Når adventskalenderen ikke fungerer

[Rhea Silvia]

Det er ikke ungene sin oppgave å glede deg til en hver tid.

Amen :-)

[Katt-ja]

Dette er jo ingen nyhet. Jeg synes du er treig, og at du legger opp til å hate ungens oppførsel, sjøl om du veit at dette aldri har fungert hjemme hos dere..

Jeg ble faktisk ganske skuffa nå, over at du velger å kjøre dere fast på en pakkekalender! Pick your fights - keep it simple. Enkel sjokoladekalender til alle unger. Punktum. Opplevelsesgaver holder du rett og slett utenom kalenderstyret.

''Enkel sjokoladekalender til alle unger. Punktum. Opplevelsesgaver holder du rett og slett utenom kalenderstyret.''

En mellomting er jo en bedre sjokoladekalender, med selvinnpakket snop - alle dager... Og så evt aktivitetene i tillegg, utenom kalender - hvis man orker/har lyst.

[trollemor;o)]

''Enig!!! Baking med barn er oppskrytt''

Puh! Jeg trodde bare det var meg ;-)

Jeg blir oppgitt og hissig hver gang vi prøver...vil så gjerne, men nei, koselig blir det ikke. Rot og kaos.

[nitty-gritty]

Jeg har prøvd lenge å skjule mine følelser (selv om det ikke alltid lykkes) når konflikten kommer, men nå i høst har jeg ikke lenger hatt krefter og overskudd til det.

Jeg vet at jeg må jobbe med meg selv om mine følelser, og jeg går til en psykolog pga akkurat dette her. Men har vel ikke helt fått noen så veldig gode råd ennå. Hvordan klarer du å la være å reagerer da?

Det er imidlertid ikke bare jeg som reagerer - de andre søsknene reagerer jo også, det samme gjør faren. Så det er jo ikke bare jeg som har et problem med dette.

''Hvordan klarer du å la være å reagerer da?''

Det koster selvfølgelig en del energi og selvbeherskelse, men om jeg må så forlater jeg rommet i noen sekunder for å ta dype åndedrag.

Jeg lar ikke mitt humør eller min opplevelse dikteres av en guttunge på syv år. Han ødelegger ingenting ved å bare være seg selv. Han er ingen skuffelse. Følelsene hans er det rom for, oppførselen er det et sted for (rommet).

''Det er imidlertid ikke bare jeg som reagerer - de andre søsknene reagerer jo også, det samme gjør faren. Så det er jo ikke bare jeg som har et problem med dette.''

Nei, men det er klart at din reaksjon er bensin til bålet. Jenta gjør at mamma blir frustrert/lei seg/oppgitt/sint - det vekker mer følelser hos søskene enn en mamma som tar det hele med knusende ro Mannen din må ta samme linje som deg.

I tillegg må du og pappaen sette av masse tid til den type samtaler som frosken beskriver lenger ned. Følelser er normale og akseptable, reaksjoner er potensielt uakseptable. Hvilke reaksjoner kan man ha når man føler det sånn eller slik? Hva hjelper? Hva er det greit at man sier og gjør? Hva er absolutt ikke greit? Undre deg sammen med jenta di, kom opp med planer og positive påminnelser. La henne selv tenke ut løsninger.

1. Pass på at samtalene er isolerte - altså utenfor søskenenes hørevidde.

2. Utforsk følelsene hennes. Lytt aktivt til hva hun sier og beskriver. Ingen fordømmelse! Summer opp hva hun sier og repeter det, forsikre deg om at du har forstått og hørt henne.

3. Støtt henne i å komme opp med nye handlingsmønstre. Ikke server henne løsninger på et sølvfat, men vær oppmuntrende.

[mariaflyfly]

''Enig!!! Baking med barn er oppskrytt''

Puh! Jeg trodde bare det var meg ;-)

Her også.

[Rhea Silvia]

''Enig!!! Baking med barn er oppskrytt''

Puh! Jeg trodde bare det var meg ;-)

Ehhh.... siden det alltid ender opp med at jeg står aleine igjen og baker,,,, noe jeg ikke er så glad i, så holder det med en dag. Pepperkakehuset er kjøpt ferdig, fordi det er pyntinga som er morsom.

