Om ambivalens

[Bella Dotte]

Ja, dette er inspirert av en annen tråd. Det går an å være ambivalent uten å

ha flere personligheter! Men jeg liker ikke tanken på at jeg kanskje sender ut "blandede signaler". Tror de fleste kjenner på det minst en gang om dagen. Kan vi kjøre en diskusjon om dette?

 

Jeg sliter litt med at jeg - feks - gjerne vil snakke med min psykolog, hvis mulig hver dag, hele dagen, men jeg vet også at han er en opptatt mann med mye ansvar, så han har ikke alltid tid til meg. Jeg vi heller ikke være en sånn person som er avhengig av hans oppmerksomhet og forstyrrer hele tiden. Det er bare så herlig... når han har tid til meg! Og da virker det som han synes det er hyggelig også, han svarer interessert og kommer med oppfølgingsspørsmål og ganske mye tøys og tull blandet inn. Når han er stresset, er han enten "kort", eller svarer litt i hytt og pine - han bryr seg om meg, men jeg forstår at han trenger tid og ro til å være empatisk. Men da blir jeg enda mer stressa, og mer pågående! Det er da jeg trenger ham aller mest, og jeg vil ha en kriseplan, men hvis jeg kan få hjelp til å holde meg "stabil", blir det ingen kriser...

 

Dette er så vanskelig!

 

Og jeg vet at det ikke er lurt å spise dritt og sitte oppe om nettene... likevel gjør jeg det. Jeg vil gjerne treffe venninnene, men likevel blir jeg sittende foran PCen og dille istedenfor å gå i dusjen. Jeg elsker at det er rent og ryddig hjemme, og jeg er i stand til å fikse det selv, men jeg synes det er sååå trått å komme i gang.

 

Hvorfor?

Endret 6. september 2013 av Bella Dotte

[Madelenemie]

Ja, dette er inspirert av en annen tråd. Det går an å være ambivalent uten å

ha flere personligheter! Men jeg liker ikke tanken på at jeg kanskje sender ut "blandede signaler". Tror de fleste kjenner på det minst en gang om dagen. Kan vi kjøre en diskusjon om dette?

 

Jeg sliter litt med at jeg - feks - gjerne vil snakke med min psykolog, hvis mulig hver dag, hele dagen, men jeg vet også at han er en opptatt mann med mye ansvar, så han har ikke alltid tid til meg. Jeg vi heller ikke være en sånn person som er avhengig av hans oppmerksomhet og forstyrrer hele tiden. Det er bare så herlig... når han har tid til meg! Og da virker det som han synes det er hyggelig også, han svarer interessert og kommer med oppfølgingsspørsmål og ganske mye tøys og tull blandet inn. Når han er stresset, er han enten "kort", eller svarer litt i hytt og pine - han bryr seg om meg, men jeg forstår at han trenger tid og ro til å være empatisk. Men da blir jeg enda mer stressa, og mer pågående! Det er da jeg trenger ham aller mest, og jeg vil ha en kriseplan, men hvis jeg kan få hjelp til å holde meg "stabil", blir det ingen kriser...

 

Dette er så vanskelig!

 

Og jeg vet at det ikke er lurt å spise dritt og sitte oppe om nettene... likevel gjør jeg det. Jeg vil gjerne treffe venninnene, men likevel blir jeg sittende foran PCen og dille istedenfor å gå i dusjen. Jeg elsker at det er rent og ryddig hjemme, og jeg er i stand til å fikse det selv, men jeg synes det er sååå trått å komme i gang.

 

Hvorfor?

Hei!

 

Jeg kjenner aldri på at jeg sender ut blandede signaler. Ord er jo ord. Ord kommer ut av munnen mer eller mindre riktig, hvis de kommer ut feil er det problem at jeg har en pragmatiske språkforståelse.

 

Tror du bør skrive ord ikke signaler, signaler er sånt som bølger og lite konkret og håndfast.

 

Feks da tannlegen sa til meg "jeg har ikke så pene tenner jeg da?" og viste meg sine skjeve, lysegule tenner, så svarte jeg "nei", fordi jeg trodde han ville høre det. Vet ikke hva han ville høre, men han lo.

Saken er at det er ord og ikke signaler man sender ut.

 

Jeg vil gjerne diskutere ord som kommer feil ut av munnen :-(

Mer at de mottas som kritikk og feil for jeg mener feks ikke å såre andre.

Men når de ler og slår til meg...vennskapelig, så forstår jeg at "nå må jeg tenke" jeg tenker og kommer frem til at jeg burde svarte (ord altså) noe annet.

