Vil ikke til far..

[ArabianStar]

Sønnen min er 1,5 år og av natur en liten særing.. Litt grovt fortalt forhistorie først..

Eks'n gjorde det slutt med meg rett før minsten ble født. Jeg flytta til nabobyen og bodde der da minsten ble født, som alenemamma.

Vi levde alene helt til minsten var to mnd, da kom min nye kjæreste inn i livet vårt, og eks'n var mer eller mindre ute.. Jeg merka på eldstekaren(den gangen 2,5 år) at han savna pappa'n veldig.

Men siden minstemann var såpass liten følte jeg ikke for å la han dra til faren så lenge i strekk som en hel helg. Så samværet ble deretter. De treftes jo innimellom, minien sov der en og annen natt, men det var liksom det..

Det ble litt av og på med samværet på begge ungene, fordi han innimellom fant på ideer, var forbanna på meg osv..

Jeg klarte å sloss oss til en ordning til slutt, med annahver helg. Minstemann nærma seg året og kunne være der lengre. Jeg så jo på han at han slett ikke hadde det forholdet til faren som eldste har, men håpa det skulle bedre seg.

Så kom en periode hvor han overhodet ikke ville til faren. Han hylskrek og var helt krakilsk da vi møttes for å overlevere ungene. Dette skjedde to ganger, og tredje gangen klarte jeg ikke levere han.. Jeg klarte det bare ikke.. Så han ble med hjem igjen.

Fjerde gangen skulle eks'n av flere årsaker bare ha eldstekaren(de skulle reise bort og derfor skulle minsten være hos meg). De kom i barnehagen, og han begynte å skrike bare han så faren..

Vel, denne perioden gikk over. Dette er nå godt over halvt år siden, og han har hatt en grei periode nå. Ikke go, men grei nok.. Han jubler ikke når han ser eks'n, men hyler heller ikke..

Så var det sist gang da.. Vi møttes som vanlig halvveis, begge ungene var i strålende humør. Vi satt bak i bilen og lekte mens vi venta, og han var helt avslappa og blid. Straks han så faren kom ut av bilen sin ute, DATT humøret.. Han sto i bilen(jeg harstor kassebil så han kan stå foran på gulvet) uten å røre seg, med verdens tristeste blikk..

Han skrek ikke, protesterte ikke, men jeg så at han ikke syns dette var noe kult..

Så de dro da, og hjem igjen søndag fikk jeg en blid kar som var glad for å være hjemme igjen..

Hva gjør jeg med dette?? Jeg vil jo at de skal treffe faren og ha samvær med han. Jeg sloss galing for å få eks'n til å stille opp og ha ungene. Og nå har han tatt seg sammen, og er seriøst intr i å stille opp. Derfor er det så trist at minsten ikke vil dette..

Er dette bare perioder? Jeg kan ikke si jeg syns det er noe artig å levere han fra meg når han hylskriker sånn, eller blir synlig deppa når han skal til faren.

Vi har også prøvd å ha han der lengre(juleferien feks) i strekk, men dette fungerer ikke til det bedre..

Vi har hatt tilvenninng på tilvenninng, men det blir ikke bedre i lengden. Han vil være hjemme.. Imidlertid er han veldig glad i sambo, og det virker som han ser på han som sin far.. Han jubler når han kommer hjem fra jobb, henger på han hjemme, koser i fanget osv..

Minstemann er av natur en liten særing. Han er skeptisk til nye folk, skeptisk til folk han ser sjelden, og generelt litt forsiktig av seg i forhold til andre.

I barnehagen er han verdens søteste kosegutt med verdens beste humør, og jeg får bare høre hvordan han sjarmerer alle sammen.

Så nå er jeg jo redd at han kanskje aldri vil kunne få noe bra forhold til faren sin..?

[frosken]

ordan fungerer ham når han er hos faren? Hvordan er humøret og viljen til kontakt?

Man kan ikke avgjøre slike ting ene og alene på hvordan ungen er i "byttesituasjonen". For noen barn er det selve byttesituasjonen som er det vanskeligste, akkurat slik enkelte unger heller ikke fikser overlevering i barnehagen om morgenen. For noen er det heldigvis slik, at når byttet er gjennomført så trives ungen.

[nitty-gritty]

Jeg synes ikke det du sier tyder på et dårlig forhold til far, nødvendigvis. Minstejenta mi er to år og ni måneder, men har ingenting til overs for pappa om hun kan velge mamma. Dette på tross av at faren har vært fullt tilstedeværende, tatt nattevåkning, matet, skiftet bleier, bært, tørket oppkast, lekt, lest, lagt-... Ja, akkurat det samme som meg. Hun kan lage ekstremt drama og virke oppriktig fortvilet bare pappa skal skifte bleie eller mamma skal i butikken uten henne og hun må være igjen med faren.

