Spm ang bp2 og svingninger

[Gjest mye dette her, men håper på svar fra noen]

Var hos psykiater i fjor og fikk bp2-diagnose. Ble da medisinert med Lamictal og Cipralex til god effekt ble oppnådd. Har nå stått på samme doser siden da.

Men er det likevel vanlig å ha svingninger, bare at de er mindre og grunnere? Eller betyr det at medisineringen likevel ikke er optimal?

Jeg svinger ikke så fryktelig ofte, men jeg merker det godt når jeg gjør det til tross for medisiner. Forskjellen er at det ikke tar så godt tak i meg som det gjorde før. Det er ikke så dyptgripende, liksom.

Må jeg bare finne meg i å ha disse svingningene selv om? Eller må medisineringen re-vurderes?

Er såååå sliten nå av mye stress og press rundt meg, og jeg er blitt deprimert. Er det vanlig at man ved bp-lidelse ikke tåler ytre påkjenninger like godt som friske?

[Olav Femte]

Aurorix har du prøvd det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er svært sjelden at medisinering kan gjøre en 100% stabil. "Under" medisinbeskyttelsen lever sykdommen sitt eget liv og påfører en svingninger.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Aurorix har du prøvd det?

Aurorix er et svært bra middel for personer med unipolare (vanlige) depresjoner. Minn derfor om at denne gode medisinen finnes.

For bipolare lidelser har vil ingen dokumentasjon på Aurorix. Jeg ber deg derfor om å slutte med reklame for Aurorix til bipolare (og til andre lidelser enn unipolar depresjon og sosial fobi).

[Olav Femte]

Aurorix er et svært bra middel for personer med unipolare (vanlige) depresjoner. Minn derfor om at denne gode medisinen finnes.

For bipolare lidelser har vil ingen dokumentasjon på Aurorix. Jeg ber deg derfor om å slutte med reklame for Aurorix til bipolare (og til andre lidelser enn unipolar depresjon og sosial fobi).

OK.

[lealaus]

Det mest vanlige er å ha visse svingninger - selv de såkalt "normale" har det, og de tenker sannsynlig ikke særlig over det, annet enn at de har gode og dårlige dager.

Jeg har fått det slik du beskriver. Det svinger, men for det meste ikke så dyptgripende at det blir problematisk. Nå har jeg også stort sett slutta å analysere den minste svingning, og da er de også lettere å akseptere.

Kunne ikke tenkt meg et dønn stabilt liv - i lengden tror jeg det er kjedelig. Jeg har i diverse perioder blitt medisinert, med den følge at jeg var helt "flat" i lange perioder. Kanskje trengte jeg det akkurat i disse periodene, men jeg kunne aldri tenke meg å leve slik resten av livet. Man vet liksom ikke hvor fint ting er, hvis man ikke har opplevd det motsatte (for min del heldigvis ikke helt ut i det ekstreme).

Du spør om bipolare er mer følsomme for stress og press, og til det kan jeg ut fra mitt liv svare "ja". Derfor tar jeg mine forholdsregler. Legger lista lavt og prøver å holde på et lavt tempo - både for at jeg ikke skal slite meg ut og bli deprimert, men også for at jeg ikke skal "ta av" fullstendig. Jeg tenker imidlertid at mange som har "fått en trøkk" har denne sårbarheten.

Når jeg ser disse såkalrte "friske" som stresser rundt fra sted til sted, er jeg faktisk glad for at jeg må holde på dette rolige tempoet - det er et rotterace der ute!

[Gjest mye dette her, men håper på svar fra noen]

Det mest vanlige er å ha visse svingninger - selv de såkalt "normale" har det, og de tenker sannsynlig ikke særlig over det, annet enn at de har gode og dårlige dager.

Jeg har fått det slik du beskriver. Det svinger, men for det meste ikke så dyptgripende at det blir problematisk. Nå har jeg også stort sett slutta å analysere den minste svingning, og da er de også lettere å akseptere.

Kunne ikke tenkt meg et dønn stabilt liv - i lengden tror jeg det er kjedelig. Jeg har i diverse perioder blitt medisinert, med den følge at jeg var helt "flat" i lange perioder. Kanskje trengte jeg det akkurat i disse periodene, men jeg kunne aldri tenke meg å leve slik resten av livet. Man vet liksom ikke hvor fint ting er, hvis man ikke har opplevd det motsatte (for min del heldigvis ikke helt ut i det ekstreme).

Du spør om bipolare er mer følsomme for stress og press, og til det kan jeg ut fra mitt liv svare "ja". Derfor tar jeg mine forholdsregler. Legger lista lavt og prøver å holde på et lavt tempo - både for at jeg ikke skal slite meg ut og bli deprimert, men også for at jeg ikke skal "ta av" fullstendig. Jeg tenker imidlertid at mange som har "fått en trøkk" har denne sårbarheten.

Når jeg ser disse såkalrte "friske" som stresser rundt fra sted til sted, er jeg faktisk glad for at jeg må holde på dette rolige tempoet - det er et rotterace der ute!

Ja, det er et rotterace! Men jeg har ikke noe annet valg enn å delta i det, siden det meste handler om mennesker som står meg nær. Da MÅ jeg bare være sterk og holde ut og holde ut og holde ut!

Uten meg faller alt i dass for mine nærmeste. Det kan sikkert virke som om jeg er innbilsk eller noe, men det er jeg absolutt ikke. Det er nemlig helt sant at alt står og faller på meg. Det er litt av et ansvar å ha! Særlig når man egentlig ikke orker... men MÅ.

Fanget... Ingen utvei... MÅ bare stå på videre, hvis ikke får mine nærmeste det veldig vondt. Ingen andre kan hjelpe dem enn meg. Er så sliten...