 

Hvorfor skriver du om signaler fra mennesker? Jeg leser for tiden fysikk, og driver mye med signaler, heldigvis kan de fleste signaler beregnes. Jeg lagde i går kveld en beregning av tversbølger gjennom to åpninger, jeg startet i nulte orden, og gikk videre, e skapte interferens og det hele kunne settet inn i formelen:

 

S1P-S2P=(n+1/2)lambda osv... 

[Bella Dotte]

Med signaler mener jeg her beskjeder, ord, så du oppfattet riktig. "Å sende blandede signaler" er et begrep som betyr enten at man sier noe og mener noe annet, sier noe med ord og noe annet med stemme/kroppsspråk/handling, eller at man sier to forskjellige ting som innbyrdes utelukker hverandre.

[Madelenemie]

Med signaler mener jeg her beskjeder, ord, så du oppfattet riktig. "Å sende blandede signaler" er et begrep som betyr enten at man sier noe og mener noe annet, sier noe med ord og noe annet med stemme/kroppsspråk/handling, eller at man sier to forskjellige ting som innbyrdes utelukker hverandre.

Hei!

 

Ja ok, men skriv ord da.

 

Mennesker sender ikke signaler!

 

Jeg svarer deg litt mer snart, jeg skal lage middag.

 

Jeg har regnet ut og laget en graf for interferens :-) tenk om det var like enkelt med mennesker :-)

 

Det er en fin graf og fysikkforeleseren ga meg i dag et kompliment, han sa "du forstår ting av deg selv, det er meget bra". jeg ble glad. Jeg stiller han vriene spørsmål sier han, men de er ikke vriene, jeg MÅ bare forstå hva som skjer, mens andre kan regne bare, må jeg se det, jeg snakket da om å sette tallene inn i en graf, han spurte hvorfor og jeg sa jeg klarer ikke forstå det jeg ikke kan se. han sa så en rar lyd og han skjønte ikke, han er nok en teoretiker bare, mens jeg ofte må visualisere for å forstå.

Det tar mer tid, men når man forstår ting, blir det som en del av en og man glemmer ikke for det blir som å puste, man glemmer jo ikke å puste.

[Bella Dotte]

Veldig glad for at du studerer et så interessant fag, men kan vi værsåsnill diskutere ambivalens her? Lag gjerne en egen tråd om interferens! Dette... du gjør nå... er jo interferens... 

 

Men jo, vi sender signaler. Og oppfatter signaler. Vi kommuniserer ikke bare med ord.

Endret 6. september 2013 av Bella Dotte

[ISW]

Alle mennesker opplever ambivalens. Når vi opplever ambivalens rundt våre grunnholdninger får vi problemer (angst, depresjon, osv).

 

Ambivalens rundt om man skal kjøpe en sjokolade (jeg har lyst på sjokolade, nei jeg må passe vekten, ja men jeg er så sulten, nei jeg må finne noe sunt å spise, jeg spiser heller en banan, nei jeg vil ha sjokolade) er ikke spesielt alvorlig. Ambivalens rundt sin verdi som menneske eller om livet er verdt å leve er av noe større betydning, for å si det mildt.

[Madelenemie]

Veldig glad for at du studerer et så interessant fag, men kan vi værsåsnill diskutere ambivalens her? Lag gjerne en egen tråd om interferens! Dette... du gjør nå... er jo interferens... 

 

Men jo, vi sender signaler. Og oppfatter signaler. Vi kommuniserer ikke bare med ord.

Hei!

 

Jeg trenger ikke lage en tråd om interferens her, det har jeg laget på fysikk.net.

 

Mennesker sender IKKE ut signaler, de sier ord, ord som kan misforstås osv... men ord.

 

Derfor må du skrive ord ikke signaler :-(

 

Nå mener jeg ikke hvordan lydsignaler dvs longitude bølger treffer trommehinnen.

Ord skrevet og sagt er ord og IKKE signaler.

[Bella Dotte]

Er et smil et ord? Er det å ta oppvasken et ord? Hadde det vært bedre for deg om jeg skrev "tegn" eller "symboler"? Det tror jeg ikke blir presist nok. Det finnes mange slags typer signaler, det sier du jo selv.

[Madelenemie]

Alle mennesker opplever ambivalens. Når vi opplever ambivalens rundt våre grunnholdninger får vi problemer (angst, depresjon, osv).

