Hun er så sta!

[nitty-gritty]

Så er jeg hjemmeværende mamma og student med 2,5-åringen. Vi har ikke kommet noen vei med bleieavvenningen som jeg skrev om for en stund tilbake - jenta nekter plent, så her er det ingen framgang.

I tillegg sliter jeg stort med staheten hennes daglig. Jeg vet jo dette er normalt for barn hennes alder, men hun sliter meg helt ut! På åpen barnehage får hun raserianfall om gruppa synger en sang hun ikke liker. Om morgenen blir hun værende i andre etasje til jeg kommer og henter henne, hun står stille som en statue i stua og bare venter - det lengste hun har holdt ut er 45 minutter og det har jeg ikke tid til når guttungen skal på skolen. Dette kun fordi jeg har ryggproblemer og ikke kan bære henne ned trappa lengre. Børsting av hår er en kamp, påkledning er en kamp, bleieskift er en kamp. Hun skriker og hyler om pappaen så mye som ser på henne, om det er han som fisker henne ut av senga om morgenen eller etter luren, så er resten av dagen ødelagt.

Nå trenger jeg tips, for Jesper Juul strekker ikke til!

[EnolaGay]

Welcome to my world.. Jeg har en slik unge. Og jeg har ingen andre råd enn å være konsekvent (!) som de fleste, og helt sikkert du er. Fortsatt. Alltid.

Og vente til det går over. Nå er egostabeistgruffaloen vår 8 år og 4 mnd. Og vi ser endelig lyset i enden av elendigheta, denne gangen er det IKKE toget.

Ingen trøst i dette. Jeg vet.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg ville i vertfall begrenset kamp arenaene.

Feks la henne ha en kort frisyre så unngår dere børstekampen, evt la hun gå med flokete hår selv om det ikke ser så fint ut.

Si i fra til barnehagen hvorfor.

Legg frem enkle klær hun kan ta på seg selv, klær som ikke har irriterende sømmer som stikker eller ulltøy som stikker eller blir klumpete, ikke flere lag med klær, bare kanskje en enkel bukse hun får på selv osv..

Så tror jeg det er viktig at man bare overser det når hun skriker og misliker enkelte sanger, hun er stor nok til å leies et sted der hun ikke ødelegger for de andre barna ved sin skriking.

Ved å få ingen oppmerksomhet på dette og kanskje kjede seg i et annet rom endrer det seg sikkert gradvis, da må jo den voksne være der med henne da, den voksne bør bare drive med sitt.

Kanskje dere så kan bruke grensesettingen på enkeltområder, så blir det mindre kamp og dere får heller gjennomført noe, enn at det blir kamp og atter kamp, så venner hun seg nok gradvis både til å høre på hva dere sier og at også hun blir hørt på og får bestemme på andre områder.

Selv tok jeg bleien fra mine da de ble to år, etter ca 2 uker med uhell var de helt tørre. Om det er tid for det hos dere nå når det er så mange områder med protester vet jeg ikke, tror kanskje jeg ville ventet noen uker og heller prøvd på nytt. Det er også viktig at det er hyggelig å sitte på potten, at man har bøker der og at det er varmt og godt og oppleves som morsomt og ikke nok en tvangssak.

Lykke til. :-)

[Lillemus]

''Børsting av hår er en kamp, påkledning er en kamp, bleieskift er en kamp. Hun skriker og hyler om pappaen så mye som ser på henne, om det er han som fisker henne ut av senga om morgenen eller etter luren, så er resten av dagen ødelagt.''

Håret børstes morgen og kveld på samme måte som tennene, ellers klipper du henne snaukort. Det gjorde jeg da mi var bittelita.

Og få for all del pappan mer på banen! La ham ta henne opp av sengen hver morgen om han har tid og la ham ta seg mye mer av hennes daglige stell og rutiner om dere har mulighet til det. Det tullet der ville jeg prøvd å venne henne av meg ganske fort! Bleieslutten ville jeg drøyd, hun er ikke sååå stor, men bleieskift må jo til. Går det greiere om hun står oppreist mens du skifer på henne?