Barn i den alderen har ofte litt seperasjonsangst og det er helt normalt. Jeg hadde muligens funnet det litt bekymringsfullt om de aldri reagerte på at mamma/pappa måtte gå.

[UlrikkeE]

Hvordan er han hvis han f.eks. skal være hos ei tante, hos besteforeldre osv? Hvordan fungerer overlevering da?

Jeg tenker som så at det ikke er det at han skal til pappa som er problemet, men at han skal vekk fra mamma.... Og han vet at når det er pappa som henter, så er det for et par dager (mens i barnehagen skal han hjem samme dag, unger skjønner sånt fort!)

Hvordan fungerer ungen når han er hos pappa? Altså etter at "avskjedshysteriet" har lagt seg?

Jeg ville fortsatt som før, snakket om pappa, sett på bilder av pappa innimellom når han er hos dere, i samme slengen som dere ser på bilder av mormor, tante Line, fetter Jonas - altså, som "en i mengden".... Og lever ham til pappa selvom han hyler....

[Gjest togli]

Kunne du og eksen greie å treffes sammen med barna f.eks. en ettermiddag i uka for å ta en kaffe e.l.? Jeg tenker at sønnen deres da ser at du aksepterer faren og stoler på ham, og dermed vil han kanskje føle seg tryggere på ham?

Jeg synes forøvrig det virker normalt at et så lite barn reagerer slik... Han forstår jo ikke rekkevidden av at dette er "pappa" osv... For ham er det bare en annen enn trygge mamma som skal passe på ham, og det føles sikkert uvant og rart... Evt kunne du tatt en samtale med helsesøster om hvordan dere skal forholde dere til dette?

[laban]

Han er i en alder da det er typisk med både motstand overfor forandinger generelt og mamma-avhengighet. Så jeg ville ikke tatt reaksjonen som noe bevis på at han alltid vil ha dårlig forhold til far.

Jeg støtter de som sier at det kommer an på hvordan han er når han faktisk har kommet fram til far. Hvis det går greit, vil overgangene sannsynligvis gå seg til etter hvert. Dersom han viser mistrivsel under oppholdet, må dere nesten prøve å finne ut av dette sammen.

[ArabianStar]

Kunne du og eksen greie å treffes sammen med barna f.eks. en ettermiddag i uka for å ta en kaffe e.l.? Jeg tenker at sønnen deres da ser at du aksepterer faren og stoler på ham, og dermed vil han kanskje føle seg tryggere på ham?

Jeg synes forøvrig det virker normalt at et så lite barn reagerer slik... Han forstår jo ikke rekkevidden av at dette er "pappa" osv... For ham er det bare en annen enn trygge mamma som skal passe på ham, og det føles sikkert uvant og rart... Evt kunne du tatt en samtale med helsesøster om hvordan dere skal forholde dere til dette?

Joda vi gjorde dette en stund da han var mindre, da jeg syns det var litt lenge og sende han avgårde hele helga. Så hadde vi en tilvenningsperiode hvor jeg og minstekaren dro dit i lag, dro hjem igjen, så kjørte jeg han dit en stund osv..

Og det fungerte fint da..

Snakka litt med helsesøster om det, men hun tror også dette er en periode han går gjennom akkurat nå. Det hun tror er at det kanskje kan hjelpe hvis eks'n henter han i barnehagen og jeg ikke er der? Noen tanker om det?

[ArabianStar]

Hvordan er han hvis han f.eks. skal være hos ei tante, hos besteforeldre osv? Hvordan fungerer overlevering da?

Jeg tenker som så at det ikke er det at han skal til pappa som er problemet, men at han skal vekk fra mamma.... Og han vet at når det er pappa som henter, så er det for et par dager (mens i barnehagen skal han hjem samme dag, unger skjønner sånt fort!)

Hvordan fungerer ungen når han er hos pappa? Altså etter at "avskjedshysteriet" har lagt seg?

Jeg ville fortsatt som før, snakket om pappa, sett på bilder av pappa innimellom når han er hos dere, i samme slengen som dere ser på bilder av mormor, tante Line, fetter Jonas - altså, som "en i mengden".... Og lever ham til pappa selvom han hyler....

Jo han er likedan.. Vil helst ikke se så mye på de, trekker seg litt unna, vil være hos meg eller sambo.. Eller direkte selve overleveringa er jeg ikke sikker på, han har jo alltid vært med en av oss lenge i starten, før han blir varm i trøya og tør bli me de..

Tok en telefon til eks'n nå. Og han sier at de gangene han skriker og slår seg helt på tverra skriker han en stund, men så gir han seg. Og da er han stort sett rolig og avslappa resten av tida.

Det jeg hørte han si er at mini gjerne er litt tryggere på dama hans.. Har kanskje noe med at han er oppvokst med en mamma-skikkelse, så det er det han er vant med?

