Ekspertsvar Redd og bekymret for at noe er alvorlig galt med meg..

[ISW]

På forhånd: Beklager for et langt innlegg!

 

På forhånd 2: Jeg har overhode INGEN hensikter om å skade meg selv på noen måte.

 

Men jeg får noen særdeles uønskede tanker om død, skade meg selv, ta livet av meg selv, you name it. Dette har nå pågått i et års tid snart. Tankene er påtrengende, med andre ord, jeg tenker aldri "frivillig" på slike ting. Og hva som nesten er mer absurd, jeg har absolutt ingen grunn til å ha slike tanker. Livet mitt er kjempefint. Jeg har alt jeg trenger; god jobb, samboer, venner, god økonomi, god fysisk helse, IQ på nesten 140, ingen vonde minner fra barndommen, elsker familien min over alt på jord. Jeg finner et hundretalls grunner til hvorfor jeg vil leve og ikke en eneste som skulle tilsi noe som helst annet.

 

Likevel virker det som hjernen min "prøver" å overbevise meg om at livet mitt er jævlig og at jeg kommer til å ta livet av meg en eller annen gang. Disse tankene er utpreget ego-dystone; jeg VET at livet mitt ikke er jævlig og jeg ønsker på INGEN måte å ta livet av meg eller skade meg selv. 

 

Det jeg derimot vet, er at jeg lider av helseangst. I tre år før dette hadde jeg angst for hjertet mitt. Og herre min hatt, som jeg somatiserte. Da jeg var redd for hjerterytmen min, fikk jeg ekstraslag. Da jeg var redd for hjerteinfarkt og angina, fikk jeg vondt i brystet, til og med som forverret seg ved trening. Da jeg var redd for høyt blodtrykk, fikk jeg hodepine, øresus og alskens andre symptomer som jeg "kunne" relatere til høyt blodtrykk. Selvfølgelig var hjertet mitt i perfekt stand og blodtrykket mitt eksemplarisk. Men beroliget ble jeg aldri.

 

Så nå prøver hjernen min å få meg til å tro at jeg er alvorlig deprimert og suicidal. Eller at jeg bare rett og slett har mistet interessen for livet eller livsgnisten. Pussig nok går dette veldig i perioder, og synes nok å relateres litt til stress og usikkerhet i livet mitt, noe som jeg blir veldig bekymret for fordi jeg da tror at "nå er jeg så stresset at jeg vil ta livet av meg".

 

Det skal nevnes at jeg for tre og et halvt år siden hadde det ILLE. Hjerteangsten min immobiliserte meg helt og jeg ble henvist til psykolog. Husker at jeg måtte ta MMPI-2 og jeg husker at jeg så på spørsmålet om "har du tanker om å ta ditt eget liv" som omtrent like latterlig og irrelevant som "tenner du seksuelt på dyr". Og da hadde jeg det ille i forhold til nå.

 

Enorm angst har jeg vel ikke. Det er mer en vedvarende bekymring, tvil, usikkerhet, osv. Som igjen KAN gjøre at livskvaliteten blir redusert, men jeg er i full jobb, sover godt, spiser godt, er med venner, osv. Trener mye. 

 

Må bare ha litt feedback på noe: Hva er "ekte" selvmordstanker? Kommer de påtrengende de også? Er man redd for de, eller "liker" man de på et vis? Har de alltid en "grunn"?

 

Blir jevnlig fulgt opp av fastlege og tidvis psykiater. Begge sier det samme: Risiko for at jeg tar livet av meg = ytterst lav.

 

Men tankene føles så ekte. Som om jeg virkelig ikke liker å leve, selv om jeg innerst inne vet at det ikke stemmer. Jeg vil ALLTID våkne neste dag. Vil virkelig ikke dø. Men hva hvis jeg bare handler på en impuls? Hva om jeg blir så håpløs og deprimert at livet ikke blir verdt å leve? Hva om motstanden min mot tankene en gang bare forsvinner? Jeg føler iblant nesten at jeg må kjempe for å få tankene til å holde kjeft.

 

Testresultater for spesielt interesserte: (de to første maste jeg meg til å ta)

MADRS: 4 poeng (utslag på angst og konsentrasjonsvansker)

MINI Plus modul C: 0 poeng

Y-BOCS: 13 poeng

Diagnose: Tvangstanker/hypokondri

Medik: Høydose SSRI + betablokker.

 

På forhånd tusen takk

Endret 11. juni 2013 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

På forhånd: Beklager for et langt innlegg!

