Å ikke kunne invitere alle til bursdag

[Gjest Scarlet O'Hara]

Synes ikke skolen kan pålegge noen noe rundt en privatbursdagsfeiring, men det til side så er jeg ganske soleklar på at jeg synes det er riktig å invitere alle i en barnebursdag, eller ingen.

Går man vekk i fra det synes jeg (igjen uten ønske om å pålegge noen noe som helst) at man lager en mere voksen bursdag, med feks de to eller tre beste vennene, og for eksempel går på kafe?

Dessuten, et par timer med bråk og ståk..? Hm..Selv jeg, barnløs, gretten og tidvis ufyselig misantrop og fredssøkende i egen stue, har overlevd å ha mye unger på besøk i noen timer altså...

Trenger jo ikke å være mye stress. Lage fin kake med lys, blåse opp ballonger, arrangere en selvskapslek eller tre, og sette over en diger kjele med wienerpølser (DET koster jo ikke mye da..)

Og hvorfor ikke spørre noen om hjelp, om dette er utenfor rekkevidde? Jeg har hjulpet til med bursdager flere ganger, og nema problema for meg..Det gjelder sikkert flere andre også..Dra med en forelder til fra klassen, om det blir for styrete for deg alene, da vel?

''Dessuten, et par timer med bråk og ståk..? Hm..Selv jeg, barnløs, gretten og tidvis ufyselig misantrop og fredssøkende i egen stue, har overlevd å ha mye unger på besøk i noen timer altså...;)''

Det finnes syke mennesker også da, som også selvfølgelig _overlever_, men til hvilken pris?

[laguna1]

''Dessuten, et par timer med bråk og ståk..? Hm..Selv jeg, barnløs, gretten og tidvis ufyselig misantrop og fredssøkende i egen stue, har overlevd å ha mye unger på besøk i noen timer altså...;)''

Det finnes syke mennesker også da, som også selvfølgelig _overlever_, men til hvilken pris?

Men kjære vene..Om man er så syk at man ikke klarer noen timers barnebursdag (Selv med hjelp)..klarer man egentlig å ha omsorg for barn i det hele tatt da a?

Nå ser jeg liksom for meg at det er flere ting rundt dette å ha unger i hus som skaper litt bråk og ståk, enn bare bursdagselskaper?

Og selv ikke jeg, med den ikke eksisterende økonomien jeg da har, klarer å se at noen pakker med wienerpølser, ballonger, og ei kake betyr økonomisk ruin..?

Nå er jeg sikkert vrang, men jeg mener at ALLE klarer å ha 16 unger hjemme hos seg selv (eller hos en venn eller slektning, om det virkelig er trangt?), og at sånt ofte er et spørsmål om vilje. Der det er hjerterom er det husrom, selvom det eventuelt er litt ubehagelig..;p

Nå får jeg sikkert hele DOL på nakken, men det får heller stå sin prøve.

[Lillemus]

Men kjære vene..Om man er så syk at man ikke klarer noen timers barnebursdag (Selv med hjelp)..klarer man egentlig å ha omsorg for barn i det hele tatt da a?

Nå ser jeg liksom for meg at det er flere ting rundt dette å ha unger i hus som skaper litt bråk og ståk, enn bare bursdagselskaper?

Og selv ikke jeg, med den ikke eksisterende økonomien jeg da har, klarer å se at noen pakker med wienerpølser, ballonger, og ei kake betyr økonomisk ruin..?

Nå er jeg sikkert vrang, men jeg mener at ALLE klarer å ha 16 unger hjemme hos seg selv (eller hos en venn eller slektning, om det virkelig er trangt?), og at sånt ofte er et spørsmål om vilje. Der det er hjerterom er det husrom, selvom det eventuelt er litt ubehagelig..;p

Nå får jeg sikkert hele DOL på nakken, men det får heller stå sin prøve.

Det hadde overhodet ikke vært aktuelt å ha 16 unger hjemme i bursdag hos meg heller. Sånn er det bare.

Vi fikk låne sfo-lokalene gratis da.

[laban]

Men kjære vene..Om man er så syk at man ikke klarer noen timers barnebursdag (Selv med hjelp)..klarer man egentlig å ha omsorg for barn i det hele tatt da a?

