Fremskritt?

[Gjest mamma til jente med adhd]

Har skrevet om datteren vår som har adhd diagnose (som jeg er skeptisk til) før.

Vi har hatt en travel høst så jeg har ikke skrevet så mye her inne. Men det går stort sett bra med henne, hun har venner å være sammen med, kommer sjelden i konflikter. Skolen går greit. Hun har ikke problemer med konsentrasjon eller oppmerksomhet.

Det er temperamentet som er det største problemet. Hun blir veldig lett frustrert og gir tydelig utrykk for det.

Fikk lyst til å fortelle om en episode i går. Storesøster bestemte seg for å spille et dataspill og akkurat da kom lillesøster også på at hun ville spille det spillet. Skriking og skråling for det var jo så URETTFERDIG at storesøster skulle spille akkurat det spillet som lillesøster hadde TENKT på først! Selv om det var storesøster som sa det først. De skulle se "pakten" om en halvtime på Tv så det var ikke tid til å installere spillet på en annen pc.

Når lillesøster reagerer slik så prøver jeg å behold roen, håpet og troen på at det ikke er noe "galt" med henne. Men når vanlig forklaring og snakk ikke nytter så må jeg innrømme at jeg blir noe fortvilet. Det blir fort uggen stemning i hele huset og jeg som holdt på å rydde akkurat mens dette skjedde kommer fort med litt surere kommentarer til pappaen enn jeg hadde gjort om alt var fryd og gammen i huset.

Da sier storesøster til lillesøster "Ser du hva som skjer - det er din feil at mamma og pappa krangler. Fordi du skriker og blir så fort sint".

Det var jo ikke så politisk korrekt av henne, selv om det jo var sannheten....

Vel jeg hadde jo sagt at hun burde lære å kontrollere sinnet sitt og at jeg ikke kunne diskutere med henne når hun var i det humøret. Og gikk opp i 2 etasje. Så hører jeg fort storesøster. Mamma - lillesøster vil snakke med deg. Så har hun roet seg og sier unnskyld. Det gikk jo ganske fort 10 minutter fra skrikingen begynte.

Senere ga jeg henne ros for at hun hadde klart å roe seg så fort selv og spurte om hun tenkte på noe. "Det nytter jo ikke å skrike for dere bryr dere ikke uansett". Jeg prøvde å forklare henne at selvfølgelig brydde vi oss men at storesøster var først på spillet, at vi kunne innstallere spillet på flere Pcer men at det ikke gikk på en halvtime, og at det var mye lettere å kommunisere med henne når hun var rolig.

Slike episoder skjer ikke ofte. En gang i uken kanskje?

Jeg liker jo ikke at hun skal ha følelsen av at vi ikke bryr oss men ellers lurer jeg på om jeg håndterte dette noenlunde bra eller? Vet at jeg bør holde humøret oppe selv om hun "klikker" men det er ikke så lett. Da kommer bekymringene om hun har adhd likevel osv... og jeg blir fortvilet. Heldigvis gikk denne episoden fort over. Kanskje hun har blitt så stor at hun ser at hun ikke bør oppføre seg slik? (Håper).

Til julen skal vi en sydentur alle 5, gleder meg til det etter en travel høst... Håper vi får koset oss alle sammen.

[Lillemus]

"Dere bryr dere ikke om meg"-kortet spiller vel de aller fleste unger fra tid til annen for å spille heftig på foreldrenes samvittighet. ) Synes du gjorde det rette jeg og roset henne etterpå for hun klarte å ta seg sammen så fort. )

[frosken]

''Da sier storesøster til lillesøster "Ser du hva som skjer - det er din feil at mamma og pappa krangler. Fordi du skriker og blir så fort sint".

Det var jo ikke så politisk korrekt av henne, selv om det jo var sannheten....''

Hvis dette er sannheten, så er det mer enn en i familien hos dere som sliter med temperamentskontroll ;-)

Jeg kjenner søsken som ikke feiler noe som helst - annet enn stor evne til søskenkrangling. Synes ikke rundt en konflikt pr uke er urovekkende når ting forøvrig fungerer.

[Gjest mamma til jente med adhd]

''Da sier storesøster til lillesøster "Ser du hva som skjer - det er din feil at mamma og pappa krangler. Fordi du skriker og blir så fort sint".

Det var jo ikke så politisk korrekt av henne, selv om det jo var sannheten....''

Hvis dette er sannheten, så er det mer enn en i familien hos dere som sliter med temperamentskontroll ;-)

Jeg kjenner søsken som ikke feiler noe som helst - annet enn stor evne til søskenkrangling. Synes ikke rundt en konflikt pr uke er urovekkende når ting forøvrig fungerer.

Ja frustrasjonsterskelen har sunket betraktelig hos både jeg og mannen min etter at vi fikk minstejenta ;-) Vi er i utgangspunktet begge veldig tolmodige personer (unntatt i trafikken). Det samme er de to eldste. Men minstejenta har alltid vært veldig utolmodig og skiftende i temperamentet.

Jeg klarer som regel å holde meg rolig men noe surere er det vanskelig å unngå å bli - etter hvert ihvertfall - når ord sagt "med fin stemme" ikke går inn.

Lurer på hvor mange som klarer å konsekvent holde på det gode humøret i en slik situasjon?

Jeg arbeider som sagt med meg selv ang å unngå å "katastrofetenke" i en slik situasjon. Feks "hun HAR adhd eller noe annet galt".

[frosken]

Ja frustrasjonsterskelen har sunket betraktelig hos både jeg og mannen min etter at vi fikk minstejenta ;-) Vi er i utgangspunktet begge veldig tolmodige personer (unntatt i trafikken). Det samme er de to eldste. Men minstejenta har alltid vært veldig utolmodig og skiftende i temperamentet.

