Problemer med å prate

[gemini72]

Jeg har jobb og et aktivt liv. Likevel har jeg ofte problemer når jeg skal snakke med folk.Særlig hvis det er en gruppe mennesker. Problemer kan være: 1) Jeg kommer ikke inn i samtalen, pga ingen huller. 2) Jeg vet ingenting om det de andre snakker om. 3) Jeg sier noe, og så blir de andre helt stille. 4) Jeg snakker med noen, og så finner de ganske raskt en unnskyldning for å gå. Jeg mener ikke å plage noen. Jeg prøver å si ting som er hyggelige, interessante eller morsomme. Når folk likevel mister smilet, eller rynker pannen, eller blir stille, som reaksjon på det jeg sier, er det frustrerende at jeg ikke forstår hvorfor de reagerer sånn. Da vet jeg heller ikke hva jeg skal gjøre med det. Dette er et seriøst problem for meg. Det gjør det vanskelig å etablere gode forhold til andre, og få nye venner. Det gjør det vanskelig i situasjoner hvor en god fremtoning er viktig, f.eks. et jobbintervju. Hva kan være årsaker til at folk reagerer sånn når jeg snakker med dem? (Det er ikke alltid sånn, men ofte)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er det noen av de som er til stede i slike situasjoner som du er trygg på? Kan du i så fall snakke med denne og få til en analyse av det som skjedde? Jeg tror noe slikt må til for å forstå dette og deretter gjøre noe med det.

[Bella Dotte]

Er det noen av de som er til stede i slike situasjoner som du er trygg på? Kan du i så fall snakke med denne og få til en analyse av det som skjedde? Jeg tror noe slikt må til for å forstå dette og deretter gjøre noe med det.

Vil bare tilføye at det ikke er sikkert at det er nødvendig at noen "observerer" samtalen for å kunne gi tilbakemelding. Slike situasjoner kan analyseres i ettertid og analysen kan gi gode svar på hvordan det kan være mer hensiktsmessig å te seg, og man vil reagere mindre angstfylt når man forstår mer av sammenhengen.

(Nobody likes a besserwisser, jeg vet det, men jeg har faktisk erfaring med å det går dritdårlig, og så erfaring med at det går dritbra, etter at jeg har gjort bestemte forandringer, så jeg mener jeg har autoritet til å uttale meg her.)

[Gjest germinate]

Vil bare tilføye at det ikke er sikkert at det er nødvendig at noen "observerer" samtalen for å kunne gi tilbakemelding. Slike situasjoner kan analyseres i ettertid og analysen kan gi gode svar på hvordan det kan være mer hensiktsmessig å te seg, og man vil reagere mindre angstfylt når man forstår mer av sammenhengen.

(Nobody likes a besserwisser, jeg vet det, men jeg har faktisk erfaring med å det går dritdårlig, og så erfaring med at det går dritbra, etter at jeg har gjort bestemte forandringer, så jeg mener jeg har autoritet til å uttale meg her.)

''Vil bare tilføye at det ikke er sikkert at det er nødvendig at noen "observerer" samtalen for å kunne gi tilbakemelding. Slike situasjoner kan analyseres i ettertid og analysen kan gi gode svar på hvordan det kan være mer hensiktsmessig å te seg, og man vil reagere mindre angstfylt når man forstår mer av sammenhengen.''

Hm... men kommer man noen vei om man ikke har noen som korrigerer en?

[Bella Dotte]

''Vil bare tilføye at det ikke er sikkert at det er nødvendig at noen "observerer" samtalen for å kunne gi tilbakemelding. Slike situasjoner kan analyseres i ettertid og analysen kan gi gode svar på hvordan det kan være mer hensiktsmessig å te seg, og man vil reagere mindre angstfylt når man forstår mer av sammenhengen.''

Hm... men kommer man noen vei om man ikke har noen som korrigerer en?

''Hm... men kommer man noen vei om man ikke har noen som korrigerer en?''

Jeg mener at det er vanskelig å forandre seg uten korreksjon, men også at det ikke er nødvendig å få korreksjonen der og da. Du kan referere samtalen, inkludert dine opplevelser og følelser før, under og etter, til en du stoler på og som kjenner deg. Du kan da få tips til hvordan du kan opptre mer hensiktsmessig i tilsvarende situasjoner senere. Du trenger å lære å generalisere, derfor er det lite verdi i å vite hvordan den bestemte samtalen skulle ha vært. Det viktigste er ofte ikke hvordan samtalen utspiller seg, men hvilke følelser partene har.