[Gjest hos oss]

Hadde broren litt av det samme temperamentet, eller er erfaringene fra ham helt annerledes?

Jeg har tre, og selv om nok ingen har vært _så_ sta som din er nå, så hadde de, og har fortsatt velig forskjellig lynne.

Noen barn tåler godt og koser seg med at man slipper opp litt på regler og rutiner, og er flinke til å komme tilbake til "hverdagen" igjen, mens andre opplever det som en stor katastrofe og nederlag når det som skulle være et ekstra gode én dag, ikke blir tilbudt hver dag siden.

Så selv om det blir veldig rigid, så tror jeg det er viktig med slike personligheter å ikke tilby / introdusere ting som ikke skal være rutine. (Løfting, bæring, mating, henting, sove i mammas seng, hjelpe til med ting de egnetlig kan..)

Hun kan heller ikke få bestemme om det er mamma eller pappa som skal være sammen med henne. Selv om det blir en periode med sutring, så tror jeg å gi etter for det, bare vil forsterke frustrasjonen.

Når man må være strenge på at hun ikke kan få bestemme disse tingene som gjelder de daglige rutinene hjemme, så er det viktig at hun får en arena der hun bestemmer. Det beste er kanskje om dere leker ordentlig sammen, hvor du er helt dedikert til å leke (ikke leser, rydder eller gjør noe annet med et halvt øye ved siden av) og hvor hun får bestemme reglene.

Når leken er over, er det du som bestemmer det som en voksen må bestemme.

Når studerer du? Hun sover vel ikke lenge nok på formiddagen til at du rekker å være student? Kanskje hun har behov for mer kontakt med en fast jevnaldergjeng i barnehagen, mens du studerer? Har dere anledning til det?

[nitty-gritty]

Welcome to my world.. Jeg har en slik unge. Og jeg har ingen andre råd enn å være konsekvent (!) som de fleste, og helt sikkert du er. Fortsatt. Alltid.

Og vente til det går over. Nå er egostabeistgruffaloen vår 8 år og 4 mnd. Og vi ser endelig lyset i enden av elendigheta, denne gangen er det IKKE toget.

Ingen trøst i dette. Jeg vet.

''Ingen trøst i dette. Jeg vet.''

Takk for svar. Det er nå litt trøst Da vet jeg i alle fall at jeg ikke er alene om ha en unge som er slik og at jeg ikke er den eneste som sliter med det. Jeg har lest pedagogikk og psykologi i forbindelse med jobb og studier til det tyter ut av ørene mine, men ingenting har forberedt meg på min lille dronning

[nitty-gritty]

Hei!

Jeg ville i vertfall begrenset kamp arenaene.

Feks la henne ha en kort frisyre så unngår dere børstekampen, evt la hun gå med flokete hår selv om det ikke ser så fint ut.

Si i fra til barnehagen hvorfor.

Legg frem enkle klær hun kan ta på seg selv, klær som ikke har irriterende sømmer som stikker eller ulltøy som stikker eller blir klumpete, ikke flere lag med klær, bare kanskje en enkel bukse hun får på selv osv..

Så tror jeg det er viktig at man bare overser det når hun skriker og misliker enkelte sanger, hun er stor nok til å leies et sted der hun ikke ødelegger for de andre barna ved sin skriking.

Ved å få ingen oppmerksomhet på dette og kanskje kjede seg i et annet rom endrer det seg sikkert gradvis, da må jo den voksne være der med henne da, den voksne bør bare drive med sitt.

Kanskje dere så kan bruke grensesettingen på enkeltområder, så blir det mindre kamp og dere får heller gjennomført noe, enn at det blir kamp og atter kamp, så venner hun seg nok gradvis både til å høre på hva dere sier og at også hun blir hørt på og får bestemme på andre områder.

Selv tok jeg bleien fra mine da de ble to år, etter ca 2 uker med uhell var de helt tørre. Om det er tid for det hos dere nå når det er så mange områder med protester vet jeg ikke, tror kanskje jeg ville ventet noen uker og heller prøvd på nytt. Det er også viktig at det er hyggelig å sitte på potten, at man har bøker der og at det er varmt og godt og oppleves som morsomt og ikke nok en tvangssak.

