Engasjement i barnas aktiviteter

[Gjest prust]

Hvordan tenker dere i forhold til å være engasjert i barnas aktiviteter? Jeg hadde selv foreldre som var engasjert i mine hovedaktiviteter (pappa fulgte opp idretten min og mamma fulgte vel mest opp musikken min) - sånne ting jeg prøvde litt her og der, var de vel ikke så mye med i.

Og med engasjement så mener jeg:

*kjøre til og fra trening/øvelse, hvis det er nødvendig

*Være til stede av og til og følge med på hva som skjer

*Være til stede på konsert/kamp/opptreden

*Snakke med andre foreldre

*Ha en viss oversikt over navn på de andre på laget/partiet/gruppa og hvem de er

*Interessere seg for/spørre barnet om/ legge litt sjel i aktiviteten...

Ja altså - som dere sikkert skjønner, så har mannen min og jeg forskjellig syn på dette. Eller, jeg opplever at han liksom smetter unna engasjement for aktivitetene, og han synes det er mest behagelig å la være å engasjere seg hvis han ikke er nødt.

Eksempler:

*Jeg hadde ikke anledning til å høre på datteras korsang en dag. Da stilte pappaen opp, og hadde med de to andre. En gang i høst da jeg hadde anledning til å være med, ble han hjemme. Han var der enda en gang i høst da jeg ikke kunne høre henne. Og så hørte vi henne sammen én gang. Greit.

*Ene dattera danser. Han blander seg ikke inn i dette med dans i det hele tatt - spør ikke noe om hvordan opplegget er, hvem som går på partiet osv. Jeg kjører som regel, men han kjører når jeg ikke kan. Han var med på forestilling, sammen med resten av oss, og syntes det var veldig gøy.

*To av barna spiller fotball. Jeg er jo egentlig ikke noe fotballmenneske - men jeg synes det er kjøempegøy å følge med på det ungene holder på med og det de er opptatt av. Mannen min kommer nesten aldri og ser på kamper eller turneringer. Han har alltid en unnskyldning. Jeg synes det er gøy, men det er jo fordi jeg blir smittet av ungenes glede, samt at jeg etterhvert blir kjent med de andre barna og foreldrene. Det kommer ikke av seg selv. I dag da hun minste skulle spille sin første turnering, sa jeg at han burde komme og se i alle fall én kamp. Da ble han irritert på meg... og han kom ikke og så - men spurte etterpå hvordan det hadde gått.

Ungene har holdt på med musikk, litt til og fra. Også på dette området er det jeg som følger opp - spør spørsmål, øver med dem (det er helt greit, fordi faren ikke kan noter osv) - men jeg tenker rujndt det sosiale i aktiviteten???

Det irriterer meg at det alltid blir jeg som blir tettest med ungene ift aktiviteter - selv om jeg synes det er gøy. Jeg blir engasjert fordi jeg ser at ungene mine er engasjert. HVorfor er ikke mannen min slik da?

Vi har ikke snakket mye om det - men jeg opplever at han blir veldig "med piggene ut" når jeg klager over at han ikke kommer på kamp eller andre ting. Ungene selv er vel egentlig så vant med at det er mamma som kommer og ikke pappa, at de ikke reagerer noe særlig lenger.

Jeg tenker at egentlig er det han som mister noe viktig og fint, og at jeg er heldig som lett lar meg engasjere og lett lar meg rive med og synes ting er gøy...

¨

Hvordan har dere andre det?

[Katt-ja]

Vi har engasjert oss mye i fotballen - både som tilskuere og sjåfører og dugnadspersoner inntil tenåringen var så stor at det bare var det teiteste av alt å ha oss med. Vi så vel alle kamper begge to om det var mulig...

