Engasjement i barnas aktiviteter

[Lillemus]

Det var ikke snakk om å være til stede på alle treninger - langt i fra. Men en gang i mellom komme litt tidlig og hente, slik at en ser litt hvordan ungene trener, lære seg litt navn på medspillere, vise ansikt overfor trenere osv.

Nå glemte jeg det andre du skrev...

''Men en gang i mellom komme litt tidlig og hente, slik at en ser litt hvordan ungene trener, lære seg litt navn på medspillere, vise ansikt overfor trenere osv.''

Jeg var jo med på en del av treningene til jentungen da hun spilte fotball, snakket med trenerne og jublet entusiastisk når de spilte mot andre lag som trente samtidig. Joda, det var litt morsomt, men...

[Gjest prust]

''Men forstår du at jeg irriterer meg over at han ikke HAR LYST til å se på barna, og være en del av det sosiale miljøet?''

Nå var ikke denne til meg - men: Nei, det går ikke an å kreve at han skal ha LYST til det. Verken å se på barna spille fotball eller hva det nå er, eller å være en del av det sosiale miljøet.

Jeg er sånn sjøl, så jeg kjenner at jeg har litt sympati med ham her. Det er vanskelig å komme på sånne tilstelninger, alle har noen å prate med og alle kjenner hverandre - bare ikke jeg. Jo da, jeg vet jo hvem folk er stort sett, og hvem de er foreldrene til, men jeg aner ikke hva jeg skal snakke med dem om. Det blir bare kleint.

Jeg har heller ikke LYST til å gå på barnefotballkamper (eller håndballkamper i mitt tilfelle), men jeg GJØR det. Og hvis mannen min skulle blitt sur på meg da, fordi jeg ikke har LYST, da ville jeg blitt ordentlig lei meg og sikkert reagert med å melde meg helt av. Fordi jeg stiller tross alt opp og gjør noe jeg ikke har lyst til. Jeg gjør det for mine barns skyld. Og så skulle det likevel ikke være bra nok. Det blir trist. Og sårende.

''Altså - han stiller jo opp når han MÅ, når jeg ikke kan. Men dersom jeg kan, så dropper han det som regel.''

Som jeg. Jeg stiller opp jeg også, fordi jeg må. og jeg priser meg lykkelig over at ungene har valgt aktiviteter som krever så lite av oss foreldrene.

''I dag var det strålende vær og varmt, og halve bydelen var samlet på fotballturnering. Og det er jo hyggelig å treffe naboer en ikke har sett hele vinteren, heie på ungene, lære navnene på de andre på laget osv.''

Det er hyggelig for deg, men det er ikke hyggelig for alle. Jeg hadde ikke syntes det var hyggelig. Jeg hadde grudd meg voldsomt på forhånd og vært kjempelettet etterpå, hvis det hadde vært meg. Og jeg har slett ikke sosial angst eller noe. Det er bare ikke min greie. Å være sosial og prate intetsigende med en hel masse folk i et par timer, det er vanskelig for meg. Og så attpåtil like det....

Du skriver at jeg ikek kan kreve at han lyst til å se kamper/arrangementer. Greit nok. Du skriver at du ikke har lyst, men at du gjør det likevel. Der har du jo forskjellen. Min mann gjør det sjelden - nesten bare når jeg er forhindret.

[Gjest prust]

''Men en gang i mellom komme litt tidlig og hente, slik at en ser litt hvordan ungene trener, lære seg litt navn på medspillere, vise ansikt overfor trenere osv.''

Jeg var jo med på en del av treningene til jentungen da hun spilte fotball, snakket med trenerne og jublet entusiastisk når de spilte mot andre lag som trente samtidig. Joda, det var litt morsomt, men...

''Jeg var jo med på en del av treningene til jentungen da hun spilte fotball, snakket med trenerne og jublet entusiastisk når de spilte mot andre lag som trente samtidig. Joda, det var litt morsomt, men...

