"Mobbing" i barnehagen

[PieLill]

Men vil man ikke, så vil man ikke. Han er ekstremt sta!

Men så kan det være greit at han er bevisst på at nå er det ikke de andre som har valgt bort ham, men han som velger bort dem. (På den måten han som barn kan gripe konseptet.)

Det handler ikke bare om hva B og C gjør og ikke gjør. Eller hva personalet tillater. Det handler også om hva gutten velger å (ikke) gjøre.

mvh

[Gjest Bekymret mammaa]

''Som jeg forstår det du skrev mener du at de andre barna noen ganger skal ha lov til å utestenge, mens de voksne andre ganger skal si at det ikke er lov. (?)''

Om en gjeng hopper tau finnes det få eller ingen legitime grunner til å nekte en til å bli med. Med mindre personen ødelegger for de andre.

Har to stykker derimot rigget seg til i en krok med en mer 'privat' lek, er det ikke urimelig at de får holde på uten innblanding. På samme måte som vi voksne iblant ønsker å fortsette en samtale uten å få stadig nye deltagere. Rettesnoren er om det er utfrysing for utfrysingens skyld eller fordi flere personer passer dårlig med selve aktiviteten.

''Å tvinge A til å ta kontakt med andre barn i de situasjonene han ikke tør, blir som å tvinge et barn til å lese høyt, men at barnet nekter å åpne munnen.''

Det er en flytende overgang mellom tør ikke og vil ikke. Frykt kan ikke gi automatisk unnskyldning og fritak. Heller ikke sjenanse. Men utfordringene må selvsagt være på et nivå barnet kan mestre.

Utfordrer man ikke barn eller i det minste gjør dem oppmerksom på sine muligheter, tar fremskritt lengre tid. Barn kan oppmuntres og utfordres uten å utøve kontraproduktivt press.

mvh

Men uanset hvor mye man presser, oppmuntrer, gjør oppmerksom på muligheter, etc. så kan man ikke gjøre noe når barnet nekter. Jeg har letet etter svaret på hva man skal gjøre når barnet sier "jeg vil ikke" i veldig mange bøker om pedagogikk, men det er ingen som kan gi noe svar (eller tar det opp for den saks skyld).

Det kan hende A har det med å selv å ta kontakt med andre som andre har det hvis man blir forsøkt overtalt til å hoppe i fallskjerm. Det hjelper i hvert fall ikke.

Jeg er enig i at det er noen sosiale situasjoner som man ikke bryter inn i, men det unnskylder ikke uttalelser som "å nei, A kommer" eller å møte ham i garderoben kun for å si til A at han ikke får være med. Da synes jeg de voksne bør ta en snakk med dem om det er andre måter å si nei på. A går aldri på egenhånd ut og oppsøker B og C. Han venter på å bli "hentet".

[Gjest Bekymret mammaa]

Et annet sted i tråden skriver ts at gutten kan leke med andre barn på dager da B og C ikke er der. Men kan velge å gå alene fremfor å leke med andre om B/C er til stedet, men ikke vil leke med ham.

Da burde det være mulig for A og leke med andre barn også de dagene B/C er der. Selv om det ikke er det mest bekvemme. De andre barna blir ikke skumlere de dagene B/C er i barnehagen, bare mindre attraktive.

mvh

De dagene B og C ikke har vært der hvor jeg har fått vite at A har lekt med andre, er dager i nærheten av ferier hvor det er så mange barn som har fri at de legger sammen avdelinger. Så det kan hende at de andre barna har oppsøkt ham fordi dem de vanligvis leker med heller ikke er der.

[Gjest Bekymret mammaa]

''Sikkert ikke, men de barna klarer seg uansett bedre her i livet enn de sjenerte barna. De høyrøstede er sjelden venneløse.''

Hvordan vet du det?

mvh

Ved observasjon.

