Engasjement i barnas aktiviteter

[mariaflyfly]

''Pass på at kravene ikke blir urimelige, det kan fort bli sånn "javel, nå ser jeg på den derre kampen, men du kan ikke forlange at jeg skal være blid og fornøyd i tillegg". Da er du kanskje like langt. (Jeg påstår ikke at mannen din er sånn, det er en generell risiko når det er litt motvilje med i bildet.)

''

I går da jeg sa at jeg syntes han burde se i alle fall én kamp, svarte han: "Du skal ikke gi meg dårlig samvittighet for dette!"

Vel?

Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.

''Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.''

Å være i et samliv der det gjøres opp regnskap på tidsbruk, orker ikke jeg! Man unner da partneren sin tid til ting han/hun måtte ha lyst til, såfremt det ikke går ut over familien - og det er ikke nødvendig at begge må gå og se på fotballkamper!

Dere to har begge krevende jobber, og dere har tre barn sammen. Ergo må dere også dele likt mellom dere alt av vedlikeholdsansvar på hus-bil-hage, husarbeid og oppfølging av skolearbeid og fritidsaktiviteter for barna. Sett dere ned og lag lister og se hvordan dere kommer ut. Skjønner at din mann har det svært hektisk i høysesongene på jobb, ergo er det rimelig at han kanskje gjør en ekstra innsats ellers i året mot å ha litt mindre i de periodene det står på som verst.

Det er noen krevende år nå, men dere har sjøl valgt å få tre unger og la dem være med på ørten fritidsaktiviteter alle tre. Da må dere også følge opp. Jeg reagerer imidlertid litt på at du synes det er nødvendig å være der under treninger eller hva det måtte være? Eller misforsto jeg? Kjøring til og fra er greit (samkjør selvfølgelig med andre foreldre!), men å sitte der og blomstre mens ungen trener er da helt unødvendig. Da kan du heller bruke tida på å gjøre middagsinnkjøp for noen dager, løpe deg en tur eller hva som helst. At dere er med å ser på kamper er jo helt greit, men trenger man være med absolutt hver bidige gang?

Når det gjelder egentid som du etterlyser: Tror ikke du kommer noen vei med å surmule over at du ikke har tid til ditt og datt. Når dere har sett på hvordan fordelinga er på alt av husarbeid og ungeoppfølging, kan du se om du synes du kan spørre mannen din helt konkret: "Jeg har innmari lyst til å begynne å synge i kor igjen, men jeg ser at det kræsjer med fotballtreninga til Storebror på mandager. Kan du ta ansvar for denne treninga hver gang der er vår tur til å kjøre, slik at jeg kan få gjort noe jeg har ordentlig lyst til?" Kanskje du til og med rekker å kjøre til den aktiviteten som evt. kræsjer før du stikker på koret, og så kan han hente?

[Katt-ja]

''Pass på at kravene ikke blir urimelige, det kan fort bli sånn "javel, nå ser jeg på den derre kampen, men du kan ikke forlange at jeg skal være blid og fornøyd i tillegg". Da er du kanskje like langt. (Jeg påstår ikke at mannen din er sånn, det er en generell risiko når det er litt motvilje med i bildet.)

''

I går da jeg sa at jeg syntes han burde se i alle fall én kamp, svarte han: "Du skal ikke gi meg dårlig samvittighet for dette!"

Vel?

Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.

''I går da jeg sa at jeg syntes han burde se i alle fall én kamp, svarte han: "Du skal ikke gi meg dårlig samvittighet for dette!"''

Jeg tenker litt at ungene sikkert har bedre av at dere ikke gjør denne saken til et problem enn at du får tvunget ham til å late som han har lyst til å bli med på ting. Han er vel ikke direkte fraværende i forhold til ungene?

[Katt-ja]

''Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.''

Å være i et samliv der det gjøres opp regnskap på tidsbruk, orker ikke jeg! Man unner da partneren sin tid til ting han/hun måtte ha lyst til, såfremt det ikke går ut over familien - og det er ikke nødvendig at begge må gå og se på fotballkamper!

Dere to har begge krevende jobber, og dere har tre barn sammen. Ergo må dere også dele likt mellom dere alt av vedlikeholdsansvar på hus-bil-hage, husarbeid og oppfølging av skolearbeid og fritidsaktiviteter for barna. Sett dere ned og lag lister og se hvordan dere kommer ut. Skjønner at din mann har det svært hektisk i høysesongene på jobb, ergo er det rimelig at han kanskje gjør en ekstra innsats ellers i året mot å ha litt mindre i de periodene det står på som verst.

