Hvor sosial må man være?

[Gjest melmøll]

Kjæresten og jeg har samme behov for å være sosiale og det er godt å finne en som er lik meg, da føler jeg ikke at det er så sykt å være som meg, jeg anser han som frisk og oppegående. Men, jeg har problemer med at jeg er svært introvert. Jeg trenger mye tid i naturen, gjerne sammen med kjæresten og barnet mitt, det går fint, men jo fler mennesker desto mer slitsomt. Særlig selskaper og slikt. Jeg har veldig dårlig samvittighet for å si dette men jeg får ikke ladet batteriene nok i helgene fordi andre ber meg med på noe. Nå gruer jeg meg til helgen, fredag og lørdag opptatt, søndag sliten som en skurefille. Jeg har mye familie og spesielt da foreldre som ønsker å tilbringe mye tid med meg. Føler meg fæl som sier det på denne måten men.. Jeg er glad i dem og liker at vi har kontakt og treffes men når det blir annenhver helg med mamma og pappa så blir det altfor mye. Jeg har forsøkt å si fra på en pen måte men det respekterer de ikke. De godtar ikke engang at jeg sier jeg føler meg dårlig, da presser de på for å få meg til å komme på besøk likevel. Jeg har også tanter og besteforeldre som skal sees jevnlig og føler meg som jeg aldri får tid til hva jeg vil i helger. Jeg tar en hvit løgn iblandt og later som jeg er opptatt, men det er vanskelig å lyve for familien. Det blir så nært. Sånt er lettere med jobb og venner, men ikke med foreldre. Og jeg kan ikke si, nei jeg har en avtale med sofaen eller jeg skal gå en tur i skogen så jeg kan ikke. Det er for sært. Hva bør jeg gjøre i denne situasjonen? Jeg har fått råd fra psykolog tidligere om å være føre var og avtale noe langt fram i tid med foreldrene mine, men det har ikke fungert for da finner de på noe annet i mellomtiden siden det er så lenge til. Det hjelper ikke at de er skilt og at de ikke har ny kjæreste. Jeg må bare også si at jeg er veldig glad i dem og har det fint sammen med dem, men jeg er vel bare en som lader best alene.

[XbellaX]

Siden du skriver på psykiatri så antar jeg at du strever noe psykisk og at dette er årsaken til at du trenger mer tid hjemme for å slappe av og hvile, vet dine foreldre at du er syk? Og uansett, selv om du var frisk så må dine foreldre godta et nei. Din behandler ga deg et godt råd om å planlegge et møte litt frem i tid som jeg forstår ikke ga et ønsket resultat -jeg synes du skal fortsette med dette. Du må bli tøffere og sette grenser, og leve med at andre kan bli skuffet. Ikke lyv, du har ingen grunn til det (men jeg forstår at det iblant kan virke som eneste løsning). Foreldre kan være intense men jeg synes du skal være tydelig på at nei- denne helgen trenger du å være hjemme og hvile deg. Jeg tenker at dersom de vet hvorfor du trenger mer tid alene uten å ha planer vil det kanskje være enklere for dem å forstå. Dersom de vet men fortsetter å presse deg bør du sette foten ned og si tydelig i fra, ubehagelig definitivt men i blant må man bare stå i det. Det er flott at du kjenner kroppen din såpass godt at du vet du trenger å lade batteriene i helgene, fortsett med det.

[Gjest melmøll]

Siden du skriver på psykiatri så antar jeg at du strever noe psykisk og at dette er årsaken til at du trenger mer tid hjemme for å slappe av og hvile, vet dine foreldre at du er syk? Og uansett, selv om du var frisk så må dine foreldre godta et nei. Din behandler ga deg et godt råd om å planlegge et møte litt frem i tid som jeg forstår ikke ga et ønsket resultat -jeg synes du skal fortsette med dette. Du må bli tøffere og sette grenser, og leve med at andre kan bli skuffet. Ikke lyv, du har ingen grunn til det (men jeg forstår at det iblant kan virke som eneste løsning). Foreldre kan være intense men jeg synes du skal være tydelig på at nei- denne helgen trenger du å være hjemme og hvile deg. Jeg tenker at dersom de vet hvorfor du trenger mer tid alene uten å ha planer vil det kanskje være enklere for dem å forstå. Dersom de vet men fortsetter å presse deg bør du sette foten ned og si tydelig i fra, ubehagelig definitivt men i blant må man bare stå i det. Det er flott at du kjenner kroppen din såpass godt at du vet du trenger å lade batteriene i helgene, fortsett med det.

Jeg skriver på psykiatri fordi jeg sliter med tilbakevendende depresjoner og jeg forsøker å finne ut hvordan jeg skal greie meg best mulig oppi alt det. Er helt avhengig av å prioritere hardt for å forsøke å greie hverdagen. Jeg kom til et punkt der jeg forsto at jeg må leve med at jeg har dårlig søvn og mindre energi enn gjennomsnitt. Da jeg begynte å ta hensyn til dette og innrette livet mitt etter dette ble det for mye for min eksmann. Han er jo mer sosial enn meg og syntes livet mitt var stusselig. Men nå har jeg funnet en mann som har omtrent samme sosialt behov som meg. Jeg har funnet en jobb med kort reisevei og jeg forsøker å ikke ha mer enn en avtale pr helg.

