Orker jeg å være del av dette lenger?

[Gjest en stemor..]

Jeg har vært samboer med en snill, rolig, trygg og stabil mann i drøye 5 år. Vi er begge tidlig i 40-årene. Han har to barn fra tidligere (gutt 12, jente nesten 14) som bor hos oss 50 % av tiden. Samarbeid med barnas mor fungerer fint. Selv har jeg en datter på 8 år. Hennes far er engelsk og bor i England. Han er på besøk og/eller vi er på besøk noen ganger i året. Vi har et veldig greit vennskapsforhold, og han kommer også veldig godt overens med min samboer.

Jeg er veldig glad for at ingen av oss er i konflikt med våre ekser og at vi slipper å bruke energi på å ergre oss over den slags, slik en del andre må.

I stedet har vi en annen utfordring som sliter veldig på meg. Jeg har slitt lenge med det nå, og vet ikke lenger om jeg ser klart. Derfor håper jeg at noen av dere kan hjelpe meg. Er jeg blitt for nærtagen? Tåler jeg lite? Jeg føler selv at svaret er nei, men kanskje tar jeg jo feil.

Utfordringen er hans datter, dvs hennes oppførsel. Hun har preget forholdet vårt hele veien, men det har blitt verre. Hun er svært bortskjemt (dette er noe begge foreldrene også mener), hun er lat og hun har enorme humørsvingninger. Jeg merker jeg blir urolig i kroppen når det nærmer seg tiden hun skal til oss fordi jeg føler at alt avhenger av hennes humør. Er hun i dårlig humør er det så ille at det er vanskelig å bare overse. Det er drittslenging, slamring med dører, kasting av fjernkontroll osv.

Samboeren min er dessverre altfor ettergivende og hun pleier å få det som hun vil. På ferieturer blir det alltid noe drama rundt henne og jeg er alltid helt utslitt etter at ferien er over.

Hun har også en veldig fin side, og hun kan være veldig morsom å være sammen med. Hun sier selv at hun ikke vet hvorfor hun blir sur og at hun ikke kan styre det. Hun går for tiden til samtaler med ppt og hun utredes for ADD. Moren har fått diagnosen ADD i voksen alder og har ofte hatt nok med seg selv. Hun har den siste tiden fått større problemer med dattra si og har sagt til meg at hun føler at hun ikke klarer å håndtere henne lenger.

Broren har ADHD og er medisinert. Det hjelper litt at han tar sine tabletter, men jeg synes hverdagen blir veldig slitsom og det er vanskelig å gjøre noe sammen som en familie fordi de ikke vil særlig mye, og helst vil sitte inne. De gangene vi tvinger dem med på noe angrer jeg som regel etterpå fordi det ikke blir noe hyggelig og de er pottesure. Det skjer imidlertid også at vi faktisk kan ta en skitur sammen uten at noen er sure, men det er sjelden.

Dattra hans juger en god del og det er vanskelig å stole på henne. Hun har stjålet penger fra oss andre i huset (over 2000 kr til sammen) og en av mine penkjoler har jeg funnet i hennes skap uten at hun aner noe om hvordan den har havnet der.

Hun er generelt misfornøyd og har ingen positive tanker om seg selv. Hun er veldig selvsentrert og sliter med å skjule sine negative følelser hvis broren, stesøster eller jeg har fått en gave o.l som hun tydeligvis mener vi ikke fortjener. I jula og ved andre gave-anledninger er faren nøye med å passe på at hun blir fornøyd. Han/vi blir nærmest redde for at hun ikke skal bli fornøyd for da marsjerer hun til rommet sitt mens hun skriker og hyler.

Det var en kort beskrivelse. I tillegg er det sure kommentarer og dårlig humør generelt i hverdagen. Verken hun eller broren har noen plikter hjemme og hjelper ikke til med noe. Jeg har pratet med faren om dette og i teorien er han enig med meg, men han gjør ikke noe med saken. Det virker nesten som han har resignert. Han lar dem sitte med hver sin pc. De er ikke med på noen fritidsaktiviteter, men har venner.