''

Jeg vet at alle mine tre barn liker at vi er til stede. Til og med tenåringen liker det. Og jeg vet at det er litt sårt for ham at ikke pappaen viser ansikt særlig ofte på fotballen. Han spilte turnering for to uker siden. Faren hadde da veldig vondt i beinet, og valgte å bli hjemme. Jeg vet at han hadde fint klart å gå fra bilen bort til tribunen hvis han hadde hatt lyst til å se kampen.

[laban]

Mine barn har stort sett gått på kulturskolen, og det krever ikke noe særlig engasjement fra foreldrene. Vi kjører dem til og fra øving, det er ca 13 km en vei, så det er nødvendig. Men de fleste lærerne har ikke ønsket at foreldrene er til stede under timene, så jeg har som regel kjørt ungene, parkert bilen, tatt med hunden og gått tur mens de øver.

Mitt yngste barn spiller håndball, og det krever litt mer. Men heller ikke her er vi foreldre ønsket under trening. Så det er samme sak: Ta med hunden og gå tur mens ungene trener.

Vi bytter på kjøring, og det handler mest om hvem som har tid i forhold til jobben eller andre forpliktelser.

Kulturskolen har konsert to ganger pr år, en om høsten og en om våren. Den stiller vi på begge to, samt den/ de av ungene som ikke opptrer.

Håndballen har to turneringer i året bare (de går i 3. klasse), og dette har vært en 7-8 mil unna hjemme. Her har vi stort sett stilt begge to. I høst var det bare han, for jeg var forhindret.

Når det gjelder øvinger hjemme på diverse instrumenter er det mannen min som tar hovedansvaret. Jeg kan ikke noter, og jeg er totalt umusikalsk. Jeg har vært med den yngste og øvd på å kaste håndball da. Vi har spilt en del "håndballkamper" bare vi to :-).

Jeg føler at vi har en grei deling på dette her i hjemmet, vi stiller opp for hverandre og deltar når vi kan. Men ungene har også aktiviteter som krever lite, synes jeg.

Jeg må også føye til at på kulturskolen betaler vi semesteravgift, litt avhengig av hva de deltar på. Håndballen er gratis og det er ingen dugnader (enn så lenge).

''Håndballen er gratis og det er ingen dugnader (enn så lenge).''

Du verden! De spiller ikke i serien ennå da, eller? Fra neste år, kanskje?

http://www.facebook.com/notes/il-ros-h%C3%A5ndball-g94/les-halles-av-christine-koht/178748642176583

Hilsen mangeårig hallansvarlig

[laban]

''Jeg var jo med på en del av treningene til jentungen da hun spilte fotball, snakket med trenerne og jublet entusiastisk når de spilte mot andre lag som trente samtidig. Joda, det var litt morsomt, men...

''

Jeg vet at alle mine tre barn liker at vi er til stede. Til og med tenåringen liker det. Og jeg vet at det er litt sårt for ham at ikke pappaen viser ansikt særlig ofte på fotballen. Han spilte turnering for to uker siden. Faren hadde da veldig vondt i beinet, og valgte å bli hjemme. Jeg vet at han hadde fint klart å gå fra bilen bort til tribunen hvis han hadde hatt lyst til å se kampen.

Hvordan reagerer han dersom barna (f.eks. fotballgutten) spør om han kan komme (på en konkret cup / kamp / forestilling), altså slik at ønsket kommer fra dem, ikke deg?

[Gjest prust]

Hvordan reagerer han dersom barna (f.eks. fotballgutten) spør om han kan komme (på en konkret cup / kamp / forestilling), altså slik at ønsket kommer fra dem, ikke deg?

''Hvordan reagerer han dersom barna (f.eks. fotballgutten) spør om han kan komme (på en konkret cup / kamp / forestilling), altså slik at ønsket kommer fra dem, ikke deg?

