Kan angst gå på øynene??

[Gjest angstangstangst]

Hei!

Jeg fikk for ca to år siden noe rart med øynene i forbindelse med angstanfall. Det var ikke flimring, lyn eller sorte prikker, men mer som at jeg ville lukke øynene, pga alle inntrykkene. Jeg har dette ennå, og når det blir sånn, så blir det som om alle inntrykk/detaljer i det jeg ser detter innover meg, og jeg må ha det helt stimulifritt, noe som kan være vanskelig i enkelte situasjoner.

Jeg merker at øynene mine blir vidåpne og jeg klarer ikke fokusere.

Er dette vanlig ved angst? Og hvordan gjøre noe for å få det bort?

[Bella Dotte]

''jeg ville lukke øynene, pga alle inntrykkene. Jeg har dette ennå, og når det blir sånn, så blir det som om alle inntrykk/detaljer i det jeg ser detter innover meg, og jeg må ha det helt stimulifritt, noe som kan være vanskelig i enkelte situasjoner.''

''Jeg merker at øynene mine blir vidåpne og jeg klarer ikke fokusere.''

Det er det angst gjør med oss. Frykt får oss til å "sperre opp øynene" for å kunne "ta inn alt", men når det blir for mye til at vi kan håndtere det, blir vi "fjerne" for å beskytte oss selv.

Det du beskriver er helt normalt når man har angst.

[Gjest angstangstangst]

''jeg ville lukke øynene, pga alle inntrykkene. Jeg har dette ennå, og når det blir sånn, så blir det som om alle inntrykk/detaljer i det jeg ser detter innover meg, og jeg må ha det helt stimulifritt, noe som kan være vanskelig i enkelte situasjoner.''

''Jeg merker at øynene mine blir vidåpne og jeg klarer ikke fokusere.''

Det er det angst gjør med oss. Frykt får oss til å "sperre opp øynene" for å kunne "ta inn alt", men når det blir for mye til at vi kan håndtere det, blir vi "fjerne" for å beskytte oss selv.

Det du beskriver er helt normalt når man har angst.

Ok, da er jeg sikkert ikke så unormal som jeg trodde :-)

[Bella Dotte]

Ok, da er jeg sikkert ikke så unormal som jeg trodde :-)

Du er slett ikke unormal. Snakk med andre, det er mange som har angst uten at de tør å snakke om det, fordi de også tror de er alene om det. Les bøker, diskuter på nett, skaff psykolog, gå i gruppe, lev! Angsten er vond, men ikke farlig.

[Gjest angstangstangst]

Du er slett ikke unormal. Snakk med andre, det er mange som har angst uten at de tør å snakke om det, fordi de også tror de er alene om det. Les bøker, diskuter på nett, skaff psykolog, gå i gruppe, lev! Angsten er vond, men ikke farlig.

Jeg går heldigvis til psykolog allerede, så jeg får god hjelp :-) Men følte meg likevel litt alene, da jeg synes det er unormalt at angst går på øynene. Men jeg følte meg litt bedre når du skrev at det er normalt :-)

[Bella Dotte]

Jeg går heldigvis til psykolog allerede, så jeg får god hjelp :-) Men følte meg likevel litt alene, da jeg synes det er unormalt at angst går på øynene. Men jeg følte meg litt bedre når du skrev at det er normalt :-)

Jeg snakket tilfeldigvis med min psykolog om akkurat dette i går; han viste meg noen bilder med ansiktsuttrykk og en av de tingene han kommenterte var at man sperrer opp øynene når man blir redd, nettopp fordi man trenger å være årvåken i en kritisk situasjon. (Jeg var klar over det fra før, men det var jo litt pussig at du stilte spm om det akkurat nå.)

[Gjest Nerda]

Du er absolutt ikke aleine. Jeg har det også slik, blir veldig lysømfindtlig. Pupillene utvider seg som en forberedelse til kamp, slik at mest mulig lys slipper inn.

