Stress/angst

[Gjest Courtney]

Hei. Jeg er en jente i 20 årene som sliter med stress og angst. Jeg tror selv at angsten kommer fra en følelse av å ikke ha kontroll. (Hva det er jeg ikke har kontroll over ønsker jeg ikke å dele her.) Det er ingenting som foreløpig tilsier at jeg faktisk har noe å engste meg for, men angsten er der likevel. Jeg prøver å snakke fornuftig med meg selv og si at det ikke er noe å engste seg for, men angsten slipper ikke taket og jeg går rundt med en panikkfølelse i magen til enhver tid. Jeg har alltid vært plaget med stress, men det har den siste tiden blitt ekstremt ille. Jeg tror det ville hjulpet å ha noen å snakke med, men det er ingen jeg stoler godt nok på til å dele tankene mine med (det gjelder også fastlegen). Hva i all verden gjør jeg? Har du noen råd til hva jeg kan gjøre for å hjelpe meg selv? Jeg har prøvd å puste rolig o.l. og det hjelper i et lite øyeblikk, men så er angsten tilbake igjen. Det er blitt så ille at jeg ikke ønsker å være sammen med andre, gå ute blant mennesker o.l. Jeg føler jeg må tvinge meg selv til å oppføre meg normalt rundt familie, venner og jobbkollegaer. Jeg er også redd for at hvis jeg tar skrittet og går til fastlegen og får henvisning til psykolog vil dette føre til at jeg må fortelle mine nærmeste hvordan jeg har det, og det ønsker jeg ikke. Jeg vil helst klare å bli bedre på egenhånd.

[Gjest lifeis]

''Jeg tror selv at angsten kommer fra en følelse av å ikke ha kontroll. (Hva det er jeg ikke har kontroll over ønsker jeg ikke å dele her.)''

Slik jeg ser det står du da ovenfor to alternative løsninger på din angstproblematikk. Du jobber for å få kontroll og med kontroll forsvinner den. Er det noe du ikke kan få kontrollen over, så må du velge å se faktum og være villig til å slippe kontrollen.

[Gjest]

Jeg har ikke svar på det du spør om, men jeg har et innspill; Det er ingen som trenger å vite at du sliter. Du har ikke opplysningsplikt, og fastlegen har også taushetsplikt.

Snakk med fastlegen og be hn henvise deg videre.

[mussa]

Hvorfor må dine nærmeste få vite om det hvis du får hjelp?

Det er ingen skam å motta hjelp... Jo mer du prøver å kontrollere, jo mer mister du kontroll. Se på feks spiseforstyrrelser...

[FjellOgDalar]

Hva med å bytte fastlege? Noen er ikke så gode på psykiske problemer, så bytte kan være forsøket verdt.

Det er utrolig vondt å gå aldeles alene med slikt, så jeg tror du gjør klokt i få ordnet med noen å snakke med. En lege burde henvise deg til psykolog eller psykiater som kan hjelpe deg med forskjellige måter å mestre angsten på. Kognitiv/metakognitiv terapi er til hjelp for mange.

Ellers kan du jo ta en titt på sidene til Angstringen: http://www.angstringen.no . Trengs ingen henvisning, men du møter likesinnede.

Har du noe å tape på at dine nærmeste får vite at du har det tøft? Er det fordi du er redd for å belaste dem unødig? I så fall... Jeg har vært der selv, men da familien min forsto at jeg sleit mye har de alltid støttet meg. Jeg tror de fleste pårørende helst ønsker å gi support.