svigerinna mi og barna hennes

[Gjest stille her]

Jeg er i et lite dilemma angående min svigerinne og hennes måte å oppdra barn på. Ikke det at jeg ønsker å være moraliserende men det er dog noe som gjør at det knyter seg i magen min.

Hun og mannen kjefter, er negative og noen ganger smekker de barna sine. De kommer med kommentarer slik at ”han/hun vet at det er ikke lov, jeg har fortalt dem hundre ganger og likevel gjør han/hun det”. Og de bruker uttrykk som ”though love” som henviser til at de må la barnet gråte seg i søvn, og kan kommentere noe slikt som... ”når man overnatter hos andre kan man bare ikke la dem gråte på natta for de vekker andre som sover. Hjemme er det mye enklere” og ”det er mye bedre å la dem gråte i 10 minutter enn at de skal få leke i to timer midt på natta”

Det har blitt litt for mange referanser til barneoppdragelsen som går mot min overbevisning, og jeg kjenner det knyter seg i magen når jeg hører noe. Jeg og mannen min snakker ofte om det, er forsåvidt enig at det er feil hva de gjør, men at det er lite vi kan gjøre, spesielt når vi prøver å snakke er det for døve ører. Vi har ikke daglig kontakt med dem siden vi bor langt unna, men det er jo familie så vi treffes flere ganger i året og mannen prater ofte på telefonen med henne. Her om dagen fikk de høre at barnet vårt måtte hjem fra barnehagen pga sykdom, da gikk det ikke lang tiden før svigerinna var på telefonen for å høre hvordan det gikk. Så omsorg for andre har hun i bøtter og spann, men klarer bare ikke å kommunisere med barna sine, og handler bare helt feil når det kommer til oppdragelsen. Jeg vil nevne at jeg liker min svigerinne og svoger veldig godt forutenom dette, og vi går godt overens generelt.

Det siste som nå har skjedd er at det yngste barnet gråter nå til det spyr, og dette har skjedd ved to anledninger. Og hva får jeg høre?!! At barnet gjør dette kun for å få oppmerksomhet! Ja selvsakt!! tenker jeg... for når all annen kommunikasjon blir ignorert må jo det stakkars barnet finne andre metoder for å bli sett/hørt. En annen ting som jeg bekymrer meg over er kommentaren at svigerinna mi aldri har hørt forskjell på gråten hos barna sine, som ”jeg er sulten/redd/kald-gråt”. Dette får meg til å tenke at hun har liten kunnskap i hvordan hun skal kommunisere med barna sine. Og hun har lyst på et tredje barn. Hjelpes!

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Jeg vet at uansett hva jeg gjør blir det snakket for døve ører. Mannen min er den eneste som kunne ha sakt noe, men selv hans ord faller for steingrunn. Foresten, vi bor ikke i Norge, så barnevernet kommer jeg ikke langt med, og mannen jobber innen dette feltet og vet det ikke blir gjort noe. Ungene er ikke vanskjøttet, og uelsket, men de har bare at så feil handligsmønster når det kommer til ungene sine.

[MHC]

Tror ikke det er så mye du kan gjøre med andres måte å oppdra barna på. I andre land er det også andre skikke på hva som er rett og galt.

Akkurat det punktet med å skrike til h*n spyr har jeg en kommentar til.

Vå eldste datter var sånn fra hun var bitte liten (1 år?). Hun gikk fullstendig i vranglås. Har opp gjennom årene hatt noen innlegg i den sammenhengen. Hvis hun ikke fikk viljen sin/ noe gikk imot osv. kunne det ende med vranglås. Absolutt ingen ting å gjøre. Hun gråt og skrek til hun spydde/ tisset på seg eller sovnet. Å holde rundt/ trøste el. liknende var umulig.

Vi var på nippet til å kontakte psykolog for å prøve å finne en diagnose. Dette slet på oss alle i mange år. Nå er hun 13 1/2 og helt normal. Hun har sine meninger og kan fremdeles gå litt i vranglås, men det går an å snakke med henne. Hun sier selv at hun ikke klarte å stoppe anfallene. Hun merket at det klikket i hodet osv.

Vi har to yngre jenter som har helt normal oppførsel. Det går an å stagge dem/ trøste hvis de gråter av ulike grunner osv.

Har en venninne med en gutt med ADHD. Ser faktisk en del av de samme symptomene hos min eldste som hos han- uten hyperaktiviteten. Han virker også som han nå i en alder av snart 13- og med medisiner- klarer å stagge en del av anfallene sine.

Mitt forslag er at du prøver å være en god tante, ring dine tantebarn, send dem ett kort i ny og ne, vis dem at du er der for dem. Prøv å se gjennom fingrene på en del av det du oppfatter som barnemisshandling - mye som er normalt ute i verden uten at det er skadelig for barna.

(PS. Ikke mange årene siden det var normalt og akseptert med klaps både hjemme og på skolen her i Norge. Det har blitt folk av de fleste som er i 60+ generasjonen også.)

[PieLill]

Tror ikke det er så mye du kan gjøre med andres måte å oppdra barna på. I andre land er det også andre skikke på hva som er rett og galt.