Det er noen krevende år nå, men dere har sjøl valgt å få tre unger og la dem være med på ørten fritidsaktiviteter alle tre. Da må dere også følge opp. Jeg reagerer imidlertid litt på at du synes det er nødvendig å være der under treninger eller hva det måtte være? Eller misforsto jeg? Kjøring til og fra er greit (samkjør selvfølgelig med andre foreldre!), men å sitte der og blomstre mens ungen trener er da helt unødvendig. Da kan du heller bruke tida på å gjøre middagsinnkjøp for noen dager, løpe deg en tur eller hva som helst. At dere er med å ser på kamper er jo helt greit, men trenger man være med absolutt hver bidige gang?

Når det gjelder egentid som du etterlyser: Tror ikke du kommer noen vei med å surmule over at du ikke har tid til ditt og datt. Når dere har sett på hvordan fordelinga er på alt av husarbeid og ungeoppfølging, kan du se om du synes du kan spørre mannen din helt konkret: "Jeg har innmari lyst til å begynne å synge i kor igjen, men jeg ser at det kræsjer med fotballtreninga til Storebror på mandager. Kan du ta ansvar for denne treninga hver gang der er vår tur til å kjøre, slik at jeg kan få gjort noe jeg har ordentlig lyst til?" Kanskje du til og med rekker å kjøre til den aktiviteten som evt. kræsjer før du stikker på koret, og så kan han hente?

Veldig enig i dine betraktninger her

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for støtten.

Det er slik jeg også tenker. Jeg mener helt oppriktig at det er uhyre viktig at barna finner "sin aktivitet" som de får full oppbacking hjemmefra på - slik at de kan bruke fritida på noe som gir dem noe positivt. Nettopp for å forhinde "dårlige miljøer" i de sårbare tenårene. Om det er musikk, idrett eller dans er underordnet. Tror også det er viktig for barna å oppleve å beherske noe som ikke alle i klassen behersker.

Men synes du jeg bør kunne kreve deltakelse og engasjement fra mannen min? Kreve er jo et sterkt ord, forvente litt mildere. Vi har jo begge ansvar for barna våre.

Når vi etterhvert mer og mer får parforhold basert på å kreve, synes jeg barnas beste bør kunne stå høyt på denne krevelista.

[....AV]

''Jeg er nok som deg, når jeg engasjerer meg i noe, blir jeg veldig engasjert, og jeg blir lett engasjert i det barna interesserer seg for. Mannen min går ikke så opp i disse aktivitetene som meg selv om han følger opp alt. Han er heller ikke så glad i påtvunget sosialisering, men har etterhvert funnet glede i samvær med de andre foreldrene.''

Det virker som om han synes det er OK å treffe de andre foreldrene når han først er på en kamp eller en konsert - men det er jo tydeligvis ikke noe han lengter etter.

Men det er jo først og fremst opplevelsen av å se gleden og aktiviteten til barnet, jeg synes er trist at han ikke lengter etter. Det å treffe andre foreldre og barn, er jo en bonuseffekt.

''Men det er jo først og fremst opplevelsen av å se gleden og aktiviteten til barnet, jeg synes er trist at han ikke lengter etter. ''

Jeg tenker at du kan forvente at han bidrar til oppfølging av barnas aktiviteter, men du kan ikke kreve/forvente at han _har lyst til_ å gjøre det.

Jeg er som deg, men det er ikke nødvendigvis fasiten. Når du skal på fotballkamp, er det ikke nødvendig at mannen din også går, selv om det hadde vært hyggelig. Så lenge totalbelastningen på hver av dere er relativt jevnt fordelt, ser jeg ikke at du kan forlange mer innsats av han. Hvis du derimot føler at du er i ferd med å slite deg ut på oppfølging av barnas aktiviteter, må du ta en prat med han om dette.

Jeg tenker også at det kan være relevant om dere har diskutert barnas deltakelse i fritidsaktiviteter eller om dette er noe du har organisert uten hans medbestemmelse. Hos oss diskuterer vi foreldrene for hver nye aktivitet barna ønsker å være med på om dette er mulig å få til i familiens ukeprogram. Som regel har det vært jeg som er pådriver, men jeg sier ikke ja før vi foreldre er enige ettersom det jo medfører ekstrabelastning for hele familien.

