Når adventskalenderen ikke fungerer

[Mary Poppins]

Hvis jeg trur med det, så må jeg gjennomføre det - det er klart. Men jeg vet ikke om jeg orker enda mer spetakkel hver morgen. For det vil jo bli et sant h* når søsknene får pakke og ikke dette barnet.

Vi er helt rådløse - for dette innvirker på hele familien.

Jeg hadde gitt barnet en advarsel neste gang h*n oppfører seg slik, og dersom det skjer igjen ville jeg tatt bort en og en pakke til barnet, og for hver gang hun lagde et rabalder ville det bli en pakke mindre.

[laban]

Jeg hadde gitt barnet en advarsel neste gang h*n oppfører seg slik, og dersom det skjer igjen ville jeg tatt bort en og en pakke til barnet, og for hver gang hun lagde et rabalder ville det bli en pakke mindre.

I hvilken grad tror du dette ville skapt mindre bråk?

Trådstarter beskriver noe som er hakket over vanlig søskensurmuling. Hun har sikkert forsøkt slike metoder forlengst.

[Gjest Kayia]

Flax-kalender ville ikke funket. Tenk om en av dem vant? Ponduskalender vet jeg ikke hvordan funker.

Men jeg ser at jeg har feilet her, og burde ha kjøpt lik kjøpekalender til dem i stedet (de kan jo ikke velge, for da blir det jo bråk). Kanskje jeg gjør det, og legger bort det jeg har laget til.

''Tenk om en av dem vant?'' Man avtaler på forhånd at de som evt vinner mer enn feks 500,- deler med resten av familien. Vinneren kan feks bestemme en felles reisedestinasjon/ et spisested/ en aktivitet (alt etter sum) for hele hurven ;-)

Ut over dette må jeg si at min i utgangspunktet negative holdning til pakkekalendertullet ikke har blitt det spøtt mindre etter innlegget ditt. Huff, skjønner at dette blir vondt for alle sammen, men ønsker jo at advent skal være kos og hyggelig, og at kalenderen skal skape forventinger. Ikke godt å si hva som vil gjøre situasjonen bedre heller, siden hun så veldig ønsker seg aktiviteter? Mulig det er lettere for henne å finne smådill i kalender om hun VET at det blir kino til helgen istedefor å gå og vente? Dette vet du bedre enn meg, men i såfall ville jeg fjernet aktivitetene og annonsert tidspunkt for dem allerede nå.

Hva sier helsepersonell om hvordan dere skal møte sjalusien hennes? Anbefales dere å eksponere henne for ulikhet for å lære henne at livet ikke er rettferdig, eller anbefales dere å unngå å trigge hennes sjalusi? Er det mulig å ta en telefon til noen av dem og be om råd? I mitt hode virker det riktigst å ikke trigge henne unødig - iallefall ikke hele tiden (som feks advent/ jul/ bursdag etc). Ved å unngå å skape situasjoner som trigger konkurranseinstinktet og sjalusien hennes vil dere jo alle få en kos førjulstid, men for alt jeg vet er det stikk motsatt av det dere som kjenner henne skjønner at dere må gjøre ;-)

Ønsker dere uansett en fin advent og håper det går seg til, men jeg ville som sagt tatt en telefon til en av dem som har vurdert henne jeg

[IngridSletten]

Flax-kalender ville ikke funket. Tenk om en av dem vant? Ponduskalender vet jeg ikke hvordan funker.

Men jeg ser at jeg har feilet her, og burde ha kjøpt lik kjøpekalender til dem i stedet (de kan jo ikke velge, for da blir det jo bråk). Kanskje jeg gjør det, og legger bort det jeg har laget til.

Jeg leser mest her, skriver lite, men nå måtte jeg logge meg inn.

Jeg kan love deg at flax-kalender IKKE funker med barn som ditt. Jeg har en sånn selv, og flax skal aldri inn i noen pakkekalender mer.

Hos oss dukket første eksplosjon opp da et av de andre barna vant og ikke han.

Da måtte vi innføre en regel om at gevinster over en viss sum skulle deles med søsknene. Når han så vant og måtte dele med søsknene ble det nok en eksplosjon.

Bare uhygge!

Lik kalender (så langt det er mulig), gjentatt informasjon om at det kunne forventes seigmenn og sokker, hårspenner o.l. IKKE store presanger hjalp til en viss grad.