Jeg har forsøkt å snakke med mine foreldre men de forstår ikke og de vil ikke forstå. Jeg føler meg ikke forstått og presset opp i et hjørne helt til jeg braser ut og sier ting rett ut og da har jeg såret dem. De forstår ikke, de tror jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Det er svært vanskelig å avtale et besøk to mnd før, fordi det garantert dukker opp obligatoriske familie selskaper i mellomtiden, f.eks tante gudruns bursdag eller besteforeldres bryllupsdag osv. Alle er der. Jeg har som sagt stor familie og alle er der, i tillegg blir det ofte når alle inviteres hjem til alle hele tiden. Jeg forsøker å kun dukke opp på det meste av det obligatoriske men mine foreldre er ikke fornøyd med det, de vil være sammen i helger, ferier, osv.

Jeg får jo dårlig samvittighet bare av å skrive det her, hvordan skal jeg greie å såre dem mer? Jeg må kanskje finne meg i at de ikke er fornøyd med meg og at det ikke er de som definerer meg lenger?

Jeg har aldri fortalt min far at jeg er deprimert. Jeg har prøvd men møter ingen forståelse. Han mener såkalt deprimerte er folk som bare er litt triste, klager til legen og utnytter systemet. Min mor er mer opptatt av seg selv og sine egne behov, og at alt ser ordentlig ut utad. Hun synes jeg skal sette mine egne behov til side for å være snill og flink. Min skillsmisse var veldig stor belastning for min mor. Alt dette gjør selvsagt at jeg ikke kan snakke med dem som mine nærmeste, derfor trenger jeg også mer fysisk avstand.

[XbellaX]

Jeg skriver på psykiatri fordi jeg sliter med tilbakevendende depresjoner og jeg forsøker å finne ut hvordan jeg skal greie meg best mulig oppi alt det. Er helt avhengig av å prioritere hardt for å forsøke å greie hverdagen. Jeg kom til et punkt der jeg forsto at jeg må leve med at jeg har dårlig søvn og mindre energi enn gjennomsnitt. Da jeg begynte å ta hensyn til dette og innrette livet mitt etter dette ble det for mye for min eksmann. Han er jo mer sosial enn meg og syntes livet mitt var stusselig. Men nå har jeg funnet en mann som har omtrent samme sosialt behov som meg. Jeg har funnet en jobb med kort reisevei og jeg forsøker å ikke ha mer enn en avtale pr helg.

Jeg har forsøkt å snakke med mine foreldre men de forstår ikke og de vil ikke forstå. Jeg føler meg ikke forstått og presset opp i et hjørne helt til jeg braser ut og sier ting rett ut og da har jeg såret dem. De forstår ikke, de tror jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Det er svært vanskelig å avtale et besøk to mnd før, fordi det garantert dukker opp obligatoriske familie selskaper i mellomtiden, f.eks tante gudruns bursdag eller besteforeldres bryllupsdag osv. Alle er der. Jeg har som sagt stor familie og alle er der, i tillegg blir det ofte når alle inviteres hjem til alle hele tiden. Jeg forsøker å kun dukke opp på det meste av det obligatoriske men mine foreldre er ikke fornøyd med det, de vil være sammen i helger, ferier, osv.

Jeg får jo dårlig samvittighet bare av å skrive det her, hvordan skal jeg greie å såre dem mer? Jeg må kanskje finne meg i at de ikke er fornøyd med meg og at det ikke er de som definerer meg lenger?

Jeg har aldri fortalt min far at jeg er deprimert. Jeg har prøvd men møter ingen forståelse. Han mener såkalt deprimerte er folk som bare er litt triste, klager til legen og utnytter systemet. Min mor er mer opptatt av seg selv og sine egne behov, og at alt ser ordentlig ut utad. Hun synes jeg skal sette mine egne behov til side for å være snill og flink. Min skillsmisse var veldig stor belastning for min mor. Alt dette gjør selvsagt at jeg ikke kan snakke med dem som mine nærmeste, derfor trenger jeg også mer fysisk avstand.

Dette høres vondt ut. Det er et stort lyspunkt midt oppe i alt; du lytter til kroppen din, du viser innsikt og kunnskap og du bruker dette til å drive aktiv forebygging. Du tar ansvar for livet ditt og forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Problemet er at du må bli tøffere og sette tydeligere grenser, dette er heldigvis noe man kan øve seg opp på.

Jeg leser at du aldri har fortalt dem at du strever med depresjoner og jeg forstår godt at du har følt for å unngå det, likevel tror jeg at det kan være godt for deg å være ærlig på dette. Ikke det at jeg tror de kommer til å forstå eller møte deg på en bedre måte (dessverre) men fordi du skal slippe å lyve, det er ikke du som har gjort noe feil. Kanskje kan disse familiehelgene reduserers til en kaffe på cafè på en lørdagsformiddag, da kan det være du slipper opplevelsen av å bli helt utmattet. Men det må være klart, du skal sette ned foten og være tydelig på at "denne helgen har jeg behov for å slappe av men hva med en kaffe på torsdag kveld", og du skal la være med å unnskylde dette. Dersom de ikke forstår, eller ikke ønsker å forstå, vel da er det deres problem.

