"Mobbing" i barnehagen

[Gjest Bekymret mammaa]

''Det er altså ikke en psykisk sykdom. Sosial angst og sjenanse er ikke det samme.''

Ekstrem sjenanse hos barn anses for å kunne være noe som senere utvikler seg til sosial angst mm.

Jeg tror på mellomløsninger; ikke ekstrem eksponering og press i alle mulige situasjoner, men heller ikke beskyttelse og manglende utfordringer. Det er ikke gitt at han "vokser det av seg" uten bevisst jobbing med problematikken.

Hvor går grensen til ekstrem? Han har jo ingen problemer med å snakke så lenge han er i små grupper. Jeg hadde samme problem da jeg var liten, og press i noen som helst form gjorde det ikke akkurat bedre.

[frosken]

Du har nok rett, men å tvinge noen til å leke med noen når de ikke vil blir jo litt som å tvinge et barn til å spise: Umulig.

''Du har nok rett, men å tvinge noen til å leke med noen når de ikke vil blir jo litt som å tvinge et barn til å spise: Umulig.''

Jeg skjønner ikke logikken din. Hvordan kan det ha seg at B og C kan "tvinges" til å leke med ditt barn men han ikke kan "tvinges" til å leke med andre? Barnehagen bør etter min oppfatning gjøre begge deler. Ikke alltid legge til rette for ditt barn og heller aldri fullt ut godta at noen er hensynsløse i sine valg av lekekamerater.

[PieLill]

''Skrekk og gru. Og "Vi vil ikke leke med deg!" er ikke stygt? Å fryse ut og utestenge er noe av det mest sårende mennesker gjør mot hverandre.''

Jeg er helt enig. Man kan jo ikke tvinge barn til å leke med hverandre, men det ville jo aldri være i orden i en skoleklasse eller på en arbeidsplass f.eks. å nekte en annen å spise lunsj sammen med de andre.

''Noen ganger buser barn inn i en pågående lek og ødelegger hele opplegget. Forståelig at om den opprinnelige gruppen ønsker å forsvare seg mot slikt. Har et barn dette for vane, kan selvsagt de andre bli negativt innstilt. Men dette er sjeldent og aldri et problem med sjenerte barn.''

Nei, det er ikke problemet med mitt barn. Han står som regel og observerer en stund før han blir med i leken, eller venter på at han blir invitert.

''I både på skolen og enda mer i en voksen hverdag vil barna måtte forholde seg til mennesker de ikke på noen måte har valgt. Det er derfor ikke galt å lære dem å takle dette helt fra de er små. Noen ganger og i noen situasjoner kan man velge hvem man er med. Andre ganger er det ikke valgfritt. Man skal _alltid_ være høflig og vennlig.''

Høfflighet og vennlighet, ja det var det de voksne i barnehagen før stod for (ifølge dem selv) når de prøvde å forklare for B og C at A ble lei seg når de en dag var snille mot ham, og andre dager løp sin vei når han var i nærheten. Nå har de visst ombestemt seg.

''Det virker som jo mer din sønn blir avvist, jo mer maktpåliggende blir det for ham å vinne avvisernes gunst. Og jo større makt og 'glede' ligger det i å avvise. Det skaper en ond sirkel av stadig større avhengighet.''

Jeg tror ikke det er tilfellet her. A trekker seg vekk fra dem når han blir avvist. I hvert fall de neste timene/resten av dagen, men så prøver han jo dagen etter igjen (eller snakker i hvert fall hjemme om at han vil leke med dem, og noen ganger vil de jo også gjerne leke med ham).

''Vil det være mulig å få personalet til å være mer balansert i forhold til ekskludering?''

Jeg vil ta det opp med dem hvis de fortsetter den vaklende holdningen.

''En ting du kanskje kan gjøre er å styrke guttens relasjoner til barna han leker med når 'idolene' ikke er i barnehagen. Inviter dem hjem. Gjør ekstra kjekke ting som å bake, dra på kino, brenne bål eller hva som er attraktivt både for gutten og de inviterte vennene.''

Jeg vet dessverre ikke hvem disse barna er. Jeg får bare vite at han har lekt med en, men så husker ikke personalet hvem det var, hvad vedkommende het eller lignende (det er en STOR barnehage).