 

På forhånd 2: Jeg har overhode INGEN hensikter om å skade meg selv på noen måte.

 

Men jeg får noen særdeles uønskede tanker om død, skade meg selv, ta livet av meg selv, you name it. Dette har nå pågått i et års tid snart. Tankene er påtrengende, med andre ord, jeg tenker aldri "frivillig" på slike ting. Og hva som nesten er mer absurd, jeg har absolutt ingen grunn til å ha slike tanker. Livet mitt er kjempefint. Jeg har alt jeg trenger; god jobb, samboer, venner, god økonomi, god fysisk helse, IQ på nesten 140, ingen vonde minner fra barndommen, elsker familien min over alt på jord. Jeg finner et hundretalls grunner til hvorfor jeg vil leve og ikke en eneste som skulle tilsi noe som helst annet.

 

Likevel virker det som hjernen min "prøver" å overbevise meg om at livet mitt er jævlig og at jeg kommer til å ta livet av meg en eller annen gang. Disse tankene er utpreget ego-dystone; jeg VET at livet mitt ikke er jævlig og jeg ønsker på INGEN måte å ta livet av meg eller skade meg selv. 

 

Det jeg derimot vet, er at jeg lider av helseangst. I tre år før dette hadde jeg angst for hjertet mitt. Og herre min hatt, som jeg somatiserte. Da jeg var redd for hjerterytmen min, fikk jeg ekstraslag. Da jeg var redd for hjerteinfarkt og angina, fikk jeg vondt i brystet, til og med som forverret seg ved trening. Da jeg var redd for høyt blodtrykk, fikk jeg hodepine, øresus og alskens andre symptomer som jeg "kunne" relatere til høyt blodtrykk. Selvfølgelig var hjertet mitt i perfekt stand og blodtrykket mitt eksemplarisk. Men beroliget ble jeg aldri.

 

Så nå prøver hjernen min å få meg til å tro at jeg er alvorlig deprimert og suicidal. Eller at jeg bare rett og slett har mistet interessen for livet eller livsgnisten. Pussig nok går dette veldig i perioder, og synes nok å relateres litt til stress og usikkerhet i livet mitt, noe som jeg blir veldig bekymret for fordi jeg da tror at "nå er jeg så stresset at jeg vil ta livet av meg".

 

Det skal nevnes at jeg for tre og et halvt år siden hadde det ILLE. Hjerteangsten min immobiliserte meg helt og jeg ble henvist til psykolog. Husker at jeg måtte ta MMPI-2 og jeg husker at jeg så på spørsmålet om "har du tanker om å ta ditt eget liv" som omtrent like latterlig og irrelevant som "tenner du seksuelt på dyr". Og da hadde jeg det ille i forhold til nå.

 

Enorm angst har jeg vel ikke. Det er mer en vedvarende bekymring, tvil, usikkerhet, osv. Som igjen KAN gjøre at livskvaliteten blir redusert, men jeg er i full jobb, sover godt, spiser godt, er med venner, osv. Trener mye. 

 

Må bare ha litt feedback på noe: Hva er "ekte" selvmordstanker? Kommer de påtrengende de også? Er man redd for de, eller "liker" man de på et vis? Har de alltid en "grunn"?

 

Blir jevnlig fulgt opp av fastlege og tidvis psykiater. Begge sier det samme: Risiko for at jeg tar livet av meg = ytterst lav.

 

Men tankene føles så ekte. Som om jeg virkelig ikke liker å leve, selv om jeg innerst inne vet at det ikke stemmer. Jeg vil ALLTID våkne neste dag. Vil virkelig ikke dø. Men hva hvis jeg bare handler på en impuls? Hva om jeg blir så håpløs og deprimert at livet ikke blir verdt å leve? Hva om motstanden min mot tankene en gang bare forsvinner? Jeg føler iblant nesten at jeg må kjempe for å få tankene til å holde kjeft.

 

Testresultater for spesielt interesserte: (de to første maste jeg meg til å ta)

MADRS: 4 poeng (utslag på angst og konsentrasjonsvansker)

MINI Plus modul C: 0 poeng

Y-BOCS: 13 poeng

Diagnose: Tvangstanker/hypokondri

Medik: Høydose SSRI + betablokker.

 

På forhånd tusen takk

Har fastlegen din og psykiateren din sagt at de tankene du beskriver her er angst eller tvangstanker?

Jeg håper at noen kan gi deg tilbakemelding som bekrefter at du ikke trenger å bekymre deg.