[MHC]

Mest synd på din mann som ikke tar poenget. Han er vel av den gamle skolen......

Da jeg var liten var det kun mor som fulgte opp- far var "alltid" på jobb. Alle aktiviteter var i nærområdet eller jeg tok buss. Mor hadde ikke bil den gangen- for den hadde far som var på jobb. (Mor med tre barn fikk klare seg uten.......)

Nå har jeg selv tre barn og vi har ganske lik fordeling på oppfølging. Alle tre går på Taekwondo- der er far mest tilstede til hverdags, men vi begge er med på alle graderinger og treningssamlinger etc. Musikk og danseaktivitetene er det mest jeg som tar meg av til hverdags.

Vet om flere som har det som deg/ dere. Hos noen har det gått så langt at mor ikke lenger orker å følge opp- alså har barna sluttet på aktiviteter forde de ikke kan komme seg til og fra på egenhånd.

Synes det er en selvfølge å følge opp barna når man først har fått dem.

Men: Aktivitetsnivået bør være innenfor hva familien som helhet orker. Vi reiser mye på hytten i helgene og har derfor bevisst styrt unna fotball, håndball og basket som er de største aktivitetene i vårt nærmiljø hvor det nesten hver helg er turnering eller kamper. Ingen av barna har mast om å begynne på dette, så da er alle glade.

[Dorthe]

Var det dårlig tilrettelagt for rullestolbrukere overalt?

Ja, jeg bor i en gammel bydel og her og i bydelene rundt som St.Hanshaugen, Torshov og Gamle Oslo er alt gammelt. Dælenga er bra og ellers så er alt elendig.

[Gjest Kayia]

''Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.''

Å være i et samliv der det gjøres opp regnskap på tidsbruk, orker ikke jeg! Man unner da partneren sin tid til ting han/hun måtte ha lyst til, såfremt det ikke går ut over familien - og det er ikke nødvendig at begge må gå og se på fotballkamper!

Dere to har begge krevende jobber, og dere har tre barn sammen. Ergo må dere også dele likt mellom dere alt av vedlikeholdsansvar på hus-bil-hage, husarbeid og oppfølging av skolearbeid og fritidsaktiviteter for barna. Sett dere ned og lag lister og se hvordan dere kommer ut. Skjønner at din mann har det svært hektisk i høysesongene på jobb, ergo er det rimelig at han kanskje gjør en ekstra innsats ellers i året mot å ha litt mindre i de periodene det står på som verst.

Det er noen krevende år nå, men dere har sjøl valgt å få tre unger og la dem være med på ørten fritidsaktiviteter alle tre. Da må dere også følge opp. Jeg reagerer imidlertid litt på at du synes det er nødvendig å være der under treninger eller hva det måtte være? Eller misforsto jeg? Kjøring til og fra er greit (samkjør selvfølgelig med andre foreldre!), men å sitte der og blomstre mens ungen trener er da helt unødvendig. Da kan du heller bruke tida på å gjøre middagsinnkjøp for noen dager, løpe deg en tur eller hva som helst. At dere er med å ser på kamper er jo helt greit, men trenger man være med absolutt hver bidige gang?

Når det gjelder egentid som du etterlyser: Tror ikke du kommer noen vei med å surmule over at du ikke har tid til ditt og datt. Når dere har sett på hvordan fordelinga er på alt av husarbeid og ungeoppfølging, kan du se om du synes du kan spørre mannen din helt konkret: "Jeg har innmari lyst til å begynne å synge i kor igjen, men jeg ser at det kræsjer med fotballtreninga til Storebror på mandager. Kan du ta ansvar for denne treninga hver gang der er vår tur til å kjøre, slik at jeg kan få gjort noe jeg har ordentlig lyst til?" Kanskje du til og med rekker å kjøre til den aktiviteten som evt. kræsjer før du stikker på koret, og så kan han hente?

Veldig enig med deg her flyfly! Med mange unger og full jobb tenker jeg oppfølging ut over et visst nivå som den voksnes fritidssyssel. Nå har jeg selv bare ett barn og har stått og sett på ma-aa-nge treninger etc, men jeg innser at det har vært en av mine prioriterte fritidssyssler disse årene. At mannen min har fått mer energi av å løpe en tur framfor å sitte i styrer/ bake boller har jeg hatt full aksept for - fritiden sin får han gjøre som han vil med. At han ikke har tatt sin del av fellesoppgaver derimot, det har vært en annen sak...

