Hvordan bli kvitt verkebyllen i livet mitt?

[AnonymBruker]

Dette er et vanskelig spørsmål, ville bare ha noen synspunkter fra dere.

Jeg er voksen, men sliter med foholdet til foreldrene mine. De har vært skilt i mange år og de er begge dårlige besteforeldre.

Jeg har ikke klart å ha det fint på ferie i sommer for dette ligger hele tiden og plager meg.

Skal prøve å ta det kort.

Jeg har alltid vært pappajente, kjørte ofte innom og besøkte ham når han bodde alene. Han er en mann av få ord, sier aldri om noe plager og sier alltid at det går bra.

Han giftet seg etterhvert med ei dame. Vi fikk ganske god kontakt og det var hyggelig å be de på middag o.l  De var oppmerksomme mot ungene når de var på besøk.

Denne dama hadde god kontakt med sine egne barn og særlig dattera som er like gammel som meg. Dattera fikk en sønn og hun var stolt bestemor.

Det gikk et år så ble det veldig krangel mellom de to, vet ikke hva som skjedde. Dattera sa at more var psykopat og alltid hadde vært det, mora sa at dattera var psykopat. 

Denne datteren flyttet langt vekk sammen med mannen på hemmelig adresse og fikk et barn til som mora hennes ikke har sett. Dette er ca 8 år siden!  Kona til pappa prøvde å ta kontakt via venner, men datteren ville ikke se henne igjen.

Mora tok dette tungt, men sa det var hennes valg og hun gadd ikke stille opp for andre mer.

Hva som egentlig skjedde vet jeg ikke, for en sak har som regel to sider.

 

Vi fortsatte kontakten med pappa og kona, men etter et par år skjedde det noe. De fikk seg hund og samboeren min sa han ikke likte hunder. Dette ble hun svært sur av. Hun sluttet å komme i bursdag til ungene, pappa kom alene. Da jeg besøkte de med ungene snakket hun ikke med oss og det var en fæl stemning der hjemme.

Jeg mislikte henne enda mer når farmoren min døde og hun bruker alle smykkene hennes. 

Vi er tre søstre som ville ha noe minner om farmoren vår og hun gidder ikke engang spørre om vi vil ha noe.(dette er pappa skyld i også)

 

Nå er det mange måneder siden jeg kjørte innom de. Pappa ringer innimellom og spør hvordan det går, så sier jeg at jeg skal ta meg en tur snart. Men det er så vanskelig. Jeg klarer bare ikke dra ned dit når ting er som det er. Han er vel ikke helt tett i pappen og må skjønne at denne dama ikke er helt god.

Jeg nevnte en gang at jeg ikke følte meg velkommen av henne, men det var bare tull sa han.

dette gnager meg så ille, det kan jo ikke bli verre så jeg får prøve å løse saken.

Problemet er at jeg er lik min far. Veldig vanskelig for å snakke om ting.

 

Skal jeg skrive et brev til ham?

Samboeren min vil være med meg og snakke med de sammen eller han sier han kan dra alene og prate med de.

Jeg vil helst han drar alene, men sikkert lurt jeg blir med. Jeg begynner bare å gråte når jeg skal snakke om vanskelige ting.

 

Kona hans vil tydeligvis ikke ha noe med oss å gjøre, skal jeg da gidde å ha kontakt med henne? jeg synes synd på pappa, han har det ikke godt nå tror jeg, men han gjør ikke noe med denne saken. vi bor ganske nærme hverandre men ser hverandre veldig sjelden.

 

Noen innspill?

 

 

 

Anonymous poster hash: 6459c...f24

[Gjest Xtra]

 

 

Noen innspill?

 

 

 

 

Hvor gammel er du? Du virker svært avhengig av kontakten med dine foreldre/din far, derfor jeg spør.

 

Jeg tenker at du skal minne deg selv om at du kan ikke forandre andre, du kan bare forandre deg selv. Med andre ord kan du ikke forvente at du skal klare å forandre hverken din far eller hans kone. At hun er en dårlig bestemor er uansett ikke noe du har noe med. Du bør akseptere at du nå er voksen at din fars førsteprioritet er sin kone, og ikke sine/sitt barn. Det kommer neppe noe godt ut av å sette ham i en lojalitetsskvis.