Veldig ubehagelig, men ikke farlig.

[Gjest angstangstangst]

Du er absolutt ikke aleine. Jeg har det også slik, blir veldig lysømfindtlig. Pupillene utvider seg som en forberedelse til kamp, slik at mest mulig lys slipper inn.

Veldig ubehagelig, men ikke farlig.

Hmm, hadde en mistanke om at det hadde med pupillutvidelse å gjøre..da er det kanskje ikke så rart at det kan gå på øynene. Godt å høre at jeg ikke er alene...selv om jeg ikke unner noen andre å ha det sånn...

[Gjest angstangstangst]

Jeg snakket tilfeldigvis med min psykolog om akkurat dette i går; han viste meg noen bilder med ansiktsuttrykk og en av de tingene han kommenterte var at man sperrer opp øynene når man blir redd, nettopp fordi man trenger å være årvåken i en kritisk situasjon. (Jeg var klar over det fra før, men det var jo litt pussig at du stilte spm om det akkurat nå.)

Ja, det var pussig, kanskje var det meninga at du skulle svare meg da?

Jeg har faktisk ikke tenkt over det med at øynene sperrer seg opp og at man får pupillutvidelse ved angst. Men det høres jo veldig logisk ut :-)

[Bella Dotte]

Ja, det var pussig, kanskje var det meninga at du skulle svare meg da?

Jeg har faktisk ikke tenkt over det med at øynene sperrer seg opp og at man får pupillutvidelse ved angst. Men det høres jo veldig logisk ut :-)

Jeg er her inne så å si hver dag, så det var ingen tilfeldighet at jeg snappet opp innlegget ditt, men litt pussig at jeg nettopp hadde diskutert det var det jo :-)

Det er interessant å finne ut av grunnen til at vi reagerer som vi gjør, både hvilke "symptomer" vi får, hvordan vi tolker dem, hva som utløser hvilke reaksjoner, og hva som ligger til grunn for våre handlings- og følelsesmønstre. Og hva man evt kan gjøre for å forandre dem hvis man ikke er fornøyd med dem. Eller hvordan lære seg å leve med dem, si til seg selv at man er bra nok.

[AnonymBruker]

Flere som sliter med dette? Det er så vanskelig, spesielt siden jeg har sosial angst, og øynene ødelegger alt. De er jo sjelens speil, og jeg synes det er direkte ubehagelig at folk ser meg i øynene eller ansiktet.

Anonymkode: a050d...85d

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Flere som sliter med dette? Det er så vanskelig, spesielt siden jeg har sosial angst, og øynene ødelegger alt. De er jo sjelens speil, og jeg synes det er direkte ubehagelig at folk ser meg i øynene eller ansiktet.

Anonymkode: a050d...85d

Det er jo dette som ER sosial angst. Eller tar jeg feil, @kupton?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Flere som sliter med dette? Det er så vanskelig, spesielt siden jeg har sosial angst, og øynene ødelegger alt. De er jo sjelens speil, og jeg synes det er direkte ubehagelig at folk ser meg i øynene eller ansiktet.

Anonymkode: a050d...85d

 

Hurja skrev (53 minutter siden):

Det er jo dette som ER sosial angst. Eller tar jeg feil, @kupton?