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

[ISW]

 

Har fastlegen din og psykiateren din sagt at de tankene du beskriver her er angst eller tvangstanker?

Jeg håper at noen kan gi deg tilbakemelding som bekrefter at du ikke trenger å bekymre deg.

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

 

 

Takk for svar!

 

Ja, jeg har diagnose tvangstanker (eller det som litt feilaktig kalles "purely obsessional OCD") - det vil si, tvangstanker uten synlige tvangshandlinger, i motsetning til at det er tvangshandlingene som er mest framtredende, sånn som å vaske hender.

 

Problemet som gjør at jeg ikke helt "stoler" på den diagnosen, er 1) at jeg ikke får panikk av tankene på en måte, og 2) de virker liksom så ekte. På en måte som om jeg virkelig hater livet mitt, selv om jeg på en annen side vet at jeg ikke gjør det.

 

Føler meg iblant nesten som han grønne tingen i Ringenes Herre, hehe. Og da begynner jeg å lure; er jeg i ferd med å miste grepet? Bli gal? Hjernesvulst, schizofreni, psykose? Bipolar? Dysforisk mani? Selv om jeg vet at jeg ikke gjør det, jeg har en logisk og rasjonell framstillingsevne som ikke er forenelig med alvorlig psykisk lidelse og det forstår jeg egentlig. 

 

Kanskje det bare er helseangsten min som manifesterer seg på en uhyggelig bisarr måte.

[AnonymBruker]

Takk for svar!

 

Ja, jeg har diagnose tvangstanker (eller det som litt feilaktig kalles "purely obsessional OCD") - det vil si, tvangstanker uten synlige tvangshandlinger, i motsetning til at det er tvangshandlingene som er mest framtredende, sånn som å vaske hender.

 

Problemet som gjør at jeg ikke helt "stoler" på den diagnosen, er 1) at jeg ikke får panikk av tankene på en måte, og 2) de virker liksom så ekte. På en måte som om jeg virkelig hater livet mitt, selv om jeg på en annen side vet at jeg ikke gjør det.

 

Føler meg iblant nesten som han grønne tingen i Ringenes Herre, hehe. Og da begynner jeg å lure; er jeg i ferd med å miste grepet? Bli gal? Hjernesvulst, schizofreni, psykose? Bipolar? Dysforisk mani? Selv om jeg vet at jeg ikke gjør det, jeg har en logisk og rasjonell framstillingsevne som ikke er forenelig med alvorlig psykisk lidelse og det forstår jeg egentlig. 

 

Kanskje det bare er helseangsten min som manifesterer seg på en uhyggelig bisarr måte.

Kanskje de tankene du beskriver har både med helseangst og tvangstanker å gjøre.

Jeg håper at du snakker mer med fastlege, psykiater eller psykolog om de tankene, og at du får lære måter å håndtere dette på. Kan du også formidle det du skriver i avsnitt 2, samt det andre du har forklart

i innleggene her, til behandler?

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

[ISW]

 

Kanskje de tankene du beskriver har både med helseangst og tvangstanker å gjøre.

Jeg håper at du snakker mer med fastlege, psykiater eller psykolog om de tankene, og at du får lære måter å håndtere dette på. Kan du også formidle det du skriver i avsnitt 2, samt det andre du har forklart

i innleggene her, til behandler?

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

 

 

Ja, det har du rett i. Min psykiater virker som han vingler litt mellom om jeg har hypokondri eller tvangslidelse. Men de overlapper jo veldig, så kanskje ikke så rart.

 

Uansett: Jeg hadde gladelig gitt en million kroner for å vite at jeg aldri kom til å ta mitt eget liv. Hadde jeg visst det, DA skulle jeg ha nytt livet da! Men problemet er at det er særdeles vanskelig å bedrive unngåelsesadferd ovenfor dette her, da det strengt talt alltid finnes "farlige" objekter i en normal verden. Det er jo ikke noe alternativ å legge seg inn heller, selv om jeg nesten har vurdert det et par ganger for å føle meg trygg.

 

Frykten min er vel enten at jeg skal lide av en eller annen underliggende patologisk tilstand som jeg ikke fullt ut greier å forstå hva er, som gjør at jeg mister livsgnisten, ELLER at jeg skal bli så lei av å være redd for å ta livet av meg at jeg ender opp med å gjøre det. Begge deler ser vannvittig dumt ut når jeg ser det på trykk

[AnonymBruker]

Ja, det har du rett i. Min psykiater virker som han vingler litt mellom om jeg har hypokondri eller tvangslidelse. Men de overlapper jo veldig, så kanskje ikke så rart.

