Stebarn på 8 år som klenger på far

[Gjest Lillybeth]

Jeg har hatt kjæreste siste 4 årene. Jeg har to barn, han ett. Hans barn er 8 år. Når de er hos oss, sitter datteren hans på fanget hans "hele" tiden, hvis da ikke hun og mitt barn leker sammen. (de går godt overens).

Jeg stakk innom til ham i går. Da satt jenta rolig i sofaen, helt til faren reiste seg og gikk bort i døren, hvor jeg stod. Da spratt hun opp, og begynte å klatre på ham, stå på en puff og hoppe på ham, holde ham i armen osv.

Jeg synes dette må være fryktelig vondt for henne. Hun er enebarn og er vant til fulle og hele oppmerksomheten hele tiden, men hun er jo såpass stor nå, at hun burde klare å se på at pappa snakker med andre / har en kjæreste, uten å skulle holde på med klengingen?

Det er bare så uvant for meg, for mine gjør det ikke, og da jeg hadde et forhold for mange år siden, hvor han hadde barn, var ikke dette noe tema i det hele tatt. Aldri klenging eller sjalusi.

Kjæresten min blir sur når jeg tar dette opp med ham. Er ikke ment som kritikk, men at han kanskje burde snakke med henne?

Isteden, trekker han seg helt vekk når han har datteren sin hos seg...

What to do?

[Lillemus]

Du skal ikke gjøre noe synes jeg. Jenta ser jo på deg som en inntrenger i forholdet mellom seg selv og faren og så lenge faren ikke er interessert i å gjøre noe med det er det lite du kan gjøre.

[Gjest Lillybeth]

Du skal ikke gjøre noe synes jeg. Jenta ser jo på deg som en inntrenger i forholdet mellom seg selv og faren og så lenge faren ikke er interessert i å gjøre noe med det er det lite du kan gjøre.

-men hvordan tror du dette vil utarte seg i fremtiden? Synes dette har blitt verre med årene.

Faren skylder på at jeg ikke har innvilget nok tid med henne, men det er ikke lett når barnet ikke snakker med meg, og jeg kan ikke særbehandle henne i forhold til egne...

[trollemor;o)]

Enig med Lillemus, du skal ikke gjøre noen verdens ting!

Dette er et barn på bare 8 år, de er ikke så store når de er 8...

[frosken]

-men hvordan tror du dette vil utarte seg i fremtiden? Synes dette har blitt verre med årene.

Faren skylder på at jeg ikke har innvilget nok tid med henne, men det er ikke lett når barnet ikke snakker med meg, og jeg kan ikke særbehandle henne i forhold til egne...

''men det er ikke lett når barnet ikke snakker med meg, og jeg kan ikke særbehandle henne i forhold til egne...

''

Hva mener du med at du ikke kan særbehandle henne?

[trollemor;o)]

-men hvordan tror du dette vil utarte seg i fremtiden? Synes dette har blitt verre med årene.

Faren skylder på at jeg ikke har innvilget nok tid med henne, men det er ikke lett når barnet ikke snakker med meg, og jeg kan ikke særbehandle henne i forhold til egne...

Du kan vel dra på besøk til de uten å ta med egne barn? Da kan du snakke og "særbehandle" datteren hans så mye du vil uten at dine barn vet det.

[Gjest Lillybeth]

''men det er ikke lett når barnet ikke snakker med meg, og jeg kan ikke særbehandle henne i forhold til egne...

''

Hva mener du med at du ikke kan særbehandle henne?

Mine barn er somregel hos meg.

Jeg kan ikke ta med hans datter på kino, uten mine egne, la hans barn få lov til å gjøre ting mine ikke får lov til osv.

[Gjest Lillybeth]

Du kan vel dra på besøk til de uten å ta med egne barn? Da kan du snakke og "særbehandle" datteren hans så mye du vil uten at dine barn vet det.

Mine barn er hos meg i større grad enn hun som sin far, selv om hun er der annenhver uke.

Hun klenger når vi er sammen, og boikotter besøk hos oss, hvis vi inviterer på middag osv.

Hun kler ofte på seg, og sier til faren "nå må du komme"... og da spretter han opp...

Prøver jeg å være hyggelig, får jeg negative -eller ingen svar. Spør jeg om hun vil være med å kjøpe julegave til pappa, sier hun nei, osv. Det er en flink, reflktert ung dame dette. Jeg synes det er vanskelig å vite og føler jeg er iferd med å gi oppp

[laban]

''Kjæresten min blir sur når jeg tar dette opp med ham. Er ikke ment som kritikk, men at han kanskje burde snakke med henne? I stedet trekker han seg helt vekk når han har datteren sin hos seg...''

Det høres jo ikke ut som om du har noe å vinne på å forsøke å forandre på dette - du oppnår bare at begge føler seg angrepet og holder seg unna?

Hvis hun "bare" klenger fysisk (og ikke aktivt avbryter samtalen deres eller på annen måte "nekter" dere voksne å snakke sammen), går det jo an å overse det. Du kan ikke gjøre så mye mer så lenge ikke faren reagerer på det. Hun kommer neppe til å ville sitte konstant på farens fang til hun blir tenåring.

Jeg hadde fortsatt å spørre om ting som eksemplet om å kjøpe gave til faren. Etter hvert som hun blir større vil det forhåpentligvis bli lettere å finne ting hun vil ha lyst til å være med på.

