Jeg misforstod ikke vennebegrepet

[Madelenemie]

Hei!

Da jeg nå ga min psykiater sommergaven skrev jeg også et brev, her skriver jeg at til tross for at mennesker "ler" av meg når jeg forklarer at min beste venn i livet er min psykiater, så stoler jeg mer på mine egne indre følelser, og de sier at "du er min venn" skrev jeg til min psykiater.

Venn i hjertet for bestandig, skrev jeg.

Min psykiater takket så dagen etter på sms for ord og gave, så det betyr at det slett ikke er feil når jeg betrakter min psykiater som min venn!

Det var noen her inne som prøvde å forklare meg at det var noe jeg ikke forstod, i så fall er det noe min psykiater også ikke forstår

Jeg er lykkelig Jeg skal nå manne meg opp til å spørre om min psykiater kunne tenke seg å besøke meg på laboratoriet, for jeg er stolt over noe, og jeg vil vise dette.

For vi er venner i hjertet for bestandig, til evig og alltid,

[Mandolaika]

Jeg forstår veldig godt at din psykiater har en helt spesiell plass i ditt hjerte! Jeg synes ikke du skal bry deg om hva andre mener om den saken. Det er du og din psykiater som vet hva slags forhold dere har.

[Madelenemie]

Jeg forstår veldig godt at din psykiater har en helt spesiell plass i ditt hjerte! Jeg synes ikke du skal bry deg om hva andre mener om den saken. Det er du og din psykiater som vet hva slags forhold dere har.

Hei!

Takk

[Bella Dotte]

Og jeg kan attestere at Ms psykiater bekrefter at de to er venner; jeg har sett melding fra psykiateren hvor hun skriver at hun er Ms terapeut og venn.

Så det så :-)

[bibben]

Hei Madelenemie!

Jeg blir glad over å lese om dine varme følelser. Samtidig får jeg vondt i magen. Jeg blir redd for at du skal bli skuffet.

I 12 år var min behandler min aller beste "venn". Vi gjorde mange "utenom-terapeutiske" ting sammen og jeg trodde relasjonen ville vare "evig" som et vennskap jo kan gjøre. Jeg så for meg at vi kunne gå på kafe, kino og utstillinger sammen. Alt hun gjorde pekte i retning av at jeg var mer enn hennes klient.

Så traff virkeligheten meg midt i trynet. Det tok år å komme over det. Jeg måtte, etter mye støtte og hjelp fra mennesker i mitt privatliv, innse at behandleren min tilfredsstilte sine egne behov for beundring og det å bli speilet gjennom å dyrke totalt uterapeutsik relasjon med meg.

Nå når jeg ser tilbake på 12 års investering i dette "vennskapet" føler jeg meg dårlig behandlet, forrådt, brukt og utsatt for ytterst krtikkverdig behandling. Hadde jeg vært tøff i trynet så hadde jeg tatt det opp med myndighetene. Men jeg er en "chicken" og vil bare videre i livet og slikke mine sår i fred...

[Bella Dotte]

Hei Madelenemie!

Jeg blir glad over å lese om dine varme følelser. Samtidig får jeg vondt i magen. Jeg blir redd for at du skal bli skuffet.

I 12 år var min behandler min aller beste "venn". Vi gjorde mange "utenom-terapeutiske" ting sammen og jeg trodde relasjonen ville vare "evig" som et vennskap jo kan gjøre. Jeg så for meg at vi kunne gå på kafe, kino og utstillinger sammen. Alt hun gjorde pekte i retning av at jeg var mer enn hennes klient.

Så traff virkeligheten meg midt i trynet. Det tok år å komme over det. Jeg måtte, etter mye støtte og hjelp fra mennesker i mitt privatliv, innse at behandleren min tilfredsstilte sine egne behov for beundring og det å bli speilet gjennom å dyrke totalt uterapeutsik relasjon med meg.

Nå når jeg ser tilbake på 12 års investering i dette "vennskapet" føler jeg meg dårlig behandlet, forrådt, brukt og utsatt for ytterst krtikkverdig behandling. Hadde jeg vært tøff i trynet så hadde jeg tatt det opp med myndighetene. Men jeg er en "chicken" og vil bare videre i livet og slikke mine sår i fred...

Min saksbehandler tok på seg en "behandler"-rolle (i sterke anførselstegn), jeg regnet ikke ham som en venn, han regnet ikke meg som en venn, men han sviktet meg likevel, gitt. Jeg hadde akkurat de samme reaksjonene som deg, jeg klagde, men fikk ikke medhold hos fylkesmannen. Jeg har ikke fått noen forklaring. Etter halvannet år begynner sinnet mitt nå endelig å legge seg.