 

Ambivalens rundt om man skal kjøpe en sjokolade (jeg har lyst på sjokolade, nei jeg må passe vekten, ja men jeg er så sulten, nei jeg må finne noe sunt å spise, jeg spiser heller en banan, nei jeg vil ha sjokolade) er ikke spesielt alvorlig. Ambivalens rundt sin verdi som menneske eller om livet er verdt å leve er av noe større betydning, for å si det mildt.

Hei!

 

Ambivalens er noe annet, enn signaler, mennesker sender ikke ut signaler, heldigvis og takk Gud.

 

De sier ord, og sier man ikke ord, har man et problem!

 

Som kan forstås og og avhjelpes på mange ulike måter.

 

Feks tegnspråk. Jeg har lært litt tegnspråk og jeg liker det :-)

[Madelenemie]

Er et smil et ord? Er det å ta oppvasken et ord? Hadde det vært bedre for deg om jeg skrev "tegn" eller "symboler"? Det tror jeg ikke blir presist nok. Det finnes mange slags typer signaler, det sier du jo selv.

Hei!

 

Et smil er et smil, det er IKKE et ord !! Dermed ikke noe signal, det er noe man ser.

 

osv...

 

Mennesker sender kun ut ord, som lydbølger (alt dette vet du jo) når til andre menneskers ører.

 

Smil er fra naturens side, noe man gir når man vil gjøre andre glade.

 

Det er ikke viktig og avgjørende, det viktige er ordene, de som uttaler tankene om en sak, ens oppfatning.

[Bella Dotte]

Alle mennesker opplever ambivalens. Når vi opplever ambivalens rundt våre grunnholdninger får vi problemer (angst, depresjon, osv).

 

Ambivalens rundt om man skal kjøpe en sjokolade (jeg har lyst på sjokolade, nei jeg må passe vekten, ja men jeg er så sulten, nei jeg må finne noe sunt å spise, jeg spiser heller en banan, nei jeg vil ha sjokolade) er ikke spesielt alvorlig. Ambivalens rundt sin verdi som menneske eller om livet er verdt å leve er av noe større betydning, for å si det mildt.

 

Jeg blir gjerne med på å diskutere den mørkere siden av ambivalens også. Det kan jo være gradvise overganger her...

[stjernestøv]

Alle kan vel være ambivalente, mens noen er det mer enn andre....som meg. Familien blir frustrert av det, sier masse forskjellige ting som ikke hører sammen.

[tonie]

Den ikkeverbale kommunikasjonen er en stor og viktig del av det hele. Hvis man vrir seg på stolen kan man for eksempel sende ut signaler om at man har fått nok og kjeder seg, eller at man er utilpass på andre måter. Måten man bruker blikket kan sende ut signaler til en mulig partner og si noe om interesse. For eksempel.

 

Jeg er superduperambivalent akkurat nå. Kroppen er tante på nitti og hjernen er partyjente på19, og de vil ofte veldig forskjellige ting en fredagsettermiddag! Ofte er det hun kjedelige, prektige på 35+ som vinner, og så blir det TV og husvask. Da er egentlig ingen fornøyde, men lørdagen blir jo til å leve med.

[frosken]

Ja, dette er inspirert av en annen tråd. Det går an å være ambivalent uten å

ha flere personligheter! Men jeg liker ikke tanken på at jeg kanskje sender ut "blandede signaler". Tror de fleste kjenner på det minst en gang om dagen. Kan vi kjøre en diskusjon om dette?

 

Jeg sliter litt med at jeg - feks - gjerne vil snakke med min psykolog, hvis mulig hver dag, hele dagen, men jeg vet også at han er en opptatt mann med mye ansvar, så han har ikke alltid tid til meg. Jeg vi heller ikke være en sånn person som er avhengig av hans oppmerksomhet og forstyrrer hele tiden. Det er bare så herlig... når han har tid til meg! Og da virker det som han synes det er hyggelig også, han svarer interessert og kommer med oppfølgingsspørsmål og ganske mye tøys og tull blandet inn. Når han er stresset, er han enten "kort", eller svarer litt i hytt og pine - han bryr seg om meg, men jeg forstår at han trenger tid og ro til å være empatisk. Men da blir jeg enda mer stressa, og mer pågående! Det er da jeg trenger ham aller mest, og jeg vil ha en kriseplan, men hvis jeg kan få hjelp til å holde meg "stabil", blir det ingen kriser...

 

Dette er så vanskelig!

 

Og jeg vet at det ikke er lurt å spise dritt og sitte oppe om nettene... likevel gjør jeg det. Jeg vil gjerne treffe venninnene, men likevel blir jeg sittende foran PCen og dille istedenfor å gå i dusjen. Jeg elsker at det er rent og ryddig hjemme, og jeg er i stand til å fikse det selv, men jeg synes det er sååå trått å komme i gang.

