Leilighet med 11 åring

[Gjest MammatilM]

Jeg fikk sønnen min på da jeg var 19 år gammel. Forholdet til barnefaren tok slutt da jeg var 24, jeg har hatt kjærester etter dette men ikke flyttet sammen med noen. Så..jeg og min sønn på 11 år, snart 12 leier en leilighet i en enebolig. Leiligheten er helt grei og på ca 70 kvadrat. Vi bor på en mindre plass og her er det jo ikke så vanlig å bo i leiligheter eller blokker, så alle vennene til min sønn bor i store eneboliger.

Nå merker jeg at min sønn synes dette er litt flaut. Og jeg blir så lei meg på hans vegne, har sagt til han at vi ikke har dårlig råd (jeg har høgskoleutdannelse) men at det ikke er så lett å kjøpe hus når en bare er en voksen (prisene her vi bor er også veldig høye)

Han har helt greit størrelse på rommet sitt, men han synes det er lite i forhold til hva de andre vennene har. Og han er helst hos venner, har sjelden venner her. Jeg synes dette er så trist.. det er ikke synd på han fordi vi bor i en leilighet, vi er heldige i forhold til andre, men allikevel...noen her som bor i leilighet med store barn? hva bør jeg si til han ang dette?

[Dorthe]

Jeg har leilighet på 89 kvadrat, 3 rom og kjøkken og har bodd her med tre unger. Nå har jeg bare 16-åringen igjen da. Jeg kan ikke tenke meg at han synes at det er flaut, en av naboene har 16 unger på 5 rom og kjøkken og naboen ved siden av har tre unger og mann på samme leilighet som meg. 2 andre naboer har to unger + mann på samme leiligheten.

Men leilighetene er dyre her da, en treroms koster i underkant av 4 mill så folk har rett og slett ikke råd til mer. Og her bor det både politikere, en forfatter, musikere og folk med høye utdannelser.

Jeg hadde ikke giddet og bo et slikt sted hvor folk synes jeg bodde dårlig, da hadde jeg flyttet et annet sted hvor slik jeg bor er normalen.

[Elis31]

Man kan lett kjenne på det, men jeg tror folk ikke bryr seg. Du må rett og slett forsøke å gi din sønn mer selvtillit på en måte. Ofte er jo leiligheter det dyreste. Kanskje kan du vektlegge at dere bor der grunnet at det er lettvint, du ønsker ikke hagearbeid og vedlikehold på hus. Plutselig er det noen flere i hans klasse som bor slik også av forskjellige grunner eks skilsmisse.

[Bookworm]

Jeg har leilighet på 89 kvadrat, 3 rom og kjøkken og har bodd her med tre unger. Nå har jeg bare 16-åringen igjen da. Jeg kan ikke tenke meg at han synes at det er flaut, en av naboene har 16 unger på 5 rom og kjøkken og naboen ved siden av har tre unger og mann på samme leilighet som meg. 2 andre naboer har to unger + mann på samme leiligheten.

Men leilighetene er dyre her da, en treroms koster i underkant av 4 mill så folk har rett og slett ikke råd til mer. Og her bor det både politikere, en forfatter, musikere og folk med høye utdannelser.

Jeg hadde ikke giddet og bo et slikt sted hvor folk synes jeg bodde dårlig, da hadde jeg flyttet et annet sted hvor slik jeg bor er normalen.

Pssst; hvilken forfatter? ;-)

[Dorthe]

Pssst; hvilken forfatter? ;-)

Hehe, du spør mer enn jeg kan svare. Jeg klarer å se ham for meg, men jeg husker aldri navnet. Jeg visste ikke egentlig at det var han før jeg plutselig så han på bokbadet og tenkte "men guri meg, det er jo nabo'n. Vi sier bare hei til hverandre og han bor i en annen oppgang og dette er en blokk med 110 leiligheter. Men jeg skal ta en sjekk og se om jeg kan finne ham på nett

[Gjest alt er relativt]

Vi bor i blokkleilighet, og mange av barnas kamerater bor i eneboliger eller rekkehus. Jeg har sagt til ungene, at hvis det er viktig for dere å bo i større hus, må vi flytte til et godt stykke vekk (med ny skole, nye venner osv) for her har jeg ikke råd til noe større. Jeg har råd til noe større et annet sted.

Men det vil de jo ikke, så da slår de seg til ro.

Jeg snakker også mye med ungene om hvor heldige vi er, og hvor rike vi er, det kommer bare an på hvem man sammenlikner seg med. Sammenliknet med de aller fleste barn i verden eier vi faktisk langt mer. Det er ungene mine enige i.

[Mammantil3]

Om det er noen trøst, så har dette kommet opp her i huset også, selv om vi bor i enebolig.

Da vi skulle bygge hus, så valgte vi å bygge et hus som var stort nok til oss, men heller ikke større. Så vi har et ganske lite hus i forhold til ungenes venner, og det har de snakket endel om at er flaut.

Nå har ikke vi dårlig råd som sådann, men det er jo fordi vi har tilpasset utgiftene til inntektene våre. Og det har vi snakket med ungene om. Hvis vi skal ha et større hus, så vil vi måtte kutte ut endel ting. Som slalomhelger, som leire de er med på osv. Dessuten bygde vi et veldig komfortabelt hus, og skal vi kjøpe et større hus må vi gi avkall på f.eks. gulvvarmen i alle rom.

Dette forstår ungene (de er på alder med din sønn), og for ikke så lenge siden hørte jeg de argumenterte med dette til en venninne som var på besøk. Venninna påpekte at vi ikke hadde stor stue, og at rommene til ungene var ganske så små i forhold til hennes. Da ble jeg litt glad, for det er tydelig at ungene i alle fall har hørt hva vi har sagt.

Jeg tror det alltid vil være slik at de ser hva andre har, og kan ønske seg det samme. Samtidig vil det alltid være noe andre har som de ønsker seg, og man kan ikke oppfylle alle ønsker. Sånn er det bare.

Snakk med barnet ditt på en rolig måte, så kan det hende han forstår mer enn du tror. :-)

[trollemor;o)]

Ser at tråden er gammel, men nå har den jo kommet opp igjen... Siden du har god råd kunne du kanskje pusset opp rommet hans, kjøpt en TV og laga det til ei koselig bule?