 

 

Jeg synes også det virker underlig å sende din samboer for å snakke om ditt forhold til din far. Du bør selv forsøke å snakke med din far, ikke for å forandre ham, men for å få ham til å forstå at du savner den gode kontakten dere hadde, og ønsker å gjøre noe med det.

Endret 13. august 2013 av Xtra

[margerita1365380476]

Hvor gammel er du? Du virker svært avhengig av kontakten med dine foreldre/din far, derfor jeg spør.

 

Jeg tenker at du skal minne deg selv om at du kan ikke forandre andre, du kan bare forandre deg selv. Med andre ord kan du ikke forvente at du skal klare å forandre hverken din far eller hans kone. At hun er en dårlig bestemor er uansett ikke noe du har noe med. Du bør akseptere at du nå er voksen at din fars førsteprioritet er sin kone, og ikke sine/sitt barn. Det kommer neppe noe godt ut av å sette ham i en lojalitetsskvis.

 

 

Jeg synes også det virker underlig å sende din samboer for å snakke om ditt forhold til din far. Du bør selv forsøke å snakke med din far, ikke for å forandre ham, men for å få ham til å forstå at du savner den gode kontakten dere hadde, og ønsker å gjøre noe med det.

Jeg er snart 40, men synes likevel det er trist ungene ikke har noen kontakt med bestefar pga hans kone. Savner kontakten jeg hadde med ham. Du har rett, jeg kan ikke forandre på de. Får bare fortsette å leve som før så får de ta kontakt om de ønsker.

ingen vits i å snakke med pappa, han forstår ikke problemet likevel.

[Ayia]

Jeg er voksen, men sliter med foholdet til foreldrene mine. De har vært skilt i mange år og de er begge dårlige besteforeldre. Jeg har ikke klart å ha det fint på ferie i sommer for dette ligger hele tiden og plager meg.

 

Jeg har alltid vært pappajente,Han giftet seg etterhvert med ei dame. Vi fikk ganske god kontakt og De var oppmerksomme mot ungene når de var på besøk.

 

Denne dama hadde god kontakt med sine egne barn og særlig dattera som fikk en sønn og hun var stolt bestemor.

 

Det gikk et år så ble det veldig krangel mellom de to,

Hva som egentlig skjedde vet jeg ikke, for en sak har som regel to sider.

 

Vi fortsatte kontakten med pappa og kona, men De fikk seg hund og samboeren min sa han ikke likte hunder. Dette ble hun svært sur av.

 

Jeg mislikte henne enda mer når farmoren min døde og hun bruker alle smykkene hennes. 

 

Pappa ringer innimellom og spør hvordan det går, så sier jeg at jeg skal ta meg en tur snart. Men det er så vanskelig. Jeg nevnte en gang at jeg ikke følte meg velkommen av henne, men det var bare tull sa han.

 

Skal jeg skrive et brev til ham?

Samboeren min vil være med meg og snakke med de sammen eller han sier han kan dra alene og prate med de.

Jeg vil helst han drar alene, men sikkert lurt jeg blir med.

 

Kona hans vil tydeligvis ikke ha noe med oss å gjøre, skal jeg da gidde å ha kontakt med henne?

 

Noen innspill?

 

 

Jeg tenker at du skal minne deg selv om at du kan ikke forandre andre, du kan bare forandre deg selv. Med andre ord kan du ikke forvente at du skal klare å forandre hverken din far eller hans kone. At hun er en dårlig bestemor er uansett ikke noe du har noe med. Du bør akseptere at du nå er voksen at din fars førsteprioritet er sin kone, og ikke sine/sitt barn. Det kommer neppe noe godt ut av å sette ham i en lojalitetsskvis.

 

Jeg synes også det virker underlig å sende din samboer for å snakke om ditt forhold til din far. Du bør selv forsøke å snakke med din far, ikke for å forandre ham, men for å få ham til å forstå at du savner den gode kontakten dere hadde, og ønsker å gjøre noe med det.

Jeg er enig med Xtra i at man skjelden får det bedre ved å tenke at "nå må de sannelig endre seg". Man kan kun endre seg selv. Jeg er også enig i at det er merkelig, umodent og feil å sende samboer for å prate med sin egen far. Sambo kan godt være med, men du må ta praten med din egen far selv.