Den siste tiden har jeg begynt å tvile på hele opplegget. Vil jeg ha det sånn? Jeg elsker samboeren min, men er det nok?

Min datter er knyttet til sin stefar og har vokst opp med han. Hvor stor skade vil hun ta av det dersom hun og jeg får oss en leilighet i stedet? Jeg har luftet dette for min samboer, og han mener at dersom vi skal bo hver for oss er det ingen vits i å fortsette forholdet i det hele tatt. Han ser ikke for seg at det vil funke i praksis.

Det er heller ikke en selvfølge at han vil beholde kontakten med min datter dersom jeg trekker meg. Han er veldig glad i henne, der SER jeg, men han er en type som kan være veldig kald og som kan skru av følelsene når det er noe som følelsesmessig blir for mye for han.

Min datter har et godt forhold til sine stesøsken, men hun får jo også mer og mer med seg av hva som skjer og jeg vet ikke om DET er bra for henne heller. Hun er ei aktiv og glad jente med gode vaner så det blir veldig tydelig at bakgrunnen til barna er veldig forskjellig.

Hva tenker dere? Hadde dere valgt å fortsette å bli i dette forholdet? Som sagt, jeg elsker han, men hverdagen er slitsom. Mildt sagt. 50% av tiden er ganske mye, og jeg tenker mer og mer på det når de IKKE er her også.

Rådvill nå… Og veldig glad for noen tanker!

[EnolaGay]

Rådgivning hos profesjonelle med det samme. Slik jeg leser innlegget ditt er det faren som er problemet, ikke ungene. Som det ofte er...

[Gjest En mor til en baby]

Jeg hadde i første omgang kontaktet familiekontoret. At dere går dit sammen. Kanskje kan det snus med enkle midler kanskje ikke. Dersom dere ikke er fornøyd med saksbehandler be om en annen. Begge skal føle tillit til saksbehandler, og at saksbehandler har noe å komme med.

På julaften hadde jeg kanskje sagt fra på forhånd at gjør hun slik, får hun ingen gave i det hele tatt. Om hun går på rommet sitt og furter, hadde jeg bare latt henne gjøre det. Mens dere hadde kost dere videre.

Ellers kan jeg for lite om ADHD til at jeg kan si noe. Men jeg tror ikke det nytter å resignerere slik det virker som både bio mor og far på en måte gjør. Likevel er det far som må ha siste ordet om jenta. Men håper dere kan bli enig på familierådgivning.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg selv hadde ventet med en så viktig avgjørelse til utredning og behandling av ADHD var godt i gang.

Underveis kan dere gjøre som foreslått, familierådgivning.

Om ikke noe av dette hadde ført fram ville jeg personlig vært svært usikker på om jeg hadde orket/villet fortsette i dette forholdet. Som du er. Du virker svært sliten og oppgitt, jeg synes du skal fokusere på deg selv og din datter og gjøre det som er best for dere.

[Gjest togli]

Siden alt annet fungerer så godt mellom dere, og samarbeidet med de andre foreldrene fungerer så bra, så ville jeg ikke gitt opp dette bare pga hans datter sine humørsvingninger. Er man forelder, så er man forelder - og man gir ikke opp sine egne barn så lett. Mannen din har ikke noe valg - han er far, og datteren er hans ansvar. Det jeg føler må skje er at dere alle (du, far og mor) får hjelp utenfra til å lage faste og klare regler for hvilke forventninger dere skal ha til jenta, og at dere er forberedt på tøffe tak inntil hun begynner å forstå hvem som bestemmer. Jeg tenker at du kanskje kan være en del av dette fordi dere tross alt har et så godt samarbeid, og at jentas mor har sagt rett ut at også hun sliter veldig.

Jeg har tro på at dette kan løse seg til det beste for dere alle dersom dere trekker lasset sammen, og lager felles kjøreregler - og forsøker å unngå at jenta får styre hjemme hos dere.