(Jeg blir så oppgitt over alle råd som later til å være myntet på mennesker som er nervøse for å snakke for forsamlinger på over 1000 personer. De som virkelig sliter, kan ikke nyttiggjøre seg slike råd. For å få bedre selvtillit må man oppleve mestring. Å gå på smell etter smell er ødeleggende for selvtilliten. Men når man føler seg trygg, tåler man at det ikke går like bra hver gang!)

[Gjest germinate]

''Hm... men kommer man noen vei om man ikke har noen som korrigerer en?''

Jeg mener at det er vanskelig å forandre seg uten korreksjon, men også at det ikke er nødvendig å få korreksjonen der og da. Du kan referere samtalen, inkludert dine opplevelser og følelser før, under og etter, til en du stoler på og som kjenner deg. Du kan da få tips til hvordan du kan opptre mer hensiktsmessig i tilsvarende situasjoner senere. Du trenger å lære å generalisere, derfor er det lite verdi i å vite hvordan den bestemte samtalen skulle ha vært. Det viktigste er ofte ikke hvordan samtalen utspiller seg, men hvilke følelser partene har.

(Jeg blir så oppgitt over alle råd som later til å være myntet på mennesker som er nervøse for å snakke for forsamlinger på over 1000 personer. De som virkelig sliter, kan ikke nyttiggjøre seg slike råd. For å få bedre selvtillit må man oppleve mestring. Å gå på smell etter smell er ødeleggende for selvtilliten. Men når man føler seg trygg, tåler man at det ikke går like bra hver gang!)

'' Du kan referere samtalen, inkludert dine opplevelser og følelser før, under og etter, til en du stoler på og som kjenner deg. Du kan da få tips til hvordan du kan opptre mer hensiktsmessig i tilsvarende situasjoner senere. ''

Da er jeg med :-)

[Bella Dotte]

'' Du kan referere samtalen, inkludert dine opplevelser og følelser før, under og etter, til en du stoler på og som kjenner deg. Du kan da få tips til hvordan du kan opptre mer hensiktsmessig i tilsvarende situasjoner senere. ''

Da er jeg med :-)

Bra! :-) Lykke til! Husk at du kan bruke DOL også (for hva det er verdt).

[gemini72]

Er det noen av de som er til stede i slike situasjoner som du er trygg på? Kan du i så fall snakke med denne og få til en analyse av det som skjedde? Jeg tror noe slikt må til for å forstå dette og deretter gjøre noe med det.

Nei det tror jeg ikke.

Hva kan være mulige årsaker?

[gemini72]

Vil bare tilføye at det ikke er sikkert at det er nødvendig at noen "observerer" samtalen for å kunne gi tilbakemelding. Slike situasjoner kan analyseres i ettertid og analysen kan gi gode svar på hvordan det kan være mer hensiktsmessig å te seg, og man vil reagere mindre angstfylt når man forstår mer av sammenhengen.

(Nobody likes a besserwisser, jeg vet det, men jeg har faktisk erfaring med å det går dritdårlig, og så erfaring med at det går dritbra, etter at jeg har gjort bestemte forandringer, så jeg mener jeg har autoritet til å uttale meg her.)

Det er ikke alltid så lett å huske akkurat hva man sa, og hvordan man var i øyeblikket. Derfor er det fint å få vite mulige årsaker til at folk reagerer som beskrevet.

Hvilke endringer gjorde du?

[Bella Dotte]

Det er ikke alltid så lett å huske akkurat hva man sa, og hvordan man var i øyeblikket. Derfor er det fint å få vite mulige årsaker til at folk reagerer som beskrevet.

Hvilke endringer gjorde du?

Jeg startet med samtaler, først med psykologstudent, så sosionom, så psykolog. Innimellom dette: diverse forsøk med lite egnede psykologer. Jeg leste meg opp på vanskene mine, som jeg mener stemmer overens med diagnosekriteriene for Asperger syndrom (jeg har offisielt diagnosen). Jeg snakker med og utveksler erfaringer med andre voksne med Asperger. Jeg har vært med i gruppe i Angstringen. Jeg har deltatt og deltar på arrangementer som Autismeforeningen har. Jeg går på foredrag som jeg finner interessante. Snakker med folk om det faller seg sånn.

