Maktmisbruk NHD.

[Nøtteskall]

En gang jeg sa til psykiateren min at jeg ville gå på en lavere dose, og han svarte med å spørre om hvorfor. Jeg sa at jeg var redd for at den kunne skade hjernen min. han svarte " men dette er jo en typisk vrangforestilling som tyder på at du fremdeles er syk"

Altså. Hva er det for et svar???!!!. Jeg må da få lov til å være engstelig uten at det skal forklares som en vrangforestilling?. Jeg tør ikke spørre den nye psykiateren min om dette heller. Fordi jeg har erfart at de har øket dosen bare ved slike små spørsmål.

Hva synes du om det NHD ? ville du gitt et slikt svar til din pasient?

[Gjest Mrs.Q]

Det er typisk psykiatri, vei dine ord.

[Gjest SMIRnøff]

Det er typisk psykiatri, vei dine ord.

Hvorfor i helvete gidder du sitte her hvis du er så imot psykiatri?

[Gjest Mrs.Q]

Hvorfor i helvete gidder du sitte her hvis du er så imot psykiatri?

Er jeg imot psykiatri og nå da?

[Gjest SMIRnøff]

Er jeg imot psykiatri og nå da?

Nei, beklager, du er vel bare dum da.

[Gjest Mrs.Q]

Nei, beklager, du er vel bare dum da.

Tusen takk for den.

[Gjest SMIRnøff]

Tusen takk for den.

:-)

Beklager, jeg blir bare så ergerlig.

[Gjest Mrs.Q]

:-)

Beklager, jeg blir bare så ergerlig.

Ok

Sikkert jeg som bør logge av. Føler meg faktisk ganske dum så den stakk den.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det var et meget uklokt svar.

Slike forestillinger er dessverre ganske vanlige blant de som trenger AP. Å umiddelbart kalle det for en vrangforestilling er både feil og uklokt.

[bibben]

Hei Nøtteskall,

Dette tror jeg er en typisk problemstilling. Jeg mener at det er helt legitimt å være redd for hva medisinene gjør med hjernen. I tillegg til at medisinene har nyttige virkninger, så er det ganske klart at de også kan skade.

Jeg synes det er helt naturlig og på sin plass at pasienten orienterer om dette. Behandlingsapparatet bør være åpen for slike tilbakemeldinger, og respektere det pasienten rapporterer om. Det er jo ikke sukkertøy vi snakker om. Det er stoffer som kan ommøblere hjernen.

Selv er jeg redd for at hjernen skades for hvert år som går. Tidvis kjenner jeg det veldig tydelig; jeg kjenner en kjemisk smak i hjernen som skremmer meg veldig. Jeg merker at jeg blir trett, lat og giddalaus og at hukommelsen er dårligere. Noe skyldes sykdommen og noe skyldes medisinene. Den dagen tiden er inne for å seponere, så kommer jeg til å merke en stor forskjell, det er jeg sikker på. Jeg tror det blir en betydelig lettelse der jeg blir mer energisk og våken. Dette tenker jeg ofte på. Jeg gleder meg.

Jeg håper at du klarer å forklare til behandleren din at det er krenkende å bli møtt med påstander om vrangforestillinger når du engster deg for skadevirkningene av medisinene. Hele Felleskatalogen er jo stappfull med beskrivelser av skadevirkninger. Psykiatrien går vel ikke fri for det!

Jeg synes det er leit at du opplever å bli møtt på den måten. Det man trenger er oppfordringer til åpenhet og dialog om det man erfarer og tenker omkring medisinering.

[bibben]

Det var et meget uklokt svar.

Slike forestillinger er dessverre ganske vanlige blant de som trenger AP. Å umiddelbart kalle det for en vrangforestilling er både feil og uklokt.

Dette likte jeg å lese.

[frosken]

Hei Nøtteskall,

Dette tror jeg er en typisk problemstilling. Jeg mener at det er helt legitimt å være redd for hva medisinene gjør med hjernen. I tillegg til at medisinene har nyttige virkninger, så er det ganske klart at de også kan skade.