''Slik du beskriver det virker det som gutten har gått inn i en relasjonsmessig tiggerrolle. Han trenger å løfte hodet og finne seg noen bedre venner. Spørsmålet er hvordan han skal hjelpes til dette.''

Ja, det er spørsmålet, men jeg har dessverre ikke svaret. Jeg håper de voksne i barnehagen har det. Det er tross alt det de er utdannet til.

Det er virkelig synd om personalet ikke evner å ta tak i slike negative maktstrukturer. Ikke bare for din sønn, men hele barnegruppen.

''Jeg tror ikke det er tilfellet her. A trekker seg vekk fra dem når han blir avvist. I hvert fall de neste timene/resten av dagen, men så prøver han jo dagen etter igjen (eller snakker i hvert fall hjemme om at han vil leke med dem, og noen ganger vil de jo også gjerne leke med ham).''

Les det du skriver her en gang til. Han går tilbake til dem igjen og igjen for å få seg en ny på tygga. Selv om han venter noe timer eller til neste dag før han prøver igjen. Han snakker om de som avveste ham i stedet for de som inkluderte ham. De få gangene de tar ham inn i varmen, kommer han logrende. I tillegg velger han bort de andre barna når B og C er der, selv om det betyr at han blir gående alene.

Dette er avhengighet. Han har valgt seg dem, og bare de to, samme hvor mye de velger ham bort. Uansett hva som bør endres i barnehagen er dette noe som må jobbes med hos gutten selv.

''Jeg vet dessverre ikke hvem disse barna er. Jeg får bare vite at han har lekt med en, men så husker ikke personalet hvem det var, hvad vedkommende het eller lignende (det er en STOR barnehage).''

Be dem om å skrive opp navnet på alle han leker godt med i løpet av dagen. (Synes det er litt svakt at personalet ikke vet dette.) Spør ham om disse barna når han kommer hjem. Spør hva de hadde på seg. Hva de liker å gjøre, spise, hvordan de ser ut. Alt som kan være med på å gjøre disse barna betydningsfulle for gutten.

Og blås for all del i eventuelle uskrevne regler i barnehagen. Ta kontakt med foreldrene og inviter barna hjem.

Når du henter og leverer så hils på og snakk litt med alle barna du støter på. Slik viser du sønnen din at de er OK. Eksempelets makt.

Virker som du kanskje er oppgitt nå og bare ser umuligheter. Noen muligheter har du.

En annen sak er at gutten muligens ville hatt det bedre i en mindre og mer oversiktlig barnehage, men det er kanskje ikke forenelig med studenttilværelsen.

mvh

[frosken]

Hvor går grensen til ekstrem? Han har jo ingen problemer med å snakke så lenge han er i små grupper. Jeg hadde samme problem da jeg var liten, og press i noen som helst form gjorde det ikke akkurat bedre.

''Hvor går grensen til ekstrem?''

Det er jo ikke så godt å si, men jeg synes det er bekymringsfullt dersom gutten din ikke klarer å leke med andre enn to utvalgte i barnehagen. Jeg synes også den reaksjonen du beskriver i etterkant av besøket til B, er sær.

Kanskje er det slik at nettopp det at du gjenkjenner dette fra deg selv og opplevde press som smertefullt, gjør at du overbeskytter.

[PieLill]

Du har nok rett, men å tvinge noen til å leke med noen når de ikke vil blir jo litt som å tvinge et barn til å spise: Umulig.

Det finnes en mellomting mellom å tvinge og som voksen gjøre seg til passiv tilskuer. Barn trenger å utfordres og iblant presses til å gjøre ting de i utganspunktet ikke ville valgt selv.

Resultatet er selvfølgelig avhengig av at utfordringen er passende stor og hvordan den formidles.

Kanskje du trenger litt større tro på din sønns muligheter til å utvikle seg sosialt.

mvh

[Gjest Bekymret mammaa]

''Du har nok rett, men å tvinge noen til å leke med noen når de ikke vil blir jo litt som å tvinge et barn til å spise: Umulig.''

