Å ikke kunne invitere alle til bursdag

[Mammantil3]

''Joda, det var vel nettopp det dette bursdagsbarnet sa, men da bør kanskje foreldrene til den som skal feires gå inn og si noe.''

Foreldrene var vel neppe tilstede på skolen da invitasjonene ble utdelt. )

Neida, men når bursdagsbarnet kun har med èn invitasjon så må da foreldrene vite om det? Og ikke minst snakke med barnet om det på FØR invitasjonene deles ut?

[Lillemus]

Neida, men når bursdagsbarnet kun har med èn invitasjon så må da foreldrene vite om det? Og ikke minst snakke med barnet om det på FØR invitasjonene deles ut?

''Neida, men når bursdagsbarnet kun har med èn invitasjon så må da foreldrene vite om det? Og ikke minst snakke med barnet om det på FØR invitasjonene deles ut?''

Eller barnet kunne gjort som den ene min gjorde en gang - h*n "glemte" tilfeldigvis "Jonas" sin invitasjon i sekken... Jeg oppdaget det i tide og sendte en melding til pappan, men "Jonas" kom ikke allikevel da.

[Gjest mener jeg]

Alle klarer vel et par timer med støy? Jeg hadde bedt alle. Slitsomt, men slik er det nå.

De som lager dette til et problem er foreldrene, ikke barna.

Av og til må man kunne gjøre unntak fra den store hovedregelen. Verden er ikke svart-hvit.

[Mandolaika]

Litt på siden av tema - men jeg har lyst til å bare skyte inn: Lær ungene å takle annerledeshet. Lær dem å takle at de kanskje ikke blir invitert i alle bursdager (det er selvsagt noe helt annet hvis man aldri blir bedt i noen bursdager noen gang), lær dem å ikke knekke totalt sammen av noe slikt. Det er mye man skal igjennom i løpet av livet og hvis man ruster seg selv best mulig, tåler man mer.

Jeg mener ikke at man skal godta alt, men man kan lære barnet å takle slik "motgang" bedre, samtidig som man jobber for å gjøre ting bedre.

Noen ganger er det bedre å bygge ungene opp til å takle mer enn å bli fullstendig lei seg for at de blir lei seg, hvis noen skjønner hva jeg mener.

[EnolaGay]

Litt på siden av tema - men jeg har lyst til å bare skyte inn: Lær ungene å takle annerledeshet. Lær dem å takle at de kanskje ikke blir invitert i alle bursdager (det er selvsagt noe helt annet hvis man aldri blir bedt i noen bursdager noen gang), lær dem å ikke knekke totalt sammen av noe slikt. Det er mye man skal igjennom i løpet av livet og hvis man ruster seg selv best mulig, tåler man mer.

Jeg mener ikke at man skal godta alt, men man kan lære barnet å takle slik "motgang" bedre, samtidig som man jobber for å gjøre ting bedre.

Noen ganger er det bedre å bygge ungene opp til å takle mer enn å bli fullstendig lei seg for at de blir lei seg, hvis noen skjønner hva jeg mener.

Nemlig! :0)

[gullfisk]

Litt på siden av tema - men jeg har lyst til å bare skyte inn: Lær ungene å takle annerledeshet. Lær dem å takle at de kanskje ikke blir invitert i alle bursdager (det er selvsagt noe helt annet hvis man aldri blir bedt i noen bursdager noen gang), lær dem å ikke knekke totalt sammen av noe slikt. Det er mye man skal igjennom i løpet av livet og hvis man ruster seg selv best mulig, tåler man mer.

Jeg mener ikke at man skal godta alt, men man kan lære barnet å takle slik "motgang" bedre, samtidig som man jobber for å gjøre ting bedre.

Noen ganger er det bedre å bygge ungene opp til å takle mer enn å bli fullstendig lei seg for at de blir lei seg, hvis noen skjønner hva jeg mener.

Veldig enig i dette. Har en venninne som er lærer, og hun er selvfølgelig helt i mot utestenging og mobbing, men hun får telefoner fra fortvilte mødre som feks.forteller at datteren deres på 12 år har grått i et døgn fordi hun ikke er invitert til en overnatting som gjelder 3 stykker som ikke er hennes beste venninner. Og moren mener gråten er berettiget og krever læreren skal gripe inn og GJØRE noe, istedet for å lære sin egen datter at slik er det i livet noen ganger.