Noen ord fra meg som også har diagnosen.  Sosial angst dreier seg mye om redsel for å bli vurdert negativt av andre. Jeg kan tenke meg at noen av den grunn har en redsel for å se folk i øynene fordi de frykter at de vil bli "gjennomskuet", dvs at folk ser rett gjennom dem og med det kan "avsløre" hva for et dårlig og rart menneske de er (?) Jeg sliter ikke så mye med akkurat det (se folk i øynene), faktisk føles det bedre med øyekontakt for da vet jeg liksom hvor jeg har personen hen. Jeg har på en måte kontroll på hvor de har blikket sitt hen, og ser de meg i øynene ser de meg ikke ellers i ansiktet eller på kroppen min og kan vurdere meg, tenker jeg. Jeg hater nemlig å bli sett på og "vurdert" av andre, men det gjelder først og fremst ukjente eller folk jeg ikke kjenner så godt. Med folk jeg er ordentlig trygg på tør jeg mer å være meg selv, selv om jeg også da kan være noe hemmet. Jeg er ofte redd for å si noe feil og dumt (og å skrive noe feil og dumt her inne). Jeg dømmer meg selv veldig lett, og blir lett flau over meg selv og synes at jeg er verdens største idiot. Noen ganger i samhandling med andre kan jeg bli altfor selvopptatt i den betydning at jeg blir veldig bevisst meg selv. Jeg kan prøve å skjule nervøsiteten ved å tenke "Nå må jeg ikke være nervøs" med det resultat at jeg fremstår nervøs, noe jeg jo ikke ønsket. Jeg kan også bli veldig bevisst hvordan jeg står, sitter, og går, og tenker mye på hvordan jeg skal "ordne" armer og bein for å ikke fremstå rar, med det resultat igjen at jeg nettopp virker rar fordi bevegelsene og kroppsstillingene kan virke påtatte og kunstige ovenfor andre. 

Men det hyggelige er at den "sterke utgaven" av sosialangsten som beskrevet over bare kommer av og til. Som regel klarer jeg å være normal og upåfallende (tror jeg), selv om jeg kan være litt stille og forsiktig av meg og fremdeles være litt redd for å si noe eller gjøre noe dumt. Selvtilliten er vel ikke akkurat så god alltid.. 

Jeg prøver å bli bedre ved å utfordre meg selv ift det som er ubehagelig. Håpet er at for hver gang det går bra vil jeg komme et skritt videre med å tåle det ubehagelige og at jeg en dag vil bli helt kvitt det. Jeg har øvet meg mye her inne med å tørre å ha meninger og å "snakke med folk". Noen ganger kan jeg nok fremstå veldig selvsikker og trygg, men sånn er det absolutt ikke alltid, "skriften" kan bedra.. Dere ser ikke meg bak tastaturet at jeg kan få kroppslige reaksjoner som f.eks rødming og varmefølelse. Jeg kan også få ubehagelige ilinger gjennom kroppen og veldig angst. Men som regel går det helt fint, altså. Jeg er mye bedre enn jeg var i mine yngre år. 🙂

Oi, dette ble langt... 😬

Anonymkode: 7b9c4...074

[AnonymBruker]

Det var nettopp det med øynene jeg mente, så jeg leste ikke hele innlegget. At øynene sperrer seg opp. At de gjør det for å slippe inn lys, for å  forberede seg til kamp. Når øynene sperrer seg opp, blir jeg veldig anstrengt i ansiktet, og jeg kjenner at jeg får ett redd uttrykk. Og noen ganger kan øynene begynne å flimre. Og dette vises, det kan jeg love deg. Er så lei av at psykologer og andre sier: det er iiingen som ser at du er redd. Det er det de har lært, og sikkert det som er vanlig. Jeg er hverken etter boka eller vanlig. 

Anonymkode: a050d...85d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Det var nettopp det med øynene jeg mente, så jeg leste ikke hele innlegget. At øynene sperrer seg opp. At de gjør det for å slippe inn lys, for å  forberede seg til kamp. Når øynene sperrer seg opp, blir jeg veldig anstrengt i ansiktet, og jeg kjenner at jeg får ett redd uttrykk. Og noen ganger kan øynene begynne å flimre. Og dette vises, det kan jeg love deg. Er så lei av at psykologer og andre sier: det er iiingen som ser at du er redd. Det er det de har lært, og sikkert det som er vanlig. Jeg er hverken etter boka eller vanlig. 