Jeg skjønner ikke logikken din. Hvordan kan det ha seg at B og C kan "tvinges" til å leke med ditt barn men han ikke kan "tvinges" til å leke med andre? Barnehagen bør etter min oppfatning gjøre begge deler. Ikke alltid legge til rette for ditt barn og heller aldri fullt ut godta at noen er hensynsløse i sine valg av lekekamerater.

Jeg prøver å overføre det til voksenperspektiv: Hvordan ville du selv hatt det hvis kollegaene dine en dag var vennlige og gjerne snakket med deg, men den andre dagen hvisket bak ryggen din eller flyttet på seg hvis du satt det ved det samme bordet i kantina?

Hvordan mener du man skal tvinge et sjenert barn til å finne seg noen å leke med?

[Gjest Bekymret mammaa]

''Jeg tror ikke det er tilfellet her. A trekker seg vekk fra dem når han blir avvist. I hvert fall de neste timene/resten av dagen, men så prøver han jo dagen etter igjen (eller snakker i hvert fall hjemme om at han vil leke med dem, og noen ganger vil de jo også gjerne leke med ham).''

Les det du skriver her en gang til. Han går tilbake til dem igjen og igjen for å få seg en ny på tygga. Selv om han venter noe timer eller til neste dag før han prøver igjen. Han snakker om de som avveste ham i stedet for de som inkluderte ham. De få gangene de tar ham inn i varmen, kommer han logrende. I tillegg velger han bort de andre barna når B og C er der, selv om det betyr at han blir gående alene.

Dette er avhengighet. Han har valgt seg dem, og bare de to, samme hvor mye de velger ham bort. Uansett hva som bør endres i barnehagen er dette noe som må jobbes med hos gutten selv.

''Jeg vet dessverre ikke hvem disse barna er. Jeg får bare vite at han har lekt med en, men så husker ikke personalet hvem det var, hvad vedkommende het eller lignende (det er en STOR barnehage).''

Be dem om å skrive opp navnet på alle han leker godt med i løpet av dagen. (Synes det er litt svakt at personalet ikke vet dette.) Spør ham om disse barna når han kommer hjem. Spør hva de hadde på seg. Hva de liker å gjøre, spise, hvordan de ser ut. Alt som kan være med på å gjøre disse barna betydningsfulle for gutten.

Og blås for all del i eventuelle uskrevne regler i barnehagen. Ta kontakt med foreldrene og inviter barna hjem.

Når du henter og leverer så hils på og snakk litt med alle barna du støter på. Slik viser du sønnen din at de er OK. Eksempelets makt.

Virker som du kanskje er oppgitt nå og bare ser umuligheter. Noen muligheter har du.

En annen sak er at gutten muligens ville hatt det bedre i en mindre og mer oversiktlig barnehage, men det er kanskje ikke forenelig med studenttilværelsen.

mvh

''Les det du skriver her en gang til. Han går tilbake til dem igjen og igjen for å få seg en ny på tygga. Selv om han venter noe timer eller til neste dag før han prøver igjen. Han snakker om de som avveste ham i stedet for de som inkluderte ham. De få gangene de tar ham inn i varmen, kommer han logrende. I tillegg velger han bort de andre barna når B og C er der, selv om det betyr at han blir gående alene.

Dette er avhengighet. Han har valgt seg dem, og bare de to, samme hvor mye de velger ham bort. Uansett hva som bør endres i barnehagen er dette noe som må jobbes med hos gutten selv.''

Mulig, men hvordan?

''Be dem om å skrive opp navnet på alle han leker godt med i løpet av dagen. (Synes det er litt svakt at personalet ikke vet dette.) Spør ham om disse barna når han kommer hjem. Spør hva de hadde på seg. Hva de liker å gjøre, spise, hvordan de ser ut. Alt som kan være med på å gjøre disse barna betydningsfulle for gutten.''

Han er (av ukjente årsaker) som regel taus som en østers når han blir spurt om hvordan det har vært i barnehagen (på andre områder også for den saks skyld). Det han forteller forteller han uoppfordret.