Føler meg deg,- og lykke til med adventstiden:-)

[Mary Poppins]

I hvilken grad tror du dette ville skapt mindre bråk?

Trådstarter beskriver noe som er hakket over vanlig søskensurmuling. Hun har sikkert forsøkt slike metoder forlengst.

Hun har jo tydeligvis ikke det hvis du leser innlegget. Hun skriver jo at hun ikke vil ta bort kalenderen for barnet som er vanskelig fordi det vil skape rabalder.

[Gjest annlovinda]

Hvis jeg trur med det, så må jeg gjennomføre det - det er klart. Men jeg vet ikke om jeg orker enda mer spetakkel hver morgen. For det vil jo bli et sant h* når søsknene får pakke og ikke dette barnet.

Vi er helt rådløse - for dette innvirker på hele familien.

Spettakel blir det tydeligvis uansett, så da hadde jeg fjernet resten av den ungens kalendergaver, og latt de andre kose seg med å åpne sine gaver.

[Mary Poppins]

I hvilken grad tror du dette ville skapt mindre bråk?

Trådstarter beskriver noe som er hakket over vanlig søskensurmuling. Hun har sikkert forsøkt slike metoder forlengst.

Og du skriver:

''Så jeg synes h*n kan få velge mellom å enten åpne kalenderen uten spetakkel (gjerne i enerom hvis det er nødvendig) eller melde seg ut av hele kalenderen.''

Dette er jo så og si det samme rådet som jeg gir?

[laban]

Og du skriver:

''Så jeg synes h*n kan få velge mellom å enten åpne kalenderen uten spetakkel (gjerne i enerom hvis det er nødvendig) eller melde seg ut av hele kalenderen.''

Dette er jo så og si det samme rådet som jeg gir?

Det kan godt hende jeg feiltolket deg i farten og at vi ikke er så uenige.

Jeg så bare for meg at hun skulle fjerne én og én pakke omtrent som et daglig rituale. Det tror jeg gjør ting enda verre enn om de fortsetter og prøver å leve med at det markeres skuffelse enkelte dager. Jeg tror det er bedre å la alternativet være å melde seg helt ut enn at den beste delen av kalenderen skal tas fra henne som en nesten daglig straffereaksjon.

Jeg er helt sikker på at dette barnet har fått rikelig med advarsler. Men det er ingen enkel situasjon å løse når de først er i gang.

[Gjest Kayia]

Jeg vet det.

Men det var ille i fjor. Og i år er situasjonen hjemme så mye verre.

Hvordan i himmelens navn skal vi klare å få til en julaften uten misunnelse? I fjor fikk to av barna helt like gaver fra oss og fra besteforeldrene - men de fikk forskjellig fra fadderne - og den faddergaven utløste spetakkelet.

''I fjor fikk to av barna helt like gaver fra oss og fra besteforeldrene - men de fikk forskjellig fra fadderne - og den faddergaven utløste spetakkelet'' Jeg har svart et annet sted i tråden også, og som sagt har jeg ingen god erfaring å dele, så det er mulig jeg er skikkelig på vidda, men. Er det mulig å møte barnet på noen annen måte enn at "h*n ødelegger"? I fjor foreksempel, kunne dere spurt barnet om h*n hadde lyst til å ringe fadderene selv og fortelle at h*n ville ha en annen gave (ikke for å gjennomføre det, men for å få barnet til å tenke gjennom hva en gave er)? Og evt snakke om hvordan det ville føles om noen ringte barnet for å klage på en gave de hadde fått fra barnet? Hadde dere selv fått en gave dere ikke ønsket dere veeldig, som det gikk an å lage litt humor rundt (vi har en tante som gir litt odde ting - alltid en liten humørspreder) - men uten å latterliggjøre gaven selvfølgelig. Jeg får bare en følelse av at utbruddene til barnet ofte møtes med samvittighetskortet ("nå ødelegger du"/ "dette blir ikke hyggelig for noen av oss"), og at h*n bare går ytterligere i vranglås av det? Jeg vet ikke jeg, skjønner veldig godt at dette er vrient og vondt, men lurer på om andre metoder kan virke bedre?

[frosken]

Du vet jo at den ene ungen din har et vanskelig temperament. Jeg tror ikke at hovedproblemet her er at hun reagerer negativt på kalendergavene fra tid til annen (det måtte du da vite ville komme til å skje), problemet er at du blir så fryktelig skuffet over det.