[Gjest Tatjana]

Mine barn har stort sett gått på kulturskolen, og det krever ikke noe særlig engasjement fra foreldrene. Vi kjører dem til og fra øving, det er ca 13 km en vei, så det er nødvendig. Men de fleste lærerne har ikke ønsket at foreldrene er til stede under timene, så jeg har som regel kjørt ungene, parkert bilen, tatt med hunden og gått tur mens de øver.

Mitt yngste barn spiller håndball, og det krever litt mer. Men heller ikke her er vi foreldre ønsket under trening. Så det er samme sak: Ta med hunden og gå tur mens ungene trener.

Vi bytter på kjøring, og det handler mest om hvem som har tid i forhold til jobben eller andre forpliktelser.

Kulturskolen har konsert to ganger pr år, en om høsten og en om våren. Den stiller vi på begge to, samt den/ de av ungene som ikke opptrer.

Håndballen har to turneringer i året bare (de går i 3. klasse), og dette har vært en 7-8 mil unna hjemme. Her har vi stort sett stilt begge to. I høst var det bare han, for jeg var forhindret.

Når det gjelder øvinger hjemme på diverse instrumenter er det mannen min som tar hovedansvaret. Jeg kan ikke noter, og jeg er totalt umusikalsk. Jeg har vært med den yngste og øvd på å kaste håndball da. Vi har spilt en del "håndballkamper" bare vi to :-).

Jeg føler at vi har en grei deling på dette her i hjemmet, vi stiller opp for hverandre og deltar når vi kan. Men ungene har også aktiviteter som krever lite, synes jeg.

Jeg må også føye til at på kulturskolen betaler vi semesteravgift, litt avhengig av hva de deltar på. Håndballen er gratis og det er ingen dugnader (enn så lenge).

[avidi]

Vi har ahtt barn i "to omganger" det vil si det er 7, 5 års aldersforskjell på dem så vi har r stort sett bare hatt t 1 barn å følge opp ad gangen.

Da den eldste var liten var der musikkskole og kor de første årene før hun begynte med håndball. Mannen min og jeg har delt på følging og tilstedeværelse på konserter, kamper og cuper. Dersom det har passet for oss begge har vi også deltatt begge to. MInstemann måtte pent følge med på "lasset" flør han kunne klare seg selv.

Nå er det hans tur til å være aktiv men han spiller kun håndball så det blir ikke så mye å følge opp. Her er det stort sett mannen min som følger opp, mens jeg tar meg "skoleoppfølging" Men også her bidrar vi begge så langt det lar seg gjøre.

[Gjest GA]

Her i huset har vi fulgt opp hver våre aktiviteter til ev viss grad. Jeg har vært pådriver og oppfølger for musikken, mens han har tatt seg av idretten.

Vi har begge vært og sett det vi har fått til av konserter, renn, kamper etc.

Vi kommer fra ulik bakgrunn mht oppfølging; jeg ble nesten ikke fulgt opp i det hele tatt, mens han ble presset ganske hardt av sin far i idrett.

Vi har prøvd å finne en gyllen middelvei i forhold til våre egne barn...

Nå som ungene har vært syke dette skoleåret savner vi virkelig det sosiale rundt aktivitetene, og det å være med ungene på ting.

[Gjest Tatjana]

Men forstår du at jeg irriterer meg over at han ikke HAR LYST til å se på barna, og være en del av det sosiale miljøet?

Altså - han stiller jo opp når han MÅ, når jeg ikke kan. Men dersom jeg kan, så dropper han det som regel. I dag var det strålende vær og varmt, og halve bydelen var samlet på fotballturnering. Og det er jo hyggelig å treffe naboer en ikke har sett hele vinteren, heie på ungene, lære navnene på de andre på laget osv.

Han liker ikke fotball, han liker ikkk gospelmusikk, han har aldri spilt noe instrument. Jeg har selvsagt påvirket barna og pushet litt på ift hvilke valg de har tatt, men ikke valgt for dem. Mannen min liker alt av skisport. Vi har skiklubb her i byen også, men han har ikke lagt to pinner i kors for å få dem engasjert i den...

Burde jeg bare være glad til for at jeg får glede meg over barnas aktiviteter og venner, eller bør jeg ta dette enda mer opp med ham?