''

Godt spørsmål. Jeg tror kanskje ungene har resignert litt og godtatt at ikke pappaen kommer - og at dersom han kommer, så blir de ekstra glade. Som regel er det jeg som har hovedoversikten over hva som skjer, og det er jeg som spør mest, og da blir det til at de spør meg om jeg kommer og ser på og av og til spør de om pappaen kommer, men det er vel sjelden de spølr om det nå...

Hun misterste ble imildertid fryktelig lei seg og grein da jeg ikke kunne høre henne synge med koret sist helg. Da var det ikke godt nok med pappaen og de to andre. Men når de først var der, så var hun glad for at han var der og hørte.

Når det gjelder dugnader, så tar jeg det aller meste selv. Vi har ikke mye dugnad, men de tblir ofte jeg som gjør det. Her i vår krasjet en kioskvakt en søndag morgen med noe annet jeg skulle. Da gikk jeg først på kioskvakt fra 8 til 10. Så kom han og avløste meg fra 10 til 13.30.

[laban]

''Hvordan reagerer han dersom barna (f.eks. fotballgutten) spør om han kan komme (på en konkret cup / kamp / forestilling), altså slik at ønsket kommer fra dem, ikke deg?

''

Godt spørsmål. Jeg tror kanskje ungene har resignert litt og godtatt at ikke pappaen kommer - og at dersom han kommer, så blir de ekstra glade. Som regel er det jeg som har hovedoversikten over hva som skjer, og det er jeg som spør mest, og da blir det til at de spør meg om jeg kommer og ser på og av og til spør de om pappaen kommer, men det er vel sjelden de spølr om det nå...

Hun misterste ble imildertid fryktelig lei seg og grein da jeg ikke kunne høre henne synge med koret sist helg. Da var det ikke godt nok med pappaen og de to andre. Men når de først var der, så var hun glad for at han var der og hørte.

Når det gjelder dugnader, så tar jeg det aller meste selv. Vi har ikke mye dugnad, men de tblir ofte jeg som gjør det. Her i vår krasjet en kioskvakt en søndag morgen med noe annet jeg skulle. Da gikk jeg først på kioskvakt fra 8 til 10. Så kom han og avløste meg fra 10 til 13.30.

Ligg litt lavt en stund (i hvert fall når det gjelder "krav" om at ting skal være lystbetonte). Si bare helt nøytralt at de må spørre ham selv, dersom ungene spør deg om pappa blir med.

Fortsett å si fra ved kollisjoner, slik at han ikke blir mer utenfor enn nødvendig. Det er nok tyngre å være med hvis det er en nesten ukjent aktivitet og setting (med andre foreldre osv).

Og ikke forlang det umulige, ref. eksemplet om oppvasken ;-)

[EnolaGay]

''Men det er jo like mye fordi han oftest er 40 nautiske mil utenfor folkeskikken halve året. ''

Mener du fysisk eller psykisk?

Hehehe.. fysisk. Han jobber langt ute i havet.

[Gjest Tatjana]

''Håndballen er gratis og det er ingen dugnader (enn så lenge).''

Du verden! De spiller ikke i serien ennå da, eller? Fra neste år, kanskje?

http://www.facebook.com/notes/il-ros-h%C3%A5ndball-g94/les-halles-av-christine-koht/178748642176583

Hilsen mangeårig hallansvarlig

Hehe, jeg har lest den før. Festlig skrevet :-).

Nei, de spiller ikke i serien. Det arrangeres to turneringer i året - en om høsten og en om våren - i nærmeste, hva skal jeg kalle det? Det er ikke en by, akkurat... Nærmeste større sted, kanskje? Som ikke er veldig stort.

Kommunen "min" har som prinsipp at små barn skal ha gratis tilbud for at alle skal ha muligheten til å være med. Idrettslaget stiller med trener, vanligvis en tenåring som spiller selv, og de får låne hallen gratis.