Jeg er oppgitt ja, og jeg skjønner ikke hvorfor barnet mitt ikke skal få ha noen lekekammerater. Og jeg forstår heller ikke hva jeg skal gjøre med det. Hvis jeg spør om han vil ha med seg den eller den hjem, sier han bare nei. Lillebroren hans begynner 99 % sikkert i samme barnehage om et halvt år, og jeg er litt redd for at han bare skal bli gående sammen med ham da (selv om lillebroren er en annen type som nok lettere finner noen nå leke med).

''En annen sak er at gutten muligens ville hatt det bedre i en mindre og mer oversiktlig barnehage, men det er kanskje ikke forenelig med studenttilværelsen.''

Det er mangel på barnehageplasser i området, så det er ikke aktuelt.

[Gjest Bekymret mammaa]

Det finnes en mellomting mellom å tvinge og som voksen gjøre seg til passiv tilskuer. Barn trenger å utfordres og iblant presses til å gjøre ting de i utganspunktet ikke ville valgt selv.

Resultatet er selvfølgelig avhengig av at utfordringen er passende stor og hvordan den formidles.

Kanskje du trenger litt større tro på din sønns muligheter til å utvikle seg sosialt.

mvh

Jeg har prøvd å presse ham, men det virker som om han utvikler seg bedre på områder hvor han ikke blir presset.

[Gjest Bekymret mammaa]

''Hvor går grensen til ekstrem?''

Det er jo ikke så godt å si, men jeg synes det er bekymringsfullt dersom gutten din ikke klarer å leke med andre enn to utvalgte i barnehagen. Jeg synes også den reaksjonen du beskriver i etterkant av besøket til B, er sær.

Kanskje er det slik at nettopp det at du gjenkjenner dette fra deg selv og opplevde press som smertefullt, gjør at du overbeskytter.

Jeg har ingen problemer med å presse ham, men han har problemer med å bli presset. Det gjør i verste fall bare vondt verre. De områdene han utviler seg på er områder hvor han ikke blir presset.

Det er en del av førskolelæreres oppgave å hjelpe barn som har vanskeligheter med å komme inn i leken, men det virker ikke som om de vet hva de skal gjøre heller. De sier de vil prøve å hjelpe ham med å finne andre lekekammerater, men kan ikke si noe konkret om hvordan.

[frosken]

Kom gjerne med noen konkrete eksempler. :-)

Han blir konstant eksponert for "vanskelige situasjoner", siden de fleste situasjoner som innebærer at andre (voksne) snakker til ham eller situasjoner hvor det er fremmede barn eller mange barn på en gang er vanskelige.

Jeg ville sørget for å invitere andre barn på besøk ofte. Med eller uten foreldre, alt ettersom det er barn av venner og familie eller barn fra barnehagen. Jeg hadde ikke spurt ham om han ønsker det, bare gitt beskjed om at i dag skal H være hos oss. Når dere så er hjemme, så ville jeg igangsatt aktivitet dersom ungene ikke får det til selv. Om nødvendig hadde jeg igangsatt aktiviteter som krever voksen tilstedeværelse hele tiden, som f.eks. baking, hobbyprosjekter osv. Innimellom hadde jeg sagt til dem at de selv må finne på noe å gjøre mens du gjør noe annet.

Sørg for at andre barn synes det er hyggelig å være hos dere, selv om gutten din kanskje trekker seg noe bort. Kanskje kan gutten din også være en som hjelper de mindre barna dersom lillebror har noen på besøk. Sjenerte barn synes ofte det er enklere å forholde seg til barn som er yngre enn dem.

[frosken]

Jeg har ingen problemer med å presse ham, men han har problemer med å bli presset. Det gjør i verste fall bare vondt verre. De områdene han utviler seg på er områder hvor han ikke blir presset.

Det er en del av førskolelæreres oppgave å hjelpe barn som har vanskeligheter med å komme inn i leken, men det virker ikke som om de vet hva de skal gjøre heller. De sier de vil prøve å hjelpe ham med å finne andre lekekammerater, men kan ikke si noe konkret om hvordan.

'' De områdene han utviler seg på er områder hvor han ikke blir presset.''

Kan du gi noen eksempler på dette?

[Elis31]

Har barnet søsken i passelig alder? Kunne dere eventuelt være avlasningshjem hver tredje helg for en enslig mor e.l?

Bare tenker om det kan gi positiv lekekompetanse borte fra barnehagen. Flere ben å stå på....