Jeg tror du må jobbe med deg selv og din toleranse for hennes vanskelige følelser. Hun føler det hun føler - selv om du synes hun ikke har grunn til å føle det. Hun skal selvfølgelig ikke få lov til å ta ut følelsene sine på omgivelsene på en hvilken som helst måte, men trenger sannsynligvis støtte og aksept i forhold til sin tendens til å få vanskelige følelser i hytt og pine.

[frosken]

''Jeg sier ikke at det er noe feil med adventsharmonien, jeg konstaterer bare at den ikke funker for alle. Og da blir det kanskje bare verre av å overdrive.

Det er ikke så lett å få fram hva jeg mener, men kanskje er det lettere for den som føler seg litt utenfor å bare bake pepperkaker som et prosjekt, ikke bake pepperkaker med intenst fokus på at det er kjempekoselig og har en verdi i seg selv, hvis du skjønner. Alle har ikke like mange kosegener, i hvert fall er de ikke like dominerende under hele oppveksten. ''

Dette du sier her gav meg mye. Takk. Dette barnet er faktisk veldig flink til å gjennomføre prosjekter, som baking, lage ting med hendene, gjøre ærend osv - men h*n føler det kanskje litt klamt når det skal gjøres FORDI det er koselig...

''Men jeg er helt enig med deg i at manglende kosefølelser ikke gir noen rett i å ødelegge for resten av familien. Så jeg synes h*n kan få velge mellom å enten åpne kalenderen uten spetakkel (gjerne i enerom hvis det er nødvendig) eller melde seg ut av hele kalenderen.''

Ja - pakkene bør nok åpnes i enerom, men det vil jo ikke hindre barnet fra å bli sur dersom de andre har fått noe annet (veldig ofte er det jo likt, i alle fall likt med ett av søsknene). Men aktivitetene er laget felles (skrevet opp på små ruller), så de åpnes felles - og det gjør det kanskje litt vanskelig.

'' I løpet av livet vil alle måtte åpne luker som ikke inneholder ting på ønskelista, for å være litt filosofisk. Så man kan ikke la verden rase sammen hver gang man blir skuffet, men det er lov å ikke bli overbegeistret. ''

Dette er h*n ikke klar nok for å forstå ennå. Selv om det er livets lære og vi har prøvd i mange år, så er det en viktig ting dette barnet må jobbe med.

''Neste år kan du revurdere hele opplegget. Jeg synes barna dine er så store at de kan være med å bestemme litt - f.eks. om de vil åpne hver sin dag og være garantert at det er en dings, ikke en "aktivitet", om de heller vil ha sjokoladekalender fra Rimi eller om de er for store for hele greia. Men jeg hadde ikke droppet ut nå, det kan se ut som om du har tapt kamp som var viktig for deg, og det er vel ikke så lurt.''

De andre har veldig lyst til å ha det slik vi har det nå, og for dem funker det. Vi gjorde noen tilpassinger fra årene før og til i år, men situasjonen på hjemmebane er blitt verre i år, slik at adventskalenderen forsterket dette. Og julaften vil nok bli et mareritt.

''Og julaften vil nok bli et mareritt.

''

Ja, hvis du så tydelig forventer det, så blir nok julaften et mareritt.

Hva gjør at du ikke kan romme denne ungens følelser i litt større grad?

[gullfisk]

Dere må ikke la h*n "sabotere og ødelegge hele hyggen for alle dere andre". Overhør, overse, bagatelliser alle utbrudd og reaksjoner. Send opp på rommet, og ikke gruble over om en undskyldning er ektefølt nok eller ikke. Hennes/hans følelser kan du ikke gjøre noe med, dine egne styrer du mer selv. Du har gjort så godt du kunne med denne kalenderen, og det funker for de to andre. Da er det bra nok, du kan ikke gjøre mer. Hvis julaften blir et mareritt for vedkommende pga sjalusi, er det synd for barnet. Hvis det gjør DIN julaften til et mareritt, er det i høy grad din egen skyld.Overhør, overse, bagatelliser. Synd for henne/han som ikke kan glede seg over gaver, men det kan dere andre, og det må dere gjøre. Ikke forvent at barnet skal være med å gjøre det hyggelig for deg, gjør h*n det er det en bonus. Barn er ikke tilstede i adventstiden eller på julaften for å skape julehygge for andre. Hyggelig hvis de gjør det, men hvis ikke, skaper du julehyggen selv. Jeg mener ikke at dere skal akseptere helt uakseptabel oppførsel, men du kan ikke kreve mer enn at vedkommende for forsøke å holde sine såre følelser og frustrasjon så nogenlunde for seg selv (f.eks. på rommet hvis nødvendig). Du kan ikke kreve at barnet blir ekte glad/takknemlig/empatisk når det tydelig er et problem h*n sliter med (og dere jobber hardt med?). Jeg hadde virkelig godtatt unskyldningene, og fortsatt med kalenderen, selv om det er samme balluba dagen etter. Det er dessverre hennes/hans problem, ikke ditt. Det er synd på barnet, ikke deg og de andre.