Jeg vet at det er flott :-).

-,-'-@

[Gjest prust]

Ligg litt lavt en stund (i hvert fall når det gjelder "krav" om at ting skal være lystbetonte). Si bare helt nøytralt at de må spørre ham selv, dersom ungene spør deg om pappa blir med.

Fortsett å si fra ved kollisjoner, slik at han ikke blir mer utenfor enn nødvendig. Det er nok tyngre å være med hvis det er en nesten ukjent aktivitet og setting (med andre foreldre osv).

Og ikke forlang det umulige, ref. eksemplet om oppvasken ;-)

Takk for råd. Skal følge dem :-)

Oppvaskeksempelet var egentlig temmelig beskrivende.

[mariaflyfly]

Du skriver at jeg ikek kan kreve at han lyst til å se kamper/arrangementer. Greit nok. Du skriver at du ikke har lyst, men at du gjør det likevel. Der har du jo forskjellen. Min mann gjør det sjelden - nesten bare når jeg er forhindret.

''Du skriver at du ikke har lyst, men at du gjør det likevel. Der har du jo forskjellen. Min mann gjør det sjelden - nesten bare når jeg er forhindret.''

Jeg ser at dette er en vesentlig forskjell, altså! Bare så du ikke tolker meg som krass i mitt svar

[Gjest ensomoppfølging]

Jeg merker at dette innlegget gjør at jeg kjenner meg godt igjen. Grunnen til min manns manglende engasjement er at han jobber mye, svært mye. Når han er hjemme, har han store prosjekter i huset han har bundet opp tiden i.

Det er rett og slett ikke mer tid igjen til barnas aktiviteter. Eller skole, for den saks skyld.

Jeg har tatt det opp med ham utallige ganger, uten at det er den helt store forståelsen for det.

Med andre ord er det meg som har all oppfølging. Det hender han kan kjøre til en håndballkamp, men da kan det godt hende han står ute og snakker i moblitelefon under kampen... Det er såpass flaut, at da kjører jeg heller.

Han forstår ikke at han går glipp av noe, tror jeg. Han ser ikke på det som sin oppgave å følge opp barna på noen områder.

Det er en ensom sak å følge opp barna så alene. Det er også flaut med en så lite interessert partner/far.

Mine argumenter om at det er viktig for barnas framtid at de har noe de mestrer også utenfor skolen, kjøper han rett og slett ikke.

Jeg pønsker på hvordan jeg kan gripe det an så han skal se at han har et selvstendig ansvar for barna.

[Mrs. Wallace]

''Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.''

Å være i et samliv der det gjøres opp regnskap på tidsbruk, orker ikke jeg! Man unner da partneren sin tid til ting han/hun måtte ha lyst til, såfremt det ikke går ut over familien - og det er ikke nødvendig at begge må gå og se på fotballkamper!

Dere to har begge krevende jobber, og dere har tre barn sammen. Ergo må dere også dele likt mellom dere alt av vedlikeholdsansvar på hus-bil-hage, husarbeid og oppfølging av skolearbeid og fritidsaktiviteter for barna. Sett dere ned og lag lister og se hvordan dere kommer ut. Skjønner at din mann har det svært hektisk i høysesongene på jobb, ergo er det rimelig at han kanskje gjør en ekstra innsats ellers i året mot å ha litt mindre i de periodene det står på som verst.

Det er noen krevende år nå, men dere har sjøl valgt å få tre unger og la dem være med på ørten fritidsaktiviteter alle tre. Da må dere også følge opp. Jeg reagerer imidlertid litt på at du synes det er nødvendig å være der under treninger eller hva det måtte være? Eller misforsto jeg? Kjøring til og fra er greit (samkjør selvfølgelig med andre foreldre!), men å sitte der og blomstre mens ungen trener er da helt unødvendig. Da kan du heller bruke tida på å gjøre middagsinnkjøp for noen dager, løpe deg en tur eller hva som helst. At dere er med å ser på kamper er jo helt greit, men trenger man være med absolutt hver bidige gang?

