Når adventskalenderen ikke fungerer

[Gjest oppgitt mor]

Dere må ikke la h*n "sabotere og ødelegge hele hyggen for alle dere andre". Overhør, overse, bagatelliser alle utbrudd og reaksjoner. Send opp på rommet, og ikke gruble over om en undskyldning er ektefølt nok eller ikke. Hennes/hans følelser kan du ikke gjøre noe med, dine egne styrer du mer selv. Du har gjort så godt du kunne med denne kalenderen, og det funker for de to andre. Da er det bra nok, du kan ikke gjøre mer. Hvis julaften blir et mareritt for vedkommende pga sjalusi, er det synd for barnet. Hvis det gjør DIN julaften til et mareritt, er det i høy grad din egen skyld.Overhør, overse, bagatelliser. Synd for henne/han som ikke kan glede seg over gaver, men det kan dere andre, og det må dere gjøre. Ikke forvent at barnet skal være med å gjøre det hyggelig for deg, gjør h*n det er det en bonus. Barn er ikke tilstede i adventstiden eller på julaften for å skape julehygge for andre. Hyggelig hvis de gjør det, men hvis ikke, skaper du julehyggen selv. Jeg mener ikke at dere skal akseptere helt uakseptabel oppførsel, men du kan ikke kreve mer enn at vedkommende for forsøke å holde sine såre følelser og frustrasjon så nogenlunde for seg selv (f.eks. på rommet hvis nødvendig). Du kan ikke kreve at barnet blir ekte glad/takknemlig/empatisk når det tydelig er et problem h*n sliter med (og dere jobber hardt med?). Jeg hadde virkelig godtatt unskyldningene, og fortsatt med kalenderen, selv om det er samme balluba dagen etter. Det er dessverre hennes/hans problem, ikke ditt. Det er synd på barnet, ikke deg og de andre.

takk for innspill. Jeg skal prøve å ta det som en bonus dersom dette barnet gjør noe ekplisitt for at familien skal ha det hyggelig.

Og jeg jobber veldig med akkurat dette ift mine egne følelser - men det er søren meg ikke lett!

[Gjest oppgitt mor]

''Og julaften vil nok bli et mareritt.

''

Ja, hvis du så tydelig forventer det, så blir nok julaften et mareritt.

Hva gjør at du ikke kan romme denne ungens følelser i litt større grad?

''Ja, hvis du så tydelig forventer det, så blir nok julaften et mareritt.

Hva gjør at du ikke kan romme denne ungens følelser i litt større grad?''

Jeg vet ikke. Jeg klarer bare ikke å forstå hvorfor h*n reagerer slik. Får spørre psykologen min om han kan hjelpe meg å finne svar på det.

[bustebeisa]

Jeg har en utflyttet studentdatter på 22 år, så jeg tror nok vi forstår hverandre ;-)

God tur!

Tusen takk. :-)

Og nå som det er litt mer på avstand, gleder jeg meg igjen. :-)

[gullfisk]

takk for innspill. Jeg skal prøve å ta det som en bonus dersom dette barnet gjør noe ekplisitt for at familien skal ha det hyggelig.

Og jeg jobber veldig med akkurat dette ift mine egne følelser - men det er søren meg ikke lett!

Skjønner godt at det ikke er lett, men husk at du er den voksne. Adventskalenderen er ikke for din julehygge og din juleglede, den er for barna. For det ene barnet fungerer det ikke så godt. Men kan du se på den som en treningsarena mot julaften? Man kan bli skuffet over noen gaver, men barnet må forsøke å takle det. Og du kan bli skuffet over barnets reaksjoner, men du må også forsøke å takle det uten for mye overdramatisering fra din side (terrorisering, mareritt, ødelegge DIN julestemning...). Sikkert lurt å ha i bakhodet for deg selv at akkurat gaveutdelingen når det kommer til dette barnet, nok ikke blir den store perfekte juleidyllen, men et rent mareritt for deg og de andre behøver det da ikke å bli? Lykke til, det høres slitsomt ut!

[UlrikkeE]

Hos oss ville slike utbrudd hos såpass store barn betydd at vedkommendes julekalender ble inndratt etter EN advarsel.

Jeg/vi har imidlertid "normale" (unnskyld ordbruken, jeg fant ikke noe bedre i farta) barn som ikke sliter med dette du forteller at ditt barn sliter med.

