AnonymBruker Skrevet 28. juni 2013 Skrevet 28. juni 2013 Selvfølgelig er det best å si fra så fort som mulig om man blir forhindret fra å møte. Tre ganger i løper av et år har jeg uteblitt uten å si fra på forhånd, fordi tiden flydde fra meg (det hender), jeg misforsto/forbyttet tidspunkt, forsov meg. Alle gangene ble jeg forferdelig lei meg når jeg skjønte hva som hadde skjedd, for jeg er veldig pliktoppfyllende og synes det er sårt å skuffe meg selv og andre. Jeg er glad jeg hadde en forståelsesfull behandler som forsto hvor vondt det var for meg å ha rotet det til slik. En empatisk behandler som så dette som symptom på at jeg hadde det vanskelig, ikke som manglende motivasjon eller unnasluntring. Og som derfor ikke lesset på med formaninger, skyld og skam og konsekvenser. Anonymous poster hash: 27b2e...99f 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.