Nå ser jeg liksom for meg at det er flere ting rundt dette å ha unger i hus som skaper litt bråk og ståk, enn bare bursdagselskaper?

Og selv ikke jeg, med den ikke eksisterende økonomien jeg da har, klarer å se at noen pakker med wienerpølser, ballonger, og ei kake betyr økonomisk ruin..?

Nå er jeg sikkert vrang, men jeg mener at ALLE klarer å ha 16 unger hjemme hos seg selv (eller hos en venn eller slektning, om det virkelig er trangt?), og at sånt ofte er et spørsmål om vilje. Der det er hjerterom er det husrom, selvom det eventuelt er litt ubehagelig..;p

Nå får jeg sikkert hele DOL på nakken, men det får heller stå sin prøve.

Nå er det heller ikke alle bursdagsbarn som liker tanken på å feire den med et selskap med et tosifret antall jevnaldrende.

Det er feil at andre foreldre skal forby dem å markere fødselsdagen sin på en måte de selv liker. Ikke dermed sagt at alle barn skal få viljen sin i alt som angår deres egen bursdag, f.eks. gjøre den til en mobbeaffære.

Du er selv inne på at man kan gjøre noe hyggelig sammen med noen få venner. "Alle eller ingen"-prinsippet utelukker det. Hvis disse foreldrene som tror de kan ta et flertallsvedtak på andres fødselsdager, mener "alle eller ingen eller en litt mindre målestokk", får de passe på å si det de mener.

[Gjest Scarlet O'Hara]

Men kjære vene..Om man er så syk at man ikke klarer noen timers barnebursdag (Selv med hjelp)..klarer man egentlig å ha omsorg for barn i det hele tatt da a?

Nå ser jeg liksom for meg at det er flere ting rundt dette å ha unger i hus som skaper litt bråk og ståk, enn bare bursdagselskaper?

Og selv ikke jeg, med den ikke eksisterende økonomien jeg da har, klarer å se at noen pakker med wienerpølser, ballonger, og ei kake betyr økonomisk ruin..?

Nå er jeg sikkert vrang, men jeg mener at ALLE klarer å ha 16 unger hjemme hos seg selv (eller hos en venn eller slektning, om det virkelig er trangt?), og at sånt ofte er et spørsmål om vilje. Der det er hjerterom er det husrom, selvom det eventuelt er litt ubehagelig..;p

Nå får jeg sikkert hele DOL på nakken, men det får heller stå sin prøve.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal respondere på dette, det er aldri lett å forsøke å forklare friske mennesker hvordan det er å være syk.

At man ved at man ikke klarer å håndtere 16 gutter i bursdag, skulle miste foreldreretten til sitt barn (sitt _ene_ barn fordi man har innsett at man ikke har helse til å få flere), synes det rett og slett er litt ekkelt å tenke på. Jeg har lært meg å ta mine forhåndsregler for ikke å bli så syk at jeg ikke er i stand til å ta meg av mitt barn - dette innebærer også at jeg ikke fyller huset med barn (dvs. nå er det annerledes når de har kommet i tenårene og klarer seg selv)... Men tidligere, når de trengte pass var dette noe helt annet. Og heldigvis har jeg forståelsesfulle og hjelpsomme folk rundt meg, slik at andre arrangerte og jeg kunne trekke meg vekk - men ikke alle har denne muligheten, og det synes jeg at det er viktig at man respekterer, selv om man (som frisk) ikke helt klarer å sette seg inn i situasjonen.

[laguna1]

Nå er det heller ikke alle bursdagsbarn som liker tanken på å feire den med et selskap med et tosifret antall jevnaldrende.

Det er feil at andre foreldre skal forby dem å markere fødselsdagen sin på en måte de selv liker. Ikke dermed sagt at alle barn skal få viljen sin i alt som angår deres egen bursdag, f.eks. gjøre den til en mobbeaffære.

Du er selv inne på at man kan gjøre noe hyggelig sammen med noen få venner. "Alle eller ingen"-prinsippet utelukker det. Hvis disse foreldrene som tror de kan ta et flertallsvedtak på andres fødselsdager, mener "alle eller ingen eller en litt mindre målestokk", får de passe på å si det de mener.