Jeg har jo prøvd å være litt hos de når jeg henter ungene. Kjenner jo eks'n sin nye dame, så vi har ofte en del å snakke om. Så da pleier jeg bevisst å sitte der en stund, uavhengig av om det er hente eller bringesituasjon..

[UlrikkeE]

Joda vi gjorde dette en stund da han var mindre, da jeg syns det var litt lenge og sende han avgårde hele helga. Så hadde vi en tilvenningsperiode hvor jeg og minstekaren dro dit i lag, dro hjem igjen, så kjørte jeg han dit en stund osv..

Og det fungerte fint da..

Snakka litt med helsesøster om det, men hun tror også dette er en periode han går gjennom akkurat nå. Det hun tror er at det kanskje kan hjelpe hvis eks'n henter han i barnehagen og jeg ikke er der? Noen tanker om det?

Som stemor OG ansatt i barnehage, vil jeg si at de aller, aller fleste unger takler "overlevering" mye bedre om det skjer i barnehagen/skolen/SFO enn direkte fra den ene til den andre.

Hvis dere ikke har prøvd det, ville jeg definitivt ha prøvd å få til det! Bare forbered barnehagen litt på mulig reaksjon, men at du ikke vet hvordan det er i den settingen!

[Gjest Elextra]

Mange barn har en generell aversjon mot alle typer overganger. Er de inne, vil de ikke ut, er de ute, vil de ikke inn - samme med barnehage og skole etc. etc.

Er det mulig å finne ut hvordan han er når han først er hjemme hos far? Kanskje han egentlig har det bra, bare hater selve overleveringen?

Det er du sikkert oppmerksom på selv, men jeg synes du bør jobbe hardt for at kontakt med far skal fungere, herunder skjule egne følelser og enkelte ganger være litt "hard".

[Gjest togli]

Joda vi gjorde dette en stund da han var mindre, da jeg syns det var litt lenge og sende han avgårde hele helga. Så hadde vi en tilvenningsperiode hvor jeg og minstekaren dro dit i lag, dro hjem igjen, så kjørte jeg han dit en stund osv..

Og det fungerte fint da..

Snakka litt med helsesøster om det, men hun tror også dette er en periode han går gjennom akkurat nå. Det hun tror er at det kanskje kan hjelpe hvis eks'n henter han i barnehagen og jeg ikke er der? Noen tanker om det?

Det tror jeg kanskje kan gå an...men kjenner jeg er litt skeptisk der også.. det avhenger kanskje av om han har såpass til språk at han skjønner hvem som skal hente? Hva om faren f.eks. henter ham i bhg noen ettermiddager og har barna hos seg til middag, og du henter dem for natta? Slik at det ikke blir så mange timer uten at han ser deg?

Jeg tror også dette kan ha noe med alderen å gjøre.. Jeg mener å huske at mine tre barn rundt denne alderen var veldig mammadalter og hang på meg hele tiden...

[PieLill]

Ser du har fått mange gode tips allerede.

Vil bare tilføye en ting.

Barnet blir påvirket av hvordan du takler situasjonen. Om du blir bekymret, trist og lei deg fordi barnet er trist og misfornøyd, bekrefter du barnets opplevelse av situasjonen. Det blir en negativ sirkel.

Er du derimot trygg og glad, vil barnet ta dette signalet og bli mer trygg på det som skal skje. Selvsagt er det viktig at barnet føler seg sett og tatt på alvor med sin opplevelse, men uten at det gjøres for mye vesen av. Og uten at du går inn i barnets følelser.

Et barns sentimentalitet i overgangen fra en trygg situasjon til en annen, er ingen alvorlig sak.

Ingen vidunderkur, men en av flere ting som trekker i riktig retning.

mvh

[Madelenemie]

Hei!

En del barn i 1 års alder har STORe problemer med adskillelse, dette fordi "det de ikke ser eksisterer ikke lenger", tenkt hvor forfredelig det er at mamma ikke lenger er ....

Det er skummelt og all god grunn til å skrike.

Jeg stiller meg av den grunn tvilende til å starte i barnehage ved ett års alder, ja hvor bra det er ? Men det vil det vel etter hvert komme med informasjon om, da man vet at 1 åringer i barnehage har svært lang innkjøring og lange gråteepisoder

.

Kanskje er det bedre for din eldste å dra til far og den yngste når er psykisk rede for adskillelse. Jeg er av den oppfatning at når barna vil er det bra, men ingen grunn til å presset il til oe naturstridig, det fører gjerne med seg mye negativt.

[Gjest Elextra]

Hei!

En del barn i 1 års alder har STORe problemer med adskillelse, dette fordi "det de ikke ser eksisterer ikke lenger", tenkt hvor forfredelig det er at mamma ikke lenger er ....

Det er skummelt og all god grunn til å skrike.