Må legge til at det er jeg av oss to som også er engasjert i noe organiasasjonsarbeid (2-3 ganger i måneden), har mest kontakt med skolen (lekseoppfølging deler vi ganske likt på), og jeg har veldig lyst til å begynne i kor... I forhold til oppfølging av hun midterste som jeg har skrevet en del om her, så tar mannen min minst like mye ansvar som det jeg gjør.

''Men forstår du at jeg irriterer meg over at han ikke HAR LYST til å se på barna, og være en del av det sosiale miljøet?''

Nå var ikke denne til meg - men: Nei, det går ikke an å kreve at han skal ha LYST til det. Verken å se på barna spille fotball eller hva det nå er, eller å være en del av det sosiale miljøet.

Jeg er sånn sjøl, så jeg kjenner at jeg har litt sympati med ham her. Det er vanskelig å komme på sånne tilstelninger, alle har noen å prate med og alle kjenner hverandre - bare ikke jeg. Jo da, jeg vet jo hvem folk er stort sett, og hvem de er foreldrene til, men jeg aner ikke hva jeg skal snakke med dem om. Det blir bare kleint.

Jeg har heller ikke LYST til å gå på barnefotballkamper (eller håndballkamper i mitt tilfelle), men jeg GJØR det. Og hvis mannen min skulle blitt sur på meg da, fordi jeg ikke har LYST, da ville jeg blitt ordentlig lei meg og sikkert reagert med å melde meg helt av. Fordi jeg stiller tross alt opp og gjør noe jeg ikke har lyst til. Jeg gjør det for mine barns skyld. Og så skulle det likevel ikke være bra nok. Det blir trist. Og sårende.

''Altså - han stiller jo opp når han MÅ, når jeg ikke kan. Men dersom jeg kan, så dropper han det som regel.''

Som jeg. Jeg stiller opp jeg også, fordi jeg må. og jeg priser meg lykkelig over at ungene har valgt aktiviteter som krever så lite av oss foreldrene.

''I dag var det strålende vær og varmt, og halve bydelen var samlet på fotballturnering. Og det er jo hyggelig å treffe naboer en ikke har sett hele vinteren, heie på ungene, lære navnene på de andre på laget osv.''

Det er hyggelig for deg, men det er ikke hyggelig for alle. Jeg hadde ikke syntes det var hyggelig. Jeg hadde grudd meg voldsomt på forhånd og vært kjempelettet etterpå, hvis det hadde vært meg. Og jeg har slett ikke sosial angst eller noe. Det er bare ikke min greie. Å være sosial og prate intetsigende med en hel masse folk i et par timer, det er vanskelig for meg. Og så attpåtil like det....

[mariaflyfly]

''Men forstår du at jeg irriterer meg over at han ikke HAR LYST til å se på barna, og være en del av det sosiale miljøet?''

Nå var ikke denne til meg - men: Nei, det går ikke an å kreve at han skal ha LYST til det. Verken å se på barna spille fotball eller hva det nå er, eller å være en del av det sosiale miljøet.

Jeg er sånn sjøl, så jeg kjenner at jeg har litt sympati med ham her. Det er vanskelig å komme på sånne tilstelninger, alle har noen å prate med og alle kjenner hverandre - bare ikke jeg. Jo da, jeg vet jo hvem folk er stort sett, og hvem de er foreldrene til, men jeg aner ikke hva jeg skal snakke med dem om. Det blir bare kleint.

Jeg har heller ikke LYST til å gå på barnefotballkamper (eller håndballkamper i mitt tilfelle), men jeg GJØR det. Og hvis mannen min skulle blitt sur på meg da, fordi jeg ikke har LYST, da ville jeg blitt ordentlig lei meg og sikkert reagert med å melde meg helt av. Fordi jeg stiller tross alt opp og gjør noe jeg ikke har lyst til. Jeg gjør det for mine barns skyld. Og så skulle det likevel ikke være bra nok. Det blir trist. Og sårende.

''Altså - han stiller jo opp når han MÅ, når jeg ikke kan. Men dersom jeg kan, så dropper han det som regel.''

Som jeg. Jeg stiller opp jeg også, fordi jeg må. og jeg priser meg lykkelig over at ungene har valgt aktiviteter som krever så lite av oss foreldrene.

''I dag var det strålende vær og varmt, og halve bydelen var samlet på fotballturnering. Og det er jo hyggelig å treffe naboer en ikke har sett hele vinteren, heie på ungene, lære navnene på de andre på laget osv.''