Akkurat det punktet med å skrike til h*n spyr har jeg en kommentar til.

Vå eldste datter var sånn fra hun var bitte liten (1 år?). Hun gikk fullstendig i vranglås. Har opp gjennom årene hatt noen innlegg i den sammenhengen. Hvis hun ikke fikk viljen sin/ noe gikk imot osv. kunne det ende med vranglås. Absolutt ingen ting å gjøre. Hun gråt og skrek til hun spydde/ tisset på seg eller sovnet. Å holde rundt/ trøste el. liknende var umulig.

Vi var på nippet til å kontakte psykolog for å prøve å finne en diagnose. Dette slet på oss alle i mange år. Nå er hun 13 1/2 og helt normal. Hun har sine meninger og kan fremdeles gå litt i vranglås, men det går an å snakke med henne. Hun sier selv at hun ikke klarte å stoppe anfallene. Hun merket at det klikket i hodet osv.

Vi har to yngre jenter som har helt normal oppførsel. Det går an å stagge dem/ trøste hvis de gråter av ulike grunner osv.

Har en venninne med en gutt med ADHD. Ser faktisk en del av de samme symptomene hos min eldste som hos han- uten hyperaktiviteten. Han virker også som han nå i en alder av snart 13- og med medisiner- klarer å stagge en del av anfallene sine.

Mitt forslag er at du prøver å være en god tante, ring dine tantebarn, send dem ett kort i ny og ne, vis dem at du er der for dem. Prøv å se gjennom fingrene på en del av det du oppfatter som barnemisshandling - mye som er normalt ute i verden uten at det er skadelig for barna.

(PS. Ikke mange årene siden det var normalt og akseptert med klaps både hjemme og på skolen her i Norge. Det har blitt folk av de fleste som er i 60+ generasjonen også.)

''Det siste som nå har skjedd er at det yngste barnet gråter nå til det spyr, og dette har skjedd ved to anledninger. Og hva får jeg høre?!! At barnet gjør dette kun for å få oppmerksomhet!''

Noen unger bruker faktisk det for å få viljen sin.

Det er nok mye kultur ute å går. Er ungene tilfredse? Oppfører de seg greit uten foreldrene til stedet? Er foreldrene konsekvente og forutsigbare? Viser de også at de er glade i barna?

mvh

[PieLill]

Tror ikke det er så mye du kan gjøre med andres måte å oppdra barna på. I andre land er det også andre skikke på hva som er rett og galt.

Akkurat det punktet med å skrike til h*n spyr har jeg en kommentar til.

Vå eldste datter var sånn fra hun var bitte liten (1 år?). Hun gikk fullstendig i vranglås. Har opp gjennom årene hatt noen innlegg i den sammenhengen. Hvis hun ikke fikk viljen sin/ noe gikk imot osv. kunne det ende med vranglås. Absolutt ingen ting å gjøre. Hun gråt og skrek til hun spydde/ tisset på seg eller sovnet. Å holde rundt/ trøste el. liknende var umulig.

Vi var på nippet til å kontakte psykolog for å prøve å finne en diagnose. Dette slet på oss alle i mange år. Nå er hun 13 1/2 og helt normal. Hun har sine meninger og kan fremdeles gå litt i vranglås, men det går an å snakke med henne. Hun sier selv at hun ikke klarte å stoppe anfallene. Hun merket at det klikket i hodet osv.

Vi har to yngre jenter som har helt normal oppførsel. Det går an å stagge dem/ trøste hvis de gråter av ulike grunner osv.

Har en venninne med en gutt med ADHD. Ser faktisk en del av de samme symptomene hos min eldste som hos han- uten hyperaktiviteten. Han virker også som han nå i en alder av snart 13- og med medisiner- klarer å stagge en del av anfallene sine.

Mitt forslag er at du prøver å være en god tante, ring dine tantebarn, send dem ett kort i ny og ne, vis dem at du er der for dem. Prøv å se gjennom fingrene på en del av det du oppfatter som barnemisshandling - mye som er normalt ute i verden uten at det er skadelig for barna.

(PS. Ikke mange årene siden det var normalt og akseptert med klaps både hjemme og på skolen her i Norge. Det har blitt folk av de fleste som er i 60+ generasjonen også.)

Var til ts.

[hidi, the scorpion]

''Hun og mannen kjefter, er negative og noen ganger smekker de barna sine. De kommer med kommentarer slik at ”han/hun vet at det er ikke lov, jeg har fortalt dem hundre ganger og likevel gjør han/hun det”. Og de bruker uttrykk som ”though love” som henviser til at de må la barnet gråte seg i søvn, og kan kommentere noe slikt som... ”når man overnatter hos andre kan man bare ikke la dem gråte på natta for de vekker andre som sover. Hjemme er det mye enklere” og ”det er mye bedre å la dem gråte i 10 minutter enn at de skal få leke i to timer midt på natta”''

Dette er mishandling av barn, og du vet det, ring barnevernet annonymt!

Disse barna lider, og det bør du ikke leve med.

Vær så snill og gjør noe!