[nitty-gritty]

Jeg synes du må ha større aksept for manglende idyll.

Som du vet sliter vi også med en noe ekstrem søskensjalusi. Jeg gir ofte guttungen beskjed om at han kan føle slik han ønsker, men om han vil "ta det ut", så er rommet hans et fantastisk sted for slikt. Om dette ikke godtas, så følger konsekvenser.

Jeg stiller meg nærmest likegyldig følelsesmessig til hans utagering i disse tilfellene (selv om det hender jeg hulker på samboers skulder en sen kveld når jeg er ekstra sliten av det). Først og fremst fordi han ikke skal måtte takle mine følelser på toppen av sine egne - slike sterke emosjonelle svingninger er vanskelig nok for en liten en. Men også fordi jeg da ikke mater dramatikken og han roer seg fortere.

I forhold til kalenderen synes jeg du skal fortsette som før, men fortelle henne at kinoturen hun så ønsker seg kommer på X dag. Selv om dette går i mot dine drømmer om hvordan kalenderen skulle bli og hvordan barna skulle reagere.

[huuff]

Uff, da... Du har jo fått mange tilbakemeldinger her. Håper det går seg til!

Neste år synes jeg du skal kjøpe deg selv! hudpleiekalenderen fra Babor - anbefales:)

[bustebeisa]

Ville egentlig bare inn å si at jeg skjønner frustrasjonen din. Og tankene dine om kommende julaften.

Ikke at dette hjelper, men jeg snakket akkurat med min eldste datter. Vi reiser til Berlin i morgen. Meg, mann, lillejenta og altså hun eldste på 20. Bestilte hennes billetter for lenge siden. Nå har hun plutselig funnet ut at turen vil vare litt for lenge etter hennes smak. Onsdag til søndag Hun lurer på hva vi skal gjøre eller om vi bare skal sitte i leiligheten vi leier... For tidligere hadde jeg jo bare snakket om ting hun allerede hadde gjort i Berlin. Og tv tårnet skal hun hvertfall ikke opp i, for der har hun vært før og det var en stor skuffelse... Og siden turen vare i ei hel uke (onsdag til søndag), ja så er det ikke sikkert hun kan komme hit i jula. Eller hun kommer hvertfall for sent..

Sitter og kjenner på tårene her også. Har ikke lyst å dra. Vet hun er gammel nok til å klare seg selv, men man lager seg forventninger i hodet om en koselig tur, eller ei koselig førjul, eller en koselig julaften og lar seg skuffe av oppførselen til barna.

Som andre sier til deg, lager man da profiter som går i oppfyllelse, men jeg skjønner bare så altfor godt tankene dine og følelsene dine.

Jenta på 20 er jo eldstejenta mi. En så enkel ting som mandel i grøten kunne skape probler hos oss. Tilfeldigheter gjorde at hun en del år på rad fikk denne, så da ei venninne og hennes datter feiret hjul hos oss og min venninne fikk mandelen, ja da var den formiddagen ødelagt. Jeg fikk mandelen i fjor, og hadde jeg fått det til, skulle jeg gladelig lurt den inn i grøten til eldstejenta.... I stedet for å sitte der med blanda følelser om å glede meg over mandelen, samtidig som jeg gruet meg til reaksjonen etterpå.

Altså ikke mye hjelp i dette innlegget. Fikk jo i stedet lirt av meg min egen frustrasjon. Men alt i alt er innlegget ment som en stor klem til deg.

