Hvor mye skal vi fortelle?

[Gjest venninne med mora]

Ei jente vi kjenner på 17 år fortalte for en liten stund siden på Facebook at hun var gravid. Hun fortalte også at hun hadde blitt voldtatt og ikke visste hvem faren til barnet var. Hun skal beholde barnet.

Nå er jeg veldig i tvil om hvor mye av dette jeg skal fortelle til barna mine (12 og 14 år). De kjenner jenta, og kommer også til å treffe henne i løpet av våren eller sommeren. De kommer helt sikkert til å spørre hvem som er faren til barnet.

Det er veldig overveldende å plutselig få en voldtekt så nær innpå - at dette faktisk gjelder en vi kjenner, og jeg kjenner at jeg på en måte ikke har lyst at mine barn skal få kjennskap til at slike ting faktisk skjer. De har jo lest om det, men vet nok lite om hva dette egentlig er.

På den andre siden tenker jeg at det er like greit å fortelle det nå, slik at de blir vant til tanken om at dette har skjedd, og heller kan spørre meg ut om evt vanskelige spørsmål, fremfor å kanskje spørre jenta om dette direkte. Jenta har jo forøvrig vært veldig åpen rundt dette på FB, og det står det jo veldig respekt av.

Hvor mye skal vi fortelle til våre barn?

[Elis31]

Jeg vet ikke helt om jeg synes det var så lurt å være åpen om dette på facebook. Det kan bli en belastning for barnet. Det bør da ikke være nødvendig for gud å hver mann å vite at barnet ble til under en voldtekt.

[Gjest Frida Frosken]

Hva med (på direkte spørsmål): At dere ikke vet hvem faren er, men at dere har hørt (fra henne) at han ikke var særlig snill, og de er/var ikke kjærester. Derfor er han ikke med i bildet, og kommer ikke til å være det.

[EnolaGay]

Svar sant på direkte spørsmål og følg opp med en liten advarsel om at dette er ganske sikkert vondt oppi gleden med å få et barn. Og at det ikke er viktig hvor barnet kom fra i lengden, barnet er jo seg selv. Barn har stor innlevelsesevne, de skjønner at det ikke er helt "normalt" og at det er et ømt tema.

Forøvrig er det ikke noe å si synes jeg. Ting er som de er og det skjønner barna også.

[Dorthe]

Jeg hadde overlatt det til jenta å fortelle så kan hun fortelle det hun er interessert i at andre skal vite.

[Gjest venninne med mora]

Jeg hadde overlatt det til jenta å fortelle så kan hun fortelle det hun er interessert i at andre skal vite.

Hun har jo selv valgt å fortelle ganske mye på FB, men jeg tror ikke barna mine har sett dette.

[Gjest venninne med mora]

Svar sant på direkte spørsmål og følg opp med en liten advarsel om at dette er ganske sikkert vondt oppi gleden med å få et barn. Og at det ikke er viktig hvor barnet kom fra i lengden, barnet er jo seg selv. Barn har stor innlevelsesevne, de skjønner at det ikke er helt "normalt" og at det er et ømt tema.

Forøvrig er det ikke noe å si synes jeg. Ting er som de er og det skjønner barna også.

Etter å ha tenkt litt på dette en stund, tror jeg at jeg ikke kommer til å si noe om voldtekten, bare at jeg ikke vet hvem faren er, og at de ikke er kjærester. Tror ikke barna mine fikk med seg det som stod på Facebook.

[Gjest venninne med mora]

Hva med (på direkte spørsmål): At dere ikke vet hvem faren er, men at dere har hørt (fra henne) at han ikke var særlig snill, og de er/var ikke kjærester. Derfor er han ikke med i bildet, og kommer ikke til å være det.

Ja, jeg tror det blir noe sånt jeg kommer til å svare. Vil nok si minst mulig om voldtekten.

[Gjest venninne med mora]

Jeg vet ikke helt om jeg synes det var så lurt å være åpen om dette på facebook. Det kan bli en belastning for barnet. Det bør da ikke være nødvendig for gud å hver mann å vite at barnet ble til under en voldtekt.