 

Uansett: Jeg hadde gladelig gitt en million kroner for å vite at jeg aldri kom til å ta mitt eget liv. Hadde jeg visst det, DA skulle jeg ha nytt livet da! Men problemet er at det er særdeles vanskelig å bedrive unngåelsesadferd ovenfor dette her, da det strengt talt alltid finnes "farlige" objekter i en normal verden. Det er jo ikke noe alternativ å legge seg inn heller, selv om jeg nesten har vurdert det et par ganger for å føle meg trygg.

 

Frykten min er vel enten at jeg skal lide av en eller annen underliggende patologisk tilstand som jeg ikke fullt ut greier å forstå hva er, som gjør at jeg mister livsgnisten, ELLER at jeg skal bli så lei av å være redd for å ta livet av meg at jeg ender opp med å gjøre det. Begge deler ser vannvittig dumt ut når jeg ser det på trykk

Hvilken type terapi får du?

Unngåelsesadferd gjør problemet større, ettersom jeg har forstått. Jeg håper at du får riktig hjelp.

 

Jeg har lest om at folk som er redde for å skade andre, og gjemmer bort "farlige ting" kan bli verre av dette (unngåelsesadferd).

 

Noen får en type behandling der behandler er sammen med pasienten når pasienten øver på å gjøre det pasienten er redd for (f.eks å holde noe "farlig" i hånden).

 

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

[ISW]

 

Hvilken type terapi får du?

Unngåelsesadferd gjør problemet større, ettersom jeg har forstått. Jeg håper at du får riktig hjelp.

 

Jeg har lest om at folk som er redde for å skade andre, og gjemmer bort "farlige ting" kan bli verre av dette (unngåelsesadferd).

 

Noen får en type behandling der behandler er sammen med pasienten når pasienten øver på å gjøre det pasienten er redd for (f.eks å holde noe "farlig" i hånden).

 

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

 

 

Får kognitiv terapi. Forsøkte metakognitiv terapi uten effekt.

 

Jeg føler bare at jeg sliter med å akseptere terapien før jeg på en måte forstår hva det egentlig er jeg lider av. Det er derfor jeg forsøker å finne ut hva "ekte" tanker om å ta sitt eget liv er for noe. Når jeg finner ut av det tror jeg at det blir enklere å avvise tankene mine som vissvass.

[AnonymBruker]

Ja, det har du rett i. Min psykiater virker som han vingler litt mellom om jeg har hypokondri eller tvangslidelse. Men de overlapper jo veldig, så kanskje ikke så rart.

 

Uansett: Jeg hadde gladelig gitt en million kroner for å vite at jeg aldri kom til å ta mitt eget liv. Hadde jeg visst det, DA skulle jeg ha nytt livet da! Men problemet er at det er særdeles vanskelig å bedrive unngåelsesadferd ovenfor dette her, da det strengt talt alltid finnes "farlige" objekter i en normal verden. Det er jo ikke noe alternativ å legge seg inn heller, selv om jeg nesten har vurdert det et par ganger for å føle meg trygg.

 

Frykten min er vel enten at jeg skal lide av en eller annen underliggende patologisk tilstand som jeg ikke fullt ut greier å forstå hva er, som gjør at jeg mister livsgnisten, ELLER at jeg skal bli så lei av å være redd for å ta livet av meg at jeg ender opp med å gjøre det. Begge deler ser vannvittig dumt ut når jeg ser det på trykk

 

Det gikk en fin TV-serie om behandling av tvangslidelser, men TV-serien er dessverre avsluttet. Du kan lese om det her:

http://www.napha.no/content/3265/Ny-TV-serie-om-tvangslidelser

http://www.stolav.no/no/Nyheter/Premiere-pa-Psyk-forandring-i-kveld/118720/

http://www.napha.no/content/1393/--Hvert-helseforetak-bor-ha-OCD-team

(Les også kommentarene under den siste artikkelen, der det står om andre helseforetak som har OCD-team)

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

[ISW]

 

Det gikk en fin TV-serie om behandling av tvangslidelser, men TV-serien er dessverre avsluttet. Du kan lese om det her:

http://www.napha.no/content/3265/Ny-TV-serie-om-tvangslidelser

http://www.stolav.no/no/Nyheter/Premiere-pa-Psyk-forandring-i-kveld/118720/

http://www.napha.no/content/1393/--Hvert-helseforetak-bor-ha-OCD-team

(Les også kommentarene under den siste artikkelen, der det står om andre helseforetak som har OCD-team)

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

 

 

Jeg takker for det, men er ikke behandlingen litt annerledes når det kommer til tvangsTANKER i stedet for tvangsHANDLINGER?

