Hun MÅ tas på alvor! Hva kan jeg gjøre?

[Gjest venninnna_please svar]

Jeg har ei venninne som har slitt i veldig mange år. Det har vært mye fram og tilbake mellom boliger, jobber og psykiatriske avdelinger. Hun fungerer dårlig, og har nesten ingen til å støtte seg.

De siste månedene har depresjonen hennes virket å tatt helt over, hun har ikke noe ønske om å leve lenger i det hele tatt.

I dag ble hun utskrevet fra en akuttpost, av en overlege jeg av egen erfaring kjenner som svært arrogant, han HØRER IKKE ETTER. Han forstår ikke hva som foregår i henne, eller - om det er som han var mot meg - det virker ikke som om han VIL forstå. Han mente altså at hun måtte hjem, stikk i strid med hva andre leger der mente, og bare dager etter et alvorlig selvmordsforsøk!

Nå er jeg ALVORLIG bekymret, hun har gitt uttrykk for ting som - vel, det er absolutt ikke bra.

Jeg vil helst dra til henne og ta henne med hit til meg, men siden jeg selv sliter veldig mye psykisk tør jeg rett og slett ikke, jeg VET jeg blir trigget av tilstanden hun er i nå hvis jeg er med henne. Kall meg gjerne feiging, men jeg har såvidt hodet over vannet selv, og MÅ tenke på familien min.

Men hva kan jeg gjøre? Tilbake på akuttposten bør hun jo egentlig ikke, for da møter hun trolig samme lege.

[XbellaX]

Du bør fortsette med å oppmuntre henne til å kontakte sin primærlege (eller behandler om hun har dette). Du kan si til henne at du føler deg hjelpeløs og opplever at du sitter med et svært tyngende ansvar siden hun selv ikke gidder/orker/ønsker/klarer (jeg vet ikke hva som er riktig) å oppsøke hjelp.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva er begrunnelsen for å skrive henne ut? Har hun tidligere nyttiggjort seg behandling? Eller er hun en som bare vil bli tatt hånd om og som forventer at andre skal fikse henne?

[Nøtteskall]

Dette er litt tragisk ja. Minner meg om meg selv da jeg var ung og ensom og ikke ante hva jeg skulle gjøre. Jeg mestret ikke hverdagen som jeg burde. Og klarte ikke å greie meg helt selv. Jeg ble veldig deprimert og hadde vel trengt en innleggelse. Men svaret fra psykologen var at jeg ikke var syk nok. Det hele ender med at jeg blir psykotisk og først da blir jeg tatt alvorlig - da ble jeg plutselig stengt inne og kom meg ikke ut på frivellig permisjon en gang.

Det er så mange håpløse mennesker som jobber i psykiatrien (mange flinke og ). Mennekser med gode teoretiske kunnskaper men med dårlig menneskelig innsikt og er ikke flink til å "lese" situasjoner og mennesker.

Får håpe for din venninne at hun får kontakt med en god terapeut som vil stå ved hennes side til hun greier seg selv.

Mvh

[Gjest venninnna_please svar]

Du bør fortsette med å oppmuntre henne til å kontakte sin primærlege (eller behandler om hun har dette). Du kan si til henne at du føler deg hjelpeløs og opplever at du sitter med et svært tyngende ansvar siden hun selv ikke gidder/orker/ønsker/klarer (jeg vet ikke hva som er riktig) å oppsøke hjelp.

Hun er så fortvilet, vil ikke ta kontakt med noen. Jeg har inntrykk av at hun føler seg veldig sviktet. Hun er dypt deprimert, utvilsomt. Heldigvis er hun hos noen nå, men hva som skjer etterpå vet jeg ikke.

[XbellaX]

Hun er så fortvilet, vil ikke ta kontakt med noen. Jeg har inntrykk av at hun føler seg veldig sviktet. Hun er dypt deprimert, utvilsomt. Heldigvis er hun hos noen nå, men hva som skjer etterpå vet jeg ikke.

Ville det vært enklere for henne om du ble med henne til legen, ville hun følt det bedre og som en støtte eller er hun like bestemt på at dette ønsker hun ikke?

[Gjest venninnna_please svar]

Hva er begrunnelsen for å skrive henne ut? Har hun tidligere nyttiggjort seg behandling? Eller er hun en som bare vil bli tatt hånd om og som forventer at andre skal fikse henne?

Omtalte lege har en tendens til å diagnostisere alle som driver med selvskading, som eupf-ere. Utredninger og følgende diagnoser som finnes i journalen fra før ser han bort fra. Han hadde sagt at hun ikke har godt av å være innlagt med en eupf-diagnose (som altså IKKE er den diagnosen hun har).

Hun er utvilsomt dypt deprimert, og har vært det lenge. Jeg har kjent henne lenge, men har aldri sett henne så dårlig før. Pga overdosen hun tok er alle medisinene hennes fjernet, inkl angstdempere og hjertemedisin...

Hvordan kan en forvente at denne utskrivelsen skal virke gunstig? Hun stod jo på vent til en langtidsavdeling! (som hun har hatt god nytte av før).