Det er hyggelig for deg, men det er ikke hyggelig for alle. Jeg hadde ikke syntes det var hyggelig. Jeg hadde grudd meg voldsomt på forhånd og vært kjempelettet etterpå, hvis det hadde vært meg. Og jeg har slett ikke sosial angst eller noe. Det er bare ikke min greie. Å være sosial og prate intetsigende med en hel masse folk i et par timer, det er vanskelig for meg. Og så attpåtil like det....

''

Nå var ikke denne til meg - men: Nei, det går ikke an å kreve at han skal ha LYST til det. Verken å se på barna spille fotball eller hva det nå er, eller å være en del av det sosiale miljøet.''

Enig.

''Jeg har heller ikke LYST til å gå på barnefotballkamper (eller håndballkamper i mitt tilfelle), men jeg GJØR det. Og hvis mannen min skulle blitt sur på meg da, fordi jeg ikke har LYST, da ville jeg blitt ordentlig lei meg og sikkert reagert med å melde meg helt av. Fordi jeg stiller tross alt opp og gjør noe jeg ikke har lyst til. Jeg gjør det for mine barns skyld. Og så skulle det likevel ikke være bra nok. Det blir trist. Og sårende.''

Enig. Jeg hadde sannsynligvis blitt ganske sur også.

[Gjest aldri hørt uttrykket]

Her er det i hovedsak jeg som har ansvaret for denslags. Men det er jo like mye fordi han oftest er 40 nautiske mil utenfor folkeskikken halve året. Og som regel alltid på de dagene det er konkurranser eller oppvisninger.

Men han stiller glatt om han ER hjemme en gang. Og han kjører dem når han er hjemme.

Blitt flinkere å bare være med dem.. Noe mas og oppdragelse fra meg har fått han til å endre seg en del. Han sier jo selv at han ser han går glipp av ting, men at han ikke helt vet hvordan han skal løse det. Så jeg nevner i forbifarten småting av og til, sykle til byen, eller sykle ned og hilse på den gærne svanen. Bare det at de får vært sammen alene en liten stund er gull verdt. (Altså uten overdirektørorganisatormamma) ;0)

''Men det er jo like mye fordi han oftest er 40 nautiske mil utenfor folkeskikken halve året. ''

Mener du fysisk eller psykisk?

[Gjest prust]

''Men det er jo like mye fordi han oftest er 40 nautiske mil utenfor folkeskikken halve året. ''

Mener du fysisk eller psykisk?

Vil tro at han jobber på plattform eller fiskebåt :-)

[Gjest prust]

Her i huset har vi fulgt opp hver våre aktiviteter til ev viss grad. Jeg har vært pådriver og oppfølger for musikken, mens han har tatt seg av idretten.

Vi har begge vært og sett det vi har fått til av konserter, renn, kamper etc.

Vi kommer fra ulik bakgrunn mht oppfølging; jeg ble nesten ikke fulgt opp i det hele tatt, mens han ble presset ganske hardt av sin far i idrett.

Vi har prøvd å finne en gyllen middelvei i forhold til våre egne barn...

Nå som ungene har vært syke dette skoleåret savner vi virkelig det sosiale rundt aktivitetene, og det å være med ungene på ting.

Jeg forstår veldig godt at dere savner det sosiale rundt barnas aktiviteter!

[Gjest prust]

Mest synd på din mann som ikke tar poenget. Han er vel av den gamle skolen......

Da jeg var liten var det kun mor som fulgte opp- far var "alltid" på jobb. Alle aktiviteter var i nærområdet eller jeg tok buss. Mor hadde ikke bil den gangen- for den hadde far som var på jobb. (Mor med tre barn fikk klare seg uten.......)

Nå har jeg selv tre barn og vi har ganske lik fordeling på oppfølging. Alle tre går på Taekwondo- der er far mest tilstede til hverdags, men vi begge er med på alle graderinger og treningssamlinger etc. Musikk og danseaktivitetene er det mest jeg som tar meg av til hverdags.

Vet om flere som har det som deg/ dere. Hos noen har det gått så langt at mor ikke lenger orker å følge opp- alså har barna sluttet på aktiviteter forde de ikke kan komme seg til og fra på egenhånd.

Synes det er en selvfølge å følge opp barna når man først har fått dem.