[Mandolaika]

Veldig enig i dette. Har en venninne som er lærer, og hun er selvfølgelig helt i mot utestenging og mobbing, men hun får telefoner fra fortvilte mødre som feks.forteller at datteren deres på 12 år har grått i et døgn fordi hun ikke er invitert til en overnatting som gjelder 3 stykker som ikke er hennes beste venninner. Og moren mener gråten er berettiget og krever læreren skal gripe inn og GJØRE noe, istedet for å lære sin egen datter at slik er det i livet noen ganger.

''Veldig enig i dette. Har en venninne som er lærer, og hun er selvfølgelig helt i mot utestenging og mobbing, men hun får telefoner fra fortvilte mødre som feks.forteller at datteren deres på 12 år har grått i et døgn fordi hun ikke er invitert til en overnatting som gjelder 3 stykker som ikke er hennes beste venninner. Og moren mener gråten er berettiget og krever læreren skal gripe inn og GJØRE noe, istedet for å lære sin egen datter at slik er det i livet noen ganger.''

JA! Hvordan skal det gå, liksom?!

[Gjest togli]

Litt på siden av tema - men jeg har lyst til å bare skyte inn: Lær ungene å takle annerledeshet. Lær dem å takle at de kanskje ikke blir invitert i alle bursdager (det er selvsagt noe helt annet hvis man aldri blir bedt i noen bursdager noen gang), lær dem å ikke knekke totalt sammen av noe slikt. Det er mye man skal igjennom i løpet av livet og hvis man ruster seg selv best mulig, tåler man mer.

Jeg mener ikke at man skal godta alt, men man kan lære barnet å takle slik "motgang" bedre, samtidig som man jobber for å gjøre ting bedre.

Noen ganger er det bedre å bygge ungene opp til å takle mer enn å bli fullstendig lei seg for at de blir lei seg, hvis noen skjønner hva jeg mener.

Helt enig!

Det skal jammen bli tøft å møte voksenlivet for endel av dagens barn! Å lære å takle ting er en viktig del av oppveksten....

Når det gjelder bursdager, så er det klart at hvis man utestenger tre av 16, så er det en sak - men å invitere ca halvparten burde ikke være noe problem i det hele tatt!

[UlrikkeE]

På skolen til min 2.klassing har de regel(!) om at enten må alle av samme kjønn i en klasse inviteres, eller så kan ikke invitasjonene leveres ut på skolen/SFO.

Jeg kan faktisk ikke huske at de har nevnt noe med dette om å "utelate flertallet" dersom man ikke inviterer alle, men for meg er det en selvfølge.... At man bør la være å invitere halvparten eller flere dersom man ikke skal invitere alle...

Av de 16 ville jeg kanskje prøvd å invitere ca 6 (avhengig av hvor mange gutten din er mest sammen med). Og gjerne på en fredag (sånn at det er helg før de er tilbake på skolen igjen).

Da snuppelura her fylte 6 i november i fjor, hadde vi 17 jenter i 5-6-årsalderen her i 2 timer. Jeg jobber i barnehage, og burde definitivt være vant til støynivå og frekke unger, men jeg var død etter de to timene Frister til å begrense det i år, enda jeg er frisk som en fisk (men jeg gjør det nok neppe altså).... Man kan ikke forvente eller forlange at alle skal orke det samme og lage "regler" for bursdager!

Ta en håndfull av de nærmeste vennene, og ta gjerne en "kinobursdag" eller noe, kanskje med litt pølsespising hjemme først, så slipper du særlig styr hjemme i tillegg!

[UlrikkeE]

Litt på siden av tema - men jeg har lyst til å bare skyte inn: Lær ungene å takle annerledeshet. Lær dem å takle at de kanskje ikke blir invitert i alle bursdager (det er selvsagt noe helt annet hvis man aldri blir bedt i noen bursdager noen gang), lær dem å ikke knekke totalt sammen av noe slikt. Det er mye man skal igjennom i løpet av livet og hvis man ruster seg selv best mulig, tåler man mer.