 

Ut over det syns jeg historen din er en klassisk lapskaus, og ville anbefale deg å sette opp en liste over:

 

- Hva jeg kan gjøre noe med (mitt anliggende)

- Hva jeg ikke kan gjøre noe med (ikke mitt anliggende)

 

Du sier at du har et vanskelig forfold til foreldrene dine, men det du skriver her handler kun om din far (eller faktisk mest om din fars kone). Jeg gjetter derfor at det er mye du kan plotte inn i listene jeg foreslo over (kanskje også i forhold til din mor?), som ikke er beskrevet her.

 

Ad listene kan jeg ta noen eksempler:

 

Hva jeg kan gjøre noe med:

- mitt forhold til min far

- mine barns forhold til min far (feks gjennom hvor ofte du tar kontakt med far sammen med dine barn, hvordan du snakker om din far og hans kone overfor dine barn etc)

- min evne til å ta opp ting som er vanskelige for meg

- min evne til å legge ting til side og ikke la det gå ut over hverdagen og min kjernefamilie

- min rolle som mor

- min tolkning av min fars og hans kones oppførsel og valg

- etc

 

Hva jeg ikke kan gjøre noe med:

- min fars og hans kones forhold

- min fars kones forhold til sin familie

- min fars kones interesse for mine barn 

- min fars og hans kones disposisjoner over eiendeler (penger og feks smykker)

- etc

 

Gjetter du kan gjøre begge listene mye lengre.. Etter å ha satt opp listene legger du bort Hva jeg ikke kan gjøre noe med- listen, og setter opp TILTAK på hvert punkt i Hva jeg kan gjøre noe med - listen.

 

Disse tiltakene skal gå på: Hvordan kan jeg bedre mitt forhold til min far? Hvordan kan jeg legge vekk problemene i hverdagen, sånn at en hel sommer ikke blir ødelagt igjen? Etc. Ett eller flere tiltak for hvert punkt der altså.

 

Jeg syns det høres ut som dere alle reagerer litt dramatisk og lite smidig, og at det lett blir krangel. Jeg skjønner ikke helt at dere i det hele tatt trenger å reagere på eller uttrykke noe i forhold til din fars anskaffelse av hund foreksempel. Din samboer kan like eller ikke like hunder, men jeg syns ikke dette er noe man trenger å proklamere overfor hundeeierne. Er det allergi inn i bildet kan man ta opp hvordan man praktisk forholder seg til hunden ved besøk, men å proklamerer at man ikke liker hunder skaper skjelden gode samtaler

 

Det samme gjelder smykkene. Smykkene er din fars morsarv, og han kan disponere dem som han ønsker. Jeg skjønner at det er sårt for dere at dere ikke får smykkene, men dette rår dere ikke over. Dette havner på Ikke mitt anliggende- listen, og slutt derfor å dyrk denne uenigheten. Jeg tror dessuten at dere lettere kan få et minne etter farmor dersom dere tar opp saken på en voksen og ikke-fiendtlig måte, der ingen snakker om at den andre ikke gidder spørre, at den andre er psykopat etc etc.

Endret 13. august 2013 av Kayia

[margerita1365380476]

Jeg er enig med Xtra i at man skjelden får det bedre ved å tenke at "nå må de sannelig endre seg". Man kan kun endre seg selv. Jeg er også enig i at det er merkelig, umodent og feil å sende samboer for å prate med sin egen far. Sambo kan godt være med, men du må ta praten med din egen far selv.

 

Ut over det syns jeg historen din er en klassisk lapskaus, og ville anbefale deg å sette opp en liste over:

 

- Hva jeg kan gjøre noe med (mitt anliggende)

- Hva jeg ikke kan gjøre noe med (ikke mitt anliggende)

 

Du sier at du har et vanskelig forfold til foreldrene dine, men det du skriver her handler kun om din far (eller faktisk mest om din fars kone). Jeg gjetter derfor at det er mye du kan plotte inn i listene jeg foreslo over (kanskje også i forhold til din mor?), som ikke er beskrevet her.