Lykke til. :-)

Tusen takk for godt svar, Madelenemie.

Jeg begrenser konfliktene så langt det lar seg gjøre, men jeg er ikke villig til å fire på hårstell og påkledning. Hun bryr seg ikke om hva hun har på seg, det er det at hun må ha klær overhodet som er en katastrofe annenhver morgen. Noen ganger har jeg latt henne gå uten jakke, siden hun insisterer, i det håp om at hun da skal forstå at det blir kaldt uten. Den biter ikke på henne, hun hakker tenner og sutrer og hutrer, men kald uten jakke er hun i hvert fall ikke! Påstår hun...

Jeg skal se på rutinene våre. Problemet er at mye må faktisk tilpasses storebror også, selv om formiddagene er "hennes" alene.

I forhold til skriking og hyling over sangvalg osv. så går vi rett og slett hjem etter en advarsel, men det er et like stort problem neste gang. Hun er likedann om vi har gjester og barna leker noe hun ikke har lyst til at de skal leke, ser noe på TV hun ikke vil se eller spiser noe (!) hun ikke har lyst på.

[nitty-gritty]

''Børsting av hår er en kamp, påkledning er en kamp, bleieskift er en kamp. Hun skriker og hyler om pappaen så mye som ser på henne, om det er han som fisker henne ut av senga om morgenen eller etter luren, så er resten av dagen ødelagt.''

Håret børstes morgen og kveld på samme måte som tennene, ellers klipper du henne snaukort. Det gjorde jeg da mi var bittelita.

Og få for all del pappan mer på banen! La ham ta henne opp av sengen hver morgen om han har tid og la ham ta seg mye mer av hennes daglige stell og rutiner om dere har mulighet til det. Det tullet der ville jeg prøvd å venne henne av meg ganske fort! Bleieslutten ville jeg drøyd, hun er ikke sååå stor, men bleieskift må jo til. Går det greiere om hun står oppreist mens du skifer på henne?

Takk for svar

Jeg er enig med deg ang. hårstell. Problemet er at hun har krøller, så hun må bli veldig, veldig korthåret for at hårstellet skal bli ikke-eksisterende. Jeg forstår jo at det ikke er greit å ha kroketrekker-hår om man er hårsår og to år, men alle må børste håret.

Pappaen er veldig på banen når han er hjemme, så det er ikke slik at vi lar henne diktere det. Hun er veldig glad i pappaen sin, så jeg antar dette bare er fikse ideer hun får seg, at mamma skal gjøre ditten og datten. Men når det går i mot hennes regisserte virkelighet, så er det altså krangling resten av dagen. Hun snakker mye om det og tar så til tårene, selv flere timer etter.

[Gjest Nickløsheletida]

Hun høres akkurat ut som min eldste var. Hun er født sta.

En gang beklaget jeg meg til barnehagetanta. Da svarte hun slik: -Joda, hun der har bein i nesa, men hun vil alltid greie seg bra her i livet.

Ingen trøst der og da men...Jeg har dessverre ingen gode råd, da jeg egentlig aldri greide å finne noen god løsning selv.

[Gjest Nickløsheletida]

Hun høres akkurat ut som min eldste var. Hun er født sta.

En gang beklaget jeg meg til barnehagetanta. Da svarte hun slik: -Joda, hun der har bein i nesa, men hun vil alltid greie seg bra her i livet.

Ingen trøst der og da men...Jeg har dessverre ingen gode råd, da jeg egentlig aldri greide å finne noen god løsning selv.

Helt likt er det ikke forresten, da hun ble raskt blid igjen.

[EnolaGay]

''Ingen trøst i dette. Jeg vet.''

Takk for svar. Det er nå litt trøst Da vet jeg i alle fall at jeg ikke er alene om ha en unge som er slik og at jeg ikke er den eneste som sliter med det. Jeg har lest pedagogikk og psykologi i forbindelse med jobb og studier til det tyter ut av ørene mine, men ingenting har forberedt meg på min lille dronning

Det er nettopp det... Man tror at noe er galt. Og så søker man rundt i alle verdens kroker for å rette på det man innbilder seg er en feil. Uten å finne noe.

