Bor i leilighet med sønn 11 år

[Gjest MammatilM]

Jeg fikk sønnen min på da jeg var 19 år gammel. Forholdet til barnefaren tok slutt da jeg var 24, jeg har hatt kjærester etter dette men ikke flyttet sammen med noen. Så..jeg og min sønn på 11 år leier en leilighet i en enebolig. Leiligheten er helt grei og på ca 70 kvadrat. Vi bor på en mindre plass og her er det jo ikke så vanlig å bo i leiligheter eller blokker, så alle vennene til min sønn bor i store eneboliger.

Nå merker jeg at min sønn synes dette er litt flaut. Og jeg blir så lei meg på hans vegne, har sagt til han at vi ikke har dårlig råd (jeg har høgskoleutdannelse) men at det ikke er så lett å kjøpe hus når en bare er en voksen (prisene her vi bor er også veldig høye)

Han har helt greit størrelse på rommet sitt, men han synes det er lite i forhold til hva de andre vennene har. Og han er helst hos venner, har sjelden venner her. Jeg synes dette er så trist.. det er ikke synd på han fordi vi bor i en leilighet, vi er heldige i forhold til andre, men allikevel...noen her som bor i leilighet med store barn? hva bør jeg si til han ang dette?

[ArabianStar]

Hm.. Jeg forstår det sånn at det er han som syns dette er flaut, at vennene hans kommenterer det ikke foran han?

Jeg er vokst opp med alenemor og vi bodde i en bitteliten leilighet bestandig. Jeg syns dette var veldig ekkelt, husker jeg.. Vennene våre bodde i digre hus, hadde det ryddig og strøkent bestandig osv.. Leiligheten vår var jo som sagt liten, ikke alltid så ryddig(lite plass gjør det gjerne litt rotete), og hundehår på gulvet. Vi var mye på farta ute, og husarbeid ble liksom ikke førsteprioritet.

Husker jeg sa dette til mamma en gang, og da fikk jeg et regnestykke. Du får velge sjøl.. Mindre penger å leve av i mnd, da må vi selge hesten, kjøpe mindre bil, og da kan vi kanskje begynne å tenke på hus.. Vi levde ikke direkte på budsjett, og vi hadde god råd til mat, kunne kjøpe ting vi hadde lyst på uten å måtte spare i en evighet.

Så nevnte jeg engang dette for en venninne, at jeg skulle ønske vi hadde større hus og sånt. At alle andre bodde i digre villaer, bare ikke vi. Da svarte hun at det hadde hun aldri tenkt på, og ingen av de andre heller. Og jeg tror de skjønte at mamma tross alt var alene, og ikke hadde allverden med penger.

Vi kjøpte hus noen år etterpå, i en prisklasse vi hadde råd til. Og da så jeg fort hvor mye mer utgifter det var med avgifter, feil og mangler som dukka opp og ellers alt mulig.

Tror jeg kan ha vært rundt 8-10 år den gangen.. Og 14 da vi kjøpte huset..