Ja, selvsagt.

To eller tre venner går jo fint, og ingen skal jo skulle tvinge noen til å ha bursdag på en sånn eller en slik måte.

Jeg følte allikevel for, riktignok med å sette det litt på spissen, å presisere at det skal da neppe all verdens anstrengelse til for å underholde 16 unger hjemme, om det er der skoen trykker.

For det får jeg bare ikke hodet mitt rundt, at det er SÅ slitsomt, eller SÅ dyrt.

Jeg mener, en skulle jo tro det var massevis av situasjoner rundt det å ha unger som både er mere slitsomt, og dyrere.

Og bursdag er jo bare en gang i året.

[laguna1]

Det hadde overhodet ikke vært aktuelt å ha 16 unger hjemme i bursdag hos meg heller. Sånn er det bare.

Vi fikk låne sfo-lokalene gratis da.

Jamen se der! Flott løsning Vil man, så går det. Enten det er hjemme eller borte.

[Lillemus]

Jamen se der! Flott løsning Vil man, så går det. Enten det er hjemme eller borte.

Vi var tre voksne da (far, stemor og meg), hadde jeg vært alene hadde ikke det å låne sfo-lokalene vært aktuelt heller.

[laguna1]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal respondere på dette, det er aldri lett å forsøke å forklare friske mennesker hvordan det er å være syk.

At man ved at man ikke klarer å håndtere 16 gutter i bursdag, skulle miste foreldreretten til sitt barn (sitt _ene_ barn fordi man har innsett at man ikke har helse til å få flere), synes det rett og slett er litt ekkelt å tenke på. Jeg har lært meg å ta mine forhåndsregler for ikke å bli så syk at jeg ikke er i stand til å ta meg av mitt barn - dette innebærer også at jeg ikke fyller huset med barn (dvs. nå er det annerledes når de har kommet i tenårene og klarer seg selv)... Men tidligere, når de trengte pass var dette noe helt annet. Og heldigvis har jeg forståelsesfulle og hjelpsomme folk rundt meg, slik at andre arrangerte og jeg kunne trekke meg vekk - men ikke alle har denne muligheten, og det synes jeg at det er viktig at man respekterer, selv om man (som frisk) ikke helt klarer å sette seg inn i situasjonen.

Jeg skjønner at det er ille å være syk..Selvsagt - og all sympati.

Men da må man jo støte på langt verre utfordringer enn en såre barnebursdag gjennom oppvekstårene? Hvordan håndterer man dette, uten at barnet blir alt for skadelidende, eller går glipp av alt for mange hyggelige barne ting å gjøre gjennom oppvekstårene, lurer jeg på da?

Ikke for å være guffen, men ut i fra ren nyssgjerrighet og genuin interesse, i og med at jeg ikke klarer å få øye på hvordan det skal være maks anstrengende fysisk, psykisk eller økonomisk å ha noen unger hjemme hos seg i en svært begrenset antall timer? (Selvom jeg da er frisk og kanskje ikke har utallerett;))

[fineline]

Ta dette opp med skolen og forklar deg slik som du gjør her. Du kan snakke med kontaktlærer, rektor, assisterende rektor eller hvem du nå ønsker å snakke med.

Jeg er helt enig i at et foreldremøte skal ikke tvinge frem slik vedtak uten å tenke på at ikke alle kommer til ordet. Når det er sagt så er jeg også sikker på at de fleste om ikke alle foreldrene ville ha forstått deg hvis du hadde sagt det som det var.

Det å ha 16 viltre gutter hjemme i en liten leilighet helt alene er umulig hvis du ikke er frisk, og det blir for mye å si at du kan ha noen der. Ikke skal du ha betalt hjelp for å ha bursdag, og du skal ikke føle deg tvunget til å be andre foreldre om hjelp.

Jeg synes verden har gått helt av skaftet når det blir et press å ha så store barnebursdager. Jeg lurer på om solen kommer opp i morgen.