Ellers har vi engasjert oss sånn passe i de få andre aktivitetene de har drevet med - jeg hadde nok vært mer tilbøyelig til å snike meg unna en barnekonsert eller dans enn en fotballkamp, da ;-)

[Gjest prust]

Vi har engasjert oss mye i fotballen - både som tilskuere og sjåfører og dugnadspersoner inntil tenåringen var så stor at det bare var det teiteste av alt å ha oss med. Vi så vel alle kamper begge to om det var mulig...

Ellers har vi engasjert oss sånn passe i de få andre aktivitetene de har drevet med - jeg hadde nok vært mer tilbøyelig til å snike meg unna en barnekonsert eller dans enn en fotballkamp, da ;-)

Men forstår du at jeg irriterer meg over at han ikke HAR LYST til å se på barna, og være en del av det sosiale miljøet?

Altså - han stiller jo opp når han MÅ, når jeg ikke kan. Men dersom jeg kan, så dropper han det som regel. I dag var det strålende vær og varmt, og halve bydelen var samlet på fotballturnering. Og det er jo hyggelig å treffe naboer en ikke har sett hele vinteren, heie på ungene, lære navnene på de andre på laget osv.

Han liker ikke fotball, han liker ikkk gospelmusikk, han har aldri spilt noe instrument. Jeg har selvsagt påvirket barna og pushet litt på ift hvilke valg de har tatt, men ikke valgt for dem. Mannen min liker alt av skisport. Vi har skiklubb her i byen også, men han har ikke lagt to pinner i kors for å få dem engasjert i den...

Burde jeg bare være glad til for at jeg får glede meg over barnas aktiviteter og venner, eller bør jeg ta dette enda mer opp med ham?

Må legge til at det er jeg av oss to som også er engasjert i noe organiasasjonsarbeid (2-3 ganger i måneden), har mest kontakt med skolen (lekseoppfølging deler vi ganske likt på), og jeg har veldig lyst til å begynne i kor... I forhold til oppfølging av hun midterste som jeg har skrevet en del om her, så tar mannen min minst like mye ansvar som det jeg gjør.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg hadde foreldre som engasjerte seg i mine og mine søskens aktiviteter. Faren min var kanskje den ivrigste, men moren min gjorde også sitt.

Faren min var en sånn som sto og tok tiden på meg i skiløypa.

Jeg og mannen min har engasjert oss like mye sånn sum a sumarium. Vi har hatt hver våre områder, da ungene har drevet med så mye.

Jeg var med i korpsstyret og det førte med seg mye arbeid, mens hans eneste oppgave der var å stå i pølseboden på 17. mai. Men han tok det igjen ved å kjøre land og strand rundt med tennisen og badmington. Når det gjelder piano og dans har det ikke vært så mye arbeid på oss, annet enn å komme og høre på når det har vært konserter og opptredener.

Sønnen var med på Nanbudo som foregikk på andre siden av byen og jeg kjørte oftest fordi han pendlet en del, men jeg vet mannen min er uenig i det. Minstejenta har sine frtidsaktiviterer i arbeidstiden og hun har 5 min. å gå til begge aktivitetene.

Tror vi har engasjert oss omtrent like mye.

[Gjest Nickløsheletida]

Men forstår du at jeg irriterer meg over at han ikke HAR LYST til å se på barna, og være en del av det sosiale miljøet?

Altså - han stiller jo opp når han MÅ, når jeg ikke kan. Men dersom jeg kan, så dropper han det som regel. I dag var det strålende vær og varmt, og halve bydelen var samlet på fotballturnering. Og det er jo hyggelig å treffe naboer en ikke har sett hele vinteren, heie på ungene, lære navnene på de andre på laget osv.

Han liker ikke fotball, han liker ikkk gospelmusikk, han har aldri spilt noe instrument. Jeg har selvsagt påvirket barna og pushet litt på ift hvilke valg de har tatt, men ikke valgt for dem. Mannen min liker alt av skisport. Vi har skiklubb her i byen også, men han har ikke lagt to pinner i kors for å få dem engasjert i den...

