Hvor bør man gå egentlig?

[Breiflabb]

Jeg er 23 år, forferdelig arbeidsløs og med dertil vaklende økonomi.

Burde søke på jobb, men jeg HATER å prate med mennesker, som man jo gjerne møter på om man går på arbeidskontoret for å oppsøke veiledere.

Kunne jo kanskje ringt, men har man telefonskrekk så har man telefonskrekk.

Så nå søker jeg på jobber der man bare sender inn søknad, uten altfor mye svada.

Uansett hjelper det ikke at jeg sitter oppe om nettene og bare tenker på hva som hindrer meg i bare stoppe helt og holdent... siden jeg er såpass ubetydelig egentlig.. men så var det "henne" da... osv. Jeg VIL ikke stoppe, siden jeg aner hva som skjer, og det vil jeg absolutt ikke. Så sitter man og funderer at kanskje man burde oppsøke hjelp et sted.. Å ringe Mental Helse er for min del umulig(p.g.a. telefon ja), med mindre det skjer på den ene "gode" dagen min i året, og det vet man aldri når blir. Venter enda jeg.

Imens lurer familien min på hva jeg gjør om dagene, og når jeg får jobb og hva som skjer ellers i livet mitt.. "Jojo.. har det så fint så jeg.. aldri vært bedre". Jajamen.. livet er herlig dere!! Men, nok syt fra min side. Nytter ikke gjøre det på et slikt forum uansett, siden lyden alltid er det samme; se positivt på det, ta deg sammen, lær deg grammatikk, hør på min historie, osv. osv. masse ord fra andre som gjemmer seg bak tastaturet og er minst like forvirret som meg.

Spørsmålet mitt er: Om man er i en sånn situasjon at man tenker mindre positive tanker til nær sagt enhver tid av døgnet, hvor går man?

om man i det hele tatt går noen steder..

Den evige stereotype vitsen om psykologer er at de tar seg skyhøyt betalt for å sitte i en stol og nikke og si "mhm". Sistnevnte del kan jeg bare spekulere i, men de tar seg vel temmelig klekkelig betalt hele gjengen med sine såkalte noble intensjoner for de som trenger det? Har knapt råd til husleien, kan bare glemme mat(snylter dermed fra min arbeidende kvinne), og når denne måneden er omme er jeg fullstendig bankerott.

Å ta kontakt med mine forventningsfulle foreldre er ikke noe alternativ. De regner seg som ferdige med min depressive periode, som sikkert bare var en trend, som min far så treffende påpekte at jo måtte være årsak.

Velvel, finnes det noe rimelig alternativ der ute, bortsett fra å snike seg rundt universitetsområdet og kidnappe intetanende psykologistudenter for konsultasjoner?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har en sosial fobi.

Du bør gå til fastlegen din. Denne kan gi deg medisiner (Seroxat) og henvise deg til en psykiatrisk poliklinikk for kognitiv terapi.

I Norge skal du ikke betale støree egenandel enn 1400 kroner per kalenderår. I dette inngår egenandel hos lege, sykehus, psykolog og medisner på blå resept.

Dette har du råd til. Det er en god investering.