Og så er det faktisk bare slik at barnet er seg selv slik det er ment å skulle være. Akkurat bare litt annerledes enn den firkanta boksen som er beskrevet som "normal utvikling".

Vi har brent oss kraftig på at vi ikke har hatt tykkere hud og tøffere holdning mot firkantkravet. Det gjør fryktelig vondt som forelder når tilbakemeldingene kun er negative. Vi har satt igang utredninger, undersøkelser, møter. Sjekket alt fra helse til syn.

Og så viser det seg at det handler om en verden som ikke har tid og ressurser nok til barn som ikke umiddelbart føyer seg og blir "sau" i det tempoet som er beregnet for den prosessen.. ;o)

[Gjest GA]

Takk for svar

Jeg er enig med deg ang. hårstell. Problemet er at hun har krøller, så hun må bli veldig, veldig korthåret for at hårstellet skal bli ikke-eksisterende. Jeg forstår jo at det ikke er greit å ha kroketrekker-hår om man er hårsår og to år, men alle må børste håret.

Pappaen er veldig på banen når han er hjemme, så det er ikke slik at vi lar henne diktere det. Hun er veldig glad i pappaen sin, så jeg antar dette bare er fikse ideer hun får seg, at mamma skal gjøre ditten og datten. Men når det går i mot hennes regisserte virkelighet, så er det altså krangling resten av dagen. Hun snakker mye om det og tar så til tårene, selv flere timer etter.

Jeg har lest et sted at to-åringen akkurat har lært å tenke framover i tid, de kan forestille seg hva som skal skje. -nå kommer mamma opp trappa og bærer meg ned til frokost-f.eks

Når det så ikke stemmer det de har forestilt seg får noen barn kjempeproblemer med å forholde seg til at det ble annerledes, -og raserianfallet er i gang.

Sønnen min var helt ekstrem på det der da han var to. "Du 'kulle ikke gå trappa først!" "Mmamma 'kulle gjøre det, ikke du!" osv i det uendelige. Min roet seg da han ble litt eldre, men han hadde mange raserianfall som kunne vare i opptil halvannen time, ofte flere ganger daglig en periode.

[nitty-gritty]

Hadde broren litt av det samme temperamentet, eller er erfaringene fra ham helt annerledes?

Jeg har tre, og selv om nok ingen har vært _så_ sta som din er nå, så hadde de, og har fortsatt velig forskjellig lynne.

Noen barn tåler godt og koser seg med at man slipper opp litt på regler og rutiner, og er flinke til å komme tilbake til "hverdagen" igjen, mens andre opplever det som en stor katastrofe og nederlag når det som skulle være et ekstra gode én dag, ikke blir tilbudt hver dag siden.

Så selv om det blir veldig rigid, så tror jeg det er viktig med slike personligheter å ikke tilby / introdusere ting som ikke skal være rutine. (Løfting, bæring, mating, henting, sove i mammas seng, hjelpe til med ting de egnetlig kan..)

Hun kan heller ikke få bestemme om det er mamma eller pappa som skal være sammen med henne. Selv om det blir en periode med sutring, så tror jeg å gi etter for det, bare vil forsterke frustrasjonen.

Når man må være strenge på at hun ikke kan få bestemme disse tingene som gjelder de daglige rutinene hjemme, så er det viktig at hun får en arena der hun bestemmer. Det beste er kanskje om dere leker ordentlig sammen, hvor du er helt dedikert til å leke (ikke leser, rydder eller gjør noe annet med et halvt øye ved siden av) og hvor hun får bestemme reglene.

Når leken er over, er det du som bestemmer det som en voksen må bestemme.

Når studerer du? Hun sover vel ikke lenge nok på formiddagen til at du rekker å være student? Kanskje hun har behov for mer kontakt med en fast jevnaldergjeng i barnehagen, mens du studerer? Har dere anledning til det?

''Hadde broren litt av det samme temperamentet, eller er erfaringene fra ham helt annerledes?''