Jeg stiller meg av den grunn tvilende til å starte i barnehage ved ett års alder, ja hvor bra det er ? Men det vil det vel etter hvert komme med informasjon om, da man vet at 1 åringer i barnehage har svært lang innkjøring og lange gråteepisoder

.

Kanskje er det bedre for din eldste å dra til far og den yngste når er psykisk rede for adskillelse. Jeg er av den oppfatning at når barna vil er det bra, men ingen grunn til å presset il til oe naturstridig, det fører gjerne med seg mye negativt.

''Jeg stiller meg av den grunn tvilende til å starte i barnehage ved ett års alder, ja hvor bra det er ? Men det vil det vel etter hvert komme med informasjon om, da man vet at 1 åringer i barnehage har svært lang innkjøring og lange gråteepisoder .''

Det er ingen hovedregel at ettåringer har svært lang innkjøring og mye gråting i forbindelse med innkjøring i barnehage. Faktisk går det overraskende greitt for de aller fleste! Så også for mine, i sin tid.

[laban]

Hei!

En del barn i 1 års alder har STORe problemer med adskillelse, dette fordi "det de ikke ser eksisterer ikke lenger", tenkt hvor forfredelig det er at mamma ikke lenger er ....

Det er skummelt og all god grunn til å skrike.

Jeg stiller meg av den grunn tvilende til å starte i barnehage ved ett års alder, ja hvor bra det er ? Men det vil det vel etter hvert komme med informasjon om, da man vet at 1 åringer i barnehage har svært lang innkjøring og lange gråteepisoder

.

Kanskje er det bedre for din eldste å dra til far og den yngste når er psykisk rede for adskillelse. Jeg er av den oppfatning at når barna vil er det bra, men ingen grunn til å presset il til oe naturstridig, det fører gjerne med seg mye negativt.

''...man vet at 1-åringer i barnehage har svært lang innkjøring og lange gråteepisoder.''

_Noen_ ettåringer har helt sikkert det. Min hadde ikke. Han var 14 måneder, elsket barnehagen fra første stund og brydde seg overhodet ikke om jeg var der sammen med ham eller ikke.

Søsteren, som begynte temmelig nøyaktig på toårsdagen sin, var langt mer fokusert på atskillelsen, avskjeden og alle de velkjente innkjøringstemaene.

Der hun kikket seg over skulderen for å være sikker på at jeg ikke forsvant (også i helt andre sammenhenger enn barnehagen), snudde broren seg og så strengt på meg for å være sikker på at jeg ikke fulgte etter ham.

Nå er han 13 og vil helst flytte hjemmefra for å gå på vgs uten innblanding.

* hulk * ingen har bruk for meg mer ;-)

[Madelenemie]

''Jeg stiller meg av den grunn tvilende til å starte i barnehage ved ett års alder, ja hvor bra det er ? Men det vil det vel etter hvert komme med informasjon om, da man vet at 1 åringer i barnehage har svært lang innkjøring og lange gråteepisoder .''

Det er ingen hovedregel at ettåringer har svært lang innkjøring og mye gråting i forbindelse med innkjøring i barnehage. Faktisk går det overraskende greitt for de aller fleste! Så også for mine, i sin tid.

Hei!

Okey

jeg skrev dette av egen erfaring og av ting jeg har lest om 1 åringer og adskillelse.

Jeg klarte ikke jobbe i barnehage da jeg fikk mer vondt i hjertet enn i ørene, eller evt like mye, jeg ble kjempefortvilt over hvor mye disse små gråt og av at de jeg jobbet med sa til foreldrene "det går så fort over" de mente gråtingen om morgenen. Jeg tenkte vel da noe sånt "fy for en løgn" i dag ville jeg tenkt " det er tydeligvis forskjell på fort".

Jeg har det veldig dårlig fort med barnegråt, jeg takler det dårlig. Da jeg forsøkte meg som dagmamma ringte jeg og bad foreldrene hente barna da de bare gråt, da beroliget foreldrene meg? mens det var deres barn som gråt. De ville ikke være hos meg eller i barnehagen de ville være hos sine foreldre. Noe jeg forstod.

[Madelenemie]

''Jeg stiller meg av den grunn tvilende til å starte i barnehage ved ett års alder, ja hvor bra det er ? Men det vil det vel etter hvert komme med informasjon om, da man vet at 1 åringer i barnehage har svært lang innkjøring og lange gråteepisoder .''

Det er ingen hovedregel at ettåringer har svært lang innkjøring og mye gråting i forbindelse med innkjøring i barnehage. Faktisk går det overraskende greitt for de aller fleste! Så også for mine, i sin tid.

Hei!

Det er ikke min erfaring med ett åringer.

:-) 2 råinger derimot synes å ha forstått at selv om foreldrene går så kommer de tilbake, de har ikke forsvunnet.