Er 13-åringer slik??

[Gjest Hvordan løse ting på en god måte]

Datteren min på 13 er så kverulerende, har alltid ett motsvar på det meste. Hun reagerer spontant på det meste akkurat nå som har med noe hun oppfatter som krav eller kritikk. Vi foreldre er ingen ting verd lengre og hun vil flytte til andre som hun mener er bedre for henne. Hun truer stadig med å flytte da vi er dumme og "ødelegger" dagene hennes. Rommet hennes ser bomba ut, men hun sier vi ikke har noe med hvordan hun har det på rommet. Hun nekter for alt og alt oppleves som om det skal gå på hennes premisser. Er det sånt å ha 13 årige jenter eller er det meg som mor det er feil med. Å ja jeg er en del sur, kjeftete og irritert på henne. Det bør jeg selvsagt kanskje ikke være. Men det er så vanskelig å finne en balansegang. I kampens hete i dag sa jeg til henne at jeg orket ikke dra på ferie med henne på grunn av all kveruleringen og negativiteteten hennes, og kjenner at det burde jeg ikke ha sagt. Kan noen si noe fornuftig til meg slik at jeg kan reflektere litt rundt dette? Akkurat nå føles verden til å rase under fordi alt blir bare så uhyggelig til tider, og at datteren min ikke klarer å stoppe i tide når denne kranglingen begynner.

Tok meg fri i dag på jobb fordi vi skulle gjøre noe hyggelig i lag, men slik ble det ikke og alt føles håpløst ut nå.

[Gjest togli]

Du er garantert ikke alene om å føle det slik, så jeg tror dette er ganske normalt.

Det jeg tror er viktig er at du vokter deg vel for å bruke "pekefingeren".... Jeg har selv en datter som nettopp fylte femten, og vet at den metoden rett og slett ikke fungerer, da hun begynner å bli så stor at hun mister respekten for meg hvis jeg formaner osv. Jeg pleier å tenke at jeg vil være slik mot henne som jeg ønsker at andre skal være mot meg.. Mot meg ville ikke pekefingeren funka, for da ville jeg selvsagt bare blitt hissig og trassig;)

Datteren min og jeg bruker endel tid på å snakke sammen om alt mulig...vi kan diskutere og reflektere over verdensspørsmål og mer jordnære ting - noe jeg tror har bidratt til at vi har kommet hverandre ganske nær. Hun er med i ungdom med MOT på ungdomsskolen der hun går, og når alle fikk spm om hvem de hadde som forbilde, sa hun "mamma" Du kan tro jeg var stolt;) Dette har ikke kommet av seg selv, men er nok et resultat av at vi prater mye sammen. Hun blir på en måte kjent med den siden av meg som ikke er "mamma", og det tror jeg er sunt...

Vi har en avtale om at rommet skal ryddes senest torsdag (hun gjør det aldri før da hun er en rotekopp ) - har hun rydda rommet på torsdag, så vasker jeg rommet hennes for henne. Er ikke rommet rydda, så får hun vaske det selv. En veldig grei avtale for oss begge

Torsdag ettermiddag pleier jeg som regel å vaske huset, og hun får ofte i oppgave å vaske det ene badet og hjelpe med andre småting. Hvis jeg er fornøyd med oppgavene hun har gjort (det er jeg som regel..jeg er ikke altfor streng der, for terskelen skal ikke være uoppnåelig høy) - så får hun poppe seg popcorn og kose seg med samme kveld:) Dette er tid hun nyter og hun vil nødig miste det;)

Vi har avtale om at det er greit rommet hennes er rotete fram til torsdag, men klær skal IKKE ligge og slenge på gulvet.. da forsvinner månedslønna denne mnd - og der var jeg konsekvent fra starten av, så det er sjelden klær havner på gulvet nå.

Jeg er flink til å be om unnskyldning dersom jeg har oppført meg urimelig (kjefta e.l.), og dette har resultert i at også hun er god på å si unnskyld når hun oppfører seg urimelig.

Det er klart vi kan ha våre uenigheter vi også, men vi krangler lite... selvsagt velger jeg mine kamper med omhu;) og jeg sørger alltid for å finne noe positivt å si om henne...jeg er også flink til å skryte av henne til f.eks. foreldrene mine (når hun hører på) - så hun har litt å leve opp til

Hva med å ta en jentetur til byen bare dere to alene.. på shopping, kafe etc - og bruk tid på å samtale med hverandre.. og pass på å holde den positive stemningen så lenge du kan - og så mye du kan.. samtal om hvordan dere skal ha det hjemme, og la henne få snakke ferdig om det hun har på hjertet - men da skal også du få snakke ferdig om det du har å si. Gjensidig respekt tror jeg er utrolig viktig der:)

Det er slitsomt, men spennende å oppdra hormonbomber

[Gjest Hvordan løse ting på en god måte]

Du er garantert ikke alene om å føle det slik, så jeg tror dette er ganske normalt.

