5 årings psyke

[AnonymBruker]

Barnehagen har uttrykt at de er litt bekymret for femåringen min,

hun leker fint med barna, men til tider trekker hun for seg selv og vil helst være alene... og hun ser så trist ut.  

Om natten er hun redd, våkner midt på natten og vil ned til oss fordi hun er redd, nattlys hjelper ikke. Og når jeg skal legge henne må hun nærmest ha flombelysning... Hun er en jente med mange tanker og babler mye før hun legger seg, om alt hun tenker på. Jeg tror kanskje det er derfor hun kan være slik i barnehagen, at hun trekker seg for seg selv... Hun blir fort fornærmet, så det at hun ser trist ut kan rett og slett være at hun er lei seg pga noe noen har sagt i barnehagen eller at hun ikke tør å spørre om å få være med. De voksne kan ha tolket det til at hun ikke vil leke, men jenta mi er lik meg selv på den alderen, veldig sjenert når det gjelder å ta initiativ til å leke med noen, men vil gjerne... 
Husker jeg pleide å gjemme meg så ingen skulle se at jeg var alene

Bør jeg ta henne med til helsestasjonen og prate litt med helsesøster? Vil så gjerne forberede henne litt nå siste året før hun begynner på skole. Jeg var samme typen selv, men gikk ikke på barnehage, så å starte rett på skole var hardt for meg. Hun har jo den fordelen at hun har blitt kjent med en del av barna hun kommer på skole med og er vant til å være med i gruppefellesskapet. 
Jeg var egentlig litt overrasket når de sa hun ofte var alene og så trist ut.
Hjemme er hun stort sett munter. Og når jeg henter og bringer i barnehagen ser jeg jo at hun fort har kontakt med de andre barna og virker ikke sjenert engang, roper etter de hun leker med og smiler og ler og er helt med... 

men jeg tror egentlig hun kan være litt sliten og, pga hun er så pratsom når hun skal legge seg (og så redd for å være alene, så jeg kan ikke bare gå fra henne heller, hun får helt angstanfall...) så tror jeg hun får for lite søvn rett og slett. Og klart det da er slitsomt å ha folk rundt seg og være i godt humør hele dagen.

Ja det ble litt usammenhengende alt dette... men tror dere helsesøster kan være til hjelp? JEg vet egentlig en del svar selv på dette,

jeg tror vi må jobbe mer for å få henne til å sovne tidligere og av seg selv, føle seg tryggere og ikke være så redd.... Og jeg pleier å invitere noen av vennene hennes hjem til oss og omvendt av og til.

Anonymous poster hash: 70256...f9c

[frosken]

 

Barnehagen har uttrykt at de er litt bekymret for femåringen min,

hun leker fint med barna, men til tider trekker hun for seg selv og vil helst være alene... og hun ser så trist ut.  

Om natten er hun redd, våkner midt på natten og vil ned til oss fordi hun er redd, nattlys hjelper ikke. Og når jeg skal legge henne må hun nærmest ha flombelysning... Hun er en jente med mange tanker og babler mye før hun legger seg, om alt hun tenker på. Jeg tror kanskje det er derfor hun kan være slik i barnehagen, at hun trekker seg for seg selv... Hun blir fort fornærmet, så det at hun ser trist ut kan rett og slett være at hun er lei seg pga noe noen har sagt i barnehagen eller at hun ikke tør å spørre om å få være med. De voksne kan ha tolket det til at hun ikke vil leke, men jenta mi er lik meg selv på den alderen, veldig sjenert når det gjelder å ta initiativ til å leke med noen, men vil gjerne... 

Husker jeg pleide å gjemme meg så ingen skulle se at jeg var alene

Bør jeg ta henne med til helsestasjonen og prate litt med helsesøster? Vil så gjerne forberede henne litt nå siste året før hun begynner på skole. Jeg var samme typen selv, men gikk ikke på barnehage, så å starte rett på skole var hardt for meg. Hun har jo den fordelen at hun har blitt kjent med en del av barna hun kommer på skole med og er vant til å være med i gruppefellesskapet. 

Jeg var egentlig litt overrasket når de sa hun ofte var alene og så trist ut.

Hjemme er hun stort sett munter. Og når jeg henter og bringer i barnehagen ser jeg jo at hun fort har kontakt med de andre barna og virker ikke sjenert engang, roper etter de hun leker med og smiler og ler og er helt med... 

men jeg tror egentlig hun kan være litt sliten og, pga hun er så pratsom når hun skal legge seg (og så redd for å være alene, så jeg kan ikke bare gå fra henne heller, hun får helt angstanfall...) så tror jeg hun får for lite søvn rett og slett. Og klart det da er slitsomt å ha folk rundt seg og være i godt humør hele dagen.

Ja det ble litt usammenhengende alt dette... men tror dere helsesøster kan være til hjelp? JEg vet egentlig en del svar selv på dette,

jeg tror vi må jobbe mer for å få henne til å sovne tidligere og av seg selv, føle seg tryggere og ikke være så redd.... Og jeg pleier å invitere noen av vennene hennes hjem til oss og omvendt av og til.

Anonymous poster hash: 70256...f9c

 

Hei:-)

 

Jeg tror du kan ha nytte av noen samtaler med helsesøster rundt dette. Det at hun minner deg om deg selv, kan ha både god og negativ innflytelse på hennes utvikling. Det vil alltid være en fare for at man leser for mye av seg selv inn i sitt barn, akkurat som det kan være en fare å ikke forstå  barnet. Ved å få en ekstern samtalepartner, så tror jeg du kan få hjelp til å være sikrere på hva hun trenger og ikke trenger for å utvikle seg videre. Høres ut som om hun har fått "overtaket" på deg i forbindelse med leggesituasjonen, og dette kan det være greit å få ryddet litt opp i før hun blir enda eldre.

 

I tillegg til å snakke med helsesøster, så synes jeg du skal fortsette dialogen med barnehagen. Fortell dem hvordan du tolker hennes tilbaketrekning i barnehagen og diskuter med dem hva som kan gjøres for at hun ikke utvikler et "tilbaketrekningsmønster" dersom hun egentlig ønsker å være mer delaktiv.

 

Lykke til :-)