NHD: Midtlivsdvale? Utbrenthet?

[Gjest vil ut av dvalen]

La dette på åpent i går, men det passer vel mer inn på psykiatri.

Jeg har en interessant jobb, gode kollegaer og forholdsvis godt betalt. Trives godt på jobben. Har mann, barn, venninner, familie, fritidsinteresser og er frisk.

Likevel så klarer jeg ikke å gjøre det jeg skal på jobben. Sitter og kikker rett ut i lufta uten å gjøre noe. Lar meg distrahere.

Kan rote bort en time eller to eller tre, noen ganger nesten hele dagen uten å ha gjort noe fornuftig. Har en veldig selvstendig jobb, men har kollegaer jeg kan spørre om hjelp.

Har fått stor tillit, men opplever at jeg ikke fortjener tilliten, klarer å konsentrere meg om det jeg skal. Jeg kan det faglige, men strever med å fokusere.

Har hatt det slik i ca et halvt år.

Jeg hadde syntes det hadde vært fantastisk bare å være hjemme en lang periode. Sove, pusle med småting hjemme, være hjemme når barna kommer fra skolen, gå turer, men først og fremst bare være meg selv uten å måtte prestere noe. Føler meg så sliten av forventninger og press og føler at livet bare løper fra meg.

Hva er dette da? Depresjon? Midtlivskrise? Utbrenthet? Jeg er jo ikke lei meg, griner ikke, er ikke fortvilet. Bare slapp og matt og lei. Jeg kan til og med noen dager gå så langt som å misunne venninner som er hjemme pga sykdom/skade - som jeg VET har veldig dårlige dager. Men de har jo noen gode dager også - og det er jo de gode dagene deres hjemme jeg gjerne skulle hatt.

Det er ikke noe alternativ å bytte jobb. Jeg kunne ikke tenke meg en bedre og mer interessant jobb enn den jeg har nå. Et alternativ kunne være å redusere stillingen noe. Kanskje jeg kunne det. Ikke noe god følelse å oppleve at en ikke strekker til på det en burde. Men egentlig burde jeg kunne klare full jobb. Er jeg syk? Er slik matthet eller utbrenthet en slags sykdom? Hva ville fastlegen min si om jeg fortalte dette?

Det er snart sommerferie, og det blir godt. Men jeg vet med meg selv at de ukene går fort, og at en slik periode som jeg har hatt i vinter og vår, vil komme tilbake.

Hva skal jeg gjøre? Har egentlig lyst at noen skal storme inn på kontoret og riste i meg og vekke meg opp fra dvalen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg håper jeg ikke støter deg når jeg først og fremst opplever dette som normalitet. Kanskje et eksistensielt spørsmål.

Skal livet mitt først og fremst finne sted på kontoret? Barna er barn nå, når skal jeg få hygge meg med dem?

Har hatt mange medarbeidere med de samme spørsmål. Mange har opplevd at et år med 80% (en fridag i uka) ikke har ført til særlig redusert lønn, men beydelig økt livskvalitet.

Noe for deg?

[Gjest vil ut av dvalen]

Jeg håper jeg ikke støter deg når jeg først og fremst opplever dette som normalitet. Kanskje et eksistensielt spørsmål.

Skal livet mitt først og fremst finne sted på kontoret? Barna er barn nå, når skal jeg få hygge meg med dem?

Har hatt mange medarbeidere med de samme spørsmål. Mange har opplevd at et år med 80% (en fridag i uka) ikke har ført til særlig redusert lønn, men beydelig økt livskvalitet.

Noe for deg?

''Jeg håper jeg ikke støter deg når jeg først og fremst opplever dette som normalitet. Kanskje et eksistensielt spørsmål.''

At en har slike dager innimellom tror jeg er normalt. At en har det slik i måned etter måned, tviler jeg på er normalt. Det er vel et tegn på at noe ikke er som det skal.

''Skal livet mitt først og fremst finne sted på kontoret? Barna er barn nå, når skal jeg få hygge meg med dem?''

Livet mitt er egentlig absolutt ikke på kontoret, selv om en tredel av døgnet tilbringes der. Det som er viktigst for meg skjer på andre tider av døgnet. Likevel er jobben viktig for meg, faglig og mennesklig utfordrende og interessant, men da helst i perioder der jeg har overskudd til å yte det jeg bør yte.

Barna mine er barn nå ja. De har en mor som har en spennende jobb og en mor som er aktiv og samfunnsengasjert. Men de har jo en mor som ikke er der når de kommer fra skolen, på samme måte som faren ikke er der. Jeg mener jo egentlig at når far jobber fullt så kan mor også jobbe fullt. Men jeg ser jo at puslespillet hjemme-jobb er vanskelig med to fulle jobber.

''Har hatt mange medarbeidere med de samme spørsmål. Mange har opplevd at et år med 80% (en fridag i uka) ikke har ført til særlig redusert lønn, men beydelig økt livskvalitet.''