Jeg klarer som regel å holde meg rolig men noe surere er det vanskelig å unngå å bli - etter hvert ihvertfall - når ord sagt "med fin stemme" ikke går inn.

Lurer på hvor mange som klarer å konsekvent holde på det gode humøret i en slik situasjon?

Jeg arbeider som sagt med meg selv ang å unngå å "katastrofetenke" i en slik situasjon. Feks "hun HAR adhd eller noe annet galt".

''Lurer på hvor mange som klarer å konsekvent holde på det gode humøret i en slik situasjon?

Jeg arbeider som sagt med meg selv ang å unngå å "katastrofetenke" i en slik situasjon. Feks "hun HAR adhd eller noe annet galt".''

Jeg tror stort sett ingen klarer å ikke bli påvirket også av ungers humørsvingninger. Mitt poeng var vel mer at jeg ikke helt synes det er riktig å pålegge henne "skylden" for om du og mannen din hakker på hverandre.

Jeg synes du beskriver en jente som har hatt store fremskritt og håper du kan klare å fokusere på dette mye av tiden :-)

[Mrs. Wallace]

''Da sier storesøster til lillesøster "Ser du hva som skjer - det er din feil at mamma og pappa krangler. Fordi du skriker og blir så fort sint".

Det var jo ikke så politisk korrekt av henne, selv om det jo var sannheten....''

Nei, det er ikke sannheten. Det er dere foreldre som må ta ansvar for hvordan dere snakker til hverandre, og hvordan dere reagerer på sinneutbrudd hos barn (eller andre, for den saks skyld).

Jeg kan godt forstå at man blir både krass og oppgitt hvis det er mye bråk, men jeg synes det er veldig drøyt å legge skylden for ditt sinne hos barnet, når du samtidig forventer at hun skal ta ansvar for seg selv og følelsene sine, og tøyle utbrudd. Hun er et barn med en diagnose. Du og pappaen er de voksne.

For øvrig synes jeg ikke det hørtes så skrekkelig ut med én sånn episode én gang i uka. Søsken krangler og reagerer urimelig på hverandre, uavhengig av diagnoser.

Jeg synes det virker som om du først og fremst er sliten, og at dere har kjørt dere inn i et litt uheldig reaksjonsmønster. Det kan fort skje.

[Gjest mamma til jente med adhd]

''Da sier storesøster til lillesøster "Ser du hva som skjer - det er din feil at mamma og pappa krangler. Fordi du skriker og blir så fort sint".

Det var jo ikke så politisk korrekt av henne, selv om det jo var sannheten....''

Nei, det er ikke sannheten. Det er dere foreldre som må ta ansvar for hvordan dere snakker til hverandre, og hvordan dere reagerer på sinneutbrudd hos barn (eller andre, for den saks skyld).

Jeg kan godt forstå at man blir både krass og oppgitt hvis det er mye bråk, men jeg synes det er veldig drøyt å legge skylden for ditt sinne hos barnet, når du samtidig forventer at hun skal ta ansvar for seg selv og følelsene sine, og tøyle utbrudd. Hun er et barn med en diagnose. Du og pappaen er de voksne.

For øvrig synes jeg ikke det hørtes så skrekkelig ut med én sånn episode én gang i uka. Søsken krangler og reagerer urimelig på hverandre, uavhengig av diagnoser.

Jeg synes det virker som om du først og fremst er sliten, og at dere har kjørt dere inn i et litt uheldig reaksjonsmønster. Det kan fort skje.

Jeg har selvfølgelig aldri sagt noe i nærheten av at det skal være hennes feil om vi foreldre blir sinte, oppgitte etc.

Det var storesøster som sa det og jeg forklarte med en gang at det ikke var lillesøsters feil. Når jeg sier at det "stemte" så er det jo fordi vi ikke hadde blitt sure om ikke hun var blitt sur først. Det er jo riktig. Jeg sier ikke at det ikke er vår egen feil og vårt ansvar. Men er ærlig og sier at det ikke hadde skjedd om ikke hun var blitt sur først.

Det er ikke lett å holde et positivt humør over lang tid (år) når vi har en surpromp i huset. Det er ikke så lett når man er fortvilet og bekymret for barnets framtid. Men vi gjør virkelig så godt vi kan.

:-)

[Gjest mamma til jente med adhd]

''Lurer på hvor mange som klarer å konsekvent holde på det gode humøret i en slik situasjon?

Jeg arbeider som sagt med meg selv ang å unngå å "katastrofetenke" i en slik situasjon. Feks "hun HAR adhd eller noe annet galt".''

Jeg tror stort sett ingen klarer å ikke bli påvirket også av ungers humørsvingninger. Mitt poeng var vel mer at jeg ikke helt synes det er riktig å pålegge henne "skylden" for om du og mannen din hakker på hverandre.

Jeg synes du beskriver en jente som har hatt store fremskritt og håper du kan klare å fokusere på dette mye av tiden :-)

Nei jeg er helt enig det og det har vi heller aldri gjort. Det var som sagt storesøster som sa det. Se ellers svaret mitt til Mrs Wallace.

[Dark-Angel 82]

En gang i uken?!

Her er det flere ganger daglig.....

[Gjest togli]

En gang i uken?!

Her er det flere ganger daglig.....

Haha, skulle til å skrive omtrent det samme

[Dark-Angel 82]

Haha, skulle til å skrive omtrent det samme

Hehe, godt det ikke bare er her

[Gjest togli]

Hehe, godt det ikke bare er her

Vi har med andre ord sikkert helt normale unger

[Dark-Angel 82]

Vi har med andre ord sikkert helt normale unger

Hahaha, må være der det ligger ja