[laban]

Ville egentlig bare inn å si at jeg skjønner frustrasjonen din. Og tankene dine om kommende julaften.

Ikke at dette hjelper, men jeg snakket akkurat med min eldste datter. Vi reiser til Berlin i morgen. Meg, mann, lillejenta og altså hun eldste på 20. Bestilte hennes billetter for lenge siden. Nå har hun plutselig funnet ut at turen vil vare litt for lenge etter hennes smak. Onsdag til søndag Hun lurer på hva vi skal gjøre eller om vi bare skal sitte i leiligheten vi leier... For tidligere hadde jeg jo bare snakket om ting hun allerede hadde gjort i Berlin. Og tv tårnet skal hun hvertfall ikke opp i, for der har hun vært før og det var en stor skuffelse... Og siden turen vare i ei hel uke (onsdag til søndag), ja så er det ikke sikkert hun kan komme hit i jula. Eller hun kommer hvertfall for sent..

Sitter og kjenner på tårene her også. Har ikke lyst å dra. Vet hun er gammel nok til å klare seg selv, men man lager seg forventninger i hodet om en koselig tur, eller ei koselig førjul, eller en koselig julaften og lar seg skuffe av oppførselen til barna.

Som andre sier til deg, lager man da profiter som går i oppfyllelse, men jeg skjønner bare så altfor godt tankene dine og følelsene dine.

Jenta på 20 er jo eldstejenta mi. En så enkel ting som mandel i grøten kunne skape probler hos oss. Tilfeldigheter gjorde at hun en del år på rad fikk denne, så da ei venninne og hennes datter feiret hjul hos oss og min venninne fikk mandelen, ja da var den formiddagen ødelagt. Jeg fikk mandelen i fjor, og hadde jeg fått det til, skulle jeg gladelig lurt den inn i grøten til eldstejenta.... I stedet for å sitte der med blanda følelser om å glede meg over mandelen, samtidig som jeg gruet meg til reaksjonen etterpå.

Altså ikke mye hjelp i dette innlegget. Fikk jo i stedet lirt av meg min egen frustrasjon. Men alt i alt er innlegget ment som en stor klem til deg.

Vet ikke om det kan være til hjelp, men her er noen raske tips om steder ungdom kanskje vil synes er bittelitt mer interessant i Berlin enn de tradisjonelle severdighetene:

Filmmuseet på Potsdamer Platz (det er en shoppingarkade der også)

Kreuzberg bydel

En stor musikkhandel like ved Kaiser Wilhelm Gedächtniskirche, synes å huske at den var oppe i 2. etasje. De har masse kalendre, T-trøyer og andre effekter, ikke bare CDer og filmer.

Se også her:

http://www.reiseguiden.no/reiseguider/hemmelige-berlin-6593

[bustebeisa]

Vet ikke om det kan være til hjelp, men her er noen raske tips om steder ungdom kanskje vil synes er bittelitt mer interessant i Berlin enn de tradisjonelle severdighetene:

Filmmuseet på Potsdamer Platz (det er en shoppingarkade der også)

Kreuzberg bydel

En stor musikkhandel like ved Kaiser Wilhelm Gedächtniskirche, synes å huske at den var oppe i 2. etasje. De har masse kalendre, T-trøyer og andre effekter, ikke bare CDer og filmer.

Se også her:

http://www.reiseguiden.no/reiseguider/hemmelige-berlin-6593

Tusen takk for tips, laban. :-)

En del av tipsene har jeg allerede sett på. :-) Og jeg har bedt eldste datter om selv også studere litt på hva hun har lyst å se i Berlin.

På et område mener jeg hun er gammel nok til å klare seg selv og ta ansvar for sine egne opplevelser. Hun har jo flytta ut og studerer. På en annen måte så ser jeg jo at hun på et vis gleder seg til å få være datter til mamma også. Altså at mamma ordner opp og steller. :-) Og mamma er jo den beste å beklage seg til. Hvertfall om enkelte ting. :-) Og mamma er også kjekk å legge litt skyld på når ting går imot. :-)

[Gjest oppgitt mor]

Ville egentlig bare inn å si at jeg skjønner frustrasjonen din. Og tankene dine om kommende julaften.