Når det gjelder egentid som du etterlyser: Tror ikke du kommer noen vei med å surmule over at du ikke har tid til ditt og datt. Når dere har sett på hvordan fordelinga er på alt av husarbeid og ungeoppfølging, kan du se om du synes du kan spørre mannen din helt konkret: "Jeg har innmari lyst til å begynne å synge i kor igjen, men jeg ser at det kræsjer med fotballtreninga til Storebror på mandager. Kan du ta ansvar for denne treninga hver gang der er vår tur til å kjøre, slik at jeg kan få gjort noe jeg har ordentlig lyst til?" Kanskje du til og med rekker å kjøre til den aktiviteten som evt. kræsjer før du stikker på koret, og så kan han hente?

Mrs.Wallace liker dette innlegget.

[Mrs. Wallace]

Akkurat nå ligger han på sofaen og sover :-) Men det er jo natt, så det er jo greit.

I dag var han hos en kamerat og kløyvde ved. Veldig ofte er han sliten etter jobb, så sliten at han ligger på sofaen ja. Og jeg blir da ofte den som kjører.

Han jobber mye i sommerhalvåret (april-september). Da blir det nok litt sånn at jeg ubevisst skjermer ham litt fra ekstrating fordi jeg vet han er sliten. Og når høsten kommer, er han helt på felgen etter en stri sesong, og så skjermer jeg han en stund for å komme til hektene, og så har vi et dårlig mønster gående. Og vips - så er det ny sesong igjen...

Sånn går no åran...

''Veldig ofte er han sliten etter jobb, så sliten at han ligger på sofaen ja. Og jeg blir da ofte den som kjører. ''

Hvis det er noe som skjer ofte, ville jeg vurdert om det var mulig å legge om vesentlige deler av hverdagskabalen, rett og slett.

Mannen her i huset hadde et års tid hvor han lå mye på sofaen etter jobb, var generelt sliten og ikke tilførte særlig mye til fellesskapet, verken i huset eller mht fritidsaktiviteter.

Etter noe gnåling og kiving, som jeg selvfølgelig ikke kom noen vei med, satte jeg med ned med ham og tok selve praten: At jeg var bekymret for hvordan han hadde det, for det skal ikke være nødvendig for en ellers frisk, voksen mann å være utslitt etter nesten hver arbeidsdag. Og jeg ba ham å tenke på om dette er det livet han ønsket seg, og om han virkelig var lykkelig. Uten å være muggen eller kreve svar med en gang - mer som en bekymringsmelding og for å så noen spørsmål. Men jeg sa også at hans manglende initiativ satte preg på resten av familien.

Etter et par samtaler endte det med at han byttet jobb. Han brukte litt tid på å tenke og lete, og fant seg en jobb nærmere hjemmet, med mer fleksible arbeidstider.

Vi har dessuten valgt å være litt selektive med ungenes fritidsaktiviteter, sånn at vi faktisk har mulighet og (en viss) entusiasme til å følge opp de tingene de driver med.

Når alt kommer til alt, er det flest hverdager. Det kan være verdt det å legge inn en del tankevirksomhet for å få dem til å fungere greit for alle medlemmene i familien.

[tzatziki1365380058]

''kjøre til og fra trening/øvelse, hvis det er nødvendig''

Selvfølge. Den av oss som kan, kjører/henter.

''*Være til stede av og til og følge med på hva som skjer''

Selvfølge på forestillinger og cuper/stevner. Er ikke med på treninger/øvelser unntatt han på fotball og jeg på kor, siden vi altså er trener og hjelpedirigent. Bare "normal dugnadsinnsats" på de andre aktivitetene barna holder på med. Jeg er med på fotballcuper, men ser ikke alle kampene i løpet av sesongen.