 

Jeg mener, hvis man har alvorlige tvangshandlinger slik at man må vaske hendene hvert 10.minutt, så vil jo noe slikt fungere. I ytterste konsekvens; man ønsker å vaske hendene sine? Synd det, du kan ikke vaske hendene, bare sitt her og la angsten stige helt til du til slutt habitueres til angsten.

 

I mitt tilfelle (purely obsessional) så blir det litt annerledes. Man kan jo vanskelig "habitueres" i dette tilfellet. Ved å leve så tar jeg allerede ikke livet av meg. Og det å ta livet av seg hadde jo vært noe kontraproduktivt.

 

Jeg kan selvsagt gjøre eksponeringsøvelser som å sitte og stirre på en kniv i en halvtime, kjøre på trafikkert landevei uten midtdeler, osv. Men jeg føler ikke at det hjelper så mye. Jeg får ikke veldig angst, men imidlertid kan jeg oppleve en slags lettelse etterpå over at det "gikk bra". Imidlertid ble det også gjerne et slags "sjekkerituale" (tvangshandling), og da er det mot sin hensikt. Når det gjelder kniven, så følte jeg meg egentlig bare utrolig dum. Det er virkelig en halvtime av livet mitt jeg aldri får tilbake. Drepende kjedelig (hm.. feil ordvalg).

[AnonymBruker]

Får kognitiv terapi. Forsøkte metakognitiv terapi uten effekt.

 

Jeg føler bare at jeg sliter med å akseptere terapien før jeg på en måte forstår hva det egentlig er jeg lider av. Det er derfor jeg forsøker å finne ut hva "ekte" tanker om å ta sitt eget liv er for noe. Når jeg finner ut av det tror jeg at det blir enklere å avvise tankene mine som vissvass.

Du skriver at du vet at du ønsker å leve. Jeg håper at du kan stole på det.

(Jeg vet ikke om det er sammenlignbart, men en mor kan bli redd for å skade sitt barn, og reagerer på dette med å gjemme bort farlige ting, selv om hun vet at hun elsker sitt barn og vet at hun ikke har noe ønske om å skade barnet)

Jeg håper at noen kan gi deg en forklaring som gjør det enklere for deg å avvise de vanskelige tankene,

og at du får terapi som hjelper deg.

 

 

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

[AnonymBruker]

Jeg takker for det, men er ikke behandlingen litt annerledes når det kommer til tvangsTANKER i stedet for tvangsHANDLINGER?

 

Jeg mener, hvis man har alvorlige tvangshandlinger slik at man må vaske hendene hvert 10.minutt, så vil jo noe slikt fungere. I ytterste konsekvens; man ønsker å vaske hendene sine? Synd det, du kan ikke vaske hendene, bare sitt her og la angsten stige helt til du til slutt habitueres til angsten.

 

I mitt tilfelle (purely obsessional) så blir det litt annerledes. Man kan jo vanskelig "habitueres" i dette tilfellet. Ved å leve så tar jeg allerede ikke livet av meg. Og det å ta livet av seg hadde jo vært noe kontraproduktivt.

 

Jeg kan selvsagt gjøre eksponeringsøvelser som å sitte og stirre på en kniv i en halvtime, kjøre på trafikkert landevei uten midtdeler, osv. Men jeg føler ikke at det hjelper så mye. Jeg får ikke veldig angst, men imidlertid kan jeg oppleve en slags lettelse etterpå over at det "gikk bra". Imidlertid ble det også gjerne et slags "sjekkerituale" (tvangshandling), og da er det mot sin hensikt. Når det gjelder kniven, så følte jeg meg egentlig bare utrolig dum. Det er virkelig en halvtime av livet mitt jeg aldri får tilbake. Drepende kjedelig (hm.. feil ordvalg).

Jeg så dessverre ikke programmet selv. Og jeg har ikke nok kunnskap om behandling.

Jeg tenkte at kanskje var dette noe som kunne hjelpe deg.

Noen som så dette på TV, fortalte at en person som var med i serien, var redd for å skade barn.

I en terapitime gikk hun tur sammen behandler eller en annen person på en tursti ved et vann, og de gikk forbi mange barn på stien. Hun ønsket å telle barna etter at de hadde passert barna, for å være sikker på at alle barna var der og at hun ikke hadde skadet noen av de, men dette fikk hun ikke lov til.