Hvor ofte ser du barn som tør å snakke med alle være uten venner? Det er ikke akkurat den stille jenta som blir klassens midtpunkt som alle vil være venn med. Når utadvendte mennesker ikke har noen å være sammen med en dag, finner de seg andre hvis de har lyst til det.

[Gjest Bekymret mammaa]

''All PR er bedre enn ingen PR er det noe som heter. :-)''

Om det er sant, er en helt annen sak.

:-)

''Å bli kjent er et valg man selv tar og ikke helt sammenlignelig.''

Å bli kjent fordi man velger å gå inn i f.eks. topp politikk eller idrett, er et valg. Synligheten som følger av manglende evner til taushet og beskjedenhet er like mye eller lite valgt som evt. usynligheten ved beskjedenhet.

Begge personlighetstyper må i visse situasjoner velge å kjempe for å handle langt utenfor sin naturlige tilbøyerlighet og komfortsone, eller leve med resultatet av å ikke gjøre det.

''Jeg har flere ganger hver vitne til at de stille (sannsynligvis sjenerte) personene er dem som blir snakket om, for det er ingen som forstår dem, eller tror de er uhøflige og overlegne.''

Baktalelse er alltid noe dritt.

Noen ganger kan man, ved å la sjenansen styre, opptre uhøflig og avvisende. På samme måte som man kan virke uhøflig, selvopptatt og framfusen om man skravler hull i hodet på folk.

Voksne mennesker bør ikke gjemme seg bak jeg bare er slik.

mvh

''Noen ganger kan man, ved å la sjenansen styre, opptre uhøflig og avvisende.''

Men hvis man ikke lot sjenansen styre, var man jo ikke sjenert.

[PieLill]

''I forhold til at du ser han blir avvist, burde du kanskje fortelle ham at i dag skal du ikke gå bort til B og C, men begynne å tegne med en gang du kommer i barnehagen. Han trenger ikke mer, men mindre B og C. Hvorfor i hele vide verden skal hans velbefinnende i løpet av dagen avgjøres av B og Cs lynner.''

Jeg har sluttet med å oppfordre ham til å gå bort til B og C. Han gjør det heller ikke. Men ofte er de der når A blir levert om morgenen, og så sier de til ham (noen ganger også oppsøker ham i garderoben) at "du får ikke lov til å leke med oss", "å nei, A kommer" (og løper sin vei) eller lignende, eller de sperrer inngangsdøra når han kommer og jeg (eller pappaen) skal fysisk flytte dem for at vi skal komme inn i barnehagen. Om det siste er vondt ment eller ei, kan jeg ikke svare på.

''Det har du rett i. Hva du formidler til gutten i hverdagen, vet jeg selvsagt ikke. Men her får jeg en opplevelse av håpløshet og at du har lite tro på at gutten kan gjøre framskritt i det hele tatt.''

Jeg har skrevet flere steder i tråden at han har gjort framskritt på flere områder.

''Jeg er ikke enig med deg i at sjenanse er en invalidiserende sosial egenskap. Men om så var må også de som mangler armer, lære seg å spise på en eller annen måte. Tipper at du var ganske sjenert som barn selv? Og at en del av dette fortsatt sitter i?''

Ja, jeg var sjenert som barn, men er det ikke lenger (har skrevet det annet sted i tråden). Og jeg vet av egen erfaring at sjenanse kan være en invalidiserende sosial egenskap. Jeg hadde ikke selv hatt venner som barn hvis det ikke var andre som hadde oppsøkt meg og hatt tålmodighet til å vente på at jeg hadde vært så mye sammen med dem at jeg ikke lenger var sjenert ovenfor dem.

''Fra mitt ståsted er sjenanse en egenskap med sterke og svake sider, akkurat som frimodighet.

Vet du hvor mange skravlebøtter som ønsker å bite av seg tunga fordi de aldri klarer å holde kjeft? Hvor mange som ønsker de klarte å være mindre synlige og komme i færre konflikter? Som føler seg som en buldoser og elefant i et glassmagasin. Som sjenerte mennesker kanskje tenker at de må ha det så greit som ikke er sjenerte.

