror jeg tvert imot at terskelen for akseptabel atferd er desto høyere..

'' Husker en episode for ikke så lenge siden hvor noen forsøkte å gi Stoltenberg en klem og han trakk seg unna? Det ble ganske pinlig.''

Tipper at denne avvisende klemmen mellom Stoltenberg og Giske var mye meir pinlig for dem enn om lille meg opplevde det samme med broren min (jfr trådstarters eksempel) - ikke minst pga statusen og offentlighetens lys *S*