 

Du skriver: "Jeg kan selvsagt gjøre eksponeringsøvelser som å sitte og stirre på en kniv i en halvtime, kjøre på trafikkert landevei uten midtdeler, osv. Men jeg føler ikke at det hjelper så mye. Jeg får ikke veldig angst, men imidlertid kan jeg oppleve en slags lettelse etterpå over at det "gikk bra". Imidlertid ble det også gjerne et slags "sjekkerituale" (tvangshandling), og da er det mot sin hensikt"

 

Lettelsen over at det gikk bra, høres for meg positiv ut

Fikk du sjekkerituale som reaksjon på eksponering, uten å ha hatt sjekkeritualer tidligere?

 

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

[AnonymBruker]

Jeg takker for det, men er ikke behandlingen litt annerledes når det kommer til tvangsTANKER i stedet for tvangsHANDLINGER?

 

Jeg mener, hvis man har alvorlige tvangshandlinger slik at man må vaske hendene hvert 10.minutt, så vil jo noe slikt fungere. I ytterste konsekvens; man ønsker å vaske hendene sine? Synd det, du kan ikke vaske hendene, bare sitt her og la angsten stige helt til du til slutt habitueres til angsten.

 

I mitt tilfelle (purely obsessional) så blir det litt annerledes. Man kan jo vanskelig "habitueres" i dette tilfellet. Ved å leve så tar jeg allerede ikke livet av meg. Og det å ta livet av seg hadde jo vært noe kontraproduktivt.

 

Jeg kan selvsagt gjøre eksponeringsøvelser som å sitte og stirre på en kniv i en halvtime, kjøre på trafikkert landevei uten midtdeler, osv. Men jeg føler ikke at det hjelper så mye. Jeg får ikke veldig angst, men imidlertid kan jeg oppleve en slags lettelse etterpå over at det "gikk bra". Imidlertid ble det også gjerne et slags "sjekkerituale" (tvangshandling), og da er det mot sin hensikt. Når det gjelder kniven, så følte jeg meg egentlig bare utrolig dum. Det er virkelig en halvtime av livet mitt jeg aldri får tilbake. Drepende kjedelig (hm.. feil ordvalg).

Jeg forstår at det er anderledes.

Du skriver "Ved å leve så tar jeg allerede ikke livet av meg.". Men du kan bli kvitt det å være redd for å ta livet av deg, på samme måte som en mor kan bli kvitt det å være redd for at hun skal skade sitt barn (med vilje) når hun vet at hun elsker sitt barn og ikke har noe ønske om å skade det.

 

 

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

[ISW]

Hei igjen!

 

Det jeg mener er vel at jeg kan få en tanke som sier (for eksempel): "Du er suicidal, du vil dø." Jeg kan få angst av denne tanken for jeg vil ikke ha den.

 

Hvis jeg da bestemmer meg for å "teste" tanken for å bevise for meg selv at den ikke stemmer (f.eks ved å kjøre på en trafikkert vei), og (selvfølgelig) ikke kræsjer med noe, så kan følgende skje:

 

Enten:

Det blir som en slags "sjekking" ala å sjekke puls eller måle blodtrykk. Hvilket ikke er bra.

Eller:

Hjernen begynner å "beskylde" meg for at jeg "egentlig" prøvde å ta livet av meg.

 

Og ingen av delene er bra.

[ISW]

 

Jeg forstår at det er anderledes.

Du skriver "Ved å leve så tar jeg allerede ikke livet av meg.". Men du kan bli kvitt det å være redd for å ta livet av deg, på samme måte som en mor kan bli kvitt det å være redd for at hun skal skade sitt barn (med vilje) når hun vet at hun elsker sitt barn og ikke har noe ønske om å skade det.

 

 

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

 

 

Her blir jeg litt ambivalent, på en måte vil jeg jo helst ikke la være å være redd for å ta livet av meg, fordi det er normalt og sunt å være redd for å ta livet av seg. Å forsøke å ta livet av seg er en svært uheldig greie, og det er ikke ønskelig å "ikke være redd for det".

 

Samtidig, og her kommer jo mistanken min om hypokondri inn; det hele dreier seg jo om en urimelig frykt, for noe man "egentlig" skal frykte, bare at min tvil og angst får det til å framstå som om jeg virkelig er i fare for å ta livet av meg. Som igjen skaper mer tvil og angst og (lett) nedstemthet, som igjen gjør at jeg tror at jeg er deprimert som igjen får angsten til å virke mer "reell", etc.