Men: Aktivitetsnivået bør være innenfor hva familien som helhet orker. Vi reiser mye på hytten i helgene og har derfor bevisst styrt unna fotball, håndball og basket som er de største aktivitetene i vårt nærmiljø hvor det nesten hver helg er turnering eller kamper. Ingen av barna har mast om å begynne på dette, så da er alle glade.

Det var nok mora hans som fulgte ham opp på idretten hans ja - ikke faren ;-)

Men jeg er i prinsippet enig med deg at familien må finne ut hvor mye aktiviteter de klarer å ha totalt - inkludert oppfølging fra foreldrene.

Men vi har jo forsåvidt et problem når minstejenta ønsker å begynne i korps til høsten - noe jeg også ønsker - og jeg vet at det blir JEG som får oppfølgingen, i tillegg til det andre jeg har fra før...

Skulle så ønske at han i alle fall med ett av barna kunne ha funnet en aktivitet de to kunne ha gjort sammen! Hun i midten har ingen idrett akkurat nå. Det har vi snakket om at hun burde ha (pappaen er enig i det). Det hadde jo være supert om han kunen fulgt henne opp i orientering eller ski, eller noe annet han liker. Ingen av dem liker lagidretter - så jeg tror faktisk det kunne ha funket med en av de to idrettene.

[Gjest prust]

''Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.''

Å være i et samliv der det gjøres opp regnskap på tidsbruk, orker ikke jeg! Man unner da partneren sin tid til ting han/hun måtte ha lyst til, såfremt det ikke går ut over familien - og det er ikke nødvendig at begge må gå og se på fotballkamper!

Dere to har begge krevende jobber, og dere har tre barn sammen. Ergo må dere også dele likt mellom dere alt av vedlikeholdsansvar på hus-bil-hage, husarbeid og oppfølging av skolearbeid og fritidsaktiviteter for barna. Sett dere ned og lag lister og se hvordan dere kommer ut. Skjønner at din mann har det svært hektisk i høysesongene på jobb, ergo er det rimelig at han kanskje gjør en ekstra innsats ellers i året mot å ha litt mindre i de periodene det står på som verst.

Det er noen krevende år nå, men dere har sjøl valgt å få tre unger og la dem være med på ørten fritidsaktiviteter alle tre. Da må dere også følge opp. Jeg reagerer imidlertid litt på at du synes det er nødvendig å være der under treninger eller hva det måtte være? Eller misforsto jeg? Kjøring til og fra er greit (samkjør selvfølgelig med andre foreldre!), men å sitte der og blomstre mens ungen trener er da helt unødvendig. Da kan du heller bruke tida på å gjøre middagsinnkjøp for noen dager, løpe deg en tur eller hva som helst. At dere er med å ser på kamper er jo helt greit, men trenger man være med absolutt hver bidige gang?

Når det gjelder egentid som du etterlyser: Tror ikke du kommer noen vei med å surmule over at du ikke har tid til ditt og datt. Når dere har sett på hvordan fordelinga er på alt av husarbeid og ungeoppfølging, kan du se om du synes du kan spørre mannen din helt konkret: "Jeg har innmari lyst til å begynne å synge i kor igjen, men jeg ser at det kræsjer med fotballtreninga til Storebror på mandager. Kan du ta ansvar for denne treninga hver gang der er vår tur til å kjøre, slik at jeg kan få gjort noe jeg har ordentlig lyst til?" Kanskje du til og med rekker å kjøre til den aktiviteten som evt. kræsjer før du stikker på koret, og så kan han hente?

Det var ikke snakk om å være til stede på alle treninger - langt i fra. Men en gang i mellom komme litt tidlig og hente, slik at en ser litt hvordan ungene trener, lære seg litt navn på medspillere, vise ansikt overfor trenere osv.

Nå glemte jeg det andre du skrev...

[Lillemus]

'' Men du verden så kjedelig... *hehe*''

Det er det jeg ikke helt kan fatte... Når barnet ditt er virkelig engasjert - hvordan kan en som foreldre ikke finne noe interessant og spennende med aktiviteten? Nå er ikke mannen min helt likegyldig altså, han kan jo spørre barna hjemme litt om hvordan det går - men han må liksom trekkes motvillig med på arrangementer, og det er det jeg synes er trist.

''Dere høres ut til å være ganske forskjellige - han ligner på meg, mer innadvent og rolig, liker å pusle med sitt og forholde seg til få mennesker i gangen. Du er nok mer utadvent, har mange baller i luften samtidig og vil helst være overalt der ting skjer og snakke med mange folk på en gang. ) Jeg tror du bare må innse at dere er ganske forskjellige og godta det.''