[Gjest Kayia]

Men kjære vene..Om man er så syk at man ikke klarer noen timers barnebursdag (Selv med hjelp)..klarer man egentlig å ha omsorg for barn i det hele tatt da a?

Nå ser jeg liksom for meg at det er flere ting rundt dette å ha unger i hus som skaper litt bråk og ståk, enn bare bursdagselskaper?

Og selv ikke jeg, med den ikke eksisterende økonomien jeg da har, klarer å se at noen pakker med wienerpølser, ballonger, og ei kake betyr økonomisk ruin..?

Nå er jeg sikkert vrang, men jeg mener at ALLE klarer å ha 16 unger hjemme hos seg selv (eller hos en venn eller slektning, om det virkelig er trangt?), og at sånt ofte er et spørsmål om vilje. Der det er hjerterom er det husrom, selvom det eventuelt er litt ubehagelig..;p

Nå får jeg sikkert hele DOL på nakken, men det får heller stå sin prøve.

Jeg er egentlig veldig enig med deg. Nå tar jeg forbehold om at det er mor og ikke barnet som ønsker å begrense gjestelisten, og mener som deg at det bør gå an å komme gjennom de to- tre timene for barnets skyld. Det finnes tjuetusen varianter å gjøre dette på uten at det koster skjorta, og oppigjennom har jeg arrangert eller kjørt jr "overalt", til og med på grilling i skauen.

[laban]

Jeg skjønner at det er ille å være syk..Selvsagt - og all sympati.

Men da må man jo støte på langt verre utfordringer enn en såre barnebursdag gjennom oppvekstårene? Hvordan håndterer man dette, uten at barnet blir alt for skadelidende, eller går glipp av alt for mange hyggelige barne ting å gjøre gjennom oppvekstårene, lurer jeg på da?

Ikke for å være guffen, men ut i fra ren nyssgjerrighet og genuin interesse, i og med at jeg ikke klarer å få øye på hvordan det skal være maks anstrengende fysisk, psykisk eller økonomisk å ha noen unger hjemme hos seg i en svært begrenset antall timer? (Selvom jeg da er frisk og kanskje ikke har utallerett;))

Jeg tror man ofte strekker strikken så langt som overhodet mulig, fordi man synes det hører med til foreldreoppgaven og fordi man ikke vil skuffe barnet. Og så er det selvfølgelig en god del ting man MÅ gjøre, når man har barn.

Jeg tror også, uten å påstå at dette gjelder for alle, at reaksjonen mot dette bursdagsdiktaturet går litt på at noe som egentlig er en tradisjon man kan forme litt etter egen smak, blir gjort til en ting man MÅ gjøre (på akkurat den måten andre bestemmer). Det blir fort mer et ork når man ikke føler at man frivillig strekker seg i lengste laget, men for å tilfredsstille noen som har tatt definisjonsmakt over deg og dine.

Noen går litt langt i å dytte egen livsstil over på andre. F.eks. kan foreldrene gjerne "vedta" at matpakka skal være mat, ikke kaker eller godterier, men de kan ikke ta noe flertallsvedtak på at den skal være vegetarisk eller lavkarbo eller sukkerfri

synes

[Gjest Scarlet O'Hara]

Jeg skjønner at det er ille å være syk..Selvsagt - og all sympati.

Men da må man jo støte på langt verre utfordringer enn en såre barnebursdag gjennom oppvekstårene? Hvordan håndterer man dette, uten at barnet blir alt for skadelidende, eller går glipp av alt for mange hyggelige barne ting å gjøre gjennom oppvekstårene, lurer jeg på da?

Ikke for å være guffen, men ut i fra ren nyssgjerrighet og genuin interesse, i og med at jeg ikke klarer å få øye på hvordan det skal være maks anstrengende fysisk, psykisk eller økonomisk å ha noen unger hjemme hos seg i en svært begrenset antall timer? (Selvom jeg da er frisk og kanskje ikke har utallerett;))

''jeg ikke klarer å få øye på hvordan det skal være maks anstrengende fysisk, psykisk eller økonomisk å ha noen unger hjemme hos seg i en svært begrenset antall timer?''