Han er helt annerledes, de er som natt og dag. Han kan krangle og ha raserianfall i perioder, men det hjelper som oftest å møte han der han er og snakke med han. I hans tilfelle handler det som oftest om behov som ikke blir møtt. Han var nærmere fire år før han utviklet betydelig vilje.

''Så selv om det blir veldig rigid, så tror jeg det er viktig med slike personligheter å ikke tilby / introdusere ting som ikke skal være rutine. (Løfting, bæring, mating, henting, sove i mammas seng, hjelpe til med ting de egnetlig kan..)''

Ja, jeg tror du har rett i det. Jeg ga melk før luren en dag og nå, selv to uker senere, har jeg fremdeles daglige raserianfall over den manglende melken.

''Hun kan heller ikke få bestemme om det er mamma eller pappa som skal være sammen med henne. Selv om det blir en periode med sutring, så tror jeg å gi etter for det, bare vil forsterke frustrasjonen. ''

Nei, vi gir aldri etter for slikt.

''Når man må være strenge på at hun ikke kan få bestemme disse tingene som gjelder de daglige rutinene hjemme, så er det viktig at hun får en arena der hun bestemmer. Det beste er kanskje om dere leker ordentlig sammen, hvor du er helt dedikert til å leke (ikke leser, rydder eller gjør noe annet med et halvt øye ved siden av) og hvor hun får bestemme reglene.''

Takk for tips, dette gjør vi daglig

''Når studerer du? Hun sover vel ikke lenge nok på formiddagen til at du rekker å være student? Kanskje hun har behov for mer kontakt med en fast jevnaldergjeng i barnehagen, mens du studerer? Har dere anledning til det?''

Jeg studerer etter barnas leggetid. Jenta har full tilgang på meg hele formiddagen. Selv husarbeidet gjør jeg på ettermiddagen, etter at pappaen har kommet hjem. Vi er i åpen barnehage tre ganger i uka, møter venner de andre to dagene og er mye ute I helgene har hun kunst-klubb med jevnaldrende på lørdags morgen i tillegg til dette.

[laban]

Vent med bleieslutt til sommeren. Men følg med på om en av venninnene er i ferd med å slutte, kanskje det kan motivere hvis hun ikke gjør det fordi man bør, men fordi hun vil gjøre det samme som X.

Er det ikke et eller annet hun kan gjøre som et oppdrag når det gjelder å komme seg ned om morgenen? Noe bare hun kan finne / hente til deg og bære ned uten å ødelegge det (slik broren ville gjort), sånn at hun får noe annet enn maktkampen å tenke på? Eller noe "viktig" eller attraktivt hun kan gjøre nede på egen hånd, før dere kommer etter? Det forutsetter selvsagt at hun liker å kjenne på den "jeg er stor og mestrer dette"-følelsen.

Evt. kan dere ta tiden hver morgen og lage et skjema eller noe sånt, for å motivere til å holde et visst tempo (helst uten at noen ramler ned trappa). Det gjør ingenting om du jukser litt og det blir "rekorder" litt for ofte. Det hadde fungert med sønnen min, men ikke med søsteren hans. Men det kan jo være omvendt hos dere.

Børsting av krøllehår har jeg ikke greie på. Noen fordeler er det ved dårlige hår-gener ;-)

PS: Mange snusfornuftige, greie 4-åringer har gått gjennom en periode med hylende konflikter.

[nitty-gritty]

Vent med bleieslutt til sommeren. Men følg med på om en av venninnene er i ferd med å slutte, kanskje det kan motivere hvis hun ikke gjør det fordi man bør, men fordi hun vil gjøre det samme som X.

Er det ikke et eller annet hun kan gjøre som et oppdrag når det gjelder å komme seg ned om morgenen? Noe bare hun kan finne / hente til deg og bære ned uten å ødelegge det (slik broren ville gjort), sånn at hun får noe annet enn maktkampen å tenke på? Eller noe "viktig" eller attraktivt hun kan gjøre nede på egen hånd, før dere kommer etter? Det forutsetter selvsagt at hun liker å kjenne på den "jeg er stor og mestrer dette"-følelsen.

