Ekspertsvar Redd og bekymret for at noe er alvorlig galt med meg..

[Gjest]

Nå bekrefter du diagnosen :-)

Hva mener du? Nå ble jeg litt forvirret.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tekst fjernet. Spørrer forvekslet med en annen. Beklager.

[ISW]

Det var ikke jeg (trådstarter) som spurte, men det kunne like gjerne vært meg.

Uansett, min psykiater sier at tilstanden min i fravær av annen psykisk lidelse, er en benign tilstand, spesielt all den tid jeg greier å leve relativt normalt.

Spørsmålet er egentlig; hva er ekte tanker om å skade seg selv? Er de også slik at man ikke egentlig ønsker at de skal skje?

[Gjest]

Du etterspør forsikringer selv om jeg var meget klar og tydelig i mitt første svar.

Du var klar og tydelig på hva som feilte ts, og jeg lurte på hvorfor du kom til den konkluksjonen. Tenkte at jeg etter å ha svart ts selv, på at forskjellen på oss var at jeg slet med depresjoner når jeg hadde slike tanker, men hadde inntrykk at ts ikke gjorde det.

 

Jeg forstår ennå ikke helt hva du mener, men det er ikke så viktig.  

[Marie Mel]

Kan NHD tatt feil av Toyan og trådstarter? Ser på svaret at han svarer på å følge rådet om SSRI. Et råd trådstarter fikk.

Eller vi ikke forstår at han svarer ts og ikke Toyan... Det var noe med spørsmålet fra Toyan og bekreftelse som kanskje gikk galt.

[Gjest]

Kan NHD tatt feil av Toyan og trådstarter? Ser på svaret at han svarer på å følge rådet om SSRI. Et råd trådstarter fikk.

Eller vi ikke forstår at han svarer ts og ikke Toyan... Det var noe med spørsmålet fra Toyan og bekreftelse som kanskje gikk galt.

Ikke vet jeg.  Jeg forstår ingenting av svarene.  Mener han at jeg har tvangstanker.  Jeg har nok hatt problemer men føler meg frisk nå.  Jeg burde kanskje ikke blande meg inn med spørsmål i en annens tråd, men begynte å lure på dette, og har nok kanskje derfor skapt rot. Jeg håper NHD vet hvem han svarer og ikke gir råd etter opplysninger om andre brukere.

[Gjest]

Det var ikke jeg (trådstarter) som spurte, men det kunne like gjerne vært meg.

Uansett, min psykiater sier at tilstanden min i fravær av annen psykisk lidelse, er en benign tilstand, spesielt all den tid jeg greier å leve relativt normalt.

Spørsmålet er egentlig; hva er ekte tanker om å skade seg selv? Er de også slik at man ikke egentlig ønsker at de skal skje?

Nå hadde ikke jeg bare tanker om å skade meg, men gjorde det.  Men tanker om at jeg ikke ville leve lenger, var bare tanker, og tanker er ikke farlige.  Tenkte mange ganger om jeg kunne gjøre noe i affekt. feks ta en haug med tabletter.  Men en gang jeg tømte alle tablettene som var i boksen for å ta de, så kom jeg likevel til fornuft og la de oppi igjen.  Så selv tror jeg at det skal mye til for at slike tanker blir handlinger.  Jeg vet ikke om du noen gang har opplevd når du kjører bil at du tenker at du skal kjøre rett frem når du kommer i en sving men så svinger du slik vegen går likevel. Vi mennesker har nok et overlevelses innstinkt i oss som er sterkere enn slike tanker.

[ISW]

Du etterspør forsikringer selv om jeg var meget klar og tydelig i mitt første svar.

 

Hei igjen.

 

Jeg har jo en historikk med hypokondri. Ingen historikk med tvangslidelse.

 

Jeg får ikke mine symptomer helt til å "stemme" med tvangslidelse. Etter hva jeg forstår, er jo ved en tvangslidelse angsten verst, være seg om den skyldes frykt for å skade seg selv/andre, frykt for å ha en annen seksuell legning enn ønsket eller frykt for hva det nå enn måtte være. Er det ikke også slik at man vet veldig klart at tankene er irrasjonelle, men de skaper likevel voldsom angst? På en måte at angsten er problemet, ikke innholdet i frykten?