Det jeg tror er viktig er at du vokter deg vel for å bruke "pekefingeren".... Jeg har selv en datter som nettopp fylte femten, og vet at den metoden rett og slett ikke fungerer, da hun begynner å bli så stor at hun mister respekten for meg hvis jeg formaner osv. Jeg pleier å tenke at jeg vil være slik mot henne som jeg ønsker at andre skal være mot meg.. Mot meg ville ikke pekefingeren funka, for da ville jeg selvsagt bare blitt hissig og trassig;)

Datteren min og jeg bruker endel tid på å snakke sammen om alt mulig...vi kan diskutere og reflektere over verdensspørsmål og mer jordnære ting - noe jeg tror har bidratt til at vi har kommet hverandre ganske nær. Hun er med i ungdom med MOT på ungdomsskolen der hun går, og når alle fikk spm om hvem de hadde som forbilde, sa hun "mamma" Du kan tro jeg var stolt;) Dette har ikke kommet av seg selv, men er nok et resultat av at vi prater mye sammen. Hun blir på en måte kjent med den siden av meg som ikke er "mamma", og det tror jeg er sunt...

Vi har en avtale om at rommet skal ryddes senest torsdag (hun gjør det aldri før da hun er en rotekopp ) - har hun rydda rommet på torsdag, så vasker jeg rommet hennes for henne. Er ikke rommet rydda, så får hun vaske det selv. En veldig grei avtale for oss begge

Torsdag ettermiddag pleier jeg som regel å vaske huset, og hun får ofte i oppgave å vaske det ene badet og hjelpe med andre småting. Hvis jeg er fornøyd med oppgavene hun har gjort (det er jeg som regel..jeg er ikke altfor streng der, for terskelen skal ikke være uoppnåelig høy) - så får hun poppe seg popcorn og kose seg med samme kveld:) Dette er tid hun nyter og hun vil nødig miste det;)

Vi har avtale om at det er greit rommet hennes er rotete fram til torsdag, men klær skal IKKE ligge og slenge på gulvet.. da forsvinner månedslønna denne mnd - og der var jeg konsekvent fra starten av, så det er sjelden klær havner på gulvet nå.

Jeg er flink til å be om unnskyldning dersom jeg har oppført meg urimelig (kjefta e.l.), og dette har resultert i at også hun er god på å si unnskyld når hun oppfører seg urimelig.

Det er klart vi kan ha våre uenigheter vi også, men vi krangler lite... selvsagt velger jeg mine kamper med omhu;) og jeg sørger alltid for å finne noe positivt å si om henne...jeg er også flink til å skryte av henne til f.eks. foreldrene mine (når hun hører på) - så hun har litt å leve opp til

Hva med å ta en jentetur til byen bare dere to alene.. på shopping, kafe etc - og bruk tid på å samtale med hverandre.. og pass på å holde den positive stemningen så lenge du kan - og så mye du kan.. samtal om hvordan dere skal ha det hjemme, og la henne få snakke ferdig om det hun har på hjertet - men da skal også du få snakke ferdig om det du har å si. Gjensidig respekt tror jeg er utrolig viktig der:)

Det er slitsomt, men spennende å oppdra hormonbomber

Tusen takk for godt svar. Du høres ut som en veldig god mor og datteren din er heldig som har deg, og du henne. Veldig fint med litt refleksjon fra andre, slik at jeg får løsnet litt opp for å gjøre det bedre for min datter og meg også

Jeg har god tro på at ting ordner seg, litt opp og nedturer må man tåle, da de tross alt opplever mye hormoner som styrer kroppen deres i den sårbare perioden.

Ha en fin dag

[Gjest togli]

Tusen takk for godt svar. Du høres ut som en veldig god mor og datteren din er heldig som har deg, og du henne. Veldig fint med litt refleksjon fra andre, slik at jeg får løsnet litt opp for å gjøre det bedre for min datter og meg også

Jeg har god tro på at ting ordner seg, litt opp og nedturer må man tåle, da de tross alt opplever mye hormoner som styrer kroppen deres i den sårbare perioden.

Ha en fin dag

Takk:)

Jeg er ingen perfekt mamma, men føler jeg har funnet "oppskriften" som funker best for oss begge.... Datra mi var i "trassalderen fra hun var 16 mnd til tolv år gammel, så jeg har årelang trening Da hun var over dette, så venta jeg på fjortisfaktene som aldri kom - sikkert en blanding av flaks og årelang trening fra min side

[Liliaceae]

Vi har sjeldent store konflikter, men det kan skjære seg iblant.

Viktig med alene tid med ungdommen (vi har flere barn), og gjerne ut av huset, slik at man slipper å bli minnet på og distrahert av rot på rommet, klær på gulvet og slike ting.

Trenger ikke være så mye, kanskje gå en tur en kveld, sykle sammen eller handle og hun får velge seg et blad eller noe hun liker godt.

Viktig med gode samtaler, og at hun får pratet om ting som hun er opptatt av; skole, venner, frustrasjoner over div og om verdensspørsmål, utdannelse og veien videre..

Det går ofte i ett her hjemme, og hender at vi ikke får pratet skikkelig sammen. Da er det desto viktigere å ta seg tid til samtale og refleksjon neste dag, for går det for lenge imellom, merker jeg at det fort skaper litt avstand mellom oss.

Jeg må på en måte "tune in" hennes behov og følelser, for å kunne imøtekomme henne. Det blir vanskelig om jeg ikke ofte prater med henne og er opptatt av hennes liv, hva hun sliter med og hva som gleder henne.