Kanskje du kan avtale med faren at du og (alle) barna kan gjøre noe morsomt uten ham iblant, i hvert fall unngå at han og hun "bruker opp" alle hyggelige aktiviteter på tomannshånd. Men da må du ikke lansere dette som en løsning på klengeproblemet, men som et svar på hans ønske om at du gir henne mer tid.

[EnolaGay]

-men hvordan tror du dette vil utarte seg i fremtiden? Synes dette har blitt verre med årene.

Faren skylder på at jeg ikke har innvilget nok tid med henne, men det er ikke lett når barnet ikke snakker med meg, og jeg kan ikke særbehandle henne i forhold til egne...

Da hadde jeg latt de to leve i sin lille boble og holdt på med mitt og mine. :0) Og heller tatt det om han begynte å klage...

[Gjest Forhold]

Kan ikke se noe negativt i dette. De har et veldig bra far/datter forhold. Hun er veldig glad i pappaen sin. Etterhvert som hun blir eldre vil klengingen avta.

[trollemor;o)]

Mine barn er hos meg i større grad enn hun som sin far, selv om hun er der annenhver uke.

Hun klenger når vi er sammen, og boikotter besøk hos oss, hvis vi inviterer på middag osv.

Hun kler ofte på seg, og sier til faren "nå må du komme"... og da spretter han opp...

Prøver jeg å være hyggelig, får jeg negative -eller ingen svar. Spør jeg om hun vil være med å kjøpe julegave til pappa, sier hun nei, osv. Det er en flink, reflktert ung dame dette. Jeg synes det er vanskelig å vite og føler jeg er iferd med å gi oppp

DU er voksen og hun er et barn. Du må holde ut å gi henne masse tid. Jeg kjenner ei dame som ikke takla stebarna sine i denne alderen og de har ikke et godt forhold i dag... (barna er voksne)

Jeg har ingen problemer med å skjønne at det kan hole hardt, men dere har valgt dette, ikke hun..

[Gjest GA]

''hun er jo såpass stor nå, at hun burde klare å se på at pappa snakker med andre / har en kjæreste, uten å skulle holde på med klengingen?''

det er så mye barn "burde" fordi de er "blitt så store nå" som ikke alltid fungerer i praksis. Det grenser mot hersketeknikk å si sånt til/om unger. "du burde være for stor til å tisse på deg nå" f.eks. Javel, men hva når det skjer? "du burde være for stor til å være sjalu nå" Javel, men hva hvis man er det da?

Ungen vil bli sett, og slutter nok ikke med det før du ser henne. Du får fortsette å tilby, så får hun fortsette å avvise til hun er klar. Tror også alenetid med henne uten dine barn hadde vært lurt hvis du får det til i praksis.

[trollemor;o)]

Mine barn er somregel hos meg.

Jeg kan ikke ta med hans datter på kino, uten mine egne, la hans barn få lov til å gjøre ting mine ikke får lov til osv.

Om du vil så får du det til.... om du vil....De trenger ikke å vite det engang. Og om de må vite det så kan du si at dere trenger itt tid alene, for å bli bedre kjent. Så tar du med dine unger på noe en annen dag. Jeg skjønner ikke problemet.

Eller, jeg skjønner det kanskje, gjør du?

[Gjest Elextra]

Mine barn er hos meg i større grad enn hun som sin far, selv om hun er der annenhver uke.

Hun klenger når vi er sammen, og boikotter besøk hos oss, hvis vi inviterer på middag osv.

Hun kler ofte på seg, og sier til faren "nå må du komme"... og da spretter han opp...

Prøver jeg å være hyggelig, får jeg negative -eller ingen svar. Spør jeg om hun vil være med å kjøpe julegave til pappa, sier hun nei, osv. Det er en flink, reflktert ung dame dette. Jeg synes det er vanskelig å vite og føler jeg er iferd med å gi oppp

''Hun klenger når vi er sammen, og boikotter besøk hos oss, hvis vi inviterer på middag osv. Hun kler ofte på seg, og sier til faren "nå må du komme"... og da spretter han opp...

'''

For det første er det snakk om en ÅTTEÅRING, og ordet boikotte passer ikke om hum ikke ønsker å være med på middag.

For det andre høres det ut til at problemet i stor grad er faren; at du ikke synes han setter grenser for datteren. Da er det selvfølgelig han du må snakke med, men det forhindrer ikke at du forsøker å få til alenetid med datteren.

[PieLill]

Det er neimen ikke enkelt å være barn og nissen på lasset når mor og/eller far går fra hverandre og så får seg ny(e) kjæreste®.

Barnet er den svake part. Barnet har verken valgt at mamma og pappa ikke skal leve sammen, pendlingen mellom to hjem eller foreldrenes nye kjærester.

Tror det beste du kan gjøre er å være aksepterende mhp på denne situasjonen både overfor far og datter. Slutt å sammenligne med dine egne barn. Jenta takler de vanskelige tingene på sin måte.

Aksepter at hun avviser deg. Ikke la det påvirke din tygghet som voksen, ditt humør, din trivsel eller ditt syn på jenta. Hold din dør vidåpen samme hvor mye hun lukker sin. Når hun avviser dine forslag og tilnærminger, sier du vennelig og forståelsesfull at det er helt greit. Så minner du om at skulle hun få lyst til det senere, er det bare å si ifra.

Etter hver finner hun ut at du er en som er der for å gi, ikke å ta. Ting tar tid.

mvh