I år hadde barna venner på besøk når vi baka, og da ble det straks morsommere,,,

[bustebeisa]

Svarer til deg igjen jeg. Og igjen mest for å gi en klem.

Du har fått mange gode råd i tråden. Og jeg ser hvorfor du får rådene. Samtidig skjønner jeg deg også.

Jeg koser meg med å lage pakkekalender. Har gjort det i alle år. Har ikke vært så flink på aktviteter i kalenderen, men som sagt, for meg og ungene har det vært kos.

Men eldstejenta har også slitt med sjalusi, ikke like ille som hos dere, men jeg har vært gjennom mine runder. Og jeg har også hatt klumpen i halsen i forbindelse med jul og for eksempel konfirmasjon... Fikk den ene mere enn den andre? Fikk en av dem noe den andre ønsket seg? Fikk ei flere gaver enn den andre? Osv...

Brukte lang tid på å forklare det med at pakker kunne ha samme verdi, selv om de hadde forskjellige størrelser. At de fikk samme sum til jul av meg, selv om den ene kanskje fikk to pakker, mens den andre fikk tre.

Og derfor ser jeg det litt fra din side. Om to av barna koser seg med pakkekalenderen, hvorfor skal de da bare få en sjokoladekalender neste år? Fordi en av ungene, nok en gang, skaper misstrivsel.

Jeg ønsker ikke være vrang eller barnslig i forhold til alle rådene du har fått. Heller ikke dyrke min egen lidenskap for pakkekalendere, men det blir vanskelig når et barn styrer hele familien.

Jeg får vonst av jenta som har det slik. Vet jo at hun ikke gjør det med vilje. Men jeg får også vondt av de andre barna som på et vis blir styrt av henne....

Så igjen... stor klem og støtte til deg. :-)

[AAA]

''Enig!!! Baking med barn er oppskrytt''

Puh! Jeg trodde bare det var meg ;-)

laaaaaangt ifra.

Felles kakebaking er så langt fra familieidyll som det kan komme her i heimen.

;-)

[Gjest oppgitt mor]

Svarer til deg igjen jeg. Og igjen mest for å gi en klem.

Du har fått mange gode råd i tråden. Og jeg ser hvorfor du får rådene. Samtidig skjønner jeg deg også.

Jeg koser meg med å lage pakkekalender. Har gjort det i alle år. Har ikke vært så flink på aktviteter i kalenderen, men som sagt, for meg og ungene har det vært kos.

Men eldstejenta har også slitt med sjalusi, ikke like ille som hos dere, men jeg har vært gjennom mine runder. Og jeg har også hatt klumpen i halsen i forbindelse med jul og for eksempel konfirmasjon... Fikk den ene mere enn den andre? Fikk en av dem noe den andre ønsket seg? Fikk ei flere gaver enn den andre? Osv...

Brukte lang tid på å forklare det med at pakker kunne ha samme verdi, selv om de hadde forskjellige størrelser. At de fikk samme sum til jul av meg, selv om den ene kanskje fikk to pakker, mens den andre fikk tre.

Og derfor ser jeg det litt fra din side. Om to av barna koser seg med pakkekalenderen, hvorfor skal de da bare få en sjokoladekalender neste år? Fordi en av ungene, nok en gang, skaper misstrivsel.

Jeg ønsker ikke være vrang eller barnslig i forhold til alle rådene du har fått. Heller ikke dyrke min egen lidenskap for pakkekalendere, men det blir vanskelig når et barn styrer hele familien.

Jeg får vonst av jenta som har det slik. Vet jo at hun ikke gjør det med vilje. Men jeg får også vondt av de andre barna som på et vis blir styrt av henne....

Så igjen... stor klem og støtte til deg. :-)

Takk for at du forstår - jeg ser at du har vært gjennom noe liknende, om enn ikke like sterkt.

Hadde en veldig fin leggestund med henne i kveld, og det kjennes godt. Hun taklet forresten veldig fint i kveld at begge søsknene vant smågevinster på basar i dag, og ikke hun :-)

Hun spurte om det var kinobilletter i kalenderen i morgen, og jeg svarte at det var det ikke - men at det var noe JEG skulle lage til dem som jeg trodde hun ville bli glad for.

[Gjest oppgitt mor]

''Hvordan klarer du å la være å reagerer da?''