Nei, og dette er nettopp en av de tingene en frisk person ikke har mulighet til å klare å sette seg inn i - og det er selvfølgelig helt forståelig... Men jo, det er fullstendig energitappende med en haug med unger løpende rundt i huset/leiligheten - og da snakker jeg ikke om ør i hodet-sliten, men TOM! DEN følelsen er ikke god.

Og selvfølgelig møter man større utfordringer enn en barnebursdag en gang i året som kronisk syk forelder - men da gjelder det å prioritere - og kanskje er det barnebursdagen man kan kutte litt ned på, slik at man heller er i stand til å møte opp når den håpefulle skal vise fram julespill eller sang på skolen en dag...

[MHC]

Har ikke lest alle svarene, men hadde en liknende problemstilling tidligere i år. Vi ble enig meg datteren vår at max fem barn (de er 13 jenter i klassen). Derav var det to naboer som ikke går i klassen + tre fra klassen, de hun lekte mest med. Ved å invitere så få trengte ingen å føle seg utenfor (9 ble ikke invitert) og jenta hadde besøk, alle var fornøyd.

Tilføyer at vi har hatt stor suksess med Taco- selv for førsteklassinger. Vi har drøyd lengst mulig med å sette oss til bords (hatt gaveåpning etc. på forhånd). De har brukt lang tid ved bordet, så har vi ryddet av maten mens barna har lekt litt, så kake/ muffins/ gele, så har vi danset. Skubbet bort kjøkkenbordet og stoler, dempet lyset og danset. Kjempegøy.

PS. Vi har i nesten alle år servert saft og ikke brus.

Europris har mye billig godteri hvis du skal lage godtepose. Vi har ikke gaver oppi der, selv om det visst er poppulært. Har og skjønt at det er viktigere med mange ulike godterier enn få store....

Lykke til.

[laguna1]

Jeg tror man ofte strekker strikken så langt som overhodet mulig, fordi man synes det hører med til foreldreoppgaven og fordi man ikke vil skuffe barnet. Og så er det selvfølgelig en god del ting man MÅ gjøre, når man har barn.

Jeg tror også, uten å påstå at dette gjelder for alle, at reaksjonen mot dette bursdagsdiktaturet går litt på at noe som egentlig er en tradisjon man kan forme litt etter egen smak, blir gjort til en ting man MÅ gjøre (på akkurat den måten andre bestemmer). Det blir fort mer et ork når man ikke føler at man frivillig strekker seg i lengste laget, men for å tilfredsstille noen som har tatt definisjonsmakt over deg og dine.

Noen går litt langt i å dytte egen livsstil over på andre. F.eks. kan foreldrene gjerne "vedta" at matpakka skal være mat, ikke kaker eller godterier, men de kan ikke ta noe flertallsvedtak på at den skal være vegetarisk eller lavkarbo eller sukkerfri

synes

Jeg mener ikke at noen som helst MÅ gjøre sånn eller slik, og har generellt lite til overs for at folk skal dytte sine ønsker over på andre, og bestemme og diktere. Snarere, er jeg ganske imot sånt

Men, samtidig mener jeg at barn er ganske utsatte, bursdager er svære greier, utrolig kjipt å ikke bli invitert etc, også er det jo de voksne som bestemmer over barna, derfor er de mere utsatte enn andre, og sånn sett krever de mere moralske hensyn, enn andre synes jeg.

Derfor mener jeg at jeg hadde kjørt ingen eller alle politikken, og skulle den forandres hadde det blitt "voksenbursdag" - 2,3 venner og middag, og dermed mindre pakker og alt det der.

Også lurer jeg litt på, som nevnt over her, hvordan i huen dette kan være sånn en stor utfordring, og hvordan man da takler de som er større (og det MÅ jo være en god del av dem i forbindelse med en hel barndom), om en ikke takler noen unger hjemme EN dag i året.

Jeg er tilbøyelig til å mene at det BØR en fikse, om en først har påtatt seg ansvar for å oppdra et barn, og skulle sørge for dettes beste, og klarer man ikke det, synes jeg en plikter å be om hjelp, slik at barnas velferd blir i varetatt. Ikke fordi jeg tror noen dør av å ikke feire bursdag med alle i klassen, men fordi det tyder på så lite foreldrestyrke at jeg ser for meg en rekke andre situsjoner der foreldrenens helse, sliten og komfor behov kommer til å veie tyngre enn det et barn trenger av opplevelser, ivaretagelse og aktivitet gjennom oppveksten sin.

