Repeterer hele tiden.

[Madelenemie]

Nei, jeg hadde så å si ingen venner i min ungdomstid. Men det er ikke poenget her, jeg gikk på skolen, og det var et uttrykk som ble brukt blant elevene.

''jeg føler meg så A4 når jeg sitter på kafé med deg''

LOL... Jeg ler fordi det kan oppfattes som at du føler deg som A4 sammenlignet med meg...! I grunnen tror jeg vi er like avstikkende og like vanlige begge to. Med litt variasjon, jeg har mine vanskeligheter og du har dine, og mange har vi felles. Jeg tror det hadde vært lurere å ta den kaffen på kafeen på sykehuset, hvis du gjerne vil demonstrere at vi er venner :-D Jeg er veldig glad for å være sammen med deg, så dette satte jeg pris på å høre!

Jeg blir veldig rørt over at du reagerte så sterkt på mine reaksjoner i går... Og jeg forstår og kjenner igjen overveldelsen. Jeg tror det går an å trene på det, og jeg tror det er akkurat det du gjør.

Det å ta på fremmede barn kan dessverre bli mistenkeliggjort, selv i ulykkestilfeller. Dette synes jeg er en trist utvikling, men jeg håper og regner med at feks den aktuelle faren skjønner hva som skjedde.

Hei!

Ja jeg gleder meg som jeg sa når jeg oppdager feks at du har dårlig orienteringsevne da tenker jeg, ja du er hemmet, da veier det litt opp for de defektene jeg har på andre områder, jeg er feks ikke så flink til å trøste som deg, men jeg har innebygget kompass i hodet. Jeg vil ha 70 % asperger syndrom vansker og det vil jeg du skal ha også, sånn at den ene ikke er dårligere enn den andre osv... det er fint du ikke hadde venner du heller, det er jeg GLAD for å lese, men jeg fikk ikke en gang med meg hva de andre sa jeg, så jeg var vel det man kaller svært bortreist/fjern.

Jeg fikk først venner på videregående, med da ut i fra mine interesser, der i blant min venninne, fastlegen i Molde som sender meg julekort, men som glemte det i fjor.

Jeg liker henne av flere grunner, hun er den eneste som har kommet nærmest i å antyde at jeg ikke virket autistisk, fordi hun sa "du ligner ikke på mine 2 asperger pasienter", dette kan vel tolkes i retning av at hun var forundret over diagnosen. (håper jeg)

Men man er jo ikke like selv om man har asperger syndrom, jeg liker feks ikke flere forumer og ikke FB, og ikke å treffe andre aspergere enn deg, en er nok. Jeg liker deg:)

Og du er vakker også, men det vet du vel nå.

Du har pent hår, og svært pene hender.

[Madelenemie]

Nei, jeg hadde så å si ingen venner i min ungdomstid. Men det er ikke poenget her, jeg gikk på skolen, og det var et uttrykk som ble brukt blant elevene.

''jeg føler meg så A4 når jeg sitter på kafé med deg''

LOL... Jeg ler fordi det kan oppfattes som at du føler deg som A4 sammenlignet med meg...! I grunnen tror jeg vi er like avstikkende og like vanlige begge to. Med litt variasjon, jeg har mine vanskeligheter og du har dine, og mange har vi felles. Jeg tror det hadde vært lurere å ta den kaffen på kafeen på sykehuset, hvis du gjerne vil demonstrere at vi er venner :-D Jeg er veldig glad for å være sammen med deg, så dette satte jeg pris på å høre!

Jeg blir veldig rørt over at du reagerte så sterkt på mine reaksjoner i går... Og jeg forstår og kjenner igjen overveldelsen. Jeg tror det går an å trene på det, og jeg tror det er akkurat det du gjør.

Det å ta på fremmede barn kan dessverre bli mistenkeliggjort, selv i ulykkestilfeller. Dette synes jeg er en trist utvikling, men jeg håper og regner med at feks den aktuelle faren skjønner hva som skjedde.