Burde jeg bare være glad til for at jeg får glede meg over barnas aktiviteter og venner, eller bør jeg ta dette enda mer opp med ham?

Må legge til at det er jeg av oss to som også er engasjert i noe organiasasjonsarbeid (2-3 ganger i måneden), har mest kontakt med skolen (lekseoppfølging deler vi ganske likt på), og jeg har veldig lyst til å begynne i kor... I forhold til oppfølging av hun midterste som jeg har skrevet en del om her, så tar mannen min minst like mye ansvar som det jeg gjør.

''I dag var det strålende vær og varmt, og halve bydelen var samlet på fotballturnering. Og det er jo hyggelig å treffe naboer en ikke har sett hele vinteren, heie på ungene, lære navnene på de andre på laget osv.''

Så hva brukte han 1 mai på da?

[Katt-ja]

Men forstår du at jeg irriterer meg over at han ikke HAR LYST til å se på barna, og være en del av det sosiale miljøet?

Altså - han stiller jo opp når han MÅ, når jeg ikke kan. Men dersom jeg kan, så dropper han det som regel. I dag var det strålende vær og varmt, og halve bydelen var samlet på fotballturnering. Og det er jo hyggelig å treffe naboer en ikke har sett hele vinteren, heie på ungene, lære navnene på de andre på laget osv.

Han liker ikke fotball, han liker ikkk gospelmusikk, han har aldri spilt noe instrument. Jeg har selvsagt påvirket barna og pushet litt på ift hvilke valg de har tatt, men ikke valgt for dem. Mannen min liker alt av skisport. Vi har skiklubb her i byen også, men han har ikke lagt to pinner i kors for å få dem engasjert i den...

Burde jeg bare være glad til for at jeg får glede meg over barnas aktiviteter og venner, eller bør jeg ta dette enda mer opp med ham?

Må legge til at det er jeg av oss to som også er engasjert i noe organiasasjonsarbeid (2-3 ganger i måneden), har mest kontakt med skolen (lekseoppfølging deler vi ganske likt på), og jeg har veldig lyst til å begynne i kor... I forhold til oppfølging av hun midterste som jeg har skrevet en del om her, så tar mannen min minst like mye ansvar som det jeg gjør.

Tjo...jeg kan jo forstå at det er irriterende...men - han må jo få lov til ikke å ha lyst til det...

Han høres jo ellers ut til å ta en del av oppgavene? Hva gjør han i den tiden istedenfor å bli med - ligger han på sofaen eller gjør han noe fornuftig..?

[Gjest prust]

''I dag var det strålende vær og varmt, og halve bydelen var samlet på fotballturnering. Og det er jo hyggelig å treffe naboer en ikke har sett hele vinteren, heie på ungene, lære navnene på de andre på laget osv.''

Så hva brukte han 1 mai på da?

Han dro til en kamerat som var på hytta si og hjalp han med å kløyve ved. Greit nok det, men dersom han hadde ventet en time med å dra, hadde han rukket å se den første kampen...

[Gjest prust]

Tjo...jeg kan jo forstå at det er irriterende...men - han må jo få lov til ikke å ha lyst til det...

Han høres jo ellers ut til å ta en del av oppgavene? Hva gjør han i den tiden istedenfor å bli med - ligger han på sofaen eller gjør han noe fornuftig..?

Akkurat nå ligger han på sofaen og sover :-) Men det er jo natt, så det er jo greit.

I dag var han hos en kamerat og kløyvde ved. Veldig ofte er han sliten etter jobb, så sliten at han ligger på sofaen ja. Og jeg blir da ofte den som kjører.

Han jobber mye i sommerhalvåret (april-september). Da blir det nok litt sånn at jeg ubevisst skjermer ham litt fra ekstrating fordi jeg vet han er sliten. Og når høsten kommer, er han helt på felgen etter en stri sesong, og så skjermer jeg han en stund for å komme til hektene, og så har vi et dårlig mønster gående. Og vips - så er det ny sesong igjen...