Poenget mitt er at man må lære seg å leve med sin genetiske utrustning enten den er si eller så. Alle egenskaper har sterke og svake sider. Sjenanse kommer ofte i en pakke med gode evner til å lytte, observere og refleketer, og ikke minst tenke seg om før man snakker.''

Det er ikke mange sjenerte som er toppsjefer. Og i disse dager, hvor man får karakterer på skolen etter hvor mye man deltar i timene og ikke kan komme gjennom en utdannelse uten å skulle holde en masse foredrag, kan jeg ikke forestille meg at det er like vanskelige å være rappkjeftet som det er å være sjenert.

''Men det er ikke håpløst. - Og sjenerte barn unngår faktisk en del problemer som frimodige og uforsiktige barn stadig vikler seg inn i.''

Frimodighet og uforsiktighet verdsettes vesentlig mer enn sjenerthet.

''Men ofte er de der når A blir levert om morgenen, og så sier de til ham (noen ganger også oppsøker ham i garderoben) at "du får ikke lov til å leke med oss", "å nei, A kommer" (og løper sin vei) eller lignende,''

Dette er fullstendig uakseptabelt enten det er stygt ment eller ikke. Om ikke barnehagen ordnet opp hadde jeg fort vekk endt opp med å ta saken i egne hender og gi B og C en skikkelig verbal stripe. Så fikk jeg heller ta det som kom av sjokk å bebreidelse fra voksne. Ikke helt utenkelig at de også hadde fått hørt min hjertens mening ved en eventuell slik anledning.

''...eller de sperrer inngangsdøra når han kommer og jeg (eller pappaen) skal fysisk flytte dem for at vi skal komme inn i barnehagen. Om det siste er vondt ment eller ei, kan jeg ikke svare på.''

Slike ting velger jeg å ta som en spøk og bli med på leken.

''Ja, jeg var sjenert som barn, men er det ikke lenger (har skrevet det annet sted i tråden). Og jeg vet av egen erfaring at sjenanse kan være en invalidiserende sosial egenskap. Jeg hadde ikke selv hatt venner som barn hvis det ikke var andre som hadde oppsøkt meg og hatt tålmodighet til å vente på at jeg hadde vært så mye sammen med dem at jeg ikke lenger var sjenert ovenfor dem.''

Dette gjør deg på mange måter flinkere til å forstå din sønns situasjon og opplevelser. Men det er også en fare bli for fastlåst i sin egen erfaring og dermed overse muligheter som finnes.

Kan det hende at det var noe ved deg som gjorde at dine venner syntes du var vel verdt å oppsøke og vente ut til du tødde opp?

Trodde ikke innsats skulle telle i det hele tatt på karakteren, men bare resultat på prøver, innleveringer og eventuelle framføringer. Synes det er riktig at innsats i timene skal kunne trekke resultatet opp. Men ikke at taushet skal trekke resultatet ned.

Til en viss grad synes jeg det er riktig at elevene utfordres til framføringer og det å kunne snakke foran en forsamling. Men jeg er ofte i stuss på hvor mye slikt det er.

Toppsjefer er som regel utrustet med en del egenskaper de ikke deler med så veldig mange. Så der er vi mange som kommer til kort.

Vår samfunn verdsetter verbal og sosial styrke høyere enn før, og i noen sammenger gis det for stor vekt. I andre samfunn er beskjedenhet og lydighet en dyd. Der har nok de sjenerte det mye enklere enn mange andre.

mvh

[PieLill]

Takk for råd om hvordan jeg skal få ham til å snakke. Det høres fornuftig ut.

Vi kan dessverre ikke få lillebror på en annen avdeling. De har en barnehagepolitikk med at søsken går sammen, så skal de nemlig ikke bruke tid på å bli kjent med en ny familie (!?).