[tonie]

Med mindre du får faren til å innse at noe må gjøres, og han faktisk tar tak i det, er det små sjanser for at ting blir bedre. Det er et helt håpløst prosjekt å skulle leve sammen med vanskelige stebarn når de biologiske foreldrene lukker øynene og ikke gjør noe. Det blir bare ufred når det er steforelderen som hele tiden må ta tak i det negative, og det blir uutholdelig hvis man resignerer og lar ungdommen styre skuta. Jeg tror jeg ville tatt en ordentlig prat med faren deres om det hele, og ventet til jenta er ferdig utredet. Det kan jo være at ting bedrer seg veldig hvis hun trenger medisiner og får det. Hvis han ikke tok grep, og ting ikke bedret seg det minste, vel da hadde jeg flyttet ut. Jeg hadde ikke orket tanken på å leve sånn i mange, mange år.

[Lillemus]

Jeg tror ikke jeg hadde orket det der. En unge som tydeligvis er temmelig bortskjemt, får viljen sin i alt, de voksne rundt henne tilpasser seg henne og går på tå så hun ikke skal bli sur...? Nah. At hun utredes for ADD gjør jo ikke saken noe lettere for ungens del, men de voksne rundt henne svikter jo henne, slik jeg ser det.

Og dersom pappan heller ikke vil fortsette forholdet med deg dersom du og din datter finner en annen leilighet synes jeg ikke helt er et godt tegn...

Jeg blir bare mer og mer fornøyd med at kjæresten og jeg ikke har flyttet sammen og er enige om å være særboere til ungene har blitt store og flytter hjemmefra. Det tror jeg kunne berget mange forhold.

[Lillemus]

Med mindre du får faren til å innse at noe må gjøres, og han faktisk tar tak i det, er det små sjanser for at ting blir bedre. Det er et helt håpløst prosjekt å skulle leve sammen med vanskelige stebarn når de biologiske foreldrene lukker øynene og ikke gjør noe. Det blir bare ufred når det er steforelderen som hele tiden må ta tak i det negative, og det blir uutholdelig hvis man resignerer og lar ungdommen styre skuta. Jeg tror jeg ville tatt en ordentlig prat med faren deres om det hele, og ventet til jenta er ferdig utredet. Det kan jo være at ting bedrer seg veldig hvis hun trenger medisiner og får det. Hvis han ikke tok grep, og ting ikke bedret seg det minste, vel da hadde jeg flyttet ut. Jeg hadde ikke orket tanken på å leve sånn i mange, mange år.

''Jeg tror jeg ville tatt en ordentlig prat med faren deres om det hele, og ventet til jenta er ferdig utredet. ''

Det kan jo ta flere år...

[tonie]

''Jeg tror jeg ville tatt en ordentlig prat med faren deres om det hele, og ventet til jenta er ferdig utredet. ''

Det kan jo ta flere år...

Å? Jeg har nettopp fulgt en person gjennom den utredningen. Det tok under et halvt år, men det er kanskje forskjeller fra sted til sted og tilfelle til tilfelle?

[Lillemus]

Å? Jeg har nettopp fulgt en person gjennom den utredningen. Det tok under et halvt år, men det er kanskje forskjeller fra sted til sted og tilfelle til tilfelle?

Jeg vet ikke altså, men jeg har inntrykk av at den papirmølla der er usedvanlig tungrodd og gjerne tar år etter år. Men om det kan være unnagjort på et halvt års tid er det jo flott!

[Gjest Studentenfravest]

Hei!

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg!

Her ser jeg en jente som er ganske bortskjemt, det som skjer hvis foreldrene skjemmer ut barna sine ved ung alder er at dem lærer seg hvordan dem skal oppføre seg for å få viljen sin. Hvis dem for eksempel har startet med å kaste ting i bakken eller i veggen og deretter får viljen sin, vil dem med en gang se at dette vil funke for å få det som dem vil.

Det eneste som kan funke ved slike tilfeller er rett å slett å avvenne dem med denne oppførselen.