Jeg mener ikke at man skal godta alt, men man kan lære barnet å takle slik "motgang" bedre, samtidig som man jobber for å gjøre ting bedre.

Noen ganger er det bedre å bygge ungene opp til å takle mer enn å bli fullstendig lei seg for at de blir lei seg, hvis noen skjønner hva jeg mener.

Du har så rett!

Nettopp dette har jeg tatt opp på foreldresamtaler flere ganger (er ped.leder i barnehage) med foreldre som for alt i verden vil skåne barna sine for motgang, skuffelse og "uvennskap". Det er innimellom til å bli sprø av....

Jeg forteller min "snart 7-åring" at det er jobben min å lære henne å klare seg selv når hun blir voksen, og at vi må begynne nå om hun skal være flink innen da. Det betyr at jeg ikke alltid fikser ting for henne, at jeg korrigerer henne når det trengs, at hun er nødt til å tenke selv, at hun faktisk skal ha det ukomfortabelt innimellom, men at jeg selvfølgelig støtter henne og kan gi tips og råd.

Når det er sagt, så ville jeg selvfølgelig kjempet med nebb og klør dersom det var alvorlige ting på gang! "Vanlige" jentekrangler er ikke en alvorlig ting (så lenge det går på rundgang hvem som er "utestengt"), så de får hun bare lære seg å takle. Jeg hører minimalt om det nå, så det har sannsynligvis gått inn en del.

Det er en "foreldrejobb" dette her. Jeg tenker med gru på hva som skjer når generasjonen som er 0-12 år nå blir voksne, og majoriteten av dem er vant til å møte null hindringer og utfordringer her i verden....

[Gjest togli]

Du har så rett!

Nettopp dette har jeg tatt opp på foreldresamtaler flere ganger (er ped.leder i barnehage) med foreldre som for alt i verden vil skåne barna sine for motgang, skuffelse og "uvennskap". Det er innimellom til å bli sprø av....

Jeg forteller min "snart 7-åring" at det er jobben min å lære henne å klare seg selv når hun blir voksen, og at vi må begynne nå om hun skal være flink innen da. Det betyr at jeg ikke alltid fikser ting for henne, at jeg korrigerer henne når det trengs, at hun er nødt til å tenke selv, at hun faktisk skal ha det ukomfortabelt innimellom, men at jeg selvfølgelig støtter henne og kan gi tips og råd.

Når det er sagt, så ville jeg selvfølgelig kjempet med nebb og klør dersom det var alvorlige ting på gang! "Vanlige" jentekrangler er ikke en alvorlig ting (så lenge det går på rundgang hvem som er "utestengt"), så de får hun bare lære seg å takle. Jeg hører minimalt om det nå, så det har sannsynligvis gått inn en del.

Det er en "foreldrejobb" dette her. Jeg tenker med gru på hva som skjer når generasjonen som er 0-12 år nå blir voksne, og majoriteten av dem er vant til å møte null hindringer og utfordringer her i verden....

Kunne ikke vært mer enig!! Ser dette selv også.. jeg jobber som lærer...

[Gjest Scarlet O'Hara]

Litt på siden av tema - men jeg har lyst til å bare skyte inn: Lær ungene å takle annerledeshet. Lær dem å takle at de kanskje ikke blir invitert i alle bursdager (det er selvsagt noe helt annet hvis man aldri blir bedt i noen bursdager noen gang), lær dem å ikke knekke totalt sammen av noe slikt. Det er mye man skal igjennom i løpet av livet og hvis man ruster seg selv best mulig, tåler man mer.

Jeg mener ikke at man skal godta alt, men man kan lære barnet å takle slik "motgang" bedre, samtidig som man jobber for å gjøre ting bedre.

Noen ganger er det bedre å bygge ungene opp til å takle mer enn å bli fullstendig lei seg for at de blir lei seg, hvis noen skjønner hva jeg mener.

AMEN!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har så rett!