''Vi kan dessverre ikke få lillebror på en annen avdeling. De har en barnehagepolitikk med at søsken går sammen, så skal de nemlig ikke bruke tid på å bli kjent med en ny familie (!?).''

Høres fryktelig rigid og uhensiktsmessig ut. Hva med prinsippet om at ting skal fungere? Ingen muligheter til å krangle dem til å gjøre et unntak fra denne regelen? Hvem eier barnehagen?

Synd det ikke finnes alternativer til denne barnehagen. Forstår jeg er godt vant.

mvh

[Gjest Bekymret mammaa]

Men så kan det være greit at han er bevisst på at nå er det ikke de andre som har valgt bort ham, men han som velger bort dem. (På den måten han som barn kan gripe konseptet.)

Det handler ikke bare om hva B og C gjør og ikke gjør. Eller hva personalet tillater. Det handler også om hva gutten velger å (ikke) gjøre.

mvh

Men noen ganger velger man ikke å gjøre ting rett og slett fordi man ikke kan. En del av det å være sjenert kan (i tillegg til det at man ikke tør) være man rett og slett mangler sosiale kompetanser (ifølge en bok jeg har lest om det). Man vet ikke hvordan man skal ta kontakt med andre mennesker. Man vet ikke hvordan man skal holde en samtale i gang, etc.

[PieLill]

De dagene B og C ikke har vært der hvor jeg har fått vite at A har lekt med andre, er dager i nærheten av ferier hvor det er så mange barn som har fri at de legger sammen avdelinger. Så det kan hende at de andre barna har oppsøkt ham fordi dem de vanligvis leker med heller ikke er der.

''De dagene B og C ikke har vært der hvor jeg har fått vite at A har lekt med andre, er dager i nærheten av ferier hvor det er så mange barn som har fri at de legger sammen avdelinger. Så det kan hende at de andre barna har oppsøkt ham fordi dem de vanligvis leker med heller ikke er der.''

Slikt er likevel en mulighet som kan brukes for alt den er verdt.

mvh

[PieLill]

Ved observasjon.

Hvor ofte ser du barn som tør å snakke med alle være uten venner? Det er ikke akkurat den stille jenta som blir klassens midtpunkt som alle vil være venn med. Når utadvendte mennesker ikke har noen å være sammen med en dag, finner de seg andre hvis de har lyst til det.

''Hvor ofte ser du barn som tør å snakke med alle være uten venner? Det er ikke akkurat den stille jenta som blir klassens midtpunkt som alle vil være venn med. Når utadvendte mennesker ikke har noen å være sammen med en dag, finner de seg andre hvis de har lyst til det.''

Det er ikke nok og snakke. Man må også klare å si ting som ikke setter en i unåde. Noen ganger er taushet gull.

Jeg tror du overvurderer ikke-sjenerte menneskers sosiale muligheter. Det er selvfølgelig en fordel å ta kontakt med og ikke nærmest gjemme seg for andre om man skal bli kjent.

Men man må fortsatt klare å te seg på en måte som gjør at andre aksepterer en. Evnen til å passe inn sosialt følger ikke skillelinjen sjenert/ikke-sjenert. Jo mer man gjør ut av seg, jo mer galt kan man gjøre ut av seg.

Evnen til å holde kjeft og lytte, gi plass til andre, er ikke mye oppskrytt. Men den verdsettes i det stille, og ofte av de ikke stille, om jeg kan si det slik.

Prøver bare å formidle at gresset ikke nødvendigvis er så mye grønnere på den andre siden av gjerdet. Bare de skoene man selv har på gnager.

mvh

[Gjest Bekymret mammaa]

''Men ofte er de der når A blir levert om morgenen, og så sier de til ham (noen ganger også oppsøker ham i garderoben) at "du får ikke lov til å leke med oss", "å nei, A kommer" (og løper sin vei) eller lignende,''

Dette er fullstendig uakseptabelt enten det er stygt ment eller ikke. Om ikke barnehagen ordnet opp hadde jeg fort vekk endt opp med å ta saken i egne hender og gi B og C en skikkelig verbal stripe. Så fikk jeg heller ta det som kom av sjokk å bebreidelse fra voksne. Ikke helt utenkelig at de også hadde fått hørt min hjertens mening ved en eventuell slik anledning.