[laguna1]

Jeg mener ikke at noen som helst MÅ gjøre sånn eller slik, og har generellt lite til overs for at folk skal dytte sine ønsker over på andre, og bestemme og diktere. Snarere, er jeg ganske imot sånt

Men, samtidig mener jeg at barn er ganske utsatte, bursdager er svære greier, utrolig kjipt å ikke bli invitert etc, også er det jo de voksne som bestemmer over barna, derfor er de mere utsatte enn andre, og sånn sett krever de mere moralske hensyn, enn andre synes jeg.

Derfor mener jeg at jeg hadde kjørt ingen eller alle politikken, og skulle den forandres hadde det blitt "voksenbursdag" - 2,3 venner og middag, og dermed mindre pakker og alt det der.

Også lurer jeg litt på, som nevnt over her, hvordan i huen dette kan være sånn en stor utfordring, og hvordan man da takler de som er større (og det MÅ jo være en god del av dem i forbindelse med en hel barndom), om en ikke takler noen unger hjemme EN dag i året.

Jeg er tilbøyelig til å mene at det BØR en fikse, om en først har påtatt seg ansvar for å oppdra et barn, og skulle sørge for dettes beste, og klarer man ikke det, synes jeg en plikter å be om hjelp, slik at barnas velferd blir i varetatt. Ikke fordi jeg tror noen dør av å ikke feire bursdag med alle i klassen, men fordi det tyder på så lite foreldrestyrke at jeg ser for meg en rekke andre situsjoner der foreldrenens helse, sliten og komfor behov kommer til å veie tyngre enn det et barn trenger av opplevelser, ivaretagelse og aktivitet gjennom oppveksten sin.

Jeg ser dessuten en kjempeforskjell på foreldre som mener "Nei..Dette er da bare tull..Dette gjør vi på VÅR gøye måte, og driter i hva alle har "vedtatt..", sånn f.eks. Og de som mener "Dette orker ikke mor, derfor driter vi i det alle har "vedtatt". Det blir en forskjell.

Og jeg synes førstnevnte er helt OK, og andre ikke full så OK:

[laguna1]

Jeg er egentlig veldig enig med deg. Nå tar jeg forbehold om at det er mor og ikke barnet som ønsker å begrense gjestelisten, og mener som deg at det bør gå an å komme gjennom de to- tre timene for barnets skyld. Det finnes tjuetusen varianter å gjøre dette på uten at det koster skjorta, og oppigjennom har jeg arrangert eller kjørt jr "overalt", til og med på grilling i skauen.

Det forbeholdet gjelder selvsagt rundt det jeg synser også

[laban]

Jeg mener ikke at noen som helst MÅ gjøre sånn eller slik, og har generellt lite til overs for at folk skal dytte sine ønsker over på andre, og bestemme og diktere. Snarere, er jeg ganske imot sånt

Men, samtidig mener jeg at barn er ganske utsatte, bursdager er svære greier, utrolig kjipt å ikke bli invitert etc, også er det jo de voksne som bestemmer over barna, derfor er de mere utsatte enn andre, og sånn sett krever de mere moralske hensyn, enn andre synes jeg.

Derfor mener jeg at jeg hadde kjørt ingen eller alle politikken, og skulle den forandres hadde det blitt "voksenbursdag" - 2,3 venner og middag, og dermed mindre pakker og alt det der.

Også lurer jeg litt på, som nevnt over her, hvordan i huen dette kan være sånn en stor utfordring, og hvordan man da takler de som er større (og det MÅ jo være en god del av dem i forbindelse med en hel barndom), om en ikke takler noen unger hjemme EN dag i året.