Jeg synes det er helt naturlig og på sin plass at pasienten orienterer om dette. Behandlingsapparatet bør være åpen for slike tilbakemeldinger, og respektere det pasienten rapporterer om. Det er jo ikke sukkertøy vi snakker om. Det er stoffer som kan ommøblere hjernen.

Selv er jeg redd for at hjernen skades for hvert år som går. Tidvis kjenner jeg det veldig tydelig; jeg kjenner en kjemisk smak i hjernen som skremmer meg veldig. Jeg merker at jeg blir trett, lat og giddalaus og at hukommelsen er dårligere. Noe skyldes sykdommen og noe skyldes medisinene. Den dagen tiden er inne for å seponere, så kommer jeg til å merke en stor forskjell, det er jeg sikker på. Jeg tror det blir en betydelig lettelse der jeg blir mer energisk og våken. Dette tenker jeg ofte på. Jeg gleder meg.

Jeg håper at du klarer å forklare til behandleren din at det er krenkende å bli møtt med påstander om vrangforestillinger når du engster deg for skadevirkningene av medisinene. Hele Felleskatalogen er jo stappfull med beskrivelser av skadevirkninger. Psykiatrien går vel ikke fri for det!

Jeg synes det er leit at du opplever å bli møtt på den måten. Det man trenger er oppfordringer til åpenhet og dialog om det man erfarer og tenker omkring medisinering.

Jeg skjønner at det kan være skremmende å tenke på hvilke bivirkninger medikamenter kan gi.

Men når du skriver følgende, så stiller jeg meg spørrende til at det du sier er mulig:

''Tidvis kjenner jeg det veldig tydelig; jeg kjenner en kjemisk smak i hjernen som skremmer meg veldig.''

Hvordan kan man kjenne en kjemisk smak inne i hjernen? Jeg synes det er nærliggende å stille spørsmål ved om dette en rasjonell forestilling.

[Nøtteskall]

Jeg skjønner at det kan være skremmende å tenke på hvilke bivirkninger medikamenter kan gi.

Men når du skriver følgende, så stiller jeg meg spørrende til at det du sier er mulig:

''Tidvis kjenner jeg det veldig tydelig; jeg kjenner en kjemisk smak i hjernen som skremmer meg veldig.''

Hvordan kan man kjenne en kjemisk smak inne i hjernen? Jeg synes det er nærliggende å stille spørsmål ved om dette en rasjonell forestilling.

froskoen - men det er jo hjernen som oppfatter smak og lukter, ikke tungen og nesen

[Nøtteskall]

Hei Nøtteskall,

Dette tror jeg er en typisk problemstilling. Jeg mener at det er helt legitimt å være redd for hva medisinene gjør med hjernen. I tillegg til at medisinene har nyttige virkninger, så er det ganske klart at de også kan skade.

Jeg synes det er helt naturlig og på sin plass at pasienten orienterer om dette. Behandlingsapparatet bør være åpen for slike tilbakemeldinger, og respektere det pasienten rapporterer om. Det er jo ikke sukkertøy vi snakker om. Det er stoffer som kan ommøblere hjernen.

Selv er jeg redd for at hjernen skades for hvert år som går. Tidvis kjenner jeg det veldig tydelig; jeg kjenner en kjemisk smak i hjernen som skremmer meg veldig. Jeg merker at jeg blir trett, lat og giddalaus og at hukommelsen er dårligere. Noe skyldes sykdommen og noe skyldes medisinene. Den dagen tiden er inne for å seponere, så kommer jeg til å merke en stor forskjell, det er jeg sikker på. Jeg tror det blir en betydelig lettelse der jeg blir mer energisk og våken. Dette tenker jeg ofte på. Jeg gleder meg.