Sånn går no åran...

[Gjest prust]

Tjo...jeg kan jo forstå at det er irriterende...men - han må jo få lov til ikke å ha lyst til det...

Han høres jo ellers ut til å ta en del av oppgavene? Hva gjør han i den tiden istedenfor å bli med - ligger han på sofaen eller gjør han noe fornuftig..?

''Tjo...jeg kan jo forstå at det er irriterende...men - han må jo få lov til ikke å ha lyst til det...''

Tja? Jeg tenker nå sånn at dersom ungene har glede av noe, så vil jeg helt sikkert klare å finne glede av det jeg og - selv om jeg i utgangspuntet ikke synes det høres så voldsomt ut.

Jeg hadde absolutt ikke noe forhold til korps for 3 år siden. Syntes vel heller at det kanskje var litt teit. Men dattera ville begynne, helt av seg selv. Og jeg ble engasjert! Syntes det var kjempemoro :-)

Og rockebandet til den ene - jeg kunne jo absolutt ingenting om dette.... Men det er jo skikkelig kult!

Er sikker på at jeg hadde kunnet bli engasjert av hva som helst, bare jeg ble forklart hva det egentlig handlet om. Hadde sikkert kunne blitt hekta på bå bridge, stuping, frimerker og curling - bare noen jeg brydde meg om hadde vært engasjert og hadde ønsket at jeg var litt til stede...

[Gjest Nickløsheletida]

Akkurat nå ligger han på sofaen og sover :-) Men det er jo natt, så det er jo greit.

I dag var han hos en kamerat og kløyvde ved. Veldig ofte er han sliten etter jobb, så sliten at han ligger på sofaen ja. Og jeg blir da ofte den som kjører.

Han jobber mye i sommerhalvåret (april-september). Da blir det nok litt sånn at jeg ubevisst skjermer ham litt fra ekstrating fordi jeg vet han er sliten. Og når høsten kommer, er han helt på felgen etter en stri sesong, og så skjermer jeg han en stund for å komme til hektene, og så har vi et dårlig mønster gående. Og vips - så er det ny sesong igjen...

Sånn går no åran...

''Akkurat nå ligger han på sofaen og sover :-) Men det er jo natt, så det er jo greit''

Hvorfor sover han ikke i senga? Synes kanskje han høres litt sløv ut ja og irritasjonen over langunderbuksa ga en ny mening, men jeg vet ikke.

Er han litt tafatt?

[Dorthe]

Jeg har kjørt eldstemann mye da han var liten på fotballkamper, men med yngste var det kjempekjedelig siden jeg måtte sitte i bilen å vente mens de spilte kamper eller trente. Så da klarte jeg ikke helt å engasjere meg siden jeg aldri fikk se ham spille, bare vente. Så eldstemann som nå blir 30 spiller fotball enda, mens yngstemann på 15 holder ikke på med noe. Ikke kunne jeg være med på fotballkamper eller basketballkamper eller trening og det var nok en av grunnene til at han ikke ble så ivrig.

[Gjest prust]

''Akkurat nå ligger han på sofaen og sover :-) Men det er jo natt, så det er jo greit''

Hvorfor sover han ikke i senga? Synes kanskje han høres litt sløv ut ja og irritasjonen over langunderbuksa ga en ny mening, men jeg vet ikke.

Er han litt tafatt?

Vi sovner av og til begge to på sofaen - så der er vi like. Så våkner vi i 24-1-2-3 tida og går opp og legger oss ;-)

Nei, vil ikke si tafatt. Men kanskje litt bedagelig? Jeg er noek også bedagelig på noen områder, f.eks. husarbeid. LIker også å ligge langflat og sole meg i timesvis, selv om jeg alltid har noe fornuftig å gjøre...