''...eller de sperrer inngangsdøra når han kommer og jeg (eller pappaen) skal fysisk flytte dem for at vi skal komme inn i barnehagen. Om det siste er vondt ment eller ei, kan jeg ikke svare på.''

Slike ting velger jeg å ta som en spøk og bli med på leken.

''Ja, jeg var sjenert som barn, men er det ikke lenger (har skrevet det annet sted i tråden). Og jeg vet av egen erfaring at sjenanse kan være en invalidiserende sosial egenskap. Jeg hadde ikke selv hatt venner som barn hvis det ikke var andre som hadde oppsøkt meg og hatt tålmodighet til å vente på at jeg hadde vært så mye sammen med dem at jeg ikke lenger var sjenert ovenfor dem.''

Dette gjør deg på mange måter flinkere til å forstå din sønns situasjon og opplevelser. Men det er også en fare bli for fastlåst i sin egen erfaring og dermed overse muligheter som finnes.

Kan det hende at det var noe ved deg som gjorde at dine venner syntes du var vel verdt å oppsøke og vente ut til du tødde opp?

Trodde ikke innsats skulle telle i det hele tatt på karakteren, men bare resultat på prøver, innleveringer og eventuelle framføringer. Synes det er riktig at innsats i timene skal kunne trekke resultatet opp. Men ikke at taushet skal trekke resultatet ned.

Til en viss grad synes jeg det er riktig at elevene utfordres til framføringer og det å kunne snakke foran en forsamling. Men jeg er ofte i stuss på hvor mye slikt det er.

Toppsjefer er som regel utrustet med en del egenskaper de ikke deler med så veldig mange. Så der er vi mange som kommer til kort.

Vår samfunn verdsetter verbal og sosial styrke høyere enn før, og i noen sammenger gis det for stor vekt. I andre samfunn er beskjedenhet og lydighet en dyd. Der har nok de sjenerte det mye enklere enn mange andre.

mvh

''Dette er fullstendig uakseptabelt enten det er stygt ment eller ikke. Om ikke barnehagen ordnet opp hadde jeg fort vekk endt opp med å ta saken i egne hender og gi B og C en skikkelig verbal stripe. Så fikk jeg heller ta det som kom av sjokk å bebreidelse fra voksne. Ikke helt utenkelig at de også hadde fått hørt min hjertens mening ved en eventuell slik anledning.''

De gangen jeg har vært sikker på at de voksne ikke har kunnet vri det til noe pedagogisk som forklarer B og Cs oppførsel som grei, har jeg sagt det til de voksne. De gangene synes jeg også de voksne har taklet det fint.

''Slike ting velger jeg å ta som en spøk og bli med på leken.''

Det har jeg også gjort de gangene jeg har vært med på det, men jeg ser jo også at A blir usikker og ikke vet om han skal le eller gråte.

''Dette gjør deg på mange måter flinkere til å forstå din sønns situasjon og opplevelser. Men det er også en fare bli for fastlåst i sin egen erfaring og dermed overse muligheter som finnes. ''

Helt sikkert.

''Kan det hende at det var noe ved deg som gjorde at dine venner syntes du var vel verdt å oppsøke og vente ut til du tødde opp?''

Jeg har faktisk ingen anelse. Jeg syntes selv jeg var som andre barn.

''Trodde ikke innsats skulle telle i det hele tatt på karakteren, men bare resultat på prøver, innleveringer og eventuelle framføringer. Synes det er riktig at innsats i timene skal kunne trekke resultatet opp. Men ikke at taushet skal trekke resultatet ned.''