Det koster selvfølgelig en del energi og selvbeherskelse, men om jeg må så forlater jeg rommet i noen sekunder for å ta dype åndedrag.

Jeg lar ikke mitt humør eller min opplevelse dikteres av en guttunge på syv år. Han ødelegger ingenting ved å bare være seg selv. Han er ingen skuffelse. Følelsene hans er det rom for, oppførselen er det et sted for (rommet).

''Det er imidlertid ikke bare jeg som reagerer - de andre søsknene reagerer jo også, det samme gjør faren. Så det er jo ikke bare jeg som har et problem med dette.''

Nei, men det er klart at din reaksjon er bensin til bålet. Jenta gjør at mamma blir frustrert/lei seg/oppgitt/sint - det vekker mer følelser hos søskene enn en mamma som tar det hele med knusende ro Mannen din må ta samme linje som deg.

I tillegg må du og pappaen sette av masse tid til den type samtaler som frosken beskriver lenger ned. Følelser er normale og akseptable, reaksjoner er potensielt uakseptable. Hvilke reaksjoner kan man ha når man føler det sånn eller slik? Hva hjelper? Hva er det greit at man sier og gjør? Hva er absolutt ikke greit? Undre deg sammen med jenta di, kom opp med planer og positive påminnelser. La henne selv tenke ut løsninger.

1. Pass på at samtalene er isolerte - altså utenfor søskenenes hørevidde.

2. Utforsk følelsene hennes. Lytt aktivt til hva hun sier og beskriver. Ingen fordømmelse! Summer opp hva hun sier og repeter det, forsikre deg om at du har forstått og hørt henne.

3. Støtt henne i å komme opp med nye handlingsmønstre. Ikke server henne løsninger på et sølvfat, men vær oppmuntrende.

Takk for det du skriver - jeg skal prøve å følge rådene dine, men jeg er ikke flink til å finne det rette å si, verken når det stormer eller etterpå.

[Gjest togli]

Du må bare lære deg å ikke ta det personlig når barnet lager trøbbel! Overse det så godt du kan, og la barnet få være i fred med sinnet sitt. Velger h*n å ta det ut på dere, så svar bestemt at du ikke hører før h*n snakker skikkelig, og at du derfor venter til h*n roer seg - så går du bort fra situasjonen og gir null oppmerksomhet den veien. Fokuser heller på gleden de andre barna viser og/eller gjør noe helt annet (vaske opp, rydde etc).

Ikke starte med å grue deg til jul! Dette barnet har behov for å trasse og være vanskelig, så la h*n få gjøre det. Overse, overse, overse! - og lat som om det ikke bryr deg det minste! Barn fornemmer utrolig raskt om mor/far er usikre, tar seg nær av ting osv.

Lykke til

[bustebeisa]

Takk for at du forstår - jeg ser at du har vært gjennom noe liknende, om enn ikke like sterkt.

Hadde en veldig fin leggestund med henne i kveld, og det kjennes godt. Hun taklet forresten veldig fint i kveld at begge søsknene vant smågevinster på basar i dag, og ikke hun :-)

Hun spurte om det var kinobilletter i kalenderen i morgen, og jeg svarte at det var det ikke - men at det var noe JEG skulle lage til dem som jeg trodde hun ville bli glad for.

Det vil nok bedre seg med tiden.

Og ta vare på alle de fine stundene du har med henne. Ros henne og fortell henne når du eller andre i familien blir glad for det fine hun gjør. :-)

[Katt-ja]

Takk for at du forstår - jeg ser at du har vært gjennom noe liknende, om enn ikke like sterkt.

Hadde en veldig fin leggestund med henne i kveld, og det kjennes godt. Hun taklet forresten veldig fint i kveld at begge søsknene vant smågevinster på basar i dag, og ikke hun :-)

Hun spurte om det var kinobilletter i kalenderen i morgen, og jeg svarte at det var det ikke - men at det var noe JEG skulle lage til dem som jeg trodde hun ville bli glad for.

''Hun taklet forresten veldig fint i kveld at begge søsknene vant smågevinster på basar i dag, og ikke hun :-)''

Det var da utrolig bra! Sug på den karamellen - lenge... :-)

[laban]

Jeg vet det.

Men det var ille i fjor. Og i år er situasjonen hjemme så mye verre.