Langunderbuksa er en del av ham - men han har faktisk blitt litt flinkere det siste året til å ha på vanlige bukser også hjemme ;-)

[Gjest prust]

Jeg har kjørt eldstemann mye da han var liten på fotballkamper, men med yngste var det kjempekjedelig siden jeg måtte sitte i bilen å vente mens de spilte kamper eller trente. Så da klarte jeg ikke helt å engasjere meg siden jeg aldri fikk se ham spille, bare vente. Så eldstemann som nå blir 30 spiller fotball enda, mens yngstemann på 15 holder ikke på med noe. Ikke kunne jeg være med på fotballkamper eller basketballkamper eller trening og det var nok en av grunnene til at han ikke ble så ivrig.

Skjønner godt at det ble kjedelig bare å vente og ikke se ham. Tror de fleste uingene liker at foreldrene er engasjert.

[Dorthe]

Skjønner godt at det ble kjedelig bare å vente og ikke se ham. Tror de fleste uingene liker at foreldrene er engasjert.

Det var kjempekjedelig, særlig om vinteren. Basketball spilte han bak huset vårt så han gikk ned alene, men jeg fikk ikke sett på kampene da heller så han ga seg etter et par år.

[Katt-ja]

''Tjo...jeg kan jo forstå at det er irriterende...men - han må jo få lov til ikke å ha lyst til det...''

Tja? Jeg tenker nå sånn at dersom ungene har glede av noe, så vil jeg helt sikkert klare å finne glede av det jeg og - selv om jeg i utgangspuntet ikke synes det høres så voldsomt ut.

Jeg hadde absolutt ikke noe forhold til korps for 3 år siden. Syntes vel heller at det kanskje var litt teit. Men dattera ville begynne, helt av seg selv. Og jeg ble engasjert! Syntes det var kjempemoro :-)

Og rockebandet til den ene - jeg kunne jo absolutt ingenting om dette.... Men det er jo skikkelig kult!

Er sikker på at jeg hadde kunnet bli engasjert av hva som helst, bare jeg ble forklart hva det egentlig handlet om. Hadde sikkert kunne blitt hekta på bå bridge, stuping, frimerker og curling - bare noen jeg brydde meg om hadde vært engasjert og hadde ønsket at jeg var litt til stede...

Jo, dere er nok helt sikkert litt forskjellige på det punktet...

Jeg tenker - sett helt utenfra, i ro og fred - at det kanskje ikke er verdt det å irritere seg... Du beskriver ham som en god fyr ellers. Som tydeligvis har en anstrengende jobb i perioder, og "fortjent eller ufortjent" er sliten. Det sagt - det kan da hende jeg hadde irritert meg også,- det er jo så lett å være rolig i teorien.

Ref. de andre tingene som er nevnt noe om her (av andre): hvis ikke man kan sovne på sofaen eller gå i sjuskeklær hjemme, hvor skal man da få lov å slappe av?

[Gjest Nickløsheletida]

Jo, dere er nok helt sikkert litt forskjellige på det punktet...

Jeg tenker - sett helt utenfra, i ro og fred - at det kanskje ikke er verdt det å irritere seg... Du beskriver ham som en god fyr ellers. Som tydeligvis har en anstrengende jobb i perioder, og "fortjent eller ufortjent" er sliten. Det sagt - det kan da hende jeg hadde irritert meg også,- det er jo så lett å være rolig i teorien.

Ref. de andre tingene som er nevnt noe om her (av andre): hvis ikke man kan sovne på sofaen eller gå i sjuskeklær hjemme, hvor skal man da få lov å slappe av?

''Ref. de andre tingene som er nevnt noe om her (av andre): hvis ikke man kan sovne på sofaen eller gå i sjuskeklær hjemme, hvor skal man da få lov å slappe av?''

Jeg var en de som forsvarte langunderbuksa :-) Men prust ga meg et bilde nå av generelt litt slapp mann.

Men hun har jo også skrevet tidligere om stress og panikkanfall og hvis han er mye stresset rimer ikke det helt med at han er bedagelig.

