Ola Nordmann sitt syn på psykiatri

[AnonymBruker]

Jeg har litt problemer med å skjønne hvordan folk flest ser på psykiatri som medisinsk fagområde og vitenskap, og de psykiatriske pasientene, i den grad noen mener man kan snakke om "dem".

 

Man hører jo så mye. Er det folk som antageligvis har erfaring med psykiatri så hører man jo det samme som man hører av folk som jobber der, stort sett. (Dette er alt bare generaliseringer, det er jeg klar over, men bær over meg.)

 

Noen av pasientene mener det er verre å ha psykiske lidelser enn somatiske.

 

Men jeg har inntrykk av at de fleste nordmenn generelt mener det er motsatt, at det er de somatiske lidelsene som er "ordentlige". Ikke _vet_ jeg dette, dog.

 

Jeg har litt inntrykk av at mange har den oppfatning at psykiatriske pasienter er "sånn og sånn". At det er noe med deres oppførsel og væremåte de har til felles. At det er _de_ som er syke, ikke f.eks. at "ryggene deres er syke", eller "kjertelen er syk da den ikke produserer insulin". Det er liksom personligheten som er rammet.

 

Det er jo selvsagt ofte "personligheten" er "rammet", men det later jo til å være sånn at det er kun det mange tenker om psykiatri.

 

Jeg tror mange tror psykiatri og terapi dreier seg om "dikkedarier".

 

Jeg er forvirret igrunn, da det er så mye forskjellige ting å høre, og veldig mange av de tingene er noe annet enn det man "lærer" som pasient...

 

Jeg har inntrykk av at de fleste mener man kan "se" det på alle som sliter. Man kan jo f.eks. se det på noen at de er triste, om de gråter. Om noen skjelver med hendene, kan det type på angst. Og analogt; hvis noen ikke gråter eller skjelver med hendene, så har de ikke noen lidelse. (Nå forenkler jeg igjen selvsagt.)

 

Det var ingen som "så" at jeg angivelig sleit og var syk da det stod på som verst... jeg tok ikke til tårene. Jeg skalv ikke på hendene. Jeg oppførte meg ikke ekkelt og fornærmende i fylla. Jeg snakket ikke om selvmord.

 

Jeg følte jo at ingen kunne "se" noe på meg, men jeg kan jo selvsagt ta helt feil ang. det da. Når man blant annet tror at de snakker om deg på TV, så oppfatter man kanskje ikke så lett nyansene i det sosiale spillet. Man tolker kanskje de rare blikkene som fiendtlighet og fordømmelse, snarere enn hva det kanskje egentlig er, f.eks. at de syns du er rar / virker psyk, uroer seg for hva som foregår i topplokket ditt...

 

Men jeg veit ikke, jeg er ganske forvirret...

 

Jeg syns det er litt ille at man i dag ennå ikke har kommet lengre enn at folk tror alle med psykiske lidelser er utagerende... beklager, samfunn, men sånn virker det på meg... er det noen som har oppført seg "rart"/ekkelt i fylla, er folk på pletten med diagnoser om psykisk lidelse...

 

For meg blir det som å tro at diabetikere er friske så lenge du ikke kan se at de har føling (fyll gjerne inn med flere aktuelle symptomer).

 

Det er jo mange diabetikere som fungerer helt normalt med behandlingen, men jeg tror det er de som ikke gjør det og. Folk tenker jo ikke at de er "late" og på en eller flere måter (fyll inn negative ting her!) av den grunn. Nei, da har de jo blodprøver å vise til, må gudene vite.

 

Syns slik tankegang blir for naivt. Det blir litt som å benekte eksistensen av influensa, for man kan jo ikke se virus med det blotte øye...

 

Nå er jo et mikroskop (og andre tester de måtte ha for virusinfeksjoner) noe håndfast, noe folk tror på.

 

Virker rett og slett som folk ikke tror noe på psykiatri som vitenskap, og det sier jeg på grunn av hvordan det virker på meg som folk ser på folk med psykiatriske diagnoser.

 

De må "se" det. Men er det egentlig for mye forlangt at det går av å resonnere seg frem til noe, på lignende måte som man resonnerer seg frem til en diabetesdiagnose på bakgrunn av en blodprøve som viser unormalt blodsukker? Blodprøven viser jo bare et tall. Det står ikke svart på hvitt at personen har diabetes...

 

Men man tenker vel tilbake på fortiden med lobotomi og det som verre var. Det taler jo for at psykiatri ikke er til å stole på...

 

Kan ikke si at TV bedrer saken; alle som er "psykiatriske pasienter" er jo noen merkelige surrekopper hele gjengen.

 

Men ja, jeg veit godt at jeg generaliserer fryktelig, og jeg mener jo selvsagt ikke at alt det jeg sier her gjelder alt og alle... men dette er altså mitt inntrykk av hvordan mange er...

 

Kan godt hende jeg tar skammelig feil, for jeg lever isolert og har ellers bygd opp mange vrangforestillinger om folk og fe for å slippe å møte fryktene mine.

 

Er dette en del av en slik vrangforestilling egentlig?

Anonymous poster hash: 3312f...596