Fersket i hundekos-koma

[Bella Dotte]

Kanskje noen vil synes dette er en morsom historie:

 

Jeg hadde time med vikarpsykologen i dag, og blant annet snakket vi om hunder, at jeg liker å "snakke" med hunder og ikke har særlig mye sperrer for å gå bort til vilt fremmede hundeeiere og spørre om å få klappe hunden - men jeg har blitt flinkere til å se an situasjonen, hunden og eieren, og spørre før jeg klapper.

 

Etter timen, utenfor avdelingen, men inne på sykehusområdet, støtte jeg på en alle tiders supersøt liten bissevovv, og jeg måtte selvfølgelig bort og hilse. Det var greit for matmor, og ekstremt greit for hunden. Den klynket og pep og ville nok aller helst opp i armene mine! Den svinset rundt meg, hoppet opp på knærne mine og slikket meg på nesa, og nøt tydeligvis at jeg klappet den og ga den oppmerksomhet. Selv var jeg omtrent i ekstase og enset lite rundt meg en ganske lang stund. Omsider klarte jeg å løsrive meg og takket for meg og gikk videre.

 

Da hørte jeg plutselig "hei", og der var vikarpsykologen, på vei til butikken. Jeg ble temmelig flau for å ha blitt "oppdaget" i en slik "intim" situasjon, men det var også morsomt at han fikk se meg "i det fri" og at jeg virkelig liker hunder, at det ikke er noe jeg finner på. Vi tok følge til butikken og snakket mer om negative og positive opplevelser med hunder. Det var ålreit, for han er en veldig søt og hyggelig mann.

[TulleKoppen]

Hørtes ut som et fin sykehus-tur. 

[Bella Dotte]

Ja, det var det - men de turene til habiliteringen pleier stort sett å være det, med eller uten hund

[TulleKoppen]

Hehe! 

 

Det er jo ingenting som tilsier at terapi må oppleves vondt. (For meg er det blandede opplevelser, noen ganger går jeg derfra i verre tilstand enn da jeg kom, andre ganger blir jeg faktisk glad.)

[Bella Dotte]

Enig, jeg synes det er så rart når jeg hører folk fortelle om at de gruer seg til timer med psykologer/psykiatere eller synes det er vondt å gå i terapi. Ikke klarer å åpne seg. Mine behandlere får meg ikke bare til å orke det, men til å lengte etter å betro meg. Jeg synes det er helt topp

 

(Men så er det kanskje ikke helt terapi det jeg får, kanskje er det en form for psykoterapi, psykoedukasjon, eller kanskje "bare" støttesamtaler. Men jeg føler ihvertfall at jeg har havnet hos "kremen".)

Endret 8. august 2013 av Bella Dotte

[TulleKoppen]

Det er nok mer "støttesamtaler" det jeg går til også. Det er mange ting jeg ikke vil snakke om. Det vet de nok godt. Men jeg har et godt tilbud likevel.

 

Selv om man opplever det som vondt å være i terapi, er det jo som oftest frivillig. Noe får man vel ut av det...