Enig med deg i det. Jeg vet ikke hvordan det er i dag, men da jeg gikk på ungdomsskolen, og spesielt på videregående, fikk vi vite at det var viktig med innsats i timene, eller ville vi ikke kunne få toppkarakter. Jeg hadde sannsynligvis fått 6 i nesten halvparten av fagene hvis jeg hadde turt å være med i diskusjonene i timen på videregående, men endte i stedet opp med en haug 5'ere. Ikke fordi det hadde noen betydning, men det irriterte meg veldig den gangen at andre som fikk dårligere karakterer på prøvene enn meg allikevel fik bedre karakter på vitnemålet fordi de var gode til å argumentere muntlig.

''Til en viss grad synes jeg det er riktig at elevene utfordres til framføringer og det å kunne snakke foran en forsamling. Men jeg er ofte i stuss på hvor mye slikt det er.''

Ja, man skal jo ha det lært. Det er nesten ingen jobber/utdannelser hvor man slipper unna sånt. Jeg synes man på videregående burde hatt noe mer direkte undervisning i muntlig framføring (skriftlig formidlig lærer man jo i norsk). På studiet mitt kan man (valgfritt) få et kurs i muntlig formidling hvor man lærer teknikker til å gjøre et foredrag interessant, hvordan man skjuler nervøsitet, etc. Det burde alle ha mulighet for å lære, for det er så viktig i vårt samfunn.

''Toppsjefer er som regel utrustet med en del egenskaper de ikke deler med så veldig mange. Så der er vi mange som kommer til kort.''

Det har du nok rett i, men sjenanse er nok ikke en av dem. :-)

''Vår samfunn verdsetter verbal og sosial styrke høyere enn før, og i noen sammenger gis det for stor vekt. I andre samfunn er beskjedenhet og lydighet en dyd. Der har nok de sjenerte det mye enklere enn mange andre.''

Det tviler jeg ikke på. Det er sjelden jeg leser en jobbannonse hvor det ikke står man skal være "utadvendt" eller lignende. Det spørres aldri etter sjenerte eller beskjedne personer.

[Gjest Bekymret mammaa]

''De dagene B og C ikke har vært der hvor jeg har fått vite at A har lekt med andre, er dager i nærheten av ferier hvor det er så mange barn som har fri at de legger sammen avdelinger. Så det kan hende at de andre barna har oppsøkt ham fordi dem de vanligvis leker med heller ikke er der.''

Slikt er likevel en mulighet som kan brukes for alt den er verdt.

mvh

Selvfølgelig. Det gir jo håp om at han finner seg noen å leke med noen om ikke før så når han begynner på skolen (C er ett år eldre, så han begynner på skolen ett år før, og B bor i et annet skoledistrikt.)

[Gjest Bekymret mammaa]

''Hvor ofte ser du barn som tør å snakke med alle være uten venner? Det er ikke akkurat den stille jenta som blir klassens midtpunkt som alle vil være venn med. Når utadvendte mennesker ikke har noen å være sammen med en dag, finner de seg andre hvis de har lyst til det.''

Det er ikke nok og snakke. Man må også klare å si ting som ikke setter en i unåde. Noen ganger er taushet gull.

Jeg tror du overvurderer ikke-sjenerte menneskers sosiale muligheter. Det er selvfølgelig en fordel å ta kontakt med og ikke nærmest gjemme seg for andre om man skal bli kjent.

Men man må fortsatt klare å te seg på en måte som gjør at andre aksepterer en. Evnen til å passe inn sosialt følger ikke skillelinjen sjenert/ikke-sjenert. Jo mer man gjør ut av seg, jo mer galt kan man gjøre ut av seg.

Evnen til å holde kjeft og lytte, gi plass til andre, er ikke mye oppskrytt. Men den verdsettes i det stille, og ofte av de ikke stille, om jeg kan si det slik.