Hei!

Nå skal jeg slutte tvile på at du er en venn, ja etter at du ble så rørt over min barnejournal. Dette avtaler vi og avtaler må ikke brytes, men jeg tror du er enig :I)

Dette er det man kaller en ekte venn og jeg gleder meg til å fortelle min psykiater om dette, hun sa til meg at du var en venn, at jeg trengte deg som venn, at dette ville bli bra for meg, og at man kan ha mye kontakt og lite kontakt og likevel være venn.

Jeg tror hun gjennom samtalen med din psykiater fikk et fint inntrykk av deg.

Jeg hengte meg også opp i at jeg syns man MÅ stå opp ca rundt kl 06.00 hver dag og senest kl 08.00 i helgene. Men dette har ikke jeg noe med, jeg kan ikke bestemme når andre mennesker skal stå opp. Jeg er rigid på noen ting, jeg kan også være dominerende og bastant og ufølsom , er jeg det skal du si det rett ut til meg, så kan jeg jammen tenke meg om.

Innerst inne er jeg snill, jeg er en sånn venn som alltid er der også om du ikke hører fra meg på mange år, hvis du trenger noe, er jeg der, egentlig for alle også for naboene. Dette med venner er jammen meg vanskelig....

Vil du se mitt nye emuegg?

Ville du ha rapporten min også eller bare min psykiaters?

Jeg skal kjøpe noe på teknisk museum neste uke, kanskje du vil være med?

Kunne jeg skrive at jeg r forelsket til min psykiater eller ikke, hva svarte du på det igjen?

[Angustia]

Hei!

Fint at jeg rører deg og ikke sårer deg nå da.

Den pappaen satte pris på forklaringen, for jeg fikk fullføre og jeg vil alltid selv ha detaljer hvis mitt barn skader seg, da jeg jo blir redd.

Min mann ville løftet barnet opp, men jeg tenkte kanskje ikke liker bli løftet av fremmede så jeg klappet han på ryggen, og strøk litt, men jeg sa de ordene jeg skrev.

Jeg tror det ville være greit å løfte han opp, men for hans egen del gjorde jeg ikke det, da jeg selv mislikte å bli løftet som liten, ja hvis de ikke da slang meg rundt, det likte jeg, litt hard lek.

Det var en blanding av skummelt og deilig, da vet man i det minste at man fins.

''Min mann ville løftet barnet opp, men jeg tenkte kanskje ikke liker bli løftet av fremmede så jeg klappet han på ryggen, og strøk litt, men jeg sa de ordene jeg skrev.''

Jeg tenker at du handla veldig riktig og fornuftig i denne situasjonen. Barn har like ulike behov som voksne, og den voksne er alltid ansvarlig, dessuten er barnet det er snakk om her en gutt på 5-6 år (?). Gutten følte seg nok sett og ivaretatt, det var nok det viktigste i denne settingen.

Personlig er jeg en "klemmer" og kunne glatt løfta og klemt barnet i en tilsvarende situasjon, men det kunne nok oppleves som krenkende for barnet. Hmm, vanskelig balansegang dette :-/

[Madelenemie]

''Min mann ville løftet barnet opp, men jeg tenkte kanskje ikke liker bli løftet av fremmede så jeg klappet han på ryggen, og strøk litt, men jeg sa de ordene jeg skrev.''

Jeg tenker at du handla veldig riktig og fornuftig i denne situasjonen. Barn har like ulike behov som voksne, og den voksne er alltid ansvarlig, dessuten er barnet det er snakk om her en gutt på 5-6 år (?). Gutten følte seg nok sett og ivaretatt, det var nok det viktigste i denne settingen.

Personlig er jeg en "klemmer" og kunne glatt løfta og klemt barnet i en tilsvarende situasjon, men det kunne nok oppleves som krenkende for barnet. Hmm, vanskelig balansegang dette :-/

Hei!

Takk