Nettopp dette har jeg tatt opp på foreldresamtaler flere ganger (er ped.leder i barnehage) med foreldre som for alt i verden vil skåne barna sine for motgang, skuffelse og "uvennskap". Det er innimellom til å bli sprø av....

Jeg forteller min "snart 7-åring" at det er jobben min å lære henne å klare seg selv når hun blir voksen, og at vi må begynne nå om hun skal være flink innen da. Det betyr at jeg ikke alltid fikser ting for henne, at jeg korrigerer henne når det trengs, at hun er nødt til å tenke selv, at hun faktisk skal ha det ukomfortabelt innimellom, men at jeg selvfølgelig støtter henne og kan gi tips og råd.

Når det er sagt, så ville jeg selvfølgelig kjempet med nebb og klør dersom det var alvorlige ting på gang! "Vanlige" jentekrangler er ikke en alvorlig ting (så lenge det går på rundgang hvem som er "utestengt"), så de får hun bare lære seg å takle. Jeg hører minimalt om det nå, så det har sannsynligvis gått inn en del.

Det er en "foreldrejobb" dette her. Jeg tenker med gru på hva som skjer når generasjonen som er 0-12 år nå blir voksne, og majoriteten av dem er vant til å møte null hindringer og utfordringer her i verden....

Når jeg leser slike innlegg, får jeg tanker om at det likevel er et håp for fremtiden :-)

[PieLill]

Å forlange at man skal invitere alle synes jeg er både korttenkt og hensynsløst. Ikke alle har anledning til å ha så mange gjester, og ikke alle barn liker å invitere hele jungelen på bursdag.

I våre kretser har det vært en tommelfingerregel å invitere alle (gutter og/eller jenter) eller færre enn halvparten. Når ikke alle inviteres deles ikke invitasjonene ut i barnehagen / på skolen. Kan være greit å la være og annonsere hva andre ikke får være med på.

Ut over det synes jeg folk må gjøre som de trives best med. Og det har du fra en som har elsket å fylle huset til randen med elleville små gjester. :-)

Hva med å sende en e-post til læreren ang. dette og informer om hvordan du kommer til å løse dette. Synes det blir helt urimelig at de som ikke makter alle ikke skal få invitere noen.

mvh

[PieLill]

Synes ikke skolen kan pålegge noen noe rundt en privatbursdagsfeiring, men det til side så er jeg ganske soleklar på at jeg synes det er riktig å invitere alle i en barnebursdag, eller ingen.

Går man vekk i fra det synes jeg (igjen uten ønske om å pålegge noen noe som helst) at man lager en mere voksen bursdag, med feks de to eller tre beste vennene, og for eksempel går på kafe?

Dessuten, et par timer med bråk og ståk..? Hm..Selv jeg, barnløs, gretten og tidvis ufyselig misantrop og fredssøkende i egen stue, har overlevd å ha mye unger på besøk i noen timer altså...

Trenger jo ikke å være mye stress. Lage fin kake med lys, blåse opp ballonger, arrangere en selvskapslek eller tre, og sette over en diger kjele med wienerpølser (DET koster jo ikke mye da..)

Og hvorfor ikke spørre noen om hjelp, om dette er utenfor rekkevidde? Jeg har hjulpet til med bursdager flere ganger, og nema problema for meg..Det gjelder sikkert flere andre også..Dra med en forelder til fra klassen, om det blir for styrete for deg alene, da vel?

Våre unger får lov å invitere hele klassen pluss noen til, om de vil. For meg er dette helt OK, min bedre halvdel er ikke like sikker... Jeg er litt forskrudd hva slike ting angår. :-)

Men jeg har full forståelse for at ikke alle orker et slikt styr. Det kunne ikke fallt meg inn å kreve dette av andre bare fordi jeg synes det er stas.

mvh

[PieLill]

Alle klarer vel et par timer med støy? Jeg hadde bedt alle. Slitsomt, men slik er det nå.

''Alle klarer vel et par timer med støy? Jeg hadde bedt alle. Slitsomt, men slik er det nå.''

Alle klarer ikke et par timer med støy. Tenkt bare om du er svært lydfølsom slik at hver eneste skarpe lyd blir som et slag mot hodet. Eller om du blir så ødelagt i kroppen at du ikke kommer deg på jobb på en uke eller to.