 

I mitt tilfelle er det ikke helt slik. Forskjellen er to ting; den ene er innsikten min, jeg opplever at frykten min føles mer reell enn hva en skulle forvente ved tvangslidelse, og det andre er at selve angsten ikke oppleves utålelig. Jeg skulle på en måte nesten ønske meg at jeg hadde mer angst, for da hadde jeg på en måte forstått bedre at tankene faktisk var irrasjonelle. Det er tvilen, usikkerheten, og frykten for konsekvensene hvis tankene var "ekte", som plager meg. Og det hele føles så fryktelig virkelig.

 

Jeg tenker at enten er dette bare fortsatt hypokondri, eller så har jeg tvangslidelse med dårlig innsikt, eller så har jeg en eller annen "ukjent" tilstand som jeg ikke helt greier å forstå. Men jeg forstår ikke hvordan dette skulle være "vanlig" tvangslidelse.

[ISW]

Nå hadde ikke jeg bare tanker om å skade meg, men gjorde det.  Men tanker om at jeg ikke ville leve lenger, var bare tanker, og tanker er ikke farlige.  Tenkte mange ganger om jeg kunne gjøre noe i affekt. feks ta en haug med tabletter.  Men en gang jeg tømte alle tablettene som var i boksen for å ta de, så kom jeg likevel til fornuft og la de oppi igjen.  Så selv tror jeg at det skal mye til for at slike tanker blir handlinger.  Jeg vet ikke om du noen gang har opplevd når du kjører bil at du tenker at du skal kjøre rett frem når du kommer i en sving men så svinger du slik vegen går likevel. Vi mennesker har nok et overlevelses innstinkt i oss som er sterkere enn slike tanker.

 

Takk for informasjon. Det var igrunn et slikt svar jeg var ute etter :-)

 

Slike tanker kan jeg også ha. Men med en viktig forskjell, jeg har faktisk ingen grunn til å ikke ville leve, og det vet jeg meget godt. Jeg har hundrevis av grunner til å leve, og så vidt jeg vet ingen grunn til å dø. 

 

Nå har jeg jo hatt disse tankene i et års tid. Aldri har jeg noen gang lagt noen planer for å gjøre meg selv noe galt, og aldri har jeg bevisst "ønsket" å gjøre meg selv noe galt. At jeg har disse tankene likevel, frykter jeg at skyldes en eller annen underliggende patologisk tilstand som jeg ikke greier å forstå eller forklare. 

 

Jeg har jo, som alle andre, problemer i livet mitt, men de er ikke av alvorlig grad. Jeg har ingen alvorlig skyldfølelse. Ingen alvorlig følelse av å svikte eller såre noen. Ingen økonomiske problemer. Ingen problematikk med rus, misbruk eller vold, verken selv eller i familien. Er i full jobb og trives greit. Har samboer. Egen leilighet. Skylder ingen penger foruten et moderat boliglån som jeg uten problemer betaler. Ingen trusler. Ingen fysiske sykdommer. Ingen depresjon, i alle fall ikke av alvorlig karakter. Har venner. Elsker familien min. Trener. Lever normalt.

 

Så hvorfor i h****** har jeg disse tankene da? :-)

[Gjest]

Takk for informasjon. Det var igrunn et slikt svar jeg var ute etter :-)

 

Slike tanker kan jeg også ha. Men med en viktig forskjell, jeg har faktisk ingen grunn til å ikke ville leve, og det vet jeg meget godt. Jeg har hundrevis av grunner til å leve, og så vidt jeg vet ingen grunn til å dø. 

 

Nå har jeg jo hatt disse tankene i et års tid. Aldri har jeg noen gang lagt noen planer for å gjøre meg selv noe galt, og aldri har jeg bevisst "ønsket" å gjøre meg selv noe galt. At jeg har disse tankene likevel, frykter jeg at skyldes en eller annen underliggende patologisk tilstand som jeg ikke greier å forstå eller forklare. 

 

Jeg har jo, som alle andre, problemer i livet mitt, men de er ikke av alvorlig grad. Jeg har ingen alvorlig skyldfølelse. Ingen alvorlig følelse av å svikte eller såre noen. Ingen økonomiske problemer. Ingen problematikk med rus, misbruk eller vold, verken selv eller i familien. Er i full jobb og trives greit. Har samboer. Egen leilighet. Skylder ingen penger foruten et moderat boliglån som jeg uten problemer betaler. Ingen trusler. Ingen fysiske sykdommer. Ingen depresjon, i alle fall ikke av alvorlig karakter. Har venner. Elsker familien min. Trener. Lever normalt.