Anonymkode: a050d...85d

Jeg har det som deg med øynene. Har aldri hørt om andre som har reagert på angst akkurat på den måten som jeg gjør; vibrering/flimring av pupiller, det er som om alle detaljer/inntrykk faller innover meg og jeg blir på en måte desorientert og redd. Dette er veldig ubehagelig og jeg har begynt å bli redd for å gå ut i tilfelle jeg skulle få et slikt "anfall". Får også høre at ingen ser det på meg, men det er bare tull, får helt panikk for at andre skal se tvers gjennom meg. Blir på en måte paranoid og tror alle ser tvers gjennom meg. Vet ikke hva jeg skal kalle denne tilstanden. Har slitt med den i 12 år nå og den er veldig hardnakket. Uansett hva jeg gjør vil ikke dette forsvinne. Det må vel være en slags angst, men en merkelig en? Har begynt å miste håpet om at jeg noen gang vil bli kvitt disse "anfallene". Det begynner alltid med øynene, angsten kommer etterpå.

Anonymkode: 024a4...b05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har det som deg med øynene. Har aldri hørt om andre som har reagert på angst akkurat på den måten som jeg gjør; vibrering/flimring av pupiller, det er som om alle detaljer/inntrykk faller innover meg og jeg blir på en måte desorientert og redd. Dette er veldig ubehagelig og jeg har begynt å bli redd for å gå ut i tilfelle jeg skulle få et slikt "anfall". Får også høre at ingen ser det på meg, men det er bare tull, får helt panikk for at andre skal se tvers gjennom meg. Blir på en måte paranoid og tror alle ser tvers gjennom meg. Vet ikke hva jeg skal kalle denne tilstanden. Har slitt med den i 12 år nå og den er veldig hardnakket. Uansett hva jeg gjør vil ikke dette forsvinne. Det må vel være en slags angst, men en merkelig en? Har begynt å miste håpet om at jeg noen gang vil bli kvitt disse "anfallene". Det begynner alltid med øynene, angsten kommer etterpå.

Anonymkode: 024a4...b05

Jeg har hatt sosial angst hele livet, og rødming. Ikke den typen sosial angst som er «populær» for tiden. Å møte noen på butikken, snakke med noen ansikt til ansikt, at folk ser meg i ansiktet og studerer meg. Det er helt forskjellig fra situasjon til situasjon, og hvilken person det er. Men enkelte personer har jeg virkelig problem med å prate med, og det største problemet er at jeg vil ikke at de skal se at jeg er nervøs og redd. Men det kan de, uansett hva psykologer og andre måtte mene.

Anonymkode: a050d...85d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg har hatt sosial angst hele livet, og rødming. Ikke den typen sosial angst som er «populær» for tiden. Å møte noen på butikken, snakke med noen ansikt til ansikt, at folk ser meg i ansiktet og studerer meg. Det er helt forskjellig fra situasjon til situasjon, og hvilken person det er. Men enkelte personer har jeg virkelig problem med å prate med, og det største problemet er at jeg vil ikke at de skal se at jeg er nervøs og redd. Men det kan de, uansett hva psykologer og andre måtte mene.

Anonymkode: a050d...85d

Hva mener du med det?

Anonymkode: 7b9c4...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva mener du med det?

Anonymkode: 7b9c4...074

Det er jo nesten trendy å ha sosial angst leste jeg en gang. Men det er ikke poenget.  

Anonymkode: a050d...85d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er jo nesten trendy å ha sosial angst leste jeg en gang. Men det er ikke poenget.  

Anonymkode: a050d...85d

Sånn jeg forstod deg var at de som ikke har problemer med øynene ikke har ordentlig sosial angst, men bare en trendy diagnose. Det er selvfølgelig bare tull. 

Anonymkode: 7b9c4...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Sånn jeg forstod deg var at de som ikke har problemer med øynene ikke har ordentlig sosial angst, men bare en trendy diagnose. Det er selvfølgelig bare tull. 

Anonymkode: 7b9c4...074

Ikke det jeg mente.

Anonymkode: a050d...85d