Hjelpe søster med mulig asperger syndrom

[bigsis]

Hei,

Jeg har en lillesøster som hele familien min er bekymret for. Hun ble utredet for aspergers syndrom i tenårene, men endte da opp med å ikke få noen diagnose siden hun var i grenseland.

 

Imidlertid har hennes situasjon bare forverret seg med årene. Nå er hun 20 år, uten noen diagnose. Hun er intelligent og kreativ på mange måter, men sliter veldig med det sosiale og med å organisere seg, bearbeide informasjon og disponere tid. Dette har gjort at hun har måttet droppe ut av studier. Hun klarer ikke å skaffe seg et eget sted å bo, eller noen annen jobb eller studier fordi hun rett og slett ikke får ting gjort. Hun trenger hjelp til alt, på detaljnivå. Det er også veldig vanskelig å kommunisere med henne fordi hun ofte misforstår og blir fort stresset og forvirret og tolker ting svært bokstavelig. Det er en hel rekke ting jeg kunne skrevet om dette.

 

 

Problemet for oss nærmeste er at vi veldig gjerne vil at hun skal få noe slags hjelp utover det vi klarer å bidra med, men at det virker som om hun ikke helt ser sin egen situasjon realistisk. Det virket som om hun slo seg til ro med at det «ikke var noe galt» med henne da hun ikke fikk noen diagnose for noen år tilbake og at det derfor ikke har virket som om hun vil la seg utrede igjen. Men vi vil gjerne prøve å overbevise henne om at det kan være lurt. Jeg tror hun er helt nødt til å få et slags tilpasset opplegg for å kunne fungere i en jobb eller andre meningsfylte sysler.

 

Jeg tenker at det er viktig å respektere hennes selvstendighet siden hun er myndig, men samtidig er det vondt å se på at hun ikke får den hjelpen (vi mener) hun trenger og at hun virker mer og mer deprimert og passivisert.

 

Hva kan vi nærmeste (foreldre og eldre søsken) gjøre? Og om hun skulle ombestemme seg og vil la seg utrede, hvordan bør hun/vi gå fram? Jeg er usikker på om hun selv er i stand til å sette ord på vanskelighetene på en slik måte at en fastlege vil forstå.

 

Alle innspill mottas med takk!

[AnonymBruker]

Hei! Jeg anbefaler at du poster dette innlegget også i forum for psykiatri her på Doktoronline.

Det er flere hjelpsomme brukere av forumet som har mye kunnskap om emnet, som sikkert kan gi deg gode råd. I tillegg kan du få gratis svar fra psykiater Nils Håvard Dahl

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 42de7...053

[AnonymBruker]

Fastlegen kan henvise henne til spesialist for utredning.

Du kan spørre din søster om du skal hjelpe til med å forklare fastlegen og evt spesialisten om vanskene hennes.

Jeg håper at du får råd fra flere

Anonymous poster hash: 42de7...053

[Madelenemie]

Hei,

Jeg har en lillesøster som hele familien min er bekymret for. Hun ble utredet for aspergers syndrom i tenårene, men endte da opp med å ikke få noen diagnose siden hun var i grenseland.

 

Imidlertid har hennes situasjon bare forverret seg med årene. Nå er hun 20 år, uten noen diagnose. Hun er intelligent og kreativ på mange måter, men sliter veldig med det sosiale og med å organisere seg, bearbeide informasjon og disponere tid. Dette har gjort at hun har måttet droppe ut av studier. Hun klarer ikke å skaffe seg et eget sted å bo, eller noen annen jobb eller studier fordi hun rett og slett ikke får ting gjort. Hun trenger hjelp til alt, på detaljnivå. Det er også veldig vanskelig å kommunisere med henne fordi hun ofte misforstår og blir fort stresset og forvirret og tolker ting svært bokstavelig. Det er en hel rekke ting jeg kunne skrevet om dette.

 

 

Problemet for oss nærmeste er at vi veldig gjerne vil at hun skal få noe slags hjelp utover det vi klarer å bidra med, men at det virker som om hun ikke helt ser sin egen situasjon realistisk. Det virket som om hun slo seg til ro med at det «ikke var noe galt» med henne da hun ikke fikk noen diagnose for noen år tilbake og at det derfor ikke har virket som om hun vil la seg utrede igjen. Men vi vil gjerne prøve å overbevise henne om at det kan være lurt. Jeg tror hun er helt nødt til å få et slags tilpasset opplegg for å kunne fungere i en jobb eller andre meningsfylte sysler.

 

Jeg tenker at det er viktig å respektere hennes selvstendighet siden hun er myndig, men samtidig er det vondt å se på at hun ikke får den hjelpen (vi mener) hun trenger og at hun virker mer og mer deprimert og passivisert.

 

Hva kan vi nærmeste (foreldre og eldre søsken) gjøre? Og om hun skulle ombestemme seg og vil la seg utrede, hvordan bør hun/vi gå fram? Jeg er usikker på om hun selv er i stand til å sette ord på vanskelighetene på en slik måte at en fastlege vil forstå.

 

Alle innspill mottas med takk!

Hei!

 

 

Det er et sted i Norden dere og hun ( som det er viktigst for) vil møte den beste kompetanse, og uten at hun som har vanskene skal måtte kunne redegjøre detaljert for dette selv, psykiateren jeg vil anbefale heter dr Svenny Kopp, send meg en privat pm og du kan få kontakt informasjon og også informasjon om en norsk psykiater med god kompetanse. Det fins en hel del flinke innen voksnepsykiatrien, men de er tilknyttet sykehusene. Har dere mulighet til å betale, er det best å betale å skaffe jenta hjelp.

 

Jeg selv har det så bra, men jeg var heldig og fikk raskt hjelp. Kom til rettet psykiatere som så at selv om jeg er kvinne og velfungerende ytre sett, så har jeg autisme.

[bigsis]

Tusen takk for svar alle sammen. Nå fikk jeg litt å tenke på. Jeg skal snakke med søsteren min snart, så da håper jeg hun er villig til å få en utredning.

[ekte nick]

Jeg syns det høres ut som hun bør utredes på nytt. Ta kontakt med spesialisthelsetjenesten eller en nevropsykolog, en som har kompetanse på Asperger. Det er kjempeviktig at hun får rett oppfølging.

 

Lykke til!