Evt. kan dere ta tiden hver morgen og lage et skjema eller noe sånt, for å motivere til å holde et visst tempo (helst uten at noen ramler ned trappa). Det gjør ingenting om du jukser litt og det blir "rekorder" litt for ofte. Det hadde fungert med sønnen min, men ikke med søsteren hans. Men det kan jo være omvendt hos dere.

Børsting av krøllehår har jeg ikke greie på. Noen fordeler er det ved dårlige hår-gener ;-)

PS: Mange snusfornuftige, greie 4-åringer har gått gjennom en periode med hylende konflikter.

''Vent med bleieslutt til sommeren. Men følg med på om en av venninnene er i ferd med å slutte, kanskje det kan motivere hvis hun ikke gjør det fordi man bør, men fordi hun vil gjøre det samme som X.''

Ja, det er mulig Skal avvente bleieslutt, men forhøre meg med vennene våre om noen andre er klare til å slutte.

''Er det ikke et eller annet hun kan gjøre som et oppdrag når det gjelder å komme seg ned om morgenen? Noe bare hun kan finne / hente til deg og bære ned uten å ødelegge det (slik broren ville gjort), sånn at hun får noe annet enn maktkampen å tenke på? Eller noe "viktig" eller attraktivt hun kan gjøre nede på egen hånd, før dere kommer etter? Det forutsetter selvsagt at hun liker å kjenne på den "jeg er stor og mestrer dette"-følelsen.''

Dette er en god ide, men problemet er at hun akkurat nå switcher mellom "jeg er stor" og "jeg er baby", alt etter som hva som passer henne i øyeblikket. Om hun innser at denne oppgaven utelukker bæring ned trappa, så kan hun godt finne på å bli helt baby Men jeg skal forsøke allikevel. Skjemaet må vi nok droppe, for det blir katastrofe om hun ikke får rekord hver dag.

''Børsting av krøllehår har jeg ikke greie på. Noen fordeler er det ved dårlige hår-gener ;-)''

Haha, ja Det er ikke mitt hår, det er pappaens, så det er nesten så jeg forlanger han tar seg av stellet av de tykke krøllene

''PS: Mange snusfornuftige, greie 4-åringer har gått gjennom en periode med hylende konflikter.''

Takk! Jeg krysser fingrene for det! Om ikke så begynner hun i alle fall på skolen når hun er fire år, så da får jeg pustepauser i mellom slagene

[nitty-gritty]

Jeg har lest et sted at to-åringen akkurat har lært å tenke framover i tid, de kan forestille seg hva som skal skje. -nå kommer mamma opp trappa og bærer meg ned til frokost-f.eks

Når det så ikke stemmer det de har forestilt seg får noen barn kjempeproblemer med å forholde seg til at det ble annerledes, -og raserianfallet er i gang.

Sønnen min var helt ekstrem på det der da han var to. "Du 'kulle ikke gå trappa først!" "Mmamma 'kulle gjøre det, ikke du!" osv i det uendelige. Min roet seg da han ble litt eldre, men han hadde mange raserianfall som kunne vare i opptil halvannen time, ofte flere ganger daglig en periode.

Det høres veldig kjent ut. Det er nok akkurat slik det er. Jeg var visst en regissør av dimensjoner som barn, så mamma har ikke mye sympati med mine klager nå for tiden.

[nitty-gritty]

Hun høres akkurat ut som min eldste var. Hun er født sta.

En gang beklaget jeg meg til barnehagetanta. Da svarte hun slik: -Joda, hun der har bein i nesa, men hun vil alltid greie seg bra her i livet.

Ingen trøst der og da men...Jeg har dessverre ingen gode råd, da jeg egentlig aldri greide å finne noen god løsning selv.

Takk for empati

Jenta mi er blid som en sol mellom slagene, men rundt meg er hun ekstremt sur og sutrete. Det er nesten litt leit, når andre får smil og latter og kos, men mamma bare skal klenges på og sutres til.