''*Være til stede på konsert/kamp/opptreden''

Vi prøver å være til stede hver gang, men ikke alltid begge er med samtidig.

''*Snakke med andre foreldre''

Verken mann eller jeg er fryktelig sosiale, men man må jo oppføre seg som folk Dessuten er dette faktisk "settinger" jeg fikser veldig mye bedre enn en del andre. Har jo noe å snakke om her.

''*Ha en viss oversikt over navn på de andre på laget/partiet/gruppa og hvem de er''

Dette er en selvfølge, synes jeg.

''*Interessere seg for/spørre barnet om/ legge litt sjel i aktiviteten...''

Dette er jo en selvfølge, men jeg merker at det er lettere med aktiviteter jeg kan noe om. Uansett er det morsomste å høre om ungenes opplevelser rundt det de holder på med, ikke detaljer om fotball osv

Jeg hadde nok blitt veldig oppgitt og sliten om mann ikke hadde følt samme forpliktelsen overfor barna og aktivitetene deres som jeg gjør. Det er jo en del jobb, og det er fint å være sammen som familie på cup'er og forberedelser til forestillinger osv.

[Gjest Tatjana]

''Veldig ofte er han sliten etter jobb, så sliten at han ligger på sofaen ja. Og jeg blir da ofte den som kjører. ''

Hvis det er noe som skjer ofte, ville jeg vurdert om det var mulig å legge om vesentlige deler av hverdagskabalen, rett og slett.

Mannen her i huset hadde et års tid hvor han lå mye på sofaen etter jobb, var generelt sliten og ikke tilførte særlig mye til fellesskapet, verken i huset eller mht fritidsaktiviteter.

Etter noe gnåling og kiving, som jeg selvfølgelig ikke kom noen vei med, satte jeg med ned med ham og tok selve praten: At jeg var bekymret for hvordan han hadde det, for det skal ikke være nødvendig for en ellers frisk, voksen mann å være utslitt etter nesten hver arbeidsdag. Og jeg ba ham å tenke på om dette er det livet han ønsket seg, og om han virkelig var lykkelig. Uten å være muggen eller kreve svar med en gang - mer som en bekymringsmelding og for å så noen spørsmål. Men jeg sa også at hans manglende initiativ satte preg på resten av familien.

Etter et par samtaler endte det med at han byttet jobb. Han brukte litt tid på å tenke og lete, og fant seg en jobb nærmere hjemmet, med mer fleksible arbeidstider.

Vi har dessuten valgt å være litt selektive med ungenes fritidsaktiviteter, sånn at vi faktisk har mulighet og (en viss) entusiasme til å følge opp de tingene de driver med.

Når alt kommer til alt, er det flest hverdager. Det kan være verdt det å legge inn en del tankevirksomhet for å få dem til å fungere greit for alle medlemmene i familien.

*liker*

Godt skrevet!

[laban]

Hehe, jeg har lest den før. Festlig skrevet :-).

Nei, de spiller ikke i serien. Det arrangeres to turneringer i året - en om høsten og en om våren - i nærmeste, hva skal jeg kalle det? Det er ikke en by, akkurat... Nærmeste større sted, kanskje? Som ikke er veldig stort.

Kommunen "min" har som prinsipp at små barn skal ha gratis tilbud for at alle skal ha muligheten til å være med. Idrettslaget stiller med trener, vanligvis en tenåring som spiller selv, og de får låne hallen gratis.

Jeg vet at det er flott :-).

-,-'-@

Kjempefint opplegg som antakelig alle vinner noe på.

Spesielt de litt "små" idrettene (f.eks. alle andre ballspill enn fotball for gutter) har mye å hente ved at fler enn de som allerede har et forhold til den, får prøve seg uten all verdens forpliktelser.