Hvordan i himmelens navn skal vi klare å få til en julaften uten misunnelse? I fjor fikk to av barna helt like gaver fra oss og fra besteforeldrene - men de fikk forskjellig fra fadderne - og den faddergaven utløste spetakkelet.

Jeg vedder på at misunnelse kommer ganske høyt opp på lista over de mest følte følelser blant barn og ungdom når julaften er over. Ikke ta det personlig.

[Gjest oppgitt mor]

Vet du hva, for å være helt ærlig mener jeg din eldste er litt i særklasse dersom det fenger med alt du har lagt opp til.

Jeg gjorde litt research på dette i dag, først med et par av elevene, og så med Guttungen. Elevene mine mente det ville vært hyggelig å gjøre noen av aktivitetene, men at det ville blitt for mye foreldreopplegg, og at de var for store til slikt. Guttungen ville undra seg over om jeg var helt frisk dersom jeg hadde lagt opp til at vi skulle lage snølykter...

Jeg tror at dette med fallhøyden er kjernen i at du blir så skuffa over dette. Du veit jo at det kanskje skjærer seg litt, så hvorfor legge opp til krampeaktig hygge, slik at du blir skuffa gang på gang? Som frosken, mener jeg at det er du som eier problemet, når det er dine følelser som blir så enormt såra av dette. Ungen er tross alt en unge, selv om h*n også selvfølgelig skal bevisstgjøres på at hans / hennes handlinger faktisk sårer andre familiemedlemmer.

Dette minner litt om hvordan Guttungen saboterte hver gang jeg ønsket å gjøre noe hyggelig. Dette var utvilsomt en samspillsproblematikk mellom ham og meg. Da jeg sluttet å legge opp til ting, snakke om dem, planlegge dem, og heller bare gjennomførte det hyggelige uten noe mer oppstyr, så bedret også hans oppførsel seg, og vi kunne kose oss alle sammen på en langt mindre krampeaktig måte.

''Vet du hva, for å være helt ærlig mener jeg din eldste er litt i særklasse dersom det fenger med alt du har lagt opp til.''

Godt mulig han er i særklasse. Men jeg har snakket med andre rundt her som har barn på hans alder, og flere gjør som vi. Ikke sikkert de synes det er toppen av lykke, men at de synes det er fint med noen tradisjoner rundt dette med advent.

''Jeg gjorde litt research på dette i dag, først med et par av elevene, og så med Guttungen. Elevene mine mente det ville vært hyggelig å gjøre noen av aktivitetene, men at det ville blitt for mye foreldreopplegg, og at de var for store til slikt. Guttungen ville undra seg over om jeg var helt frisk dersom jeg hadde lagt opp til at vi skulle lage snølykter...''

Nå er jeg ikke særlig kreativ av meg når det gjelder å lage ting (typisk juleverksted), og baking med alle på kjøkkenet funker ikke særlig godt - så ingen sånne ting er med. Det vet jeg ville bli mislykka. Men noen forsøk på å gjøre ting sammen vi fem har jeg lagt inn, uten at de er så himla klamme, tror jeg da.

''Jeg tror at dette med fallhøyden er kjernen i at du blir så skuffa over dette. Du veit jo at det kanskje skjærer seg litt, så hvorfor legge opp til krampeaktig hygge, slik at du blir skuffa gang på gang? ''

Som jeg har skrevet før (i denne tråden tror jeg), så var hovedproblemet i fjor og et par år før det rynking på nesa over småtingene i kalenderen. Derfor bestemte jeg meg for å endre på dette - og ha færre gaver, men litt mer skikkelige gaver. Og på dagene i mellom ha noen fine ting vi kunne gjøre sammen - eller noe sånt. Nå viser det seg at det funker dårlig det og - så løsningen neste år blir nok lik kjøpekalender til alle tre. Haribo eller Pondus eller noe sånt. Og så kan vi heller gjøre hyggelige ting uten at det står skrevet på lapp.

''Som frosken, mener jeg at det er du som eier problemet, når det er dine følelser som blir så enormt såra av dette. Ungen er tross alt en unge, selv om h*n også selvfølgelig skal bevisstgjøres på at hans / hennes handlinger faktisk sårer andre familiemedlemmer.''