[Gjest venninnna_please svar]

Ville det vært enklere for henne om du ble med henne til legen, ville hun følt det bedre og som en støtte eller er hun like bestemt på at dette ønsker hun ikke?

Tingen er bare at jeg ikke tør å følge henne. Jeg er dritredd for å bli dratt med ned (en reell bekymring).

Men kanskje kan jeg få noen andre til å følge henne..?

[Madelenemie]

Hei!

Hvis det kun er en lege som mener dette, bør man jo se på saken på nytt.

Noen bør bli med din venninne til legen for å forklare som noen andre også mente.

Jeg leste for en tid tilbake en ung pike på 18 år som tok sitt liv etter å ha blitt ansett som ikke nok sucidal, det er hjerteskjærende, hun hadde det så vanskelig, man bør jo gjøre det man kan for at de som lider får den hjelp som er der.

Jeg tenker ofte at mange er jo like dårlig på empati i psykiatrien som meg som erkjenner manglende empati, det er vanskelig, men å ha ydmykhet er viktig tror jeg.

Jeg håper du orker mobilisere litt mer krefter for din venninne det virker som hun trenger noen.

[Gjest venninnna_please svar]

Hei!

Hvis det kun er en lege som mener dette, bør man jo se på saken på nytt.

Noen bør bli med din venninne til legen for å forklare som noen andre også mente.

Jeg leste for en tid tilbake en ung pike på 18 år som tok sitt liv etter å ha blitt ansett som ikke nok sucidal, det er hjerteskjærende, hun hadde det så vanskelig, man bør jo gjøre det man kan for at de som lider får den hjelp som er der.

Jeg tenker ofte at mange er jo like dårlig på empati i psykiatrien som meg som erkjenner manglende empati, det er vanskelig, men å ha ydmykhet er viktig tror jeg.

Jeg håper du orker mobilisere litt mer krefter for din venninne det virker som hun trenger noen.

Det handler ikke om å ville eller ikke ville stille opp, jeg KAN simpelthen ikke gjøre det, jeg er alt for ustabil til det. Jeg tør heller ikke ha henne her i huset, det er ganske vilt nå, og jeg har unger her..

Jeg har nå sagt at jeg kan ordne psykologtime for henne, og gjerne kjøre henne dit. Håper det kan hjelpe bittelitt... ;(

[Madelenemie]

Det handler ikke om å ville eller ikke ville stille opp, jeg KAN simpelthen ikke gjøre det, jeg er alt for ustabil til det. Jeg tør heller ikke ha henne her i huset, det er ganske vilt nå, og jeg har unger her..

Jeg har nå sagt at jeg kan ordne psykologtime for henne, og gjerne kjøre henne dit. Håper det kan hjelpe bittelitt... ;(

Hei!

jeg forstår akkurat det godt, har selv barn og de må og bør alltid gå forran!

Slik har vi et ansvar slik jeg forstår du også ser det i å ta vare på vår egen helse, slik at vi selv ikke blir for syke, vi har jo en omsorgsevne for egne barn som må gå foran andre ting.

Du gjør et klokt valg.

Men fint om du finner noen som kan hjelpe henne. Vi var i en slik sak vi også, men min mann tok seg av det, han er slik at han både tåler og takler slikt mye bedre enn meg. Jeg viste det ville opprøre meg for mye og røre ved ting som ikke er bra, derfor er det fint at vi innser våre begrensinger, samt vårt ansvar for våre barn.

[Gjest venninnna_please svar]

Hva er begrunnelsen for å skrive henne ut? Har hun tidligere nyttiggjort seg behandling? Eller er hun en som bare vil bli tatt hånd om og som forventer at andre skal fikse henne?

Hun har diagnosene bipolar og PTSD.

[rose23]

Tingen er bare at jeg ikke tør å følge henne. Jeg er dritredd for å bli dratt med ned (en reell bekymring).

Men kanskje kan jeg få noen andre til å følge henne..?

Jeg har hjulpet flere i lignende situasjoner, og at jeg har slitt mye selv, slik som du, ser jeg bare som en ekstra kompetanse til å forstå andre mennesker og hva de trenger.

I et tilfelle hadde jeg en venninne hos meg i tre dager og satt oppe å pratet med henne hele natten og gjorde det ganske tydelig at det finnes håp for bedre tider og at selvmord ikke er et alternativ når du ikke har fyllt 40 enda og har barn.

I et annet tilfelle dro jeg med meg en venninne på akutteamet ved poliklinikken, og sa at hun måtte få begynne på ny antidepressiva og få bedre oppfølging av hjemmesykepleien på det praktiske plan hjemme. I tilegg at hun måtte få en psykiater som behandler og ikke psykologen hvor hun hadde time 2 ganger i halvåret. I tillegg brukte jeg en helg på å rydde hjemme hos henne, da det ikke var gjort på 5 år!! Nå går det mye bedre med henne :-)

Jeg vet ikke hva du sliter med, men jeg ser ikke helt for meg at du ikke vil tåle å presse henne litt til å søke riktig hjelp og medisiner. Akuttpsykiatrisk er sjelden en god løsning, om en har mistet all livsgnist og glede uanstt...