[AAA]

Hos oss bidrar begge to til transport. Jentene har begge aktiviteter som er for langt borte til at de kan gå. Og det er greitt. Noen ganger er vi igjen og ser på, andre ganger ikke. Vi er der selvsagt på oppvisninger, konserter, stevner etc. Jeg deltar generelt med mer entusiasme enn gemalen, tror jeg at jeg tør si, men han deltar han også. ;-)

Men... Det er noe som gnager her, og jeg håper ikke du blir fornærma hvis jeg sier det.

Jeg sitter med en følelse av at du har laget en form som DenPerfekteFamilie skal passe i. Det gjelder hvordan ungene skal oppføre seg, hva de skal delta på av aktiviteter, og nå altså ikke bare hva mannen skal være med på, men også hva han skal syns og mene om hva han er med på.

Jeg tenker at du må være litt forsiktig. Det kan fort bli veldig trangt inni sånne former.... Og da sprekker de, kanskje med et brak.

Når det er sagt: Ja, jeg syns du kan forvente at mannen din deltar i oppfølging av barna. Men så er det noe med hvor man legger lista: Det bør f.eks være unødvendig at begge foreldrene er med, bortsett fra i spesielle tilfeller. Hellemin, dere har jo tre barn - logistikken går rett og slett ikke opp hvis begge foreldrene skal være med på alt - Dere kommer til å slite dere ut!

Jeg tenker at det kan være lurt av deg å kanskje dele aktivitetsoppfølging mellom dere, og så la han styre med sitt uten innblanding fra deg på domenet som ble hans. F.eks. Kunne noe sånn funka?

[Gjest prust]

Hos oss bidrar begge to til transport. Jentene har begge aktiviteter som er for langt borte til at de kan gå. Og det er greitt. Noen ganger er vi igjen og ser på, andre ganger ikke. Vi er der selvsagt på oppvisninger, konserter, stevner etc. Jeg deltar generelt med mer entusiasme enn gemalen, tror jeg at jeg tør si, men han deltar han også. ;-)

Men... Det er noe som gnager her, og jeg håper ikke du blir fornærma hvis jeg sier det.

Jeg sitter med en følelse av at du har laget en form som DenPerfekteFamilie skal passe i. Det gjelder hvordan ungene skal oppføre seg, hva de skal delta på av aktiviteter, og nå altså ikke bare hva mannen skal være med på, men også hva han skal syns og mene om hva han er med på.

Jeg tenker at du må være litt forsiktig. Det kan fort bli veldig trangt inni sånne former.... Og da sprekker de, kanskje med et brak.

Når det er sagt: Ja, jeg syns du kan forvente at mannen din deltar i oppfølging av barna. Men så er det noe med hvor man legger lista: Det bør f.eks være unødvendig at begge foreldrene er med, bortsett fra i spesielle tilfeller. Hellemin, dere har jo tre barn - logistikken går rett og slett ikke opp hvis begge foreldrene skal være med på alt - Dere kommer til å slite dere ut!

Jeg tenker at det kan være lurt av deg å kanskje dele aktivitetsoppfølging mellom dere, og så la han styre med sitt uten innblanding fra deg på domenet som ble hans. F.eks. Kunne noe sånn funka?

Takk for svar!

''Men... Det er noe som gnager her, og jeg håper ikke du blir fornærma hvis jeg sier det.

Jeg sitter med en følelse av at du har laget en form som DenPerfekteFamilie skal passe i. Det gjelder hvordan ungene skal oppføre seg, hva de skal delta på av aktiviteter, og nå altså ikke bare hva mannen skal være med på, men også hva han skal syns og mene om hva han er med på.''

Jeg ser at flere her på DOL har sagt noe liknende til meg i ulike sammenhenger, og jeg skjønner bare ikke helt det der. Jeg vet jo at vi absolutt ikke er noen perfekt familie, og har heller ingen planer om å være det. Men jeg håper jo at barna kjenner seg trygge i familien og at de opplever utfoldelse og støtte på de det er opptatte av. Når det gjelder interiør og husarbeid, er jeg ikke flink i det hele tatt - men ungene savner nok litt av det hos oss i forhold til det de ser hos andre. Akkurat det tar ejg ikke så tungt, selv om jeg av og til skulle ønske at vi klarte å holde huset litt mer ryddig og hadde litt mer stil over tingene.