[Gjest melmøll]

Dette høres vondt ut. Det er et stort lyspunkt midt oppe i alt; du lytter til kroppen din, du viser innsikt og kunnskap og du bruker dette til å drive aktiv forebygging. Du tar ansvar for livet ditt og forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Problemet er at du må bli tøffere og sette tydeligere grenser, dette er heldigvis noe man kan øve seg opp på.

Jeg leser at du aldri har fortalt dem at du strever med depresjoner og jeg forstår godt at du har følt for å unngå det, likevel tror jeg at det kan være godt for deg å være ærlig på dette. Ikke det at jeg tror de kommer til å forstå eller møte deg på en bedre måte (dessverre) men fordi du skal slippe å lyve, det er ikke du som har gjort noe feil. Kanskje kan disse familiehelgene reduserers til en kaffe på cafè på en lørdagsformiddag, da kan det være du slipper opplevelsen av å bli helt utmattet. Men det må være klart, du skal sette ned foten og være tydelig på at "denne helgen har jeg behov for å slappe av men hva med en kaffe på torsdag kveld", og du skal la være med å unnskylde dette. Dersom de ikke forstår, eller ikke ønsker å forstå, vel da er det deres problem.

Takk for at du tar deg bryet med å sette deg inn i problemstillingen, det er god hjelp for meg. Psykologen sa også at jeg måtte bli flinkere til å sette tydelige grenser og at det kan hjelpe mot at de presser meg. Jeg synes jeg har blitt endel bedre på det, men fortsatt frister det mer å komme med en hvit løgn(med en vond klump i magen av dårlig samvittighet) enn å være ærlig for så å skuffe og såre mine foreldre.

Jeg ringte min far for et par uker siden og sa at jeg kom innom en liten tur på formiddagen for en kaffe. Men da ble jeg invitert til middag, overnatting og en ny avtale to uker etter. Jeg greide å takke for kaffen og gå hjem, men jeg greide ikke avslå avtalen to uker etter da jeg ikke hadde noen planer for den dagen. Helgen i mellom var jeg ute med min mor fordi det var to uker siden jeg hadde sett henne. Jeg ble da instruert i hvordan jeg skal oppdra mitt barn og at jeg må pynte meg litt mer om jeg begynner å bli deprimert.

Det er fint at min kjæreste er lik meg, men jeg er ganske bekymret for at mine problemer med familie kan bli for mye for han. Han har ikke behov for å være sammen med min familie hver helg, så jeg føler at jeg må ta tak i dette på en eller annen måte før jeg involverer han i min familie.

[XbellaX]

Takk for at du tar deg bryet med å sette deg inn i problemstillingen, det er god hjelp for meg. Psykologen sa også at jeg måtte bli flinkere til å sette tydelige grenser og at det kan hjelpe mot at de presser meg. Jeg synes jeg har blitt endel bedre på det, men fortsatt frister det mer å komme med en hvit løgn(med en vond klump i magen av dårlig samvittighet) enn å være ærlig for så å skuffe og såre mine foreldre.

Jeg ringte min far for et par uker siden og sa at jeg kom innom en liten tur på formiddagen for en kaffe. Men da ble jeg invitert til middag, overnatting og en ny avtale to uker etter. Jeg greide å takke for kaffen og gå hjem, men jeg greide ikke avslå avtalen to uker etter da jeg ikke hadde noen planer for den dagen. Helgen i mellom var jeg ute med min mor fordi det var to uker siden jeg hadde sett henne. Jeg ble da instruert i hvordan jeg skal oppdra mitt barn og at jeg må pynte meg litt mer om jeg begynner å bli deprimert.

Det er fint at min kjæreste er lik meg, men jeg er ganske bekymret for at mine problemer med familie kan bli for mye for han. Han har ikke behov for å være sammen med min familie hver helg, så jeg føler at jeg må ta tak i dette på en eller annen måte før jeg involverer han i min familie.

Man velger ikke sine foreldre men man kan velge hvordan man vil håndtere dem. Jeg synes du er på god vei, jeg tror bare du må belage deg på at dette er noe du må være forberedt vil være vanskelig en god stund, være bevisst på fremover( noe jeg absolutt opplever at du er) og minne deg selv på at det er ok å sette deg selv og din helse først. Jeg er klar over at dette høres brutalt ut men jeg sier det likevel,- dine foreldre må finne seg en hobby. De mener det helt sikkert godt men akkurat nå kveler nærmest kveler de deg. Sett foten ned, vær tydelig. Føler du ikke for å lage nye planer så ikke lag dem -de vil garantert presse deg videre men du skal stå fast på ditt, uansett hvor ubehagelig dette er. Og minn deg selv på at du ikke trenger å unnskylde deg. Noen foreldre har litt vanskeligere med å slippe taket i sine barn enn andre. Jeg synes du er flink som tar tak i dette.