[PieLill]

Jeg prøver å overføre det til voksenperspektiv: Hvordan ville du selv hatt det hvis kollegaene dine en dag var vennlige og gjerne snakket med deg, men den andre dagen hvisket bak ryggen din eller flyttet på seg hvis du satt det ved det samme bordet i kantina?

Hvordan mener du man skal tvinge et sjenert barn til å finne seg noen å leke med?

Jeg ville sikkert blitt lei meg. Så ville jeg bestemt meg for at de var noen upålitelige drittsekker og følgelig hatt minst mulig med dem å gjøre. I kantina hadde jeg ikke satt meg ved samme bord som dem.

Snakket de hyggelig med meg ville jeg sagt det minstemål som var nødvendig for ikke å være uhøflig og kommet meg videre så fort som mulig.

Var det en arbeidsplass som hadde utpreget grad av slik mobbe- og klikkmentalitet, hadde jeg sett meg om etter en ny jobb. Det samme om jeg var nødt til å i stor grad forholde meg til slike folk. Man kan som voksen til en viss grad lære seg å navigere rundt slike mennesker. Men trivelig blir det aldri.

Når de sønn kommer hjem og suklørt forteller om A og B som igjen har avvist ham kan du overøse ham med sympati, medfølelse og erkjennelse av hvor ille dette er. Dermed bidrar du til hans hjelpesløshet og offeropplevelse.

Du kan i stedet fortelle ham at det ikke er noe å bry seg om og bagatellisere det hele. Da vil han føle at også du avviser ham og underkjenner hans følelser og opplevelse. På sikt vil han slutte å fortelle.

Mellom disse ytterlighetene finnes det mange variasjoner av medfølelse og anerkjennelse av opplevelsen i kombinasjon med løsningsorientering og utfordring.

Du kan etter å ha stilt spørsmål og snakket på en måte som viser din interesse og omsorg, med den største selvfølge spørre hvem han valgte å leke med i stedet.

Har han da valgt å gå alene kan du ta en samtale med ham om dette. Var han fornøyd med dette. Kunne han gjort det på en måte som hadde vært bedre for ham selv. Ikke kritiser, men støtt ham på en løsningsorientert måte. Anerkjenn at ting kan være tøffe og vanskelige, men avvis at det er umulig.

Ton ned fokuset på å vinne B og Cs gunst. Fokuser heller på andre muligheter, andre personer. Barnehagen kan ha et reelt problem i forhold til hva de tillater av sosial kodeks. Gutten ditt har et problem med at han forguder de som avviser ham.

Ikke bli knust, oppgitt og gå ned i kjelleren sammen med gutten. Vær i det opprørte vannet sammen med ham som en livbøye, ikke synkesten. Behold håp og kontroll når han mister det.

Om du ikke har tro på at barnet kan takle sosiale utfordringer, bite i seg frykt og sjenanse for å nå sosiale mål, hvordan skal gutten kunne tro på seg selv.

Å overvinne sjenanse er naturlig nok mer følsomt, komplisert, tyngre og tøffere, men prinsippielt ikke så veldig forskjellig fra å lære å ta på buksene eller spise med kniv og gaffel.

mvh

[Elis31]

Jeg ville sikkert blitt lei meg. Så ville jeg bestemt meg for at de var noen upålitelige drittsekker og følgelig hatt minst mulig med dem å gjøre. I kantina hadde jeg ikke satt meg ved samme bord som dem.

Snakket de hyggelig med meg ville jeg sagt det minstemål som var nødvendig for ikke å være uhøflig og kommet meg videre så fort som mulig.

Var det en arbeidsplass som hadde utpreget grad av slik mobbe- og klikkmentalitet, hadde jeg sett meg om etter en ny jobb. Det samme om jeg var nødt til å i stor grad forholde meg til slike folk. Man kan som voksen til en viss grad lære seg å navigere rundt slike mennesker. Men trivelig blir det aldri.

Når de sønn kommer hjem og suklørt forteller om A og B som igjen har avvist ham kan du overøse ham med sympati, medfølelse og erkjennelse av hvor ille dette er. Dermed bidrar du til hans hjelpesløshet og offeropplevelse.