[Mammantil3]

Jeg har også to stabeist i hus, den eldste i større grad enn den yngste - om enn ingen i helt samme kategori som du beskriver.

Men: Jeg husker at begge mine slukte omvendt psykologi rått. Som i "du som er så liten greier vel ikke å xxx". De gikk på hver gang (omtrent, da), og på den måten fikk de vendt staheten sin mot seg selv; dette skal jeg klare! Vise mamma at jeg ikke er liten!

Kanskje verdt et forsøk...?

[PieLill]

Du får trøste deg med at stabeist ikke er de første til å gi etter for gruppepress i ungdommen.

Med slike viljebunter kan man først som sist forsone seg med at den konstante politisk korrekte familieidyllen som kommer av rolig forklaring og forhandinger bare er å skyte en hvit pil etter.

:-)

Velg dine kamper med stor umhu. Til gjengjeld _må_ du/dere sørge for å vinne de kampene dere tar. Om du f.eks. pga tidsnød kan bli nødt til å gi deg i en eller annen utholdenhetskrig, er det bedre å jobbe rundt saken fra starten av.

99,9% nei, er for barnet et 100% kanskje og en ivitasjon til verdenskrig. Barnet vil ha store problemer med å gi seg før hun vet med 111% sikkerhet at det ikke finnes andre muligheter. Men etter som hun lærer seg å gjennkjenne de udiskutable situasjonene vil hun etter hvert takle dem ganske greit.

Vær uimponert av hennes utagering. Men la det få konsekvenser. Skaper hun seg f.eks. i åpen barnehage bærer du henne resolutt ut og lar henne hyle på do eller i gangen til hun ikke gidder mer. "Ingen orker å høre på sånn tøvete skriking."

Skap noen arenaer der hun får bestemme. Men la det være tydelig hvor grensene for dette er.

Du trenger ikke høre på sutring. "Du må snakke med ordentlig stemme til meg." eller "Bort med klynktingen," ..."Hører ikke på sutrestemmer," etc. Og da gir du heller ikke etter før barnet tar seg sammen. (Altså hører man ikke på det hun har å si før normalstemme er i bruk. Ofte handler det om en uvane. En eller annen bisarr forestilling om at det er den beste måten å få oppmerksomhet på.)

Greit nok at mamma er følelsesmessig manager for hele familien, men litt får man jammen ta seg sammen og ikke klynke til henne hele i tide og utide.

Om jenta vræler fordi pappa var uforskammet nok til å ta henne ut av senga, bør dette 'belønnes' med at du trekker deg stille og rolig unna. Ta en tur i butikken, gå på spa eller steng deg inne på kontoret. Slik bør ikke trøstes, men ignoreres og over hodet ikke diskuteres.

I forhold til bleiene, tror jeg jeg hadde valgt å ikke ta den konflikten nå. I stedet hadde jeg kjøpt noe billige, klamme, ekle, klumpete drittbeier. Slikt pleier å øke motivasjonen. Evt. kan du gjøre bleieskifting til en uinteressant, men ikke uvennlig situasjon.

Sta unger kan gjøre sine foreldre både oppgitte og utslitte. På den andre siden er det et barn du sannsynligvis aldri vil behøve å lure på hvordan du pusher frem her i verden.

mvh

[Gjest har det på samma viset]

Så godt å lese at det ikke bare er jeg som strever, har en jente på ca. 2 1/2 og en på 4 1/2 og de er sta som esel... og får raserianfall oooooooh

Men det har nok vært ris til egen bak, en må bare være strenge, konsekvente og holde på rutiner... og det er nok her vi har slurvet, litt pga min mann ikke har giddet å involvere seg så mye og vi ikke er enige om grensesetting blant annet. Barn blir forvirret når de en dag får lov til noe og neste dag ikke får lov, eller at pappa sier noe er lov, mens mamma sier det ikke er lov. Hun min på 2 vil ikke gå ned trappen selv lenger pga hun har blitt redd, hun var begynt å bli flink å gå ned, men en dag ramlet hun ned siste trinnene, så nå har hun fått angst for å falle igjen.... Så nå er det liksom ikke bare pga stahet.