Abort

[Gjest afrikaabort]

Hei! Jeg har en litt anerledes historie enn det du pleier å høre. Jeg hadde en abort i Afrika. Fra jeg fikk vite at jeg var gravid til abort var utført var det gått 3 timer. Det ble utført kirurgisk i et lite hus, uten noen form for bedøvelse. Det hele var svært smertefult både psykisk og fysisk. I det jeg kjenner det første klippet fra saksa kommer jeg ut av sjokktilstanden og jeg skjønner hva som skjer. Jeg blødde konstant i 3 måneder etter inngrepet, og to uker etter fikk jeg en sjekk i Norge. Det så greit ut, og hadde ingen tydelige bivirkninger bortsett fra en del cyster i livmoren som inneholdt mye blod. Dette er nå over ett år siden, jeg klarer ikke finne en måte å komme meg videre på. Jeg liker å sortere alt i "bokser" i hodet mitt med ulike kategorier, og dette ligger i den mørke boksen som jeg ikke vil gå inn og ta lyset på igjen. Da kommer jeg til å se alt det fryktelige, og jeg vil ikke oppleve det igjen. Frykten for å ikke bli gravid igjen og bare det å vite at jeg har tatt bort et liv som jeg har laget, er noe jeg ikke klarer å leve med. Gynekologen sa at det var ikke nødvendig for meg å tenke på om jeg kunne bli gravid igjen, men at det ville vise seg seinere (ja, et ganske utydelig svar). Det er veldig vanskelig for meg å prate om dette, og jeg har prøvd ut Amathea, men fant svææært lite hjelp i det. Følte jeg kunne mer enn de ansatte om det, og at det var ikke noen veiledning, rådgivning eller støtte å finne der. Det skapte en barriere for meg å snakke med andre om det også. Mtp at jeg var våken under inngrepet har jeg også liten sympati med dem som har tatt abort med bedøvelse/narkose. Jeg føler de ikke har peiling på hva de snakker om.. Noe jeg absolutt ikke burde føle eller tenke!! Etter å ha kjent på det hele så intenst, både fysisk og psykisk, blir det ikke noe bedre. Jeg ser heller ingen løsning på hvordan jeg kan leve med det på en bedre måte. Er det mulig at du kan hjelpe meg med å se lyset i tunnelen?