Du kan i stedet fortelle ham at det ikke er noe å bry seg om og bagatellisere det hele. Da vil han føle at også du avviser ham og underkjenner hans følelser og opplevelse. På sikt vil han slutte å fortelle.

Mellom disse ytterlighetene finnes det mange variasjoner av medfølelse og anerkjennelse av opplevelsen i kombinasjon med løsningsorientering og utfordring.

Du kan etter å ha stilt spørsmål og snakket på en måte som viser din interesse og omsorg, med den største selvfølge spørre hvem han valgte å leke med i stedet.

Har han da valgt å gå alene kan du ta en samtale med ham om dette. Var han fornøyd med dette. Kunne han gjort det på en måte som hadde vært bedre for ham selv. Ikke kritiser, men støtt ham på en løsningsorientert måte. Anerkjenn at ting kan være tøffe og vanskelige, men avvis at det er umulig.

Ton ned fokuset på å vinne B og Cs gunst. Fokuser heller på andre muligheter, andre personer. Barnehagen kan ha et reelt problem i forhold til hva de tillater av sosial kodeks. Gutten ditt har et problem med at han forguder de som avviser ham.

Ikke bli knust, oppgitt og gå ned i kjelleren sammen med gutten. Vær i det opprørte vannet sammen med ham som en livbøye, ikke synkesten. Behold håp og kontroll når han mister det.

Om du ikke har tro på at barnet kan takle sosiale utfordringer, bite i seg frykt og sjenanse for å nå sosiale mål, hvordan skal gutten kunne tro på seg selv.

Å overvinne sjenanse er naturlig nok mer følsomt, komplisert, tyngre og tøffere, men prinsippielt ikke så veldig forskjellig fra å lære å ta på buksene eller spise med kniv og gaffel.

mvh

Her renner det jo over av klokskap. Du er flink Pie Lill

[PieLill]

Jeg har prøvd å presse ham, men det virker som om han utvikler seg bedre på områder hvor han ikke blir presset.

Tror du det er mulig å utfordre ham uten å presse på en måte som blir negativt.

En annen viktig ting er at han skjønner at en del ting ikke bare skjer, men er et resultat av hva han velger å gjøre. At B og C avviser ham, kan han kanskje ikke gjøre så mye med. At han da velger å være alene i stedet for å være med andre, er et valg.

Det er ikke noe mål å gjøre et sjenert barn til det udiskutable og natrulige midtpunkt i en hver sammenheng. Samtidig trenger også sjenerte barn å lære at valg styrt av sjenanse noen ganger gir tap.

mvh

[PieLill]

Her renner det jo over av klokskap. Du er flink Pie Lill

Takk!

I hvert fall i teorien...

:-)

mvh

[Gjest Tatjana]

Jeg ville sikkert blitt lei meg. Så ville jeg bestemt meg for at de var noen upålitelige drittsekker og følgelig hatt minst mulig med dem å gjøre. I kantina hadde jeg ikke satt meg ved samme bord som dem.

Snakket de hyggelig med meg ville jeg sagt det minstemål som var nødvendig for ikke å være uhøflig og kommet meg videre så fort som mulig.

Var det en arbeidsplass som hadde utpreget grad av slik mobbe- og klikkmentalitet, hadde jeg sett meg om etter en ny jobb. Det samme om jeg var nødt til å i stor grad forholde meg til slike folk. Man kan som voksen til en viss grad lære seg å navigere rundt slike mennesker. Men trivelig blir det aldri.

Når de sønn kommer hjem og suklørt forteller om A og B som igjen har avvist ham kan du overøse ham med sympati, medfølelse og erkjennelse av hvor ille dette er. Dermed bidrar du til hans hjelpesløshet og offeropplevelse.

Du kan i stedet fortelle ham at det ikke er noe å bry seg om og bagatellisere det hele. Da vil han føle at også du avviser ham og underkjenner hans følelser og opplevelse. På sikt vil han slutte å fortelle.

Mellom disse ytterlighetene finnes det mange variasjoner av medfølelse og anerkjennelse av opplevelsen i kombinasjon med løsningsorientering og utfordring.