Jeg håper at du klarer å forklare til behandleren din at det er krenkende å bli møtt med påstander om vrangforestillinger når du engster deg for skadevirkningene av medisinene. Hele Felleskatalogen er jo stappfull med beskrivelser av skadevirkninger. Psykiatrien går vel ikke fri for det!

Jeg synes det er leit at du opplever å bli møtt på den måten. Det man trenger er oppfordringer til åpenhet og dialog om det man erfarer og tenker omkring medisinering.

De er helt klart alt for lite flink til å fortelle om hva som skjer i hjernen og hva vi bør være obs på. Selv fikk jeg jo en alvorlig leverbetennelse. Og da trodde de nesten ikke på meg når jeg fortalte at jeg var gul i øynene. For meg virker det som dette er noe jeg ikke bør snakke om.

jeg skal få med meg min mor på de neste samtalene med legen. Hun er den eneste de tror på.

[frosken]

Nei, beklager, du er vel bare dum da.

''Nei, beklager, du er vel bare dum da.''

Hva gjør at du tillater deg å oppføre deg som en drittsekk mot en annen? Du gjør det til og med i forhold til den brukeren som kanskje mer enn noen annen svarer deg vennlig når du maser som mest.

[bibben]

Jeg skjønner at det kan være skremmende å tenke på hvilke bivirkninger medikamenter kan gi.

Men når du skriver følgende, så stiller jeg meg spørrende til at det du sier er mulig:

''Tidvis kjenner jeg det veldig tydelig; jeg kjenner en kjemisk smak i hjernen som skremmer meg veldig.''

Hvordan kan man kjenne en kjemisk smak inne i hjernen? Jeg synes det er nærliggende å stille spørsmål ved om dette en rasjonell forestilling.

Jeg synes ikke dette er lett å forklare. Det er ikke lett å bruke vanlige ord. Jeg er klar over at man ikke har smaksløk inne i hjernen. Det vet jeg. Imidlertid kjenner jeg det helt tydelig. Det er en stinnhet og en kjemisk smak som er påfallende og som tidvis er veldig plagsom. Smaken er også nesten som å slikke på et sår. En skarp, kjemisk smak. Jeg kjenner også noe som minner om et sår inne i hodet som ikke helt gror. Ved doseøkning kjenner jeg det veldig tydelig og det gjør meg realt redd. Stinnheten fyller hjernen og gjør meg sliten og sløv for ingenting. Det er igjen ikke lett å finne de rette ordene, men det betyr ikke at det ikke er slik som jeg beskriver. Sløvheten som medisinene forårsaker, gjør at ting i livet ikke fester seg. Tenkemuskelen blir slapp og jeg klarer ikke å lagre informasjon eller klarer å fokusere. Det er som en mental synsforstyrrelse der man anstrenger øyene for å fokusere men ser alt i konturløs tåke. Jeg tenker mye på hva dette forårsaker og hvilken ødeleggelse det gir. For hvert år som går tror jeg det skaper permanent skade. Jeg er redd for hvordan jeg vil ha det om ti år hvis jeg fortsetter på medsinene. Jeg vet at det ikke er noe "sjakktrekk" å diskutere dette med behandlingsapparatet. Jeg vet at jeg har slitt ut en del mennesker med dette tema, derfor lar jeg det ligge i min virkelige verden.

[Gjest SMIRnøff]

''Nei, beklager, du er vel bare dum da.''

Hva gjør at du tillater deg å oppføre deg som en drittsekk mot en annen? Du gjør det til og med i forhold til den brukeren som kanskje mer enn noen annen svarer deg vennlig når du maser som mest.

Jeg ble så irritert på at brukeren ikke "tar til fornuft".

Men, er som sagt lei for det.