 

Ad listene kan jeg ta noen eksempler:

 

Hva jeg kan gjøre noe med:

- mitt forhold til min far

- mine barns forhold til min far (feks gjennom hvor ofte du tar kontakt med far sammen med dine barn, hvordan du snakker om din far og hans kone overfor dine barn etc)

- min evne til å ta opp ting som er vanskelige for meg

- min evne til å legge ting til side og ikke la det gå ut over hverdagen og min kjernefamilie

- min rolle som mor

- min tolkning av min fars og hans kones oppførsel og valg

- etc

 

Hva jeg ikke kan gjøre noe med:

- min fars og hans kones forhold

- min fars kones forhold til sin familie

- min fars kones interesse for mine barn 

- min fars og hans kones disposisjoner over eiendeler (penger og feks smykker)

- etc

 

Gjetter du kan gjøre begge listene mye lengre.. Etter å ha satt opp listene legger du bort Hva jeg ikke kan gjøre noe med- listen, og setter opp TILTAK på hvert punkt i Hva jeg kan gjøre noe med - listen.

 

Disse tiltakene skal gå på: Hvordan kan jeg bedre mitt forhold til min far? Hvordan kan jeg legge vekk problemene i hverdagen, sånn at en hel sommer ikke blir ødelagt igjen? Etc. Ett eller flere tiltak for hvert punkt der altså.

 

Jeg syns det høres ut som dere alle reagerer litt dramatisk og lite smidig, og at det lett blir krangel. Jeg skjønner ikke helt at dere i det hele tatt trenger å reagere på eller uttrykke noe i forhold til din fars anskaffelse av hund foreksempel. Din samboer kan like eller ikke like hunder, men jeg syns ikke dette er noe man trenger å proklamere overfor hundeeierne. Er det allergi inn i bildet kan man ta opp hvordan man praktisk forholder seg til hunden ved besøk, men å proklamerer at man ikke liker hunder skaper skjelden gode samtaler

 

Det samme gjelder smykkene. Smykkene er din fars morsarv, og han kan disponere dem som han ønsker. Jeg skjønner at det er sårt for dere at dere ikke får smykkene, men dette rår dere ikke over. Dette havner på Ikke mitt anliggende- listen, og slutt derfor å dyrk denne uenigheten. Jeg tror dessuten at dere lettere kan få et minne etter farmor dersom dere tar opp saken på en voksen og ikke-fiendtlig måte, der ingen snakker om at den andre ikke gidder spørre, at den andre er psykopat etc etc.

Takk for lærerikt svar. Jeg har det med å ønske å forandre folk slik jeg ønsker de hadde vært. 

Må prøve å innse at jeg ikke kan forandre andre. 

største problemet mitt nå er at jeg ikke klarer å ta med ungene og besøke bestefar. Det er rett og slett så tung stemning når fars kone er der. 

Hvordan skal jeg gjøre det?

[frosken]

Takk for lærerikt svar. Jeg har det med å ønske å forandre folk slik jeg ønsker de hadde vært. 

Må prøve å innse at jeg ikke kan forandre andre. 

største problemet mitt nå er at jeg ikke klarer å ta med ungene og besøke bestefar. Det er rett og slett så tung stemning når fars kone er der. 

Hvordan skal jeg gjøre det?

Du må gjøre flere forsøk på å dra på besøk dit. Tenk gjennom hvordan dere kan bidra til bedre stemning når dere er der. Bestem deg for å ikke være så opptatt av hva din fars kone gjør eller sier. Vær vanlig og nøytral i forhold til henne, legg vekk kritikken. Vis interesse for både hunden og deres liv for øvrig, og håp at din far på sikt blir mer opptatt av sine barnebarn.

[Hulderen]

 

Jeg mislikte henne enda mer når farmoren min døde og hun bruker alle smykkene hennes. 

Vi er tre søstre som ville ha noe minner om farmoren vår og hun gidder ikke engang spørre om vi vil ha noe.(dette er pappa skyld i også)

 

Anonymous poster hash: 6459c...f24

 

 

 

Det med smykkene har du skrevet om før, det gnager deg visst veldig siden du trekker det frem nå igjen?

 

Når faren din ber deg komme på besøk, så må du slutte å si ja når du ikke vil gjøre det. Han er ikke tankeleser, han kan ikke vite at det er på grunn av kona hans du ikke kommer. Kontakt ham selv, og si at du ønsker å ha et godt forhold til ham, men ikke klarer det pga forholdet mellom deg og kona hans.