Det kan jeg kanskje være enig med deg i - men det er jo jenta selv som har valgt å gå ut slik, og siden jeg kjenner henne som en oppegående og fornuftig jente, så er jeg sikker på at hun har tenkt nøye gjennom dette.

Nå er nå situasjonen slik den er, og det jeg lurte på var hvordan jeg skal forholde meg til dette i forhold til mine egne barn. De kjenner henne og kommer til å treffe henne.

Men jeg tror jeg holder tilbake informasjonen om voldtekten. Det holde nok å si at jeg ikke vet hvem faren er, og at de to ikke er kjærester.

[PieLill]

Synes det viktigste her er hensynet til 17-åringen.

Hun strever ennå med å takle dette. Det er ikke utenkelig at hun over tid vil ønsket at hun hadde vært litt mindre åpen og offentlig om hva som har skjedd.

Det kan også være greit for barnet som blir født at ikke 'alle' vet hvordan det ble til. Og at barnet kanskje blir en av de siste til å få vite det.

Dette er primært barnets og 17-åringens historie. La dem fortelle den selv.

Støtter Frida Froskens forslag til svar. Man skal være ærlig med barn. Men man trenger ikke involvere dem i alle begredelige detaljer.

mvh

[Gjest Hulderen]

Jeg er usikker på hvor riktig det er av deg å skjerme barna fra virkligheten. Voldtekter skjer, selv om man ikke liker det. Barna dine (jenter eller gutter) er i en alder der de snart vil være med på ungdomsfester og ut om kveldene. 14 åringen er kanskje i gang alt? Da er det viktig å vite om farene og lære hvordan de kan minimeres.

[Gjest Frida Frosken]

Ja, jeg tror det blir noe sånt jeg kommer til å svare. Vil nok si minst mulig om voldtekten.

Jeg var mye yngre enn dine barn, men det var det jeg fikk høre da min kusine fikk barn som 17-åring. Årsaken til at vi ikke vet hvem faren er, var at han var ikke snill. Jeg fikk også det inntrykk at hun derfor hadde valgt ham bort, og det skal man gjøre når det gjelder "ikke-snille" kjærester. Det ble gjentatt hvis temaet kom opp (noen det sjelden gjorde). Det er ikke min sak, jeg har ikke tenkt å spørre verken min mor, kusine eller tante (for ikke å snakke om tremenning) om dette, jeg har faktisk ikke tenkt noe særlig på det før jeg leste spørsmålet ditt og tenkte: "åja, det var det som nok skjedde med min kusine". kanskje var det ikke fullt så dramatisk, men uansett er det hennes historie, og det må det være i dette tilfellet også. Dere har ingen grunn til å informere noe mer enn dere må, og detaljer bør unngås. Voldtekt kan dere advare mot på andre måter enn å bruke henne som eksempel til skrekk og advarsel. Mange barn har ikke far, allminnerliggjør det hvis barna syns det er rart.

[Mrs. Wallace]

Jeg var mye yngre enn dine barn, men det var det jeg fikk høre da min kusine fikk barn som 17-åring. Årsaken til at vi ikke vet hvem faren er, var at han var ikke snill. Jeg fikk også det inntrykk at hun derfor hadde valgt ham bort, og det skal man gjøre når det gjelder "ikke-snille" kjærester. Det ble gjentatt hvis temaet kom opp (noen det sjelden gjorde). Det er ikke min sak, jeg har ikke tenkt å spørre verken min mor, kusine eller tante (for ikke å snakke om tremenning) om dette, jeg har faktisk ikke tenkt noe særlig på det før jeg leste spørsmålet ditt og tenkte: "åja, det var det som nok skjedde med min kusine". kanskje var det ikke fullt så dramatisk, men uansett er det hennes historie, og det må det være i dette tilfellet også. Dere har ingen grunn til å informere noe mer enn dere må, og detaljer bør unngås. Voldtekt kan dere advare mot på andre måter enn å bruke henne som eksempel til skrekk og advarsel. Mange barn har ikke far, allminnerliggjør det hvis barna syns det er rart.

Veldig godt innlegg. Tiltredes.