Ja, jeg eier prøblemet med at jeg blir såret. Men ungen eier også et digert problem over å være så misunnelig. Det må jo gjøre fryktelig vondt å ha slike følelser. Og ungen sårer andre rundt seg (folk som gir gaver) når de ser at h*n viser så veldig skuffelse og ikke blir glad for det som gis.

MEN - som jeg skrev til en her i går kveld - barnet taklet faktisk helt fint at søsknene vant smågevinster på basaren i går :-) Og det er jo en seier!!!

''Dette minner litt om hvordan Guttungen saboterte hver gang jeg ønsket å gjøre noe hyggelig. Dette var utvilsomt en samspillsproblematikk mellom ham og meg. Da jeg sluttet å legge opp til ting, snakke om dem, planlegge dem, og heller bare gjennomførte det hyggelige uten noe mer oppstyr, så bedret også hans oppførsel seg, og vi kunne kose oss alle sammen på en langt mindre krampeaktig måte.

''

Her i huset funker det dårlig å gjøre ting på sparket. Forandring er ikke en fryd, og det funker best å si i fra om i god tid hva som skal skje, hvor lenge det varer, hvor lenge det er til X skal skje, deretter Y skal skje osv. Men vi overdriver ikke på dette området altså, det er absolutt ikke sånn at vi snakker om hver minste detalj som skal skje, det hadde blitt altfor klamt. Jeg kjenner til noen som gjør det, og som minner ungene på alt de må huske å gjøre og ikke gjøre før besøket kommer/ de skal på besøk. Det blir masete, synes jeg.

[Gjest oppgitt mor]

Du må bare lære deg å ikke ta det personlig når barnet lager trøbbel! Overse det så godt du kan, og la barnet få være i fred med sinnet sitt. Velger h*n å ta det ut på dere, så svar bestemt at du ikke hører før h*n snakker skikkelig, og at du derfor venter til h*n roer seg - så går du bort fra situasjonen og gir null oppmerksomhet den veien. Fokuser heller på gleden de andre barna viser og/eller gjør noe helt annet (vaske opp, rydde etc).

Ikke starte med å grue deg til jul! Dette barnet har behov for å trasse og være vanskelig, så la h*n få gjøre det. Overse, overse, overse! - og lat som om det ikke bryr deg det minste! Barn fornemmer utrolig raskt om mor/far er usikre, tar seg nær av ting osv.

Lykke til

Det er ikke lett å ignorere en som brøler og skriker og roper. Ikke lett å fjerne et stor barn fra rommet som ikke vil bli fjernet heller, slik at det er mulig å ignorere.

Så hva gjør du da når barnet sitter i sofaen og skriker og brøler og ikke vil flytte seg (barnet får valget om å være i stua men være stille, eller fortsette å skrike og gå på rommet)? Dette skjer ikke alltid selvsagt, men ganske ofte?

Det rådet med å rose de andre som gjør "det riktige" kommer du ofte med - men her funker ikke det. Det blir bare en enda større forsterking av skjevheten, og bidrar til enda mer polarisering mellom søsknene. Det er på en måte indirekte irettesettelse, når en roser de som ikke bråker.

Vel - vi hadde en fin ettermiddag og kveld, og en ganske fin morgen. Barnet gikk imidlertid på skolen uten å ha greid håret. Det lange håret var heller ikke børstet i går, og det var noen svære floker i det. Barnet nektet å greie seg, og gikk på skolen med bustehår.

Har du noen råd ift dette? Skal barna få lov til å gå slik eller ikke? Vi er ikke konsekvente på dette. Noen dager får barnet ikke lov til å gå hjemmefra uten å ha børstet seg - andre dager orker jeg ikke ta den kampen også på toppen av alt annet. Må legge til at det hender håret blir gredd uten protest også da ;-)

[Katt-ja]

Det er ikke lett å ignorere en som brøler og skriker og roper. Ikke lett å fjerne et stor barn fra rommet som ikke vil bli fjernet heller, slik at det er mulig å ignorere.

Så hva gjør du da når barnet sitter i sofaen og skriker og brøler og ikke vil flytte seg (barnet får valget om å være i stua men være stille, eller fortsette å skrike og gå på rommet)? Dette skjer ikke alltid selvsagt, men ganske ofte?