[Nøtteskall]

Jeg synes ikke dette er lett å forklare. Det er ikke lett å bruke vanlige ord. Jeg er klar over at man ikke har smaksløk inne i hjernen. Det vet jeg. Imidlertid kjenner jeg det helt tydelig. Det er en stinnhet og en kjemisk smak som er påfallende og som tidvis er veldig plagsom. Smaken er også nesten som å slikke på et sår. En skarp, kjemisk smak. Jeg kjenner også noe som minner om et sår inne i hodet som ikke helt gror. Ved doseøkning kjenner jeg det veldig tydelig og det gjør meg realt redd. Stinnheten fyller hjernen og gjør meg sliten og sløv for ingenting. Det er igjen ikke lett å finne de rette ordene, men det betyr ikke at det ikke er slik som jeg beskriver. Sløvheten som medisinene forårsaker, gjør at ting i livet ikke fester seg. Tenkemuskelen blir slapp og jeg klarer ikke å lagre informasjon eller klarer å fokusere. Det er som en mental synsforstyrrelse der man anstrenger øyene for å fokusere men ser alt i konturløs tåke. Jeg tenker mye på hva dette forårsaker og hvilken ødeleggelse det gir. For hvert år som går tror jeg det skaper permanent skade. Jeg er redd for hvordan jeg vil ha det om ti år hvis jeg fortsetter på medsinene. Jeg vet at det ikke er noe "sjakktrekk" å diskutere dette med behandlingsapparatet. Jeg vet at jeg har slitt ut en del mennesker med dette tema, derfor lar jeg det ligge i min virkelige verden.

"Jeg kjenner også noe som minner om et sår inne i hodet som ikke helt gror. Ved doseøkning kjenner jeg det veldig tydelig og det gjør meg realt redd. Stinnheten fyller hjernen og gjør meg sliten og sløv "

Bibben - Det er akkurat det jeg føler selv. Som et "sting" i hodet. Om det er den psykiske sykdommen eller om det er en bivirkning vet kanskje ingen. Men veldig interessant det du skrev.

Jeg kjente disse symptomene sterkt i begynnelsen av behandlingen men kjenner det litt i dag også.

[Gjest SMIRnøff]

Jeg synes ikke dette er lett å forklare. Det er ikke lett å bruke vanlige ord. Jeg er klar over at man ikke har smaksløk inne i hjernen. Det vet jeg. Imidlertid kjenner jeg det helt tydelig. Det er en stinnhet og en kjemisk smak som er påfallende og som tidvis er veldig plagsom. Smaken er også nesten som å slikke på et sår. En skarp, kjemisk smak. Jeg kjenner også noe som minner om et sår inne i hodet som ikke helt gror. Ved doseøkning kjenner jeg det veldig tydelig og det gjør meg realt redd. Stinnheten fyller hjernen og gjør meg sliten og sløv for ingenting. Det er igjen ikke lett å finne de rette ordene, men det betyr ikke at det ikke er slik som jeg beskriver. Sløvheten som medisinene forårsaker, gjør at ting i livet ikke fester seg. Tenkemuskelen blir slapp og jeg klarer ikke å lagre informasjon eller klarer å fokusere. Det er som en mental synsforstyrrelse der man anstrenger øyene for å fokusere men ser alt i konturløs tåke. Jeg tenker mye på hva dette forårsaker og hvilken ødeleggelse det gir. For hvert år som går tror jeg det skaper permanent skade. Jeg er redd for hvordan jeg vil ha det om ti år hvis jeg fortsetter på medsinene. Jeg vet at det ikke er noe "sjakktrekk" å diskutere dette med behandlingsapparatet. Jeg vet at jeg har slitt ut en del mennesker med dette tema, derfor lar jeg det ligge i min virkelige verden.

Umedisinert får jeg tankekjør, da får jeg også vondt i hodet og er redd det skal ta fyr. Har også kjent lukten av svidd.

[frosken]

Jeg ble så irritert på at brukeren ikke "tar til fornuft".

Men, er som sagt lei for det.

''Jeg ble så irritert på at brukeren ikke "tar til fornuft".''

Du bør grundig analysere din måte å forholde seg til andre mennesker, inklusive din manglende toleranse for meninger ulike dine egne.

Du bør så avgjort være lei deg for å behandle andre mennesker på den måten.