 

Her kommer jo "angst for angsten" inn. Det er helt likt hjerteangsten min (angst var skummelt fordi det laget mer ball i hjerterytmen), her er angsten skummel fordi den skaper negative følelser (eller vanskeligheter med å føle positive ting) som igjen styrker frykten for depresjon osv..

[AnonymBruker]

Hei igjen!

 

Det jeg mener er vel at jeg kan få en tanke som sier (for eksempel): "Du er suicidal, du vil dø." Jeg kan få angst av denne tanken for jeg vil ikke ha den.

 

Hvis jeg da bestemmer meg for å "teste" tanken for å bevise for meg selv at den ikke stemmer (f.eks ved å kjøre på en trafikkert vei), og (selvfølgelig) ikke kræsjer med noe, så kan følgende skje:

 

Enten:

Det blir som en slags "sjekking" ala å sjekke puls eller måle blodtrykk. Hvilket ikke er bra.

Eller:

Hjernen begynner å "beskylde" meg for at jeg "egentlig" prøvde å ta livet av meg.

 

Og ingen av delene er bra.

Det høres vanskelig ut. Det høres ut som om "tvangen" prøver å overbevise deg om at du tar feil.

Jeg håper at du får terapi som hjelper. Er din behandler spesialist på dette?

Hvis ikke, kan det være lurt å bytte behandler.

Kan du kontakte Psykiatrisk opplysning og høre om mestringsboken i linken også er for den type problemer som du plages med? Mestringsboken skal brukes i samarbeid mellom pasient og behandler.

http://www.psykopp.no/index.php?/produkt/55

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

[Gjest]

På forhånd: Beklager for et langt innlegg!

 

På forhånd 2: Jeg har overhode INGEN hensikter om å skade meg selv på noen måte.

 

Men jeg får noen særdeles uønskede tanker om død, skade meg selv, ta livet av meg selv, you name it. Dette har nå pågått i et års tid snart. Tankene er påtrengende, med andre ord, jeg tenker aldri "frivillig" på slike ting. Og hva som nesten er mer absurd, jeg har absolutt ingen grunn til å ha slike tanker. Livet mitt er kjempefint. Jeg har alt jeg trenger; god jobb, samboer, venner, god økonomi, god fysisk helse, IQ på nesten 140, ingen vonde minner fra barndommen, elsker familien min over alt på jord. Jeg finner et hundretalls grunner til hvorfor jeg vil leve og ikke en eneste som skulle tilsi noe som helst annet.

 

Likevel virker det som hjernen min "prøver" å overbevise meg om at livet mitt er jævlig og at jeg kommer til å ta livet av meg en eller annen gang. Disse tankene er utpreget ego-dystone; jeg VET at livet mitt ikke er jævlig og jeg ønsker på INGEN måte å ta livet av meg eller skade meg selv. 

 

Det jeg derimot vet, er at jeg lider av helseangst. I tre år før dette hadde jeg angst for hjertet mitt. Og herre min hatt, som jeg somatiserte. Da jeg var redd for hjerterytmen min, fikk jeg ekstraslag. Da jeg var redd for hjerteinfarkt og angina, fikk jeg vondt i brystet, til og med som forverret seg ved trening. Da jeg var redd for høyt blodtrykk, fikk jeg hodepine, øresus og alskens andre symptomer som jeg "kunne" relatere til høyt blodtrykk. Selvfølgelig var hjertet mitt i perfekt stand og blodtrykket mitt eksemplarisk. Men beroliget ble jeg aldri.

 

Så nå prøver hjernen min å få meg til å tro at jeg er alvorlig deprimert og suicidal. Eller at jeg bare rett og slett har mistet interessen for livet eller livsgnisten. Pussig nok går dette veldig i perioder, og synes nok å relateres litt til stress og usikkerhet i livet mitt, noe som jeg blir veldig bekymret for fordi jeg da tror at "nå er jeg så stresset at jeg vil ta livet av meg".

 

Det skal nevnes at jeg for tre og et halvt år siden hadde det ILLE. Hjerteangsten min immobiliserte meg helt og jeg ble henvist til psykolog. Husker at jeg måtte ta MMPI-2 og jeg husker at jeg så på spørsmålet om "har du tanker om å ta ditt eget liv" som omtrent like latterlig og irrelevant som "tenner du seksuelt på dyr". Og da hadde jeg det ille i forhold til nå.