[Gjest Nickløsheletida]

Vi sovner av og til begge to på sofaen - så der er vi like. Så våkner vi i 24-1-2-3 tida og går opp og legger oss ;-)

Nei, vil ikke si tafatt. Men kanskje litt bedagelig? Jeg er noek også bedagelig på noen områder, f.eks. husarbeid. LIker også å ligge langflat og sole meg i timesvis, selv om jeg alltid har noe fornuftig å gjøre...

Langunderbuksa er en del av ham - men han har faktisk blitt litt flinkere det siste året til å ha på vanlige bukser også hjemme ;-)

'' Jeg er noek også bedagelig på noen områder, f.eks. husarbeid. LIker også å ligge langflat og sole meg i timesvis, selv om jeg alltid har noe fornuftig å gjøre...''

Men er han flink med husarbeid, hagearbeid osv? Jeg synes ikke det viktigste er hvem som gjør hva, men heller at det er noenlunde likefordelt sånn generelt sett.

[Katt-ja]

'' Jeg er noek også bedagelig på noen områder, f.eks. husarbeid. LIker også å ligge langflat og sole meg i timesvis, selv om jeg alltid har noe fornuftig å gjøre...''

Men er han flink med husarbeid, hagearbeid osv? Jeg synes ikke det viktigste er hvem som gjør hva, men heller at det er noenlunde likefordelt sånn generelt sett.

''Jeg synes ikke det viktigste er hvem som gjør hva, men heller at det er noenlunde likefordelt sånn generelt sett.''

Enig i det + at man i det regnestykket også må ta med evt forskjellig jobb-belastning og helse...

[Lillemus]

Han har min fulle forståelse! Jeg misliker også sterkt større folkemengder, spesielt med folk jeg ikke kjenner, men jeg fulgte jo jentungen på fotballtrening den tiden hun spilte fotball da - og så på mens hun trente. Men du verden så kjedelig... *hehe*

Dere høres ut til å være ganske forskjellige - han ligner på meg, mer innadvent og rolig, liker å pusle med sitt og forholde seg til få mennesker i gangen. Du er nok mer utadvent, har mange baller i luften samtidig og vil helst være overalt der ting skjer og snakke med mange folk på en gang. ) Jeg tror du bare må innse at dere er ganske forskjellige og godta det.

[....AV]

Vi engasjerer oss begge i barnas aktiviteter, men det er nok jeg som drar i gang engasjementet for oss begge. Barna våre driver med korps, fotball, ski og skiskyting og dette krever en del oppfølging.

Mannen min er gammel korpsgutt og bidrar med å være instruktør i korpset når det er behov, men han har en egen aktivitet på korpsøvelsesdagen, så det er mest jeg som henter/bringer. Konserter med korps og kulturskole er vi begge på når vi kan.

Alle kamper og konkurranser er vi også på begge to når det er praktisk mulig. Jeg foretrekker at mannen min er på skiskytterrennene fordi jeg har delegert våpenansvaret til han, men jeg tar det selv når han ikke kan.

Mannen min har aldri likt idrett, hverken som deltager eller tilskuer, så det er jeg som har tatt initativ i idretten, men engasjementet hans har kommet etterhvert og nå er han ivrig, om enn ikke fullt så ivrig som meg. Jeg har også en fast aktivitet i uken og denne dagen er det han som kjører til aktiviteter og kamper.

Jeg er nok som deg, når jeg engasjerer meg i noe, blir jeg veldig engasjert, og jeg blir lett engasjert i det barna interesserer seg for. Mannen min går ikke så opp i disse aktivitetene som meg selv om han følger opp alt. Han er heller ikke så glad i påtvunget sosialisering, men har etterhvert funnet glede i samvær med de andre foreldrene. Vi er innflyttere der vi bor, og har begge opplevd at engasjement i barnas aktiviteter har gitt oss innpass i nærmiljøet og nye venner.