Avskjedsgave??

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har gått i terapi i 8,5 år og har kun 2 ganger igjen før jeg slutter for godt.

Hva gjør man egentlig den siste timen?? Spiser kake? Og et enda større problem (tenker myyyye på det) hva skal jeg gi?

Jeg har tenkt en blomsterbukett. Vet at hun selvsagt ikke forventer noen ting. Jeg har et flott maleri jeg kunne tenkt meg å gi til henne, men det kostet veldig mange penger, det kommer hun til å forstå, og det blir vel upassende.

Det som hadde gledet henne mest i hele verden hadde selvsagt vært om jeg fikk meg en 100% stilling, men det rekker jeg ikke.

Hun synes jeg/vi har jobbet intenst og hardt og har flere ganger sagt at jeg burde skrive bok (!), men jeg tror ikke det hadde blitt noen suksess (ingen ville gitt den ut).

Men å skrive historien på et eller annet vis kunne jeg gjort. Og sendt det til henne i ettertid.

Innspill noen...?

[frosken]

Jeg synes ikke du skal gi noen gave. Siste gangen kan du kanskje snakke om hva terapien har betydd for deg og kanskje vil hun si noe også. Etter at du har vært der siste gang, så kan du f.eks. sende henne et fint kort.

Jeg mener gaver fort bare klusser til relasjonen. (Og som du sikkert vet, så har hun ikke anledning til å motta gaver av noen særlig verdi. )

[Gjest Psyk av alt]

Jeg synes ikke du skal gi noen gave. Siste gangen kan du kanskje snakke om hva terapien har betydd for deg og kanskje vil hun si noe også. Etter at du har vært der siste gang, så kan du f.eks. sende henne et fint kort.

Jeg mener gaver fort bare klusser til relasjonen. (Og som du sikkert vet, så har hun ikke anledning til å motta gaver av noen særlig verdi. )

Takk for innspill. Det med et kort sendt litt senere var lurt.

Synes du blomster blir forkludrende også?

[Angustia]

Takk for innspill. Det med et kort sendt litt senere var lurt.

Synes du blomster blir forkludrende også?

''Synes du blomster blir forkludrende også?''

Det var ikke meg du spurte, og jeg har ikke erfaring fra tilsvarende situasjon, men tenker høyt likevel Skjønner at føler for en liten oppmerksomhet; 8,5 år er lang tid og du har fått god hjelp på veien videre (sjøl om dette ligger i stillingsinstruksen hennes).

Hva med en "miniatyrplante" i ei pen lita potte som kan settes både inne og ute? Ser slike rundt forbi; søte og anvendelige. Finnes som stauder, sukkulenter og sommerblomster som kan plantes ut også.

En liten (bokstavelig talt) oppmerksomhet som du kan skjule i veska før timen og som neppe føles påtrengende for henne. Evt med et bittelite kort med noen få velvalgte ord?

[Gjest også pasient]

Ser ingenting i veien for at du gir en liten gave eller blomst. Men noe dyrt passer seg ikke..

[frosken]

Takk for innspill. Det med et kort sendt litt senere var lurt.

Synes du blomster blir forkludrende også?

Det gjør jo ikke noe om du gir henne blomster - men jeg tror at en slik avslutningssamtale vil fungere best uten noe annet enn at dere snakker. Jeg tenker også at en slik avsluttende time etter langvarig terapi er en mulighet til å kjenne på at du nå er blitt "stor nok" til å ha en mer symmetrisk relasjon til terapeuten enn du sikkkert har hatt i store deler av terapien.

[Angustia]

Det gjør jo ikke noe om du gir henne blomster - men jeg tror at en slik avslutningssamtale vil fungere best uten noe annet enn at dere snakker. Jeg tenker også at en slik avsluttende time etter langvarig terapi er en mulighet til å kjenne på at du nå er blitt "stor nok" til å ha en mer symmetrisk relasjon til terapeuten enn du sikkkert har hatt i store deler av terapien.

''Det gjør jo ikke noe om du gir henne blomster - men jeg tror at en slik avslutningssamtale vil fungere best uten noe annet enn at dere snakker.''