Jeg prøver å "legge lista lavt", ikke "ta det så tungt", men likevel kjenne på og anerkjenne følelsene mine. Jeg tenker bevisst på at folk ikke nødvendigvis henger seg opp i det samme som jeg gjør ;-) Godta at jeg er som jeg er, og fortelle meg selv at jeg er bra nok. Tørre å være åpen, spørre, be om hjelp. Jeg veksler mellom samtaler en til en og grupper. Prioriterer mennesker hvor jeg opplever at det er en god kjemi. Jeg obsererverer hvordan andre kommuniserer, hvilken respons de får. Prøver å kjenne etter når jeg har sagt "nok" - dette er det jeg jobber mest med for tiden, ikke presse på når jeg ikke når igjennom. Om det skjærer seg helt, kontakter jeg noen jeg kjenner for støtte og "avledning".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vil bare tilføye at det ikke er sikkert at det er nødvendig at noen "observerer" samtalen for å kunne gi tilbakemelding. Slike situasjoner kan analyseres i ettertid og analysen kan gi gode svar på hvordan det kan være mer hensiktsmessig å te seg, og man vil reagere mindre angstfylt når man forstår mer av sammenhengen.

(Nobody likes a besserwisser, jeg vet det, men jeg har faktisk erfaring med å det går dritdårlig, og så erfaring med at det går dritbra, etter at jeg har gjort bestemte forandringer, så jeg mener jeg har autoritet til å uttale meg her.)

Du har selv skrevet at du har asperger. Jeg ber deg huske følgende: "På seg selv kjenner en ingen andre".

[Gjest germinate]

Jeg startet med samtaler, først med psykologstudent, så sosionom, så psykolog. Innimellom dette: diverse forsøk med lite egnede psykologer. Jeg leste meg opp på vanskene mine, som jeg mener stemmer overens med diagnosekriteriene for Asperger syndrom (jeg har offisielt diagnosen). Jeg snakker med og utveksler erfaringer med andre voksne med Asperger. Jeg har vært med i gruppe i Angstringen. Jeg har deltatt og deltar på arrangementer som Autismeforeningen har. Jeg går på foredrag som jeg finner interessante. Snakker med folk om det faller seg sånn.

Jeg prøver å "legge lista lavt", ikke "ta det så tungt", men likevel kjenne på og anerkjenne følelsene mine. Jeg tenker bevisst på at folk ikke nødvendigvis henger seg opp i det samme som jeg gjør ;-) Godta at jeg er som jeg er, og fortelle meg selv at jeg er bra nok. Tørre å være åpen, spørre, be om hjelp. Jeg veksler mellom samtaler en til en og grupper. Prioriterer mennesker hvor jeg opplever at det er en god kjemi. Jeg obsererverer hvordan andre kommuniserer, hvilken respons de får. Prøver å kjenne etter når jeg har sagt "nok" - dette er det jeg jobber mest med for tiden, ikke presse på når jeg ikke når igjennom. Om det skjærer seg helt, kontakter jeg noen jeg kjenner for støtte og "avledning".

'' Jeg obsererverer hvordan andre kommuniserer, hvilken respons de får''

Det har jeg også lært mye på ved å gjøre :-)

[Bella Dotte]

Du har selv skrevet at du har asperger. Jeg ber deg huske følgende: "På seg selv kjenner en ingen andre".

Du er psykiater med stinn lommebok og selvtillit. Right back at'ya!

[Gjest Tenker jeg]

Nei det tror jeg ikke.

Hva kan være mulige årsaker?

Jeg tenker at det er umulig å svare på ut ifra det du skriver. Er du sikker på at det er sånn, eller er det noe du føler? Hvis ingen andre har gitt deg direkte tilbakemeldinger på at de også oppdatert deg og situasjonen slik er der kanskje vanskelig å vite...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei det tror jeg ikke.

Hva kan være mulige årsaker?

1) Jeg kommer ikke inn i samtalen, pga ingen huller.

Kan du forklare/gi et eksempel?

2) Jeg vet ingenting om det de andre snakker om.

Kan du gi noen typiske eksemler på hva de snakker om som du ikke har noe kunnskap om? Leser du aviser og ser nyheter daglig?

3) Jeg sier noe, og så blir de andre helt stille.

Kan du gi eksempel? Hva snakket de om før du sa noe? Hva sa du deretter?

4) Jeg snakker med noen, og så finner de ganske raskt en unnskyldning for å gå.

I hvilken sammenheng? Til hvem sa du hva?

[Gjest germinate]

Bra! :-) Lykke til! Husk at du kan bruke DOL også (for hva det er verdt).

Dol er gull verdt :-)

[gemini72]

1) Jeg kommer ikke inn i samtalen, pga ingen huller.

Kan du forklare/gi et eksempel?

2) Jeg vet ingenting om det de andre snakker om.

Kan du gi noen typiske eksemler på hva de snakker om som du ikke har noe kunnskap om? Leser du aviser og ser nyheter daglig?