20% reduksjon i lønna er jo ganske mye. Men det er godt mulig at vi burde sette oss ned og tenke seriøst på dette. Jeg tror at en fridag i uka for meg hadde gitt oss mye positivt som familie.

Men det at jeg føler meg så tiltaksløs og sliten og uten fokus - er det noe fastlegen kunne gitt meg gradert sykemelding for? Jeg tenker jo at et friskt menneske bør kunne klare å jobbe fullt. Og når jeg da ikke klarer det, er jeg syk da?

[Gjest Victoria-C]

''Jeg håper jeg ikke støter deg når jeg først og fremst opplever dette som normalitet. Kanskje et eksistensielt spørsmål.''

At en har slike dager innimellom tror jeg er normalt. At en har det slik i måned etter måned, tviler jeg på er normalt. Det er vel et tegn på at noe ikke er som det skal.

''Skal livet mitt først og fremst finne sted på kontoret? Barna er barn nå, når skal jeg få hygge meg med dem?''

Livet mitt er egentlig absolutt ikke på kontoret, selv om en tredel av døgnet tilbringes der. Det som er viktigst for meg skjer på andre tider av døgnet. Likevel er jobben viktig for meg, faglig og mennesklig utfordrende og interessant, men da helst i perioder der jeg har overskudd til å yte det jeg bør yte.

Barna mine er barn nå ja. De har en mor som har en spennende jobb og en mor som er aktiv og samfunnsengasjert. Men de har jo en mor som ikke er der når de kommer fra skolen, på samme måte som faren ikke er der. Jeg mener jo egentlig at når far jobber fullt så kan mor også jobbe fullt. Men jeg ser jo at puslespillet hjemme-jobb er vanskelig med to fulle jobber.

''Har hatt mange medarbeidere med de samme spørsmål. Mange har opplevd at et år med 80% (en fridag i uka) ikke har ført til særlig redusert lønn, men beydelig økt livskvalitet.''

20% reduksjon i lønna er jo ganske mye. Men det er godt mulig at vi burde sette oss ned og tenke seriøst på dette. Jeg tror at en fridag i uka for meg hadde gitt oss mye positivt som familie.

Men det at jeg føler meg så tiltaksløs og sliten og uten fokus - er det noe fastlegen kunne gitt meg gradert sykemelding for? Jeg tenker jo at et friskt menneske bør kunne klare å jobbe fullt. Og når jeg da ikke klarer det, er jeg syk da?

Har du sjekket at det ikke er en fysisk grunn for plagene da?

[Gjest vil ut av dvalen]

Har du sjekket at det ikke er en fysisk grunn for plagene da?

Nei, har ikke sjekket meg for noe. Men tror ikke noe er fysisk galt. Har ikke vondt noe sted. Klarer bare ikke fokusere på det jeg skal gjøre på jobb. De periodene jeg har fokus, spretter jeg opp om morgenen og går først ut døra. Nå har jeg lyst til bare å bli liggende, har lyst til å sende ungene på skolen og bare være hjemme.

Tror det er en kroppslig reaksjon på at jeg har for mye å tenke på når det gjelder jobb og barn og mann og familie.

[Skyer]

Kanskje det rett og slett har blitt litt mye for deg. Du beskriver deg selv som ganske "full pakke", samfunnsengasjert, aktiv, opptatt av barna dine, utfordrende jobb..

Noen ganger blir hodet og livet litt for fullt av alt vi må gjøre og forholde oss til, hjernen går på "overload", og følgen er at du ikke helt klarer å forholde deg til det du skal gjøre på jobben....

[Gjest vil ut av dvalen]

Kanskje det rett og slett har blitt litt mye for deg. Du beskriver deg selv som ganske "full pakke", samfunnsengasjert, aktiv, opptatt av barna dine, utfordrende jobb..

Noen ganger blir hodet og livet litt for fullt av alt vi må gjøre og forholde oss til, hjernen går på "overload", og følgen er at du ikke helt klarer å forholde deg til det du skal gjøre på jobben....

''Kanskje det rett og slett har blitt litt mye for deg. Du beskriver deg selv som ganske "full pakke", samfunnsengasjert, aktiv, opptatt av barna dine, utfordrende jobb..

Noen ganger blir hodet og livet litt for fullt av alt vi må gjøre og forholde oss til, hjernen går på "overload", og følgen er at du ikke helt klarer å forholde deg til det du skal gjøre på jobben....''

Ja - og hva gjør jeg da? Snakket litt med mannen min om dette i går, og sa at jeg lurte på å redusere stillingen til 80%. Han mente at det kanskje ville være bedre å redusere på mine verv og det jeg gjør på fritida enn på jobbingen.

Jeg tviler på at det vil hjelpe - fordi det meste av det jeg gjør på fritida er koplet til ungene, og dessuten kan jeg ikke trekke meg ut av styrer og stell sånn plutselig. Jeg ønsker å ha et liv utenom jobben og... Tror også jeg ville være mer effektiv på jobben om jeg hadde en dag fri i uka.

Men så er det pengene da... :-(