adskilte verdener etter skilsmisse

[emsen]

Jeg har to barn på 14 og 12 år. Faren og jeg ble separert for halvannet år siden. Vi bosatte oss nærme hverandre slik at barna skulle kunne bevege seg fritt mellom husene etter behov og ønsker, men bor hos oss annenhver uke. Relasjonen mellom far og meg har vært konfliktfylt denne tiden, men barna har ikke blitt dratt inn i dette på annen måte enn at de er klar over at vi snakker dårlig sammen for tiden. Dette har jeg sagt rett ut til de, men også sagt at dette må vi voksne ta ansvar for og jobbe for å forbedre. De merker så klart at stemningen ikke er bra, og jeg tror at de plages mer av dette enn vi klarer å fange opp.

Jeg opplever det som utfordrende at eldste barnet tilsynelatende etablerer mer eller mindre "vanntette skott" mellom sitt liv hos henholdsvis meg og faren. Dersom jeg ringer henne når hun er hos faren, så er hun sur og avvisende mot meg. Forskjellen på tilnærmingen hennes dersom jeg ringer henne den dagen hun skifter bosted, er enorm. Problemet er todelt - det ene er det faktum at hun etablerer vanntette skott, og hva det gjør med henne. Jeg tror jo ikke dette er sunt, og frykter det er skadelig. Det andre elementet er meg og mine følelser knyttet opp mot hennes "todeling" av verdenen. Jeg føler meg så veldig avvist av henne når hun er sur på telefonen, og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Det er mulig at dette er større problem for henne enn for meg, at det er min egen sårhet som trigges. Og at det for henne er en form for mestringsstrategi. Men hvordan skal jeg forholde meg til dette? Jeg synes jeg kan kreve at hun snakker ordentelig til meg uansett, men er så usikker på hva annet jeg kan kreve eller be om eller ønske meg...Jeg er usikker på om jeg skal respektere hennes todeling i ord og handling, eller om jeg skal utfordre den. Jeg skulle jo ønske meg at hun levde et helhetlig liv, der skilsmissen gir minst mulig utslag for henne. Men må jo i det minste passe på at jeg ikke gjør situasjonen mer vanskelig, bare fordi hun håndterer situasjonen på en måte jeg ikke tror er god.

Det er også vanskelig å benytte seg av vår avtale om å være hverandres foretrukne barnevakt. Eldstemann finner på alle mulige alternative steder hun kan gjøre av seg dersom det er behov for "barnevakt" en kveld. Hun legger seg heller alene om kvelden enn å overnatte his den andre forelderen hun da ikke bor hos denne dagen.Jeg føler jo at hun på en eller annen måte markerer lojalitet, og at dette er en reaksjon på at hun opplever konfliktene mellom faren og meg. Men så er det spørsmålet da- hvordan skal jeg/vi håndtere dette? Vi jobber med konfliktene våre på familievernkontor, men min eks sin analyseevne, refleksjonsevne og evnen til å bruke erfaringer i nye situasjoner er på et så lavt nivå at jeg frykter at det alltid vil oppstå nye vanskelige situasjoner. Jeg klarer ikke alene å få ned konfliktnivået, men gjør det jeg kan. Så må jeg finne andre strategier for å håndtere situasjonen slik den faktisk er i dag, og her trenger jeg sårt innspill...

Barna fremstår for øvrig som trygge og relativt fornøyde.Eldste er inne i en positiv utvikling mhp venner og sosialt liv, men er tydelig tenåring for tiden..

[EnolaGay]

Så godt du skriver! Jeg fikk helt levende bilder av historien din.

Jeg har ikke noe smart pedagogsvar på saken, men gravde litt i egne følelser ang det du sier om "vanntette skott" og kom opp med at det kanskje er hennes måte å håndtere sorgen over skillsmissen på. At hun må kjenne på tapet hver gang hun må håndtere dere to "sammen" selv om det bare er på telefonen.