Det rådet med å rose de andre som gjør "det riktige" kommer du ofte med - men her funker ikke det. Det blir bare en enda større forsterking av skjevheten, og bidrar til enda mer polarisering mellom søsknene. Det er på en måte indirekte irettesettelse, når en roser de som ikke bråker.

Vel - vi hadde en fin ettermiddag og kveld, og en ganske fin morgen. Barnet gikk imidlertid på skolen uten å ha greid håret. Det lange håret var heller ikke børstet i går, og det var noen svære floker i det. Barnet nektet å greie seg, og gikk på skolen med bustehår.

Har du noen råd ift dette? Skal barna få lov til å gå slik eller ikke? Vi er ikke konsekvente på dette. Noen dager får barnet ikke lov til å gå hjemmefra uten å ha børstet seg - andre dager orker jeg ikke ta den kampen også på toppen av alt annet. Må legge til at det hender håret blir gredd uten protest også da ;-)

Ang håret - er det hun selv som absolutt vil ha langt floke-utsatt hår...? Og - ser at Enklere Liv selger noen børster/kammer som visstnok på magisk vis skal kunne brukes uten at det gjør vondt... Jeg har ikke prøvd dem selv, altså ;-)

[Gjest oppgitt mor]

Ang håret - er det hun selv som absolutt vil ha langt floke-utsatt hår...? Og - ser at Enklere Liv selger noen børster/kammer som visstnok på magisk vis skal kunne brukes uten at det gjør vondt... Jeg har ikke prøvd dem selv, altså ;-)

Hun har ikke så himla langt hår - men når det ikke greies, så blir det floker. Og hun er ikke så veldig hårsår, men bryr seg bare ikke.

Skal sjekke ut den børsten på Enklere liv - takk! Har et annet barn som er veldig hårsår.

[nitty-gritty]

Takk for det du skriver - jeg skal prøve å følge rådene dine, men jeg er ikke flink til å finne det rette å si, verken når det stormer eller etterpå.

''Takk for det du skriver - jeg skal prøve å følge rådene dine, men jeg er ikke flink til å finne det rette å si, verken når det stormer eller etterpå.''

Man behøver slettes ikke si så mye. Når det stormer hører hun uansett ikke hva du sier, for følelsene har tatt over og hennes kognitive funksjon er på sitt laveste. Da fokuserer du på et avmålt kroppspråk. Sett deg ned om det passer seg slik - ta det rett og slett helt med ro.

Etterpå handler det i langt større grad om å lytte aktivt enn å snakke selv.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Det er ikke lett å ignorere en som brøler og skriker og roper. Ikke lett å fjerne et stor barn fra rommet som ikke vil bli fjernet heller, slik at det er mulig å ignorere.

Så hva gjør du da når barnet sitter i sofaen og skriker og brøler og ikke vil flytte seg (barnet får valget om å være i stua men være stille, eller fortsette å skrike og gå på rommet)? Dette skjer ikke alltid selvsagt, men ganske ofte?

Det rådet med å rose de andre som gjør "det riktige" kommer du ofte med - men her funker ikke det. Det blir bare en enda større forsterking av skjevheten, og bidrar til enda mer polarisering mellom søsknene. Det er på en måte indirekte irettesettelse, når en roser de som ikke bråker.

Vel - vi hadde en fin ettermiddag og kveld, og en ganske fin morgen. Barnet gikk imidlertid på skolen uten å ha greid håret. Det lange håret var heller ikke børstet i går, og det var noen svære floker i det. Barnet nektet å greie seg, og gikk på skolen med bustehår.

Har du noen råd ift dette? Skal barna få lov til å gå slik eller ikke? Vi er ikke konsekvente på dette. Noen dager får barnet ikke lov til å gå hjemmefra uten å ha børstet seg - andre dager orker jeg ikke ta den kampen også på toppen av alt annet. Må legge til at det hender håret blir gredd uten protest også da ;-)

Jeg pleier å si til minstejenta som heller ikke er så veldig glad i å børste håret - at dersom hun ikke vil børste håret så får vi klippe det kort(ere). Det pleier å hjelpe. Om enn til noe surmuling. Hun er ganske forfengelig men liker altså ikke å vaske/børste håret. Det siste halvåret har hun imidlertid kommet seg veldig ang børstingen. Regner med vasking av hår også blir bedre - hun nærmer seg jo tenårene.