 

Foreslå gjerne at han kan besøke dere, eller å treffe ham et annet sted. Pass på at du ikke formulerer deg slik at han føler at han må velge mellom deg og sin kone. Men la ham forstå at du fortsatt er glad i ham. Og dette er noe du må gjøre selv, ikke overlate til din samboer.

[margerita1365380476]

Det med smykkene har du skrevet om før, det gnager deg visst veldig siden du trekker det frem nå igjen?

 

Når faren din ber deg komme på besøk, så må du slutte å si ja når du ikke vil gjøre det. Han er ikke tankeleser, han kan ikke vite at det er på grunn av kona hans du ikke kommer. Kontakt ham selv, og si at du ønsker å ha et godt forhold til ham, men ikke klarer det pga forholdet mellom deg og kona hans.

 

Foreslå gjerne at han kan besøke dere, eller å treffe ham et annet sted. Pass på at du ikke formulerer deg slik at han føler at han må velge mellom deg og sin kone. Men la ham forstå at du fortsatt er glad i ham. Og dette er noe du må gjøre selv, ikke overlate til din samboer.

Det med smykkene gnager meg ikke så mye lenger nå etter 5 år,men vil bare få frem at hun ikke er en raus person.

Jeg har prøvd en gang å si til ham at jeg føler kona hans ikke vil ha noe med oss å gjøre, da sa han bare at det var tull. Han synes det er litt flaut når han alltid kommer i bursdager alene selv om begge er bedt, blir mange unnskyldninger.

Jeg skal snakke med pappa selv, det var samboeren min som foreslo å ta en prat med de for meg siden jeg synes det er vanskelig.

Ja, jeg er voksen og har egen familie, men det er vel hyggelig å ha kontakt med foreldre iblant likevel.

[Ayia]

største problemet mitt nå er at jeg ikke klarer å ta med ungene og besøke bestefar. Det er rett og slett så tung stemning når fars kone er der. Hvordan skal jeg gjøre det?

Jeg tror du skal gjøre som frosken og hulderen sier, dra når du blir invitert. Jeg tror dessuten du skal høre på faren din når han sier at du ikke er uvelkommen.

 

Viktigst av alt; du må respektere din fars valg av kone. Den mest effektive måten å miste noen på er å kritisere deres valg av partner eller livsstil, og det eneste du oppnår ved å opprettholde distansen og de dårlige følelsene til hans kone er ytterligere distanse. 

 

Som jeg sa; du kan gjøre noe med noen ting, mens andre ting er ikke ditt anliggende. Din fars valg av partner er ikke er ditt anliggende. 

 

For deg og dine barns skyld ville jeg svelget noen kameler og gitt forholdet en sjanse. Siden dere bor så nært trenger ikke de første besøkene å vare mer enn en kaffekopp. Ring han, ta med no godt til kaffen og vis interesse for han og hans liv, og si tydelig at du ønske å se han mer framover

[margerita1365380476]

Jeg tror du skal gjøre som frosken og hulderen sier, dra når du blir invitert. Jeg tror dessuten du skal høre på faren din når han sier at du ikke er uvelkommen.

 

Viktigst av alt; du må respektere din fars valg av kone. Den mest effektive måten å miste noen på er å kritisere deres valg av partner eller livsstil, og det eneste du oppnår ved å opprettholde distansen og de dårlige følelsene til hans kone er ytterligere distanse. 

 

Som jeg sa; du kan gjøre noe med noen ting, mens andre ting er ikke ditt anliggende. Din fars valg av partner er ikke er ditt anliggende. 

 

For deg og dine barns skyld ville jeg svelget noen kameler og gitt forholdet en sjanse. Siden dere bor så nært trenger ikke de første besøkene å vare mer enn en kaffekopp. Ring han, ta med no godt til kaffen og vis interesse for han og hans liv, og si tydelig at du ønske å se han mer framover

Vi blir som regel aldri invitert, han bare ringer iblant for å høre hvordan det går. Hvis jeg ber han på kaffe kommer han hit, han kommer aldri av seg selv. Synes det er rart han ikke er mer interessert i barn og barnebarn, det er ikke noe annet som skjer i livet hans. Men jeg kan tydeligvis ikke endre hans interesse for oss dessverre.

Han har vært mye syk, så jeg skal ta meg en tur snart og hilse på selv om heksa er der;)

[Hulderen]

Hvordan har det gått, har du besøkt din far enda?