Vil bare gi deg en klem! Du har fått mange gode tips nedover her, så jeg skal ikke komme med dem på nytt

Men jeg ville nok vurdert et lite "ragnarokk".... Har ikke fått med meg om dere har noen diagnose å forholde dere eller om dere har fått noe hjelp - men jeg TROR det ville vært enklere for meg i en slik situasjon å forholde meg til surmuling over en forsvunnen kalender (pga oppførselen) enn syt og klag over det som er i kalenderen.... Mulig det ville vært en såpass kraftig vekker at h*n hadde klart å ta seg sammen selvom h*n ikke helt skjønner hvorfor(?).

Jeg ville samtidig muligens åpnet for å "bli med i" kalenderen igjen etter noen dager - med klar avtale om oppførsel, og fjernet den igjen for noen dager dersom det ikke hjalp.... Og de pakkene som var i dagene mellom, de legger du vekk....

[Katt-ja]

Flax-kalender ville ikke funket. Tenk om en av dem vant? Ponduskalender vet jeg ikke hvordan funker.

Men jeg ser at jeg har feilet her, og burde ha kjøpt lik kjøpekalender til dem i stedet (de kan jo ikke velge, for da blir det jo bråk). Kanskje jeg gjør det, og legger bort det jeg har laget til.

''Flax-kalender ville ikke funket. Tenk om en av dem vant? ''

Alle de Flaxloddene jeg gir bort til mine barn gis bort med den klausulen om at alle gevinster over kr 100 (eller noe sånt - du kune jo ha alle gevinster) skal deles med de andre.

En gevinst på en million hadde ikke funket uansett om det var sjalu unger med i spillet...hvis ikke man har klausuler med.

[Katt-ja]

Altså...ikke det at dette nytter i år, men hvorfor ikke ha en snop-kalender med like gaver hver dag? Aktiviteter kan vel komme i tillegg, ikke som kalendergave?

Det er nå sånn vi alltid har hatt det...uten at det har vært noen spesielt god grunn til det. Grunnen har vel vært at jeg er litt for lat, og ikke har sett for meg alle de hyperidylliske aktivitetene ;-)

Selv pepperkakebaking synes jeg ikke har vært så festlig som alle skal ha det til. Pepperkakehus har vi aldri hatt - noe som sikkert vil gi dem traumer en dag

[frosken]

Jeg vet det.

Men det var ille i fjor. Og i år er situasjonen hjemme så mye verre.

Hvordan i himmelens navn skal vi klare å få til en julaften uten misunnelse? I fjor fikk to av barna helt like gaver fra oss og fra besteforeldrene - men de fikk forskjellig fra fadderne - og den faddergaven utløste spetakkelet.

''Hvordan i himmelens navn skal vi klare å få til en julaften uten misunnelse? ''

Men hvorfor _må_ det være en julaften uten misunnelse? Kan du ikke heller snakke med ungen på forhånd om det å bli skuffet og føle misunnelse og avtale hva hun evt. kan gjøre hvis det skjer sånn at det ikke tar helt av? Kanskje trenger hun da å få snakke litt alene med deg eller faren? Kanskje kan dere avtale at dere skal snakke om det etterpå? Jeg tror at noe av nøkkelen ligger i at du må akseptere at det å føle sjalusi og misunnelse langt fra er verdens undergang.

[mariaflyfly]

''Hvordan i himmelens navn skal vi klare å få til en julaften uten misunnelse? ''

Men hvorfor _må_ det være en julaften uten misunnelse? Kan du ikke heller snakke med ungen på forhånd om det å bli skuffet og føle misunnelse og avtale hva hun evt. kan gjøre hvis det skjer sånn at det ikke tar helt av? Kanskje trenger hun da å få snakke litt alene med deg eller faren? Kanskje kan dere avtale at dere skal snakke om det etterpå? Jeg tror at noe av nøkkelen ligger i at du må akseptere at det å føle sjalusi og misunnelse langt fra er verdens undergang.

''Kan du ikke heller snakke med ungen på forhånd om det å bli skuffet og føle misunnelse og avtale hva hun evt. kan gjøre hvis det skjer sånn at det ikke tar helt av? Kanskje trenger hun da å få snakke litt alene med deg eller faren? Kanskje kan dere avtale at dere skal snakke om det etterpå? Jeg tror at noe av nøkkelen ligger i at du må akseptere at det å føle sjalusi og misunnelse langt fra er verdens undergang.''

Jeg tror du er inne på noe veldig klokt her.