3) Jeg sier noe, og så blir de andre helt stille.

Kan du gi eksempel? Hva snakket de om før du sa noe? Hva sa du deretter?

4) Jeg snakker med noen, og så finner de ganske raskt en unnskyldning for å gå.

I hvilken sammenheng? Til hvem sa du hva?

Jeg husker jo ikke i detalj hva som har blitt sagt i alle sammenhenger, men skal prøve å forklare så godt jeg kan.

1) Jeg kommer ikke inn i samtalen, pga ingen huller.

Man sitter flere i en gruppe og prater. Man kommer inn på et emne jeg føler jeg har noe å si om. Så venter jeg på en anledning til å si det uten å avbryte noen. Men så kommer aldri den anledningen, fordi noen andre alltid kommer meg i forkjøpet. Eller anledningen kommer, men da har man beveget seg over i et annet emne, som jeg ikke føler jeg har noe å si om. Eller jeg begynner å si noe, men så blir jeg avbrutt av noen andre.

2) Jeg vet ingenting om det de andre snakker om.

Jeg følger med på nyheter i media, men kanskje ikke daglig. Men det er faktisk ikke så ofte at folk snakker om nyheter fra media. Jeg føler at det er mange ting jeg vet såpass lite om at jeg ikke føler jeg kan tilføre noe interessant til samtalen. Noen eks på emner som ofte blir snakket om, som jeg vet lite om:

-Familieliv, barn o.l. Jeg er singel, og har ikke barn. Jeg jobber med barn, så jeg vet litt pga det, men har lite personlig erfaring utenom det.

-Oppussing, hus, hage. Jeg har i voksen alder stort sett bare bodd i ferdig oppussede leiligheter uten hage. Vet tilnærmet ingenting om oppussing, hus og hage.

-Politikk. Jeg har mange meninger om politikk, men jeg husker aldri hvilke politikere og partier som har gjort hva i ulike saker, eller hva den og den ministeren har gjort.

-Felles kjente. De andre har felles kjente, eller felles erfaringer, som jeg ikke har.

3) Jeg sier noe, og så blir de andre helt stille.

Jeg husker ikke helt konkrete eksempler. Men typisk er at jeg kommer inn i pauserommet på jobben. Der sitter folk og snakker sammen om ett eller annet. Så kommer jeg med en kommentar til det, eller noe jeg føler er relevant. Så kan det bli helt stille noen ganger.

4) Jeg snakker med noen, og så finner de ganske raskt en unnskyldning for å gå.

Det har jo skjedd flere ganger. Men f.eks. på fester. Jeg begynner å snakke med noen som ikke snakker med noen andre. Kommer litt an på sammenhengen, men oftest spør jeg kanskje f.eks. hvem er det du kjenner her? Er du herfra? O.l. Kanskje etterhvert spør jeg f.eks. om hva driver du med? Hvor kommer du fra? o.l. Og de spør kanskje det samme om meg, og jeg forteller om meg. Så kommer det ofte til et punkt hvor jeg får følelsen at de kjeder seg litt, og da går det kort tid før de skal hente noe å drikke, gå på do e.l.

[gemini72]

1) Jeg kommer ikke inn i samtalen, pga ingen huller.

Kan du forklare/gi et eksempel?

2) Jeg vet ingenting om det de andre snakker om.

Kan du gi noen typiske eksemler på hva de snakker om som du ikke har noe kunnskap om? Leser du aviser og ser nyheter daglig?

3) Jeg sier noe, og så blir de andre helt stille.

Kan du gi eksempel? Hva snakket de om før du sa noe? Hva sa du deretter?

4) Jeg snakker med noen, og så finner de ganske raskt en unnskyldning for å gå.

I hvilken sammenheng? Til hvem sa du hva?

Under tråden "Vanskelig å prate" fikk jeg nylig en melding fra en som kaller seg "neelie", som beskriver en situasjon som er nesten lik min. Jeg skrev et svar til henne (?), som jeg tror kan belyse bedre det jeg føler er problemet mitt. Grunnen til at jeg sender dette til deg, er at jeg lurer på om de problemene jeg har, kan ha en bakenforliggende årsak jeg ikke har oppdaget før. F.eks. at jeg har en eller annen diagnose, personlighetsforstyrrelse, psykisk problem e.l. som kan være årsaken. De tingene jeg (og neelie) forteller om kan være lett å bortforklare eller bagatellisere. Det er jo ting som jeg tror de fleste opplever fra tid til annen. Men hos meg iallfall føles det som en "trend" som det er vanskelig å komme ut av, fordi jeg ikke klarer å forstå ÅRSAKEN til at det skjer. Og det fører i mange situasjoner til at jeg blir veldig ulykkelig. Derfor ønsker jeg å finne ut av dette, å forstå det.