Når man bor to steder slik, så må man forholde seg til to levemåter, to sett med regler, to måter å håndtere reglene på. Det kan skape utrolig mye uro i kroppen når man plutselig får det "sort på hvitt" at det er slik det er, når du ringer. For da er hun i "pappamodus" og trenger tid på å bli i "mammamodus" igjen.

Dessuten, vet du helt sikkert at det ikke er pappas negative reaksjon hun utviser ovenfor deg?

Jeg tror jeg ville latt det hele ligge, og ikke tatt kontakt med henne når hun har pappatid. Og jeg hadde sagt det til henne, at jeg føler at hun kanskje har nok, men at jeg blir sår over å bli avvist allikevel. Så derfor er det smartere at hun kontakter deg dersom det er noe viktig. Og så la henne ha litt fred.

Men kanskje andre har noe bedre forslag. :0) Lykke til i alle fall.

[Gjest billo]

Jeg synes din datter er voksen nok til at dere kan ta en prat om dette. Jeg ville sagt rett ut at jeg ble lei meg og hvorfor, uten å pakke det inn i masse prat om situasjonen ellers. Det er faktisk lov som voksen å synes noe er vanskelig og leit og en 14-åring er fullt i stand til å forstå dette og til og med kanskje synes det er "fint" å høre.

[Gjest togli]

Må du ringe henne når hun er hos faren? Kan du ikke heller bare sende sms med evt korte beskjeder om det er noe viktig? Evt sende koselig godnattmelding e.l?

Min første tanke er at barna forsøker å håndtere følelsene sine mht at de bor to steder og ikke ser dere begge hver uke.... Det er lettere å takle savnet dersom man setter opp en tøff maske og ikke "liker" den andre forelderen.... Kan det være noe i det?

[Gjest ei gammel røy]

Dette var interessant skrevet om ei ikke ukjent problemstilling. Hos oss har vi det siste året byttet på å bo en uke hos barna i det som var vårt felles hjem. Barna er nå 10, 13 og 17. Vi tenkte at det ville være lettere for dem å håndtere skilsmissen ved å ha en fast base og ved at noe var kjent og kjært. Realiteten er jo at barna likevel opplever to ulike verdener mht. levemåte og regler. Nå er vi i prosessen med å etablere oss i hvert vårt hus i samme lokalmiljø og tror det vil funke bedre.

Jeg har opplevd, om ikke i like stor grad som du beskriver, at barna til tider kan være "avvisende" overfor meg når jeg ikke er den hjemmeboende forelderen. Jeg tror det handler om en form for mestring og sorgprosess. Jeg har derfor som hovedregel latt barna være de som tar kontakt med meg når faren er hjemmeboende, dersom de har behov for det. Det hender jeg sende sms til de to yngste feks hvis de skal noe ekstra på skolen e.l., for å fortelle dem at JEG bryr meg om dem selv om jeg ikke er hos dem akkurat da.

Jeg tror det er riktig at vi som voksne må ta støyten også følelsesmessig, selv om vi opplever barnas avvisning. Ikke dermed sagt at du ikke kan snakke med datteren din om det, for hun er stor nok til å skjønne, men det er ikke sikkert hun forstår dette uten å bli det fortalt.

Hilsen

[Shadow 650]

.Min tanke da eg leste innlegget ditt:

Ungene lever i to forskjellige verdenener, switcher rolle når de bytter fra mamma- til pappadag (og omvendt)

Han har fått ytterligere 3 barn i løpet av disse 8 årene De har annen struktur, andre regler, annet språk enn hos meg.

Vi spiller hele dagen roller. Jentene mine er annerledes hos pappa enn hos meg.

Eg merker eg har en AV-knapp når ungene er hos faren. Da kobler eg ungene ut og overlater "alt" til han. Ringer ikke, sender sjelden SMS.

Ho eldste mi nevnte en gang at hun også har en AV-knapp. Dvs at hun kobler ut mamma når hun er hos pappa.

Eg merker vi begge er litt avvisende når vi ringes på pappa-dager. Myye mer varme og nærhet på mamma-dager. Sånn er det bare.

Så, kanskje du kan prøve å ikke kontakte ungene på pappa-dager uten at det er veldig, veldig nødvendig?