[trollemor;o)]

her i huset har de fått beskjed om at ingen får lov å være missfornøyd med noe av det de får i kalenderen. Jeg aksepterer rett og slett ikke det. Dermed har jeg også greid å skru ned forventningene. Det er bare en liten ting for kosens skyld. Tror du må sette hardt mot hardt mot denne ungen..over 9 år og oppfører seg sånn, det går ikke. Sliter litt med 4 åringen som gjerne vil åpne hver dag, men ho er fint nødt til å lære seg å vente på tur.

[trollemor;o)]

Altså...ikke det at dette nytter i år, men hvorfor ikke ha en snop-kalender med like gaver hver dag? Aktiviteter kan vel komme i tillegg, ikke som kalendergave?

Det er nå sånn vi alltid har hatt det...uten at det har vært noen spesielt god grunn til det. Grunnen har vel vært at jeg er litt for lat, og ikke har sett for meg alle de hyperidylliske aktivitetene ;-)

Selv pepperkakebaking synes jeg ikke har vært så festlig som alle skal ha det til. Pepperkakehus har vi aldri hatt - noe som sikkert vil gi dem traumer en dag

Enig!!! Baking med barn er oppskrytt

[mariaflyfly]

Jo, det fenger de andre barna.

Ser at fallhøyden blir stor med mitt opplegg.

Vet du hva, for å være helt ærlig mener jeg din eldste er litt i særklasse dersom det fenger med alt du har lagt opp til.

Jeg gjorde litt research på dette i dag, først med et par av elevene, og så med Guttungen. Elevene mine mente det ville vært hyggelig å gjøre noen av aktivitetene, men at det ville blitt for mye foreldreopplegg, og at de var for store til slikt. Guttungen ville undra seg over om jeg var helt frisk dersom jeg hadde lagt opp til at vi skulle lage snølykter...

Jeg tror at dette med fallhøyden er kjernen i at du blir så skuffa over dette. Du veit jo at det kanskje skjærer seg litt, så hvorfor legge opp til krampeaktig hygge, slik at du blir skuffa gang på gang? Som frosken, mener jeg at det er du som eier problemet, når det er dine følelser som blir så enormt såra av dette. Ungen er tross alt en unge, selv om h*n også selvfølgelig skal bevisstgjøres på at hans / hennes handlinger faktisk sårer andre familiemedlemmer.

Dette minner litt om hvordan Guttungen saboterte hver gang jeg ønsket å gjøre noe hyggelig. Dette var utvilsomt en samspillsproblematikk mellom ham og meg. Da jeg sluttet å legge opp til ting, snakke om dem, planlegge dem, og heller bare gjennomførte det hyggelige uten noe mer oppstyr, så bedret også hans oppførsel seg, og vi kunne kose oss alle sammen på en langt mindre krampeaktig måte.

[laban]

Vet du hva, for å være helt ærlig mener jeg din eldste er litt i særklasse dersom det fenger med alt du har lagt opp til.

Jeg gjorde litt research på dette i dag, først med et par av elevene, og så med Guttungen. Elevene mine mente det ville vært hyggelig å gjøre noen av aktivitetene, men at det ville blitt for mye foreldreopplegg, og at de var for store til slikt. Guttungen ville undra seg over om jeg var helt frisk dersom jeg hadde lagt opp til at vi skulle lage snølykter...

Jeg tror at dette med fallhøyden er kjernen i at du blir så skuffa over dette. Du veit jo at det kanskje skjærer seg litt, så hvorfor legge opp til krampeaktig hygge, slik at du blir skuffa gang på gang? Som frosken, mener jeg at det er du som eier problemet, når det er dine følelser som blir så enormt såra av dette. Ungen er tross alt en unge, selv om h*n også selvfølgelig skal bevisstgjøres på at hans / hennes handlinger faktisk sårer andre familiemedlemmer.

Dette minner litt om hvordan Guttungen saboterte hver gang jeg ønsket å gjøre noe hyggelig. Dette var utvilsomt en samspillsproblematikk mellom ham og meg. Da jeg sluttet å legge opp til ting, snakke om dem, planlegge dem, og heller bare gjennomførte det hyggelige uten noe mer oppstyr, så bedret også hans oppførsel seg, og vi kunne kose oss alle sammen på en langt mindre krampeaktig måte.

''Guttungen ville undra seg over om jeg var helt frisk dersom jeg hadde lagt opp til at vi skulle lage snølykter...''