Ikke at dette hjelper, men jeg snakket akkurat med min eldste datter. Vi reiser til Berlin i morgen. Meg, mann, lillejenta og altså hun eldste på 20. Bestilte hennes billetter for lenge siden. Nå har hun plutselig funnet ut at turen vil vare litt for lenge etter hennes smak. Onsdag til søndag Hun lurer på hva vi skal gjøre eller om vi bare skal sitte i leiligheten vi leier... For tidligere hadde jeg jo bare snakket om ting hun allerede hadde gjort i Berlin. Og tv tårnet skal hun hvertfall ikke opp i, for der har hun vært før og det var en stor skuffelse... Og siden turen vare i ei hel uke (onsdag til søndag), ja så er det ikke sikkert hun kan komme hit i jula. Eller hun kommer hvertfall for sent..

Sitter og kjenner på tårene her også. Har ikke lyst å dra. Vet hun er gammel nok til å klare seg selv, men man lager seg forventninger i hodet om en koselig tur, eller ei koselig førjul, eller en koselig julaften og lar seg skuffe av oppførselen til barna.

Som andre sier til deg, lager man da profiter som går i oppfyllelse, men jeg skjønner bare så altfor godt tankene dine og følelsene dine.

Jenta på 20 er jo eldstejenta mi. En så enkel ting som mandel i grøten kunne skape probler hos oss. Tilfeldigheter gjorde at hun en del år på rad fikk denne, så da ei venninne og hennes datter feiret hjul hos oss og min venninne fikk mandelen, ja da var den formiddagen ødelagt. Jeg fikk mandelen i fjor, og hadde jeg fått det til, skulle jeg gladelig lurt den inn i grøten til eldstejenta.... I stedet for å sitte der med blanda følelser om å glede meg over mandelen, samtidig som jeg gruet meg til reaksjonen etterpå.

Altså ikke mye hjelp i dette innlegget. Fikk jo i stedet lirt av meg min egen frustrasjon. Men alt i alt er innlegget ment som en stor klem til deg.

Takk for klemmen!

[laban]

Tusen takk for tips, laban. :-)

En del av tipsene har jeg allerede sett på. :-) Og jeg har bedt eldste datter om selv også studere litt på hva hun har lyst å se i Berlin.

På et område mener jeg hun er gammel nok til å klare seg selv og ta ansvar for sine egne opplevelser. Hun har jo flytta ut og studerer. På en annen måte så ser jeg jo at hun på et vis gleder seg til å få være datter til mamma også. Altså at mamma ordner opp og steller. :-) Og mamma er jo den beste å beklage seg til. Hvertfall om enkelte ting. :-) Og mamma er også kjekk å legge litt skyld på når ting går imot. :-)

Jeg har en utflyttet studentdatter på 22 år, så jeg tror nok vi forstår hverandre ;-)

God tur!

[Gjest oppgitt mor]

Jeg synes du må ha større aksept for manglende idyll.

Som du vet sliter vi også med en noe ekstrem søskensjalusi. Jeg gir ofte guttungen beskjed om at han kan føle slik han ønsker, men om han vil "ta det ut", så er rommet hans et fantastisk sted for slikt. Om dette ikke godtas, så følger konsekvenser.

Jeg stiller meg nærmest likegyldig følelsesmessig til hans utagering i disse tilfellene (selv om det hender jeg hulker på samboers skulder en sen kveld når jeg er ekstra sliten av det). Først og fremst fordi han ikke skal måtte takle mine følelser på toppen av sine egne - slike sterke emosjonelle svingninger er vanskelig nok for en liten en. Men også fordi jeg da ikke mater dramatikken og han roer seg fortere.

I forhold til kalenderen synes jeg du skal fortsette som før, men fortelle henne at kinoturen hun så ønsker seg kommer på X dag. Selv om dette går i mot dine drømmer om hvordan kalenderen skulle bli og hvordan barna skulle reagere.

Jeg har prøvd lenge å skjule mine følelser (selv om det ikke alltid lykkes) når konflikten kommer, men nå i høst har jeg ikke lenger hatt krefter og overskudd til det.

Jeg vet at jeg må jobbe med meg selv om mine følelser, og jeg går til en psykolog pga akkurat dette her. Men har vel ikke helt fått noen så veldig gode råd ennå. Hvordan klarer du å la være å reagerer da?

Det er imidlertid ikke bare jeg som reagerer - de andre søsknene reagerer jo også, det samme gjør faren. Så det er jo ikke bare jeg som har et problem med dette.