Ja, vi er nok forskjellige typer. Likevel - jeg synes det er brysomt og tåpenlig med unødvendig fjasesnakk med f.eks frisøren eller kassadamen i butikken - da vil jeg heller bruke ordene og tankene mine på noe som betyr noe for meg og mine. Mannen min synes det er veldig koselig å kjadre med frisøren - så han er jo ikke helt inadvendt heller da ;-)

Jeg skulle ønske uka hadde flere timer som jeg kunne ha brukt på artige ting (korsang, språkkurs, besøke folk, trene osv). Har vel aldri hørt at mannen min har sagt det...

''Det er det jeg ikke helt kan fatte... Når barnet ditt er virkelig engasjert - hvordan kan en som foreldre ikke finne noe interessant og spennende med aktiviteten?''

Det kommer jo helt an på hvilken aktivitet det er. Hadde jentungen her blitt ponni-jente skal jeg love deg at det ikke hadde skortet på oppbacking hjemmefra! ) Men selv om jeg gjentatte ganger har knegått henne om hun ikke vil begynne på ponnikurs så vil hun ikke. *hehe*

I vinter har hun vært med på revygruppe og der har pappan vært med på forberedelsene han også (snekkergruppe) og jeg bakte kake til en av forestillingene og var selvfølgelig og så på! Så hun er ikke fullstendig overlatt til seg selv hva fritidsaktiviteter angår altså. )

[Gjest prust]

''Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.''

Å være i et samliv der det gjøres opp regnskap på tidsbruk, orker ikke jeg! Man unner da partneren sin tid til ting han/hun måtte ha lyst til, såfremt det ikke går ut over familien - og det er ikke nødvendig at begge må gå og se på fotballkamper!

Dere to har begge krevende jobber, og dere har tre barn sammen. Ergo må dere også dele likt mellom dere alt av vedlikeholdsansvar på hus-bil-hage, husarbeid og oppfølging av skolearbeid og fritidsaktiviteter for barna. Sett dere ned og lag lister og se hvordan dere kommer ut. Skjønner at din mann har det svært hektisk i høysesongene på jobb, ergo er det rimelig at han kanskje gjør en ekstra innsats ellers i året mot å ha litt mindre i de periodene det står på som verst.

Det er noen krevende år nå, men dere har sjøl valgt å få tre unger og la dem være med på ørten fritidsaktiviteter alle tre. Da må dere også følge opp. Jeg reagerer imidlertid litt på at du synes det er nødvendig å være der under treninger eller hva det måtte være? Eller misforsto jeg? Kjøring til og fra er greit (samkjør selvfølgelig med andre foreldre!), men å sitte der og blomstre mens ungen trener er da helt unødvendig. Da kan du heller bruke tida på å gjøre middagsinnkjøp for noen dager, løpe deg en tur eller hva som helst. At dere er med å ser på kamper er jo helt greit, men trenger man være med absolutt hver bidige gang?

Når det gjelder egentid som du etterlyser: Tror ikke du kommer noen vei med å surmule over at du ikke har tid til ditt og datt. Når dere har sett på hvordan fordelinga er på alt av husarbeid og ungeoppfølging, kan du se om du synes du kan spørre mannen din helt konkret: "Jeg har innmari lyst til å begynne å synge i kor igjen, men jeg ser at det kræsjer med fotballtreninga til Storebror på mandager. Kan du ta ansvar for denne treninga hver gang der er vår tur til å kjøre, slik at jeg kan få gjort noe jeg har ordentlig lyst til?" Kanskje du til og med rekker å kjøre til den aktiviteten som evt. kræsjer før du stikker på koret, og så kan han hente?

Selvsagt er det vi som har valgt å få tre barn, og vi (særlig jeg) har backet dem opp på ulike aktiviteter, og det er vi som må følge dem opp,

Og ja - mannen min kan helt klart skånes fra mye oppfølging i sesongen - men problemet er jo at han ikke tar det særlig igjen om vinteren, fordi han er sliten i lange tider etterpå...

Og selvsagt kan jeg sikkert kombinere korøvelse med henting/bringing. Jeg tenker jo logistikk hver eneste dag.

Men som sagt - han stiller jo opp på kjøring innimellom. Men det er interessen for og engasjementet som mangler + at han sjelden stiller opp på arrangementer/kamper dersom jeg gjør det.