 

Enorm angst har jeg vel ikke. Det er mer en vedvarende bekymring, tvil, usikkerhet, osv. Som igjen KAN gjøre at livskvaliteten blir redusert, men jeg er i full jobb, sover godt, spiser godt, er med venner, osv. Trener mye. 

 

Må bare ha litt feedback på noe: Hva er "ekte" selvmordstanker? Kommer de påtrengende de også? Er man redd for de, eller "liker" man de på et vis? Har de alltid en "grunn"?

 

Blir jevnlig fulgt opp av fastlege og tidvis psykiater. Begge sier det samme: Risiko for at jeg tar livet av meg = ytterst lav.

 

Men tankene føles så ekte. Som om jeg virkelig ikke liker å leve, selv om jeg innerst inne vet at det ikke stemmer. Jeg vil ALLTID våkne neste dag. Vil virkelig ikke dø. Men hva hvis jeg bare handler på en impuls? Hva om jeg blir så håpløs og deprimert at livet ikke blir verdt å leve? Hva om motstanden min mot tankene en gang bare forsvinner? Jeg føler iblant nesten at jeg må kjempe for å få tankene til å holde kjeft.

 

Testresultater for spesielt interesserte: (de to første maste jeg meg til å ta)

MADRS: 4 poeng (utslag på angst og konsentrasjonsvansker)

MINI Plus modul C: 0 poeng

Y-BOCS: 13 poeng

Diagnose: Tvangstanker/hypokondri

Medik: Høydose SSRI + betablokker.

 

På forhånd tusen takk

Jeg har nesten daglig hatt tanker om at jeg ikke orker mer, orker ikke å leve lenger. Men jeg tror det er langt fra tanker og til handling.  Leser her at noen skriver at det kan være tvangstanker.  Har aldri tenk på det slik, men det er tanker som kommer av seg selv, så det kan godt være det. Men etter endringer på medisinene har jeg ikke hatt slike tanker.  

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er noe alvorlig som feiler deg. Du har en tvangslidelse. OCD-O.

 

Du bør følge rådet om store doser SSRI.

[AnonymBruker]

Her blir jeg litt ambivalent, på en måte vil jeg jo helst ikke la være å være redd for å ta livet av meg, fordi det er normalt og sunt å være redd for å ta livet av seg. Å forsøke å ta livet av seg er en svært uheldig greie, og det er ikke ønskelig å "ikke være redd for det".

 

Samtidig, og her kommer jo mistanken min om hypokondri inn; det hele dreier seg jo om en urimelig frykt, for noe man "egentlig" skal frykte, bare at min tvil og angst får det til å framstå som om jeg virkelig er i fare for å ta livet av meg. Som igjen skaper mer tvil og angst og (lett) nedstemthet, som igjen gjør at jeg tror at jeg er deprimert som igjen får angsten til å virke mer "reell", etc.

 

Her kommer jo "angst for angsten" inn. Det er helt likt hjerteangsten min (angst var skummelt fordi det laget mer ball i hjerterytmen), her er angsten skummel fordi den skaper negative følelser (eller vanskeligheter med å føle positive ting) som igjen styrker frykten for depresjon osv..

 

Å gå og være redd for at man skal finne på å ta livet sitt, mener jeg at er en redsel du skal slippe å kjenne på når du har blitt helt trygg på at du ikke vil gjøre noe for å ta livet av deg.

Jeg håper at du snart kan oppleve å ikke være redd for at du skal finne på å ta livet av deg, og at du kan kjenne deg trygg på at du ikke vil gjøre noe for å ta livet av deg.

 

Du formidler jo at du ikke har noe ønske om å ta livet av deg. Kanskje du trenger å stole mer på deg selv slik at du blir trygg, og ikke høre på de problematiske tankene.

 

Du forteller om angsten for angsten, som vi mange har opplevd.

Jeg håper at noen med mer kunnskap enn meg kan gi deg gode råd.

 

Det er selvfølgelig viktig å være obs på reelle farer og å være redd og ha angst i forskjellige situasjoner, og det er noe som alle mennesker opplever.

 

Anonymous poster hash: 4a311...dc2

[Gjest]

Ja, det er noe alvorlig som feiler deg. Du har en tvangslidelse. OCD-O.

 

Du bør følge rådet om store doser SSRI.

Er slike tanker alltid tvangstanker eller er det når det ikke ligger en depresjon bak?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er slike tanker alltid tvangstanker eller er det når det ikke ligger en depresjon bak?

Nå bekrefter du diagnosen :-)