 

Hvorfor?

Du gjør vel dette fordi det ikke har noen negative konsekvenser for deg å gjøre det. Kanskje ser du ingen verdi i det å ta seg sammen og sørge for å gjennomføre ting?

Jeg er kritisk til psykologer som er så utflytende som han du beskriver, det virker som om han opptar mer og mer av din oppmerksomhet i stedet for at du vender din oppmerksomhet ut om ditt øvrige liv.

[XbellaX]

Hei!

 

Et smil er et smil, det er IKKE et ord !! Dermed ikke noe signal, det er noe man ser.

 

osv...

 

Mennesker sender kun ut ord, som lydbølger (alt dette vet du jo) når til andre menneskers ører.

 

Smil er fra naturens side, noe man gir når man vil gjøre andre glade.

 

Det er ikke viktig og avgjørende, det viktige er ordene, de som uttaler tankene om en sak, ens oppfatning.

 

 

Nonverbal kommunikasjon er også kommunikasjon, Madelenemie. Det er et eget, og viktig, språk.

[XbellaX]

Ja, dette er inspirert av en annen tråd. Det går an å være ambivalent uten å

ha flere personligheter! Men jeg liker ikke tanken på at jeg kanskje sender ut "blandede signaler". Tror de fleste kjenner på det minst en gang om dagen. Kan vi kjøre en diskusjon om dette?

 

Jeg sliter litt med at jeg - feks - gjerne vil snakke med min psykolog, hvis mulig hver dag, hele dagen, men jeg vet også at han er en opptatt mann med mye ansvar, så han har ikke alltid tid til meg. Jeg vi heller ikke være en sånn person som er avhengig av hans oppmerksomhet og forstyrrer hele tiden. Det er bare så herlig... når han har tid til meg! Og da virker det som han synes det er hyggelig også, han svarer interessert og kommer med oppfølgingsspørsmål og ganske mye tøys og tull blandet inn. Når han er stresset, er han enten "kort", eller svarer litt i hytt og pine - han bryr seg om meg, men jeg forstår at han trenger tid og ro til å være empatisk. Men da blir jeg enda mer stressa, og mer pågående! Det er da jeg trenger ham aller mest, og jeg vil ha en kriseplan, men hvis jeg kan få hjelp til å holde meg "stabil", blir det ingen kriser...

 

Dette er så vanskelig!

 

Og jeg vet at det ikke er lurt å spise dritt og sitte oppe om nettene... likevel gjør jeg det. Jeg vil gjerne treffe venninnene, men likevel blir jeg sittende foran PCen og dille istedenfor å gå i dusjen. Jeg elsker at det er rent og ryddig hjemme, og jeg er i stand til å fikse det selv, men jeg synes det er sååå trått å komme i gang.

 

Hvorfor?

 

Hva er hovedaktiviteten i livet ditt akkurat nå? Hva dreier hverdagene dine seg om?

[Bella Dotte]

Du gjør vel dette fordi det ikke har noen negative konsekvenser for deg å gjøre det. Kanskje ser du ingen verdi i det å ta seg sammen og sørge for å gjennomføre ting?

 

Jeg vil jo synes at det er ubehagelig å slippe inn folk når det ser bombet ut hjemme. Og jeg hater å komme for sent, så det gjør jeg alt jeg kan for å unngå. Det er vel ikke det at jeg lar være, for jeg gjennomfører, men jeg drøyer og drøyer slik at det blir masse stress. Når jeg bare har kommet i gang, kan jeg tilogmed synes det er koselig å rydde og vaske (ikke koselig å dusje, men det er blitt mer behagelig etter at jeg fikk fikset dusjen).

 

Jeg er kritisk til psykologer som er så utflytende som han du beskriver, det virker som om han opptar mer og mer av din oppmerksomhet i stedet for at du vender din oppmerksomhet ut om ditt øvrige liv.

 

Jeg føler at jeg gjør andre ting, er sosial med andre, går i samtalegrupper, henger med venner, går på kino og kafé, på seminarer og foredrag... Men det er han jeg nesten alltid helst vil snakke med og tenke på og snakke om. Det ble roligere en stund, for jeg klarte å legge litt bånd på meg, men nå er jeg visst tilbake til der jeg var.

 

Hva er hovedaktiviteten i livet ditt akkurat nå? Hva dreier hverdagene dine seg om?

 

Det er vel ganske åpenbart... huff da... akk & ve...

Endret 6. september 2013 av Bella Dotte

[Løvemamma]

Hei!