Min også. Men han har alltid vært yngst, så han ble tidlig for stor til mye ;-)

I år har han Flax-kalender pluss en sjokoladekalender med bilde av seg selv fra sommerens fotballcup. Sistnevnte har vært så populær at han har vist den fram til kompisene - og det er ikke pga. den mikroskopiske sjokoladekulen..

[cathlin]

Det er ikke ungene sin oppgave å glede deg til en hver tid.

[Mrs. Wallace]

Det er ikke ungene sin oppgave å glede deg til en hver tid.

Det er et veldig, veldig godt poeng.

[Mrs. Wallace]

Vet du hva, for å være helt ærlig mener jeg din eldste er litt i særklasse dersom det fenger med alt du har lagt opp til.

Jeg gjorde litt research på dette i dag, først med et par av elevene, og så med Guttungen. Elevene mine mente det ville vært hyggelig å gjøre noen av aktivitetene, men at det ville blitt for mye foreldreopplegg, og at de var for store til slikt. Guttungen ville undra seg over om jeg var helt frisk dersom jeg hadde lagt opp til at vi skulle lage snølykter...

Jeg tror at dette med fallhøyden er kjernen i at du blir så skuffa over dette. Du veit jo at det kanskje skjærer seg litt, så hvorfor legge opp til krampeaktig hygge, slik at du blir skuffa gang på gang? Som frosken, mener jeg at det er du som eier problemet, når det er dine følelser som blir så enormt såra av dette. Ungen er tross alt en unge, selv om h*n også selvfølgelig skal bevisstgjøres på at hans / hennes handlinger faktisk sårer andre familiemedlemmer.

Dette minner litt om hvordan Guttungen saboterte hver gang jeg ønsket å gjøre noe hyggelig. Dette var utvilsomt en samspillsproblematikk mellom ham og meg. Da jeg sluttet å legge opp til ting, snakke om dem, planlegge dem, og heller bare gjennomførte det hyggelige uten noe mer oppstyr, så bedret også hans oppførsel seg, og vi kunne kose oss alle sammen på en langt mindre krampeaktig måte.

Godt innlegg.

[Katt-ja]

Enig!!! Baking med barn er oppskrytt

''Enig!!! Baking med barn er oppskrytt''

Puh! Jeg trodde bare det var meg ;-)

[Axcia]

Dette er jo ingen nyhet. Jeg synes du er treig, og at du legger opp til å hate ungens oppførsel, sjøl om du veit at dette aldri har fungert hjemme hos dere..

Jeg ble faktisk ganske skuffa nå, over at du velger å kjøre dere fast på en pakkekalender! Pick your fights - keep it simple. Enkel sjokoladekalender til alle unger. Punktum. Opplevelsesgaver holder du rett og slett utenom kalenderstyret.

[Axcia]

Det er ikke ungene sin oppgave å glede deg til en hver tid.

Veldig enig.

[Axcia]

Vet du hva, for å være helt ærlig mener jeg din eldste er litt i særklasse dersom det fenger med alt du har lagt opp til.

Jeg gjorde litt research på dette i dag, først med et par av elevene, og så med Guttungen. Elevene mine mente det ville vært hyggelig å gjøre noen av aktivitetene, men at det ville blitt for mye foreldreopplegg, og at de var for store til slikt. Guttungen ville undra seg over om jeg var helt frisk dersom jeg hadde lagt opp til at vi skulle lage snølykter...

Jeg tror at dette med fallhøyden er kjernen i at du blir så skuffa over dette. Du veit jo at det kanskje skjærer seg litt, så hvorfor legge opp til krampeaktig hygge, slik at du blir skuffa gang på gang? Som frosken, mener jeg at det er du som eier problemet, når det er dine følelser som blir så enormt såra av dette. Ungen er tross alt en unge, selv om h*n også selvfølgelig skal bevisstgjøres på at hans / hennes handlinger faktisk sårer andre familiemedlemmer.

Dette minner litt om hvordan Guttungen saboterte hver gang jeg ønsket å gjøre noe hyggelig. Dette var utvilsomt en samspillsproblematikk mellom ham og meg. Da jeg sluttet å legge opp til ting, snakke om dem, planlegge dem, og heller bare gjennomførte det hyggelige uten noe mer oppstyr, så bedret også hans oppførsel seg, og vi kunne kose oss alle sammen på en langt mindre krampeaktig måte.

.