Enig, men ho kan jo gi henne noe symbolsk på vei ut av døra som en takk for samarbeidet og "god sommer"?

*Lister meg ut av tråden*

[Madelenemie]

Hei!

jeg syns du skal gi noe du selv har lyst på.

Det pleier jeg gjøre til min psykiater og hun blir veldig glad, alltid.

Jeg bare rekker henne gaven på avstand sånn fort, og ser da ikke på henne,. men jeg vet jeg får en klem, så vil jeg ikke snakke mer om den saken, men jeg sier "Værsågod" uten å se på.

Jeg later som om jeg ikke gir gave, men jeg gir jo gave, men jeg prøver late som om jeg bare sånn plutselig bestemte meg for det, men nå har jeg vennet meg til at det kommer en rask klem, det er hyggelig, men skummelt for jeg rekker ikke kjenne den klemmen, heldigvis må man vel si.

Til jul ble det astronomileksikon, som jeg ønsket meg selv, og det står i forordet, "til en ekte stjernekvinne" og det var snålt å lese. I år hadde jeg tenkt en kurv full av saker og ting, men så ble jeg flau for da er det ikke så lett å late som ingenting osv...

Jeg tror derfor jeg gir et puslespill bare.

Hun har jo hjulpet meg med mitt indre puslespill.

[Gjest SMIRnøff]

Du må ikke gi noe av verdi i alle fall. Det tror jeg ikke vedkommende vil sette pris på. Det er jo tross alt egentlig ikke lov å ta imot, mener jeg å huske...

Om det er noe personlig som gir mening er det kanskje fint! Men da må det jo være noe som faller naturlig å gi - det må ikke bare være en gave for gavens skyld...

[Gjest Psyk av alt]

Du må ikke gi noe av verdi i alle fall. Det tror jeg ikke vedkommende vil sette pris på. Det er jo tross alt egentlig ikke lov å ta imot, mener jeg å huske...

Om det er noe personlig som gir mening er det kanskje fint! Men da må det jo være noe som faller naturlig å gi - det må ikke bare være en gave for gavens skyld...

Grunnen til at jeg nevnte maleriet, som er to stk som hører sammen, viser tydelig en person før og etter (både i ansiktsuttrykk, kroppsholdning og stemning/farger), men jeg vet jo at jeg ikke kan gi disse. Fornuftsmessig.

Ja, det må være noe som betyr noe og da er det mulig jeg følger froskens råd om å skrive noe.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

jeg syns du skal gi noe du selv har lyst på.

Det pleier jeg gjøre til min psykiater og hun blir veldig glad, alltid.

Jeg bare rekker henne gaven på avstand sånn fort, og ser da ikke på henne,. men jeg vet jeg får en klem, så vil jeg ikke snakke mer om den saken, men jeg sier "Værsågod" uten å se på.

Jeg later som om jeg ikke gir gave, men jeg gir jo gave, men jeg prøver late som om jeg bare sånn plutselig bestemte meg for det, men nå har jeg vennet meg til at det kommer en rask klem, det er hyggelig, men skummelt for jeg rekker ikke kjenne den klemmen, heldigvis må man vel si.

Til jul ble det astronomileksikon, som jeg ønsket meg selv, og det står i forordet, "til en ekte stjernekvinne" og det var snålt å lese. I år hadde jeg tenkt en kurv full av saker og ting, men så ble jeg flau for da er det ikke så lett å late som ingenting osv...

Jeg tror derfor jeg gir et puslespill bare.

Hun har jo hjulpet meg med mitt indre puslespill.

Selv om frosken mener at det beste ikke er å gi noe, det vet jeg også, profesjonelt sett, er jo puslespill genialt!

[XbellaX]

Grunnen til at jeg nevnte maleriet, som er to stk som hører sammen, viser tydelig en person før og etter (både i ansiktsuttrykk, kroppsholdning og stemning/farger), men jeg vet jo at jeg ikke kan gi disse. Fornuftsmessig.

Ja, det må være noe som betyr noe og da er det mulig jeg følger froskens råd om å skrive noe.