I første omgang må dere aldri gi etter.

Hvis hun ikke får viljen sin og begynner å furte og smelle med dørene osv.. la henne gjøre dette og fortell henne om hun ødelegger noe så må hun selv erstatte dette for sine egne lommepenger.

Hun vil da skjønne etter en tid at dette ikke nytter og at oppførselen hennes ikke vil nå frem i det hele tatt, hun vil da sannsynlig slutte med denne oppførselen.

Det er da ros kommer inn i bildet! Når hun slutter å furte og gjøre drastiske ting som ikke fører frem, da kan dere rose henne å gi henne en gave, hun vil da innse at hennes gode oppførsel vil føre til kjekke ting, i stedet for negative konsekvenser.

Jeg ser også en jente som sannsynligvis er godt i gang med puberteten.

Rett før jenter får sin første menstruasjon og tiden etter kan humøret svinge som i en berg og dalbane.

Dette er på grunn av at i puberteten produserer kroppen enormt mye hormoner, dette er på grunn av at kroppen utvikler seg til å bli kjønnsmoden, slik at hun en gang kan lage barn.

I puberteten kan også jenter bli selvsentrert og destruktiv, mange jenter får det vanskelig i puberteten på grunn av alle hormonene og på grunn av at kroppen ikke er vandt til dette, vil jenta reagere med følelser, det er da viktig å prate kvinne til kvinne om disse problemene som hun har.

Du skal ikke tvinge til å prate, men bare være der hos henne hvis hun trenger, si til henne at du er der alltid for henne hvis hun trenger å prate, men at du ikke skal tvinge henne.

Jeg synes du skal prøve dette i første omgang å se hvordan dette går!

Jeg ønsker det beste for dere, å ha en riktig fin 1 advent!

Mvh Student

[Gjest en stemor..]

Tusen takk for svarene! Hun går som sagt til samtaler med ppt og foreldrene er innkalt til oppsummeringsmøte. Selv om det sikkert er tåpelig av meg så blir jeg redd for at hun sitter og snakker masse dritt om oss alle. Som jevnt juger hun mye i tillegg til at hun stjeler. Selv om jeg ønsker å redde forholdet til samboeren min kjenner jeg at jeg kvier meg for å bli dratt inn i møter osv. Jeg føler at det er min samboer og moren som må på banen. Jenta har også en stefar,men han tar ikke del i ungenes liv og bruker all sin fritid på dataspill.

Jeg skulle ønske jeg hadde valgt som Lillemus. Den løsningen er slett ikke dum! Men samboeren min vil ikke det.

Tror dere at min datter vil slite psykisk om vi flytter og hun kanskje mister kontakten med stefar som hun er veldig glad i? Da har jeg på en måte tatt fra henne to fedre,og jeg tenker at det kanskje vil være bedre for henne at jeg holder ut...?

[Gjest Linnea R]

Jeg syns du skylder for mye på ADD-diagnosen. Jeg har selv en tenåring ned ADD, men han kan da å oppføre seg! Han er høflig, har faste plikter som han utfører uten å mukke. Dog kjenner jeg igjen det med å bare ville sitte foran PC i stedet for å delta på ting. Jntungen er bortskjemt, helt uvhengig av diagnose.

Mitt råd: flytt ut. Du skal se han godtar det når det først har skjedd. Dere kommer sikkert til å omgås når han ikke har barna

[org]

Vet du, det der tror jeg ikke jeg hadde orka...

Jeg tror jeg ville tittet etter leilighet, altså. Kanskje faren da hadde forstått alvoret også, og vis endringsvilje.

Særboerskap er sikkert ikke å forakte i mange tilfeller. :-)

[mariaflyfly]

''Jeg tror jeg ville tatt en ordentlig prat med faren deres om det hele, og ventet til jenta er ferdig utredet. ''

Det kan jo ta flere år...

I skolesystemet der jeg jobber, tar en slik prosess alt fra 2-5 mnd, litt avhengig av hvor mye PPT har å gjøre.