Du kan etter å ha stilt spørsmål og snakket på en måte som viser din interesse og omsorg, med den største selvfølge spørre hvem han valgte å leke med i stedet.

Har han da valgt å gå alene kan du ta en samtale med ham om dette. Var han fornøyd med dette. Kunne han gjort det på en måte som hadde vært bedre for ham selv. Ikke kritiser, men støtt ham på en løsningsorientert måte. Anerkjenn at ting kan være tøffe og vanskelige, men avvis at det er umulig.

Ton ned fokuset på å vinne B og Cs gunst. Fokuser heller på andre muligheter, andre personer. Barnehagen kan ha et reelt problem i forhold til hva de tillater av sosial kodeks. Gutten ditt har et problem med at han forguder de som avviser ham.

Ikke bli knust, oppgitt og gå ned i kjelleren sammen med gutten. Vær i det opprørte vannet sammen med ham som en livbøye, ikke synkesten. Behold håp og kontroll når han mister det.

Om du ikke har tro på at barnet kan takle sosiale utfordringer, bite i seg frykt og sjenanse for å nå sosiale mål, hvordan skal gutten kunne tro på seg selv.

Å overvinne sjenanse er naturlig nok mer følsomt, komplisert, tyngre og tøffere, men prinsippielt ikke så veldig forskjellig fra å lære å ta på buksene eller spise med kniv og gaffel.

mvh

Et velskrevet innlegg som oser av klokskap.

Applaus.

[Gjest Bekymret mammaa]

Har barnet søsken i passelig alder? Kunne dere eventuelt være avlasningshjem hver tredje helg for en enslig mor e.l?

Bare tenker om det kan gi positiv lekekompetanse borte fra barnehagen. Flere ben å stå på....

Vi har også en toåring som han leker godt med hjemme. Avlastningshjem for enslig mor e.lign. kunne nok vært interessant senere, men akkurat nå for tiden har jeg så mye å gjøre at jeg ikke har overskudd til det. Hvordan kan man bli det?

[Gjest Bekymret mammaa]

Tror du det er mulig å utfordre ham uten å presse på en måte som blir negativt.

En annen viktig ting er at han skjønner at en del ting ikke bare skjer, men er et resultat av hva han velger å gjøre. At B og C avviser ham, kan han kanskje ikke gjøre så mye med. At han da velger å være alene i stedet for å være med andre, er et valg.

Det er ikke noe mål å gjøre et sjenert barn til det udiskutable og natrulige midtpunkt i en hver sammenheng. Samtidig trenger også sjenerte barn å lære at valg styrt av sjenanse noen ganger gir tap.

mvh

''Det er ikke noe mål å gjøre et sjenert barn til det udiskutable og natrulige midtpunkt i en hver sammenheng. Samtidig trenger også sjenerte barn å lære at valg styrt av sjenanse noen ganger gir tap.''

Det tror jeg sjenerte forstår utmerket godt selv, og jeg kan ikke forestille meg at det blir bedre av å si at personligheten hans gir ham tap. Han kan jo ikke for at han er sjenert.

[PieLill]

''Les det du skriver her en gang til. Han går tilbake til dem igjen og igjen for å få seg en ny på tygga. Selv om han venter noe timer eller til neste dag før han prøver igjen. Han snakker om de som avveste ham i stedet for de som inkluderte ham. De få gangene de tar ham inn i varmen, kommer han logrende. I tillegg velger han bort de andre barna når B og C er der, selv om det betyr at han blir gående alene.

Dette er avhengighet. Han har valgt seg dem, og bare de to, samme hvor mye de velger ham bort. Uansett hva som bør endres i barnehagen er dette noe som må jobbes med hos gutten selv.''

Mulig, men hvordan?

''Be dem om å skrive opp navnet på alle han leker godt med i løpet av dagen. (Synes det er litt svakt at personalet ikke vet dette.) Spør ham om disse barna når han kommer hjem. Spør hva de hadde på seg. Hva de liker å gjøre, spise, hvordan de ser ut. Alt som kan være med på å gjøre disse barna betydningsfulle for gutten.''

Han er (av ukjente årsaker) som regel taus som en østers når han blir spurt om hvordan det har vært i barnehagen (på andre områder også for den saks skyld). Det han forteller forteller han uoppfordret.