Hva med å ta et vanlig bilde av dette maleriet, og få fremkalt det som et dobbelt-kort, deretter skriver du noen fine ord på det kortet om hva disse årene har gjort med deg.

[Gjest Psyk av alt]

Ser ingenting i veien for at du gir en liten gave eller blomst. Men noe dyrt passer seg ikke..

Nei, er enig i det, det må/bør ikke være dyrt.

Men et eller annet synes jeg at jeg bør gi, i takknemlighet, etter så lang tid.

[Gjest Psyk av alt]

Det gjør jo ikke noe om du gir henne blomster - men jeg tror at en slik avslutningssamtale vil fungere best uten noe annet enn at dere snakker. Jeg tenker også at en slik avsluttende time etter langvarig terapi er en mulighet til å kjenne på at du nå er blitt "stor nok" til å ha en mer symmetrisk relasjon til terapeuten enn du sikkkert har hatt i store deler av terapien.

Det har du veldig, veldig rett i!

Båndet og relasjonen blir nesten for sterkt og det kan være ok å "profesjonalisere" avslutningen.

Men jeg tror jeg skal gi 8 og en halv roser, en for hvert år. Den jeg kutter kortere blir for det siste halve året.

[Gjest Psyk av alt]

''Synes du blomster blir forkludrende også?''

Det var ikke meg du spurte, og jeg har ikke erfaring fra tilsvarende situasjon, men tenker høyt likevel Skjønner at føler for en liten oppmerksomhet; 8,5 år er lang tid og du har fått god hjelp på veien videre (sjøl om dette ligger i stillingsinstruksen hennes).

Hva med en "miniatyrplante" i ei pen lita potte som kan settes både inne og ute? Ser slike rundt forbi; søte og anvendelige. Finnes som stauder, sukkulenter og sommerblomster som kan plantes ut også.

En liten (bokstavelig talt) oppmerksomhet som du kan skjule i veska før timen og som neppe føles påtrengende for henne. Evt med et bittelite kort med noen få velvalgte ord?

En veldig god ide! Takk :-)

[Gjest Psyk av alt]

''Det gjør jo ikke noe om du gir henne blomster - men jeg tror at en slik avslutningssamtale vil fungere best uten noe annet enn at dere snakker.''

Enig, men ho kan jo gi henne noe symbolsk på vei ut av døra som en takk for samarbeidet og "god sommer"?

*Lister meg ut av tråden*

Du behøver ikke liste deg ut av tråden, hehe!

[Gjest Psyk av alt]

Hva med å ta et vanlig bilde av dette maleriet, og få fremkalt det som et dobbelt-kort, deretter skriver du noen fine ord på det kortet om hva disse årene har gjort med deg.

Gosh. Det var en utrolig, utrolig god ide! Takk!!

[Gjest Mrs.Q]

Skrive noe fint på et fint kort?

[XbellaX]

Gosh. Det var en utrolig, utrolig god ide! Takk!!

:-)

[Gjest Psyk av alt]

:-)

jeg har bestemt meg for å gå for din ide. Jeg ter et bilde av hvert maleri, jeg har et bra kamera og kan printe ut på fotopapir og ramme pent inn. Eller ta bilde og gå til fotograf.

Det første bildet (som liksom representerer meg når jeg begynte hos henne) viser en dame, sliten med lange tynne armer, helt ned til føttene. Hun ser tydelig plaget ut, bruker ikke sminke og har mørke ringer rundt øynene. Malt i blåtoner.

Det andre bildet (som representerer meg nå) viser samme damen, ikke så tynn, med blomster i håret, pen kjole og malt i orange og røde farger. Hun har fremdeles litt mørke ringer rundt øynene, men på langt nær slik det var. Som om hun er merket av at hun har vært syk, det glemmes ikke. Hun ser forventlingsfullt oppover.

Jeg kjøpte bildene rett før jeg møtte veggen, eller bunnen. Altså for 9 år siden. Som om jeg visste hva som kom. Psykologen vet om disse bildene og har vært nysgjerrig på de, så da passer det bra at hun får bilde av dem.