Prøver bare å formidle at gresset ikke nødvendigvis er så mye grønnere på den andre siden av gjerdet. Bare de skoene man selv har på gnager.

mvh

Jeg skjønner hva du mener, men jeg mener fortsatt at utadvendte har det lettere sosialt enn sjenerte. En del av det å få venner er jo å kunne si noe, og der er den sjenerte den eneste som har et problem.

[PieLill]

''Noen ganger kan man, ved å la sjenansen styre, opptre uhøflig og avvisende.''

Men hvis man ikke lot sjenansen styre, var man jo ikke sjenert.

''Men hvis man ikke lot sjenansen styre, var man jo ikke sjenert.''

Å gjøre noe man er redd for, betyr ikke automatisk at man slutter å være redd, bare at man får det gjort. Frykten får ikke styre valg og handlinger, selv om den kan ha godt grep om følelsene.

Man kan være en skravlebøtte uten like, men likevel bestemme seg for at nå skal jeg holde kjeft og heller lytte og lykkes med det.

Man kan være sjenert som bare pokker, men likevel bestemme seg for at nå skal jeg håndhilse på alle, smile, se dem i øynene og stille dem minst et interessert spørsmål - og klare å gjennomføre det.

Det koster bare så forbasket mye mer å handle på tvers av sin grunnleggende personlighet og tilbøyelighet. Med tid og øvelse kan man bli mye flinkere og det kan komme mer naturlig, mindre skravlete eller mindre sjenert.

En sjenert kommer neppe ut av sin sjenanse uten å trossen den ganske heftig. En skravlebøtte lærer sjeldent å tie stille og høre uten å ta seg kraftig sammen og være meget bevisst på hva h*n gjør over tid.

mvh

[PieLill]

Selvfølgelig. Det gir jo håp om at han finner seg noen å leke med noen om ikke før så når han begynner på skolen (C er ett år eldre, så han begynner på skolen ett år før, og B bor i et annet skoledistrikt.)

Det kan også brukes er og nå til å utvide det sosiale registeret.

mvh

[Gjest Bekymret mammaa]

''Vi kan dessverre ikke få lillebror på en annen avdeling. De har en barnehagepolitikk med at søsken går sammen, så skal de nemlig ikke bruke tid på å bli kjent med en ny familie (!?).''

Høres fryktelig rigid og uhensiktsmessig ut. Hva med prinsippet om at ting skal fungere? Ingen muligheter til å krangle dem til å gjøre et unntak fra denne regelen? Hvem eier barnehagen?

Synd det ikke finnes alternativer til denne barnehagen. Forstår jeg er godt vant.

mvh

Nei, de mener ikke de har tid til det. Jeg er medlem av foreldrerådet i barnehagen, og har ganske god innsikt i hva førskolelærerne mener de kan og ikke kan med de pengene de har til rådighet. Den nylige omstruktureringen av barnehagen kom av at de ville frigjøre flere arbeidstimer (tidligere ble barna samlet på samme avdeling året før de begynte på skolen). Det er en kommunal barnehage.Jeg vil ta det opp hvis A fortsatt har venne-problemer når lillebror skal begynne.

Det er også mange fine ting med denne barnehagen som ikke akkurat har kommet fram i innleggene her, skal det sies.

[PieLill]

Jeg skjønner hva du mener, men jeg mener fortsatt at utadvendte har det lettere sosialt enn sjenerte. En del av det å få venner er jo å kunne si noe, og der er den sjenerte den eneste som har et problem.

Og den andre delen av å få venner er å kunne lytte og gi plass til andre.

Der har ikke den sjenerte problemer. Men det er det en del andre som har. Utadvendte personer kan få sosial angst fordi de er redde for at de skal si mye dumt. De kan gå hjem med bonanger og tro at nå er alle sure på dem. (Gjelder selvsagt ikke generelt.)