Her er svaret jeg skrev til "neelie":

"Til "neelie":

Dine erfaringer og tanker ligner veldig på mine.

I samtaler kan jeg også lett miste konsentrasjonen og tenke på andre ting. Men jeg har lært meg at det er lurt å følge med, så jeg prøver bevisst å konsentrere meg om hva den andre sier.

I "småprat"-situasjoner syns jeg det går greit med "første stadium", som er å snakke litt om situasjonen (stedet, været, festen, ...) og fortelle litt om seg selv. Jeg klarer også oftest å holde samtalen gående videre, ved å assossiere videre på det man snakker om. Men jeg får noen ganger følelsen av at den jeg snakker med helst vil være et annet sted (ser rundt seg. Svarer bare "ja" og "mhm" o.l.). Eller noen ganger assosierer jeg meg inn i en blindvei, til ting jeg ikke vet noe om, eller som er uinteressante.

Jeg kommer noen ganger på morsomme kommentarer, og trener meg på å tørre å si dem med en gang. Som regel ler folk da (noen ganger muligens av høflighet, men det gjør jo jeg også noen ganger. Jeg har en kamerat som (av prinsipp?) ikke engang trekker på smilebåndet hvis han ikke syns din kommentar er morsom. Heldigvis har han andre gode egenskaper som veier opp...)

Jeg er også dårlig til å fortelle historier, særlig hvis de skal være morsomme. Vet ikke hvorfor, jeg får det bare ikke til å funke. En annen kan fortelle akkurat samme historie og folk ler kjempemasse. Jeg sliter også ofte med å fortelle ikke-morsomme historier, oftest fordi det er vesentlige detaljer jeg ikke husker (f.eks. hvem det var, hvor / når det skjedde, hvilken ting det var o.l.)

Jeg må også noen ganger anstrenge meg veldig for å opparbeide interesse for det andre snakker om. Særlig hvis det ikke har noe som helst med mitt liv å gjøre. Det kan være f.eks. om sport, eller om oppussing, begge deler helt irrelevant for meg.

Jeg også tenker at folk må være flinke til å fake interesse for det de snakker om, som ofte på meg virker uinteressant.

Jeg også føler ofte at det er jeg som spør og spør. Og veldig ofte tenker jeg: Hvorfor spør de ikke meg om noe?

Jeg også har tenkt at problemet er kanskje at jeg har for få interesser. Føler at mange andre "vet noe om alt" i en mye større grad enn meg. Når emnene blir litt perifere i fht mine interesser, kommer jeg rett og slett til kort i fht å vite noe interessant om det. (Noe utover det alle de andre likevel vet)

Jeg også skulle gjerne kunne snakke veldig mye om veldig lite, som noen har talent for. Men det faller seg liksom ikke naturlig for meg. Mitt talent føler jeg er å uttrykke meg klart og presist og utvetydig, med relativt få ord. Men det er ikke alltid den beste egenskapen når man skal holde en samtale i gang.

Siden vi har mange felles erfaringer og tanker, lurer jeg på om du også har opplevd dette:

-Jeg forteller andre at jeg syns sosiale situasjoner er vanskelige, at det er vanskelig å prate, at folk unngår meg o.l. De jeg forteller det til sier at de aldri har lagt merke til det hos meg, og spør om det kanskje bare er noe jeg innbiller meg, eller om jeg kanskje overreagerer.

-Når jeg er sammen med folk jeg ikke kjenner veldig godt over en litt lengre periode (noen dager) ender jeg nesten alltid opp med tanker som "ingen liker meg" og at jeg er mislykket i fht andre.

Jeg vil tilføye at jeg ikke har det sånn alltid. Når jeg er sammen med gode venner jeg har kjent lenge, eller folk jeg samarbeider med i en eller annen sammenheng, er det ikke noe problem. Problemene oppstår når jeg møter folk jeg ikke kjenner så godt.

Ser fram til å få svar fra deg!"

Jeg kan legge til at problemene også oftest oppstår i "small talk"-situasjoner, hvor det ikke er definert hva man skal snakke om.

[gemini72]

Du har selv skrevet at du har asperger. Jeg ber deg huske følgende: "På seg selv kjenner en ingen andre".

Jeg syns ikke man skal "avkuttes" fra å komme med kommentarer selv om man ikke er helt lik den man kommenterer. Da kunne det ikke blitt noen innlegg her...