rarinngen

[Gjest overnaturlige evner]

Jeg har vært mye fysisk syk hele livet mitt. Mye på grunn av det har jeg følt jeg har gått glipp av mye av det sosiale. Er tidlig i tyveårene nå. Jeg føler blant annet en slags angst for å bli skikkelig frisk fordi at da vil ingen bry seg om meg. Det har også ført til at jeg har fått et nærere forhold til legene mine enn det som er normalt tror jeg. Jeg er oppriktig utrolig trist fordi en av de nå skal slutte og jeg får ikke personen. Det er som om jeg mister en venn , en som brydde seg om meg. Jeg har liksom aldri vært normal frisk og nå vet jeg ikke lenger hvordna jeg skal kunne ha et normalt komplett gjensidig forhold hvor det ikke er medlidenheten som holder på menneskene.

Jeg føler at om jeg skulle bli frisk ville ingen bry seg om meg lenger og jeg ville være helt alene. Den tanken er forferdelig for meg. Jo mer vant jeg blir med å være syk jo mer skremmende blir det også å tenke på det å være et helt normalt menneske og konkurrere på samme plan med andre. Denne angsten er blitt så sterk at jeg av og til har droppet å ta medisiner jeg er totalt avhengig av egentlig , når det psykiske er ille ender jeg også ofte opp på sykehuset med lite hvite blodceller , lavt immunforsvar og lungebettennelse eller noe annet som nesten dreper meg..

Er dette noe som vil ordne seg når jeg så er i situasjonen at jeg er blitt frisk. at jeg da automatisk vil klare å takle den nye situasjonen. Jeg har fått vite at jeg antagelig kan få behandling som kan kurere meg helt

Har jeg fått en psykisk sykdom i tillegg til det fysiske? Er min frykt for å bli frisk blitt så sterk at jeg klarer å påføre meg selv fysiske problemer.

jeg har nevt at jeg har problemer med å takle dette til legene mine , men de sier at det bare er normalt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De fordeler du har av sykdommen din, kalles sekundærgevinst. Et søk på DOL vil gi deg flere innlegg om dette.

Sekundærgevinsten er en viktig faktor som vedlikeholder sykdom, og som må overvinnes for å få til modning og tilfriskning.

Du kan sammenligne det med å bli voksen. Mulighetene, valgene, selvbestemmelsen øker, men det gjør også utfordringene og kravene. De fleste greier heldigvis overgangen, men ikke alle...

Igjen blir det opp til en selv å ta utfordringen.