Når det gjelder det som denne tråden handler om, så er det jo egentlig tre aspekter:

*Jeg tror mannen min går glipp av vesentlige deler ved ungenes opplevelser, barndom og ungdomstid når han sitter såpass på siden som han gjør av det de er opptatte av. Jeg tror helt oppriktig at han hadde blitt rikere dersom han hadde sluppet deres aktiviteter lenger inn i seg selv, hvis du forstår hva jeg mener.

*Jeg tror at ungene savner farens engasjement, selv om de ikke så ofte sier det, og selv om de nå er blitt ganske vant til at han ikke deltar.

*Det blir mye på meg, selv om jeg engasjerer meg og deltar stort sett med glede. Det blir mindre fritid på meg (til f.eks. korsang) og mindre tid til middagslaging og husarbeid.

''Jeg tenker at du må være litt forsiktig. Det kan fort bli veldig trangt inni sånne former.... Og da sprekker de, kanskje med et brak. ''

Ja - jeg skal være forsiktig. Samtidig så er det vanskelig å la være å irritere seg. Hva om jeg hadde gjort det samme? Hva om ikke jeg heller hadde giddet å se på turneringen 1. mai eller lære noen navn på fotballaget eller sagt at jeg kunne være med på speidertur? Kjipt for mine barn dersom ikke noen av foreldrene hadde engasjert seg. Hvorfor har han rett til å la være, selv om han ikke har lyst? Det hadde selvsagt vært verre dersom jeg heller ikke hadde hatt lyst da.

''Når det er sagt: Ja, jeg syns du kan forvente at mannen din deltar i oppfølging av barna. Men så er det noe med hvor man legger lista: Det bør f.eks være unødvendig at begge foreldrene er med, bortsett fra i spesielle tilfeller. Hellemin, dere har jo tre barn - logistikken går rett og slett ikke opp hvis begge foreldrene skal være med på alt - Dere kommer til å slite dere ut!''

Som regel går det akkurat opp å være med på det nødvendigste - jeg klarer jo det. Da mener jeg ikke være med på alle treninger. Men kjøre til og fra de treningene vi har kjøring, være litt til stede av og til, være med på dugnader, snakke med ungene om hva de holder på med og hvordan trening og kamper gikk osv.

''Jeg tenker at det kan være lurt av deg å kanskje dele aktivitetsoppfølging mellom dere, og så la han styre med sitt uten innblanding fra deg på domenet som ble hans. F.eks. Kunne noe sånn funka?''

Ja - gjerne det. Men jeg tror ikke han orker og har overskudd til å få fullt ansvar for en hel aktivitet. Sommersesongen er i gang, og han vet sjelden når han kommer hjem fra jobb om ettermiddagen. Noen ganger er det 16, andre ganger er det 20 og 22. Og det passer dårlig med fritidsaktiviteter. Og slik har vi det til ca ut september. Så er han dønn sliten i noen måneder før våren starter igjen...

[Gjest prust]

''Du skriver at du ikke har lyst, men at du gjør det likevel. Der har du jo forskjellen. Min mann gjør det sjelden - nesten bare når jeg er forhindret.''

Jeg ser at dette er en vesentlig forskjell, altså! Bare så du ikke tolker meg som krass i mitt svar

''

Jeg ser at dette er en vesentlig forskjell, altså! Bare så du ikke tolker meg som krass i mitt svar :)''

Neida, oppfatter deg ikke krassere enn jeg tåler å høre fra deg ;-)

Men les det jeg skrev til AAA nå just, og si hva du mener om det.