Jeg er tilbøyelig til å mene at det BØR en fikse, om en først har påtatt seg ansvar for å oppdra et barn, og skulle sørge for dettes beste, og klarer man ikke det, synes jeg en plikter å be om hjelp, slik at barnas velferd blir i varetatt. Ikke fordi jeg tror noen dør av å ikke feire bursdag med alle i klassen, men fordi det tyder på så lite foreldrestyrke at jeg ser for meg en rekke andre situsjoner der foreldrenens helse, sliten og komfor behov kommer til å veie tyngre enn det et barn trenger av opplevelser, ivaretagelse og aktivitet gjennom oppveksten sin.

Jeg skjønner hva du mener, og jeg tror mange strekker seg langt. Men jeg forstår godt at man ikke orker å prioritere de tingene som føles mest meningsløse. Bursdagsferinger som andre foreldre har satt reglene for, blir litt meningsløse.

Når dette temaet kommer opp, føler jeg for å minne om at det slett ikke er alle barn som har lyst til eller behov for å feire på akkurat den måten. Jeg tenker slett ikke på mine egne, men alle barn er ikke som dem.

Litt forsiktigere barn må ofte være med på ting de synes er litt for store eller litt for bråkete, fordi vi voksne krever at de skal delta og mener de vil ha godt av det. Det stemmer jo også til en viss grad at de vil møte krav om å snakke foran en forsamling, jobbe i team og ha et sosialt liv.

Men jeg synes de møter mange nok slike krav, om de ikke skal forbys å feire bursdagen sin i tillegg, fordi de skal være for alle eller ingen.

[Mammantil3]

Synes ikke skolen kan pålegge noen noe rundt en privatbursdagsfeiring, men det til side så er jeg ganske soleklar på at jeg synes det er riktig å invitere alle i en barnebursdag, eller ingen.

Går man vekk i fra det synes jeg (igjen uten ønske om å pålegge noen noe som helst) at man lager en mere voksen bursdag, med feks de to eller tre beste vennene, og for eksempel går på kafe?

Dessuten, et par timer med bråk og ståk..? Hm..Selv jeg, barnløs, gretten og tidvis ufyselig misantrop og fredssøkende i egen stue, har overlevd å ha mye unger på besøk i noen timer altså...

Trenger jo ikke å være mye stress. Lage fin kake med lys, blåse opp ballonger, arrangere en selvskapslek eller tre, og sette over en diger kjele med wienerpølser (DET koster jo ikke mye da..)

Og hvorfor ikke spørre noen om hjelp, om dette er utenfor rekkevidde? Jeg har hjulpet til med bursdager flere ganger, og nema problema for meg..Det gjelder sikkert flere andre også..Dra med en forelder til fra klassen, om det blir for styrete for deg alene, da vel?

''men det til side så er jeg ganske soleklar på at jeg synes det er riktig å invitere alle i en barnebursdag, eller ingen.''

Jeg liker tanken din, men i praksis er det ikke gjennomførbart.

På min ene datters trinn er det 45 jenter. De er 3 grupper fordelt på 3 basisrom, men er inndel i ulike grupper på tvers av disse gruppene igjen i ulike fag. Det betyr at man får venner utenfor sitt eget basisklasserom, f.eks.

Å bli pålagt å skulle ha alle jentene i bursdagsselskap ville blitt et rent mareritt. Å ikke få lov til å be de man ønsker å feire dagen med vil også bli aldeles helt feil. Man må også huske på at alle barn er ikke like snille. Jeg ville ALDRI tvinge mitt barn til å be sin plageånd i bursdagen, f.eks. Da gjenstår man med alternativet ingen, og det er i alle fall ikke noe godt alternativ.

Så jeg syns ikke skolen/andre foreldre kan legge seg opp i hvordan man i praksis gjennomfører bursdagsfeiringer. Er helt enig i at man skal ha en sosial profil og alt sånn, men når realitetene slår inn er det ikke alt som er gjennomførbart.

[caprice]

Vi var tre voksne da (far, stemor og meg), hadde jeg vært alene hadde ikke det å låne sfo-lokalene vært aktuelt heller.

Et år vi haddde huset under full utbygging lånte vi en barnehage. Det var supergreit. Det var 15 barn og følges som 5, kunne sikkert vært mange flere barn uten at det var masete. Tilpasset unger og helt ufarlige lokaler er det også :-)