Jeg er oppgitt ja, og jeg skjønner ikke hvorfor barnet mitt ikke skal få ha noen lekekammerater. Og jeg forstår heller ikke hva jeg skal gjøre med det. Hvis jeg spør om han vil ha med seg den eller den hjem, sier han bare nei. Lillebroren hans begynner 99 % sikkert i samme barnehage om et halvt år, og jeg er litt redd for at han bare skal bli gående sammen med ham da (selv om lillebroren er en annen type som nok lettere finner noen nå leke med).

''En annen sak er at gutten muligens ville hatt det bedre i en mindre og mer oversiktlig barnehage, men det er kanskje ikke forenelig med studenttilværelsen.''

Det er mangel på barnehageplasser i området, så det er ikke aktuelt.

''Mulig, men hvordan?''

Ved å spillet dem opp mest mulig i stedet for å oppmuntre til kontakt med B og C. Man må også forsøke å formidle at folk som holder på sånn, ikke er verdt å bruke krefter på. Men jeg har ingen oppskrift på hvordan man får sagt dette uten at barnet bare oppfatter det som surmaget kritikk.

En bedre fremgangsmåte kan være å jobbe aktivt for og gjøre andre barn viktigere og mer attraktive. Det kan man gjøre ved å invitere dem, snakke positivt om dem, stille enkle spørsmål som primært viser at man har lagt merke til dem. Og selvfølgelig vise oppriktig interesse når man treffer disse barna.

''Han er (av ukjente årsaker) som regel taus som en østers når han blir spurt om hvordan det har vært i barnehagen (på andre områder også for den saks skyld). Det han forteller forteller han uoppfordret.''

Jo større grunn til at personalet må kunne gi en skikkelig rapport. Enig i at det ikke nytter å presse barn som må fortelle frivillig. Virker bare mot sin hensikt. Noen ganger kan man få litt samtale ved å stille ganske uvesentlige praktiske spørsmål som har lite med barnet å gjøre.

Hva het hun som hadde den blå jakken og den gule ballen? Unngå å stille for mange oppfølgingsspørsmål slik at barnet opplever spørsmål som innledning til forhør. Hvilken dag er det dere bruker å gå på tur? Hva trenger du å ha i sekken da? Gjør du deg litt dum slik at barnet kan orientere og undervise deg, kan det tidvis bli ganske fornøyelig. Noen ganger kan man litt usikkert si noe som ikke stemmer slik at barnet må rykke ut og korrigere. Hvem er faren til K? Lurer ungen på hvorfor du spør, kan du f.eks. si noe om at du forsøker å lære navnene så du kan hilse hyggelig på dem. Du er ute etter læring for egen del ikke for å sjekke hva gutten driver med.

''Jeg er oppgitt ja, og jeg skjønner ikke hvorfor barnet mitt ikke skal få ha noen lekekammerater. Og jeg forstår heller ikke hva jeg skal gjøre med det. Hvis jeg spør om han vil ha med seg den eller den hjem, sier han bare nei.''

Ikke gi ham for mange valg på dette området. Han er sikkert en ekte 'Prinsesse-vil-ikke' hva gjester angår. Avtal med foreldrene og fortell at i dag kommer G på besøk og vi skal bake boller. (Eller noe annet som gutten synes er stas.) Ikke spør om hans syn på saken. Fremstill det som noe selvfølgelig, for lengst oppe og avgjort.

En annen dag skal dere i bassenget sammen med R. Helt udiskutabelt. Selvsagt, hvorfor skulle det være noe å diskutere? Formidle positive forventninger uten å fortelle ham hva han skal like og ikke.

"Lillebroren hans begynner 99 % sikkert i samme barnehage om et halvt år, og jeg er litt redd for at han bare skal bli gående sammen med ham da (selv om lillebroren er en annen type som nok lettere finner noen nå leke med)."

Kanskje de burde være på hver sin avdeling.

mvh

En annen sak er at gutten muligens ville hatt det bedre i en mindre og mer oversiktlig barnehage, men det er kanskje ikke forenelig med studenttilværelsen.

Det er mangel på barnehageplasser i området, så det er ikke aktuelt.