Alle har heller ikke råd til så mange.

mvh

[PieLill]

Alle klarer vel et par timer med støy? Jeg hadde bedt alle. Slitsomt, men slik er det nå.

''Alle klarer vel et par timer med støy? Jeg hadde bedt alle. Slitsomt, men slik er det nå.''

Alle klarer ikke et par timer med støy. Tenkt bare om du er svært lydfølsom slik at hver eneste skarpe lyd blir som et slag mot hodet. Eller om du blir så ødelagt i kroppen at du ikke kommer deg på jobb på en uke eller to.

Alle har heller ikke råd til så mange.

mvh

[Gjest Scarlet O'Hara]

Våre unger får lov å invitere hele klassen pluss noen til, om de vil. For meg er dette helt OK, min bedre halvdel er ikke like sikker... Jeg er litt forskrudd hva slike ting angår. :-)

Men jeg har full forståelse for at ikke alle orker et slikt styr. Det kunne ikke fallt meg inn å kreve dette av andre bare fordi jeg synes det er stas.

mvh

''Men jeg har full forståelse for at ikke alle orker et slikt styr. Det kunne ikke fallt meg inn å kreve dette av andre bare fordi jeg synes det er stas.''

Endelig noen som klarer å se ting fra mer enn sin egen side:-)

[Mrs. Wallace]

Du har så rett!

Nettopp dette har jeg tatt opp på foreldresamtaler flere ganger (er ped.leder i barnehage) med foreldre som for alt i verden vil skåne barna sine for motgang, skuffelse og "uvennskap". Det er innimellom til å bli sprø av....

Jeg forteller min "snart 7-åring" at det er jobben min å lære henne å klare seg selv når hun blir voksen, og at vi må begynne nå om hun skal være flink innen da. Det betyr at jeg ikke alltid fikser ting for henne, at jeg korrigerer henne når det trengs, at hun er nødt til å tenke selv, at hun faktisk skal ha det ukomfortabelt innimellom, men at jeg selvfølgelig støtter henne og kan gi tips og råd.

Når det er sagt, så ville jeg selvfølgelig kjempet med nebb og klør dersom det var alvorlige ting på gang! "Vanlige" jentekrangler er ikke en alvorlig ting (så lenge det går på rundgang hvem som er "utestengt"), så de får hun bare lære seg å takle. Jeg hører minimalt om det nå, så det har sannsynligvis gått inn en del.

Det er en "foreldrejobb" dette her. Jeg tenker med gru på hva som skjer når generasjonen som er 0-12 år nå blir voksne, og majoriteten av dem er vant til å møte null hindringer og utfordringer her i verden....

''Det er en "foreldrejobb" dette her. Jeg tenker med gru på hva som skjer når generasjonen som er 0-12 år nå blir voksne, og majoriteten av dem er vant til å møte null hindringer og utfordringer her i verden....''

Som en som jobber med tenåringer, kan jeg bare bekrefte at sånn skjerming mot all motstand ikke er å anbefale - og at det dessverre forekommer litt for ofte at foreldre fortsetter med det når "barnet" er godt oppunder 18 år. Det hender jeg tenker i mitt stille sinn at jobben min minner litt for mye om barnehagehverdagen - og ikke på den morsomme måten.

[Mrs. Wallace]

Litt på siden av tema - men jeg har lyst til å bare skyte inn: Lær ungene å takle annerledeshet. Lær dem å takle at de kanskje ikke blir invitert i alle bursdager (det er selvsagt noe helt annet hvis man aldri blir bedt i noen bursdager noen gang), lær dem å ikke knekke totalt sammen av noe slikt. Det er mye man skal igjennom i løpet av livet og hvis man ruster seg selv best mulig, tåler man mer.

Jeg mener ikke at man skal godta alt, men man kan lære barnet å takle slik "motgang" bedre, samtidig som man jobber for å gjøre ting bedre.

Noen ganger er det bedre å bygge ungene opp til å takle mer enn å bli fullstendig lei seg for at de blir lei seg, hvis noen skjønner hva jeg mener.

Amen!