De som fungerer best sosialt er de som behersker begge kunster og vet når det er tid for hva.

mvh

[PieLill]

Men uanset hvor mye man presser, oppmuntrer, gjør oppmerksom på muligheter, etc. så kan man ikke gjøre noe når barnet nekter. Jeg har letet etter svaret på hva man skal gjøre når barnet sier "jeg vil ikke" i veldig mange bøker om pedagogikk, men det er ingen som kan gi noe svar (eller tar det opp for den saks skyld).

Det kan hende A har det med å selv å ta kontakt med andre som andre har det hvis man blir forsøkt overtalt til å hoppe i fallskjerm. Det hjelper i hvert fall ikke.

Jeg er enig i at det er noen sosiale situasjoner som man ikke bryter inn i, men det unnskylder ikke uttalelser som "å nei, A kommer" eller å møte ham i garderoben kun for å si til A at han ikke får være med. Da synes jeg de voksne bør ta en snakk med dem om det er andre måter å si nei på. A går aldri på egenhånd ut og oppsøker B og C. Han venter på å bli "hentet".

Nei, det er ikke så mye annet å gjøre med et vil-ikke i denne sammenhengen enn å jobbe med barnets bevissthet omkring å ikke ville kontra å ikke kunne.

Ikke-leke-med-deg-ærklæringene som 'velkomsthilsen' er jeg fullstendig enig i at det må bli fullstendig slutt på.

mvh

[Gjest Bekymret mammaa]

''Men hvis man ikke lot sjenansen styre, var man jo ikke sjenert.''

Å gjøre noe man er redd for, betyr ikke automatisk at man slutter å være redd, bare at man får det gjort. Frykten får ikke styre valg og handlinger, selv om den kan ha godt grep om følelsene.

Man kan være en skravlebøtte uten like, men likevel bestemme seg for at nå skal jeg holde kjeft og heller lytte og lykkes med det.

Man kan være sjenert som bare pokker, men likevel bestemme seg for at nå skal jeg håndhilse på alle, smile, se dem i øynene og stille dem minst et interessert spørsmål - og klare å gjennomføre det.

Det koster bare så forbasket mye mer å handle på tvers av sin grunnleggende personlighet og tilbøyelighet. Med tid og øvelse kan man bli mye flinkere og det kan komme mer naturlig, mindre skravlete eller mindre sjenert.

En sjenert kommer neppe ut av sin sjenanse uten å trossen den ganske heftig. En skravlebøtte lærer sjeldent å tie stille og høre uten å ta seg kraftig sammen og være meget bevisst på hva h*n gjør over tid.

mvh

''Man kan være sjenert som bare pokker, men likevel bestemme seg for at nå skal jeg håndhilse på alle, smile, se dem i øynene og stille dem minst et interessert spørsmål - og klare å gjennomføre det.''

Eller så håndhilser man, sier en halv setning, og kan rett og slett ikke huske hvordan den skulle ha endt. En del av de manglende sosiale kompetansene som ofte følger med det å være sjenert, er at man er skikkelig dårlig til å snakke med folk. Man kan ikke komme på noe å si så fort at en samtale kan holdes i gang, men man trenger kanskje ett minutt på å komme på noe å si, og så har samtalepartnerern nok gått videre til en annen.

Men joda, man kan øve og øve på forhånd og få det til, det er bare ikke så lett å få en fireåring til å forstå det.

[Gjest Bekymret mammaa]

Og den andre delen av å få venner er å kunne lytte og gi plass til andre.

Der har ikke den sjenerte problemer. Men det er det en del andre som har. Utadvendte personer kan få sosial angst fordi de er redde for at de skal si mye dumt. De kan gå hjem med bonanger og tro at nå er alle sure på dem. (Gjelder selvsagt ikke generelt.)

De som fungerer best sosialt er de som behersker begge kunster og vet når det er tid for hva.

mvh

''De som fungerer best sosialt er de som behersker begge kunster og vet når det er tid for hva.''

Ja, og det vet kanskje sjenerte, men de er ikke så gode til å si noe "klokt". Og folk gidder ikke være sammen med/skjønner seg ikke på folk som nesten aldri sier noe.