 

Så hvorfor i h****** har jeg disse tankene da? :-)

Jeg har heller ingen ytre ting som skulle gi meg slike tanker.  Har hus, grei økonomi, familie jeg er glad i, jobb jeg trives i. Men likevel hadde jeg det ikke alltid godt inni meg.  Var veldig ustabil. Hadde disse tankene en del av dagen og synes alt var greit andre deler av dagen, og da kunne jeg ikke forstå at jeg nettopp hadde slike tanker. Jeg begynte med lithium for noen måneder siden og etterpå har jeg ikke hatt slike tanker i hele tatt.  Er stabil og synes livet er godt å leve.  

 

Jeg forstår det slik at du ikke er deprimert.  Men kanskje har du likevel ubehagelige følelser som gir deg slike tanker.  Tvangstanker og tvangshandlinger vet jeg veldig lite om, men ser at NHD anbefaler deg å øke SSRI.  Da er det vel bare å prøve og håpe det gir effekt.  Ønsker deg iallefall lykke til, for det er ikke godt å gå slik. 

[ISW]

Jeg har heller ingen ytre ting som skulle gi meg slike tanker.  Har hus, grei økonomi, familie jeg er glad i, jobb jeg trives i. Men likevel hadde jeg det ikke alltid godt inni meg.  Var veldig ustabil. Hadde disse tankene en del av dagen og synes alt var greit andre deler av dagen, og da kunne jeg ikke forstå at jeg nettopp hadde slike tanker. Jeg begynte med lithium for noen måneder siden og etterpå har jeg ikke hatt slike tanker i hele tatt.  Er stabil og synes livet er godt å leve.  

 

Jeg forstår det slik at du ikke er deprimert.  Men kanskje har du likevel ubehagelige følelser som gir deg slike tanker.  Tvangstanker og tvangshandlinger vet jeg veldig lite om, men ser at NHD anbefaler deg å øke SSRI.  Da er det vel bare å prøve og håpe det gir effekt.  Ønsker deg iallefall lykke til, for det er ikke godt å gå slik. 

 

Hei,

 

Takk for svar.

 

Jeg tror forskjellen er at du vel hadde en diagnose (bipolar? siden du står på lithium) som ga store humørsvingninger, og at du i dårlige perioder kanskje hadde det så vanskelig, uavhengig av ytre faktorer, at du fikk slike tanker?

 

I mitt tilfelle er tankene mer av typen "kanskje jeg hopper ned?" når jeg ser en balkong, "kanskje jeg kræsjer?" når jeg kjører bil, etc. Så begynner jeg å "rasjonalisere" disse tankene, lure på om det er forhold i livet mitt som gjør at de kommer, osv.

[Gjest]

Hei,

 

Takk for svar.

 

Jeg tror forskjellen er at du vel hadde en diagnose (bipolar? siden du står på lithium) som ga store humørsvingninger, og at du i dårlige perioder kanskje hadde det så vanskelig, uavhengig av ytre faktorer, at du fikk slike tanker?

 

I mitt tilfelle er tankene mer av typen "kanskje jeg hopper ned?" når jeg ser en balkong, "kanskje jeg kræsjer?" når jeg kjører bil, etc. Så begynner jeg å "rasjonalisere" disse tankene, lure på om det er forhold i livet mitt som gjør at de kommer, osv.

Jeg forstår.  Vi har nok forskjellige grunner for tankene.

 

Men litt av slike tanker du har tror jeg mange har.  Jeg har selv stått utfor et stup og tenkt "tenk om jeg finner på å hoppe ned" Det har ikke vært på grunn av depresjon, men som jeg har inntrykk av at du også opplever er at tanken kommer fordi du er redd for å gjøre det. Tror ikke det er normalt å ha mye slike tanker, så da er det nok kanskje mer tvangstanker.  Jeg tror ikke du kommer til å utføre slike handlinger som du tenker.

 

Har du prøvd å øke på SSRI.

[ISW]

Jeg forstår.  Vi har nok forskjellige grunner for tankene.

 

Men litt av slike tanker du har tror jeg mange har.  Jeg har selv stått utfor et stup og tenkt "tenk om jeg finner på å hoppe ned" Det har ikke vært på grunn av depresjon, men som jeg har inntrykk av at du også opplever er at tanken kommer fordi du er redd for å gjøre det. Tror ikke det er normalt å ha mye slike tanker, så da er det nok kanskje mer tvangstanker.  Jeg tror ikke du kommer til å utføre slike handlinger som du tenker.

 

Har du prøvd å øke på SSRI.

Jeg tok serumspeil av Zoloft i dag, får vel svar over helgen. Blir spennende å se hvordan jeg ligger an der, om jeg har veldig høy forbrenning av preparatet. Jeg står jo allerede på max dose (som man vel også skal når man har tvangstanker).

Det føles bare så grusomt ekkelt. Jeg ville gitt alt jeg eier og har for en garanti om å ikke ta mitt eget liv. Jeg vil virkelig IKKE dø. Så det er veldig frustrerende at hodet mitt er opphengt i disse tankene.

Jeg tror den følelsen man får på kanten av et stup er veldig normal. Omtrent alle jeg snakker med har den. Men hos meg dukker den opp i alle mulige "farlige" situasjoner. Har til og med fått en tanke om hva om jeg tar en overdose av ost. Ja, ost. Haha.

Når jeg føler meg trygg er livet mitt helt topp, og alvorlig depresjon tror jeg ikke jeg har. Tror jeg mer har en form for hypokondri for psykisk lidelse eller noe slikt. Det går jo hånd i hånd med tvangstanker

[Kalevaala]

Har du forsøkt å "vifte vekk" disse tankene uten å analysere dem?

 

Jeg har en tendens til tvangstanker. De kommer i faser. De gjorde meg deprimert og tok i perioder over hele tankelivet mitt. Jeg analyserte meg inn i en spiral av vanskelige følelser. 

 

Helt til jeg lærte å tenke i denne retningen: "Åja - der kom det en tvangstanke. Det er ikke så farlig. Det er bare en tanke og har ikke noe med mitt virkelige liv å gjøre."  

 

Det forhindrer ikke at absurde tanker dukker opp, men de forsvinner ganske fort igjen når de ikke får oppmerksomhet.

[Dory]

Til trådstarter. Jeg har dessverre ikke lest alt her. Men jeg la merke til at du en plass skrev ala: kan det være tvangstanker når det føles reelt. (Kanskje ikke helt rett sitert, men sitter og leser/skriver på en telefon, så litt tungvint;) men jeg har dessverre vært mange år i "OCD verden". Jeg kjenner igjen mye sv deg. Nå skal ikke jeg sette diagnose, for jeg jobber ikke innen

Psykiatrien. Men du høres veldig ut som meg. Min ocd har gått fra i å kun være redd for smitte, demed mye tvangshandlinger med vasking, til sjekke kaffetrakter, vannkraner mm, til i perioder kun være tanker. Og jeg har det alltid som

Deg, det føles så reelt! Man leser at ved tvang, vet man at det er "tull" men når tankene er der, føles det reelt.

I perioder med kun tanker, ikke handlinger, får ikke heg heller trigget angsten ved ensponeringsterapi med andre rundt meg. Tankene kommer når jeg er i hjemnesituasjon, det tankene kan kose seg i to og fred;) og jo mer oppmerksomhet jeg gir den, jo værre og mer reelt føles det.

Vel, dette ble vel veldig rotete osv, men håper du får den hjelpen du trenger.

[Gjest]

Til trådstarter

Jeg forstår at du sliter med alvorlige tvangstanker. Jeg skal være forsiktig med å uttale meg om ting jeg ikke har slitt med selv, så nhd får korrigere meg hvis det er feil, men jeg tror som jeg skrev tidligere at overlevelsesinstinktet vårt er sterkere enn slike tanker. Derfor må du prøva å ikke la bekymrigen få overtaket. La tankene fare forbi som en annen skrev. garanti for livet er det ingen som kan gi, men jeg håper inderlig at du skal få hjelp til å slippe slike tanker.

[Dory]

Til trådstarter. Kom på en ting tilsi skrev. Duskrev noe ala:"hvis barejeg ikke hadde tenkt slikt og slik, hadde livet vært perfekt. Dette og kjenner jeg meg igjen i. Hadde jeg bare vist at kaffetrakteren var av. Hadde jeg bare vist sånn og sånn, DA hadde det vært så bra!

Men så får jeg bekreftet sånn og sånn, og har set fint en stund. Men så melder en ny tvil seg... Typisk ocd tror jeg.

Husk- på Svensk kalles dette tvilsjukan..