epilepsi og angst

[broe]

hei jeg har en gutt på 13 år som har fått epilepsi for ca 1år siden.

Han har noe som heter epa anfall han er bevist men opplever anfallene svært ubehagelig. Jeg merker at han er redd for å oppsøke de steder der han fikk anfall før han begynte på medisin i frykt for å få nye anfall.I perioder der han har ofte anfall kan han plutselig bli redd som foreksempel sykdom . Det jeg lurer på er det en del angst i forbindelse med epilepsi. I såfall er denne angs typen anerledes en vanlig agst.Er det noen som kan svare på dette.

[frosken]

Hei!

Jeg har ikke svar på det du spør om - men synes du skal poste innlegget på forum for barnemedisin også (hvis du ikke allerede har gjort det).

Min samboer fikk epilepsi for noen måneder siden, og etter større krampeanfall sliter han en del med angst for nye anfall. Han sliter også med tanker om å få anfall i andre sammenhenger enn det han hittil har opplevd.

Forøvrig er det vel en del av de som har panikkangstanfall som kanskje kan kjenne seg igjen i dette med å ikke ha lyst til å gå tilbake til der man har hatt angstanfall. Selv om sønnen din har en annen type anfall, så gjelder det vel for han også å trene seg opp til å ikke unnvike situasjoner og steder han er redd for.

[Gjest medisinbruker]

Hei!

Jeg har ikke svar på det du spør om - men synes du skal poste innlegget på forum for barnemedisin også (hvis du ikke allerede har gjort det).

Min samboer fikk epilepsi for noen måneder siden, og etter større krampeanfall sliter han en del med angst for nye anfall. Han sliter også med tanker om å få anfall i andre sammenhenger enn det han hittil har opplevd.

Forøvrig er det vel en del av de som har panikkangstanfall som kanskje kan kjenne seg igjen i dette med å ikke ha lyst til å gå tilbake til der man har hatt angstanfall. Selv om sønnen din har en annen type anfall, så gjelder det vel for han også å trene seg opp til å ikke unnvike situasjoner og steder han er redd for.

Jeg har epelepsi,men ikke den typen du nevner her.Fikk det for ca. 2 og et halvt år siden,og det føles fremdeles litt "nytt " ut for min del.

Jeg opplevde redsel i forbindelse med faren for nye anfall,men fikk kontakt med en dyktig nevrolog som fortalte nøye om lidelsen og svarte på de spørsmål jeg evnt. måtte ha.Dette hjalp meg til å slappe litt bedre av.

Jeg valgte også å fortelle alle jeg jobbet med om dette,slik at de kunne være forberedt om jeg skulle få anfall.Kanskje sønnen din (+en klassekamerat)kunne holdt et lite foredrag på skolen/klassen om hans type epelepsi og hva de skal/ikke skal gjøre om han får et anfall?

Kanskje det kan få ham til å slappe mer av når de rundt ham vet om lidelsen?

Om dere ikke har kontakt med en nevrolog,ville jeg tatt kontakt omgående.Din sønn kan sitte på mange rare spørsmål...

Gennerelt sett så kan man også si at faren for å få anfall er større når man går rundt og "stresser" psykisk også.

Lykke til!

Med vennlig hilsen

[Gjest Windsong]

Jeg har epelepsi,men ikke den typen du nevner her.Fikk det for ca. 2 og et halvt år siden,og det føles fremdeles litt "nytt " ut for min del.

Jeg opplevde redsel i forbindelse med faren for nye anfall,men fikk kontakt med en dyktig nevrolog som fortalte nøye om lidelsen og svarte på de spørsmål jeg evnt. måtte ha.Dette hjalp meg til å slappe litt bedre av.

Jeg valgte også å fortelle alle jeg jobbet med om dette,slik at de kunne være forberedt om jeg skulle få anfall.Kanskje sønnen din (+en klassekamerat)kunne holdt et lite foredrag på skolen/klassen om hans type epelepsi og hva de skal/ikke skal gjøre om han får et anfall?

Kanskje det kan få ham til å slappe mer av når de rundt ham vet om lidelsen?

Om dere ikke har kontakt med en nevrolog,ville jeg tatt kontakt omgående.Din sønn kan sitte på mange rare spørsmål...

Gennerelt sett så kan man også si at faren for å få anfall er større når man går rundt og "stresser" psykisk også.

Lykke til!

Med vennlig hilsen

Hei broe!

Jeg har hatt epilepsi i tre år. Anfallene mine er en annen type enn de sønnen din har (krampeanfall med bevisstløshet).

At epilepsi fører til angst er nok mer vanlig enn uvanlig i og med at anfall alltid er ubehagelige. I verste fall kan et anfall skape en farlig situasjon, eller man kan pådra seg skade under anfallet. Man er naturlig nok også redd for andres reaksjoner på anfallene. Man vet jo aldri når et anfall finner på å komme, og det kan være en psykisk belastning!

Selv opplevde jeg å få anfall i badekaret, og etter det gikk det lenge før jeg la meg i et badekar om igjen (da under tilsyn).

Etter som tiden går og dere får tilpasset medisinernigen, vil forhåpentligvis anfallene komme sjeldnere. Da blir det også lettere å tilnerme seg de stedene sønnen din nå er redd for å oppsøke. Den beste medisin mot slik angst er nettopp å oppsøke situasjonen, og se at man faktisk ikke får anfall.

Det at andre vet om sykdommen og hvordan de skal opptre ved anfall, bidrar også til at man føler seg tryggere.

Kontakt med spesialisert helsepersonell (nevrolog), er også viktig for å få best mulig behandling.

Blir problemene med angst store, er det ikke dumt å få henvisning til en psykolog.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg antar at sønnen din oppfatter anfallet som negativt og uønsket. Da er det ikke rart om han er redd for å få et nytt anfall eller annen somatisk sykdom.

I motsetning til vanlig angst, som vanligvis er relativt grunnløs, er din sønns angst mer rasjonell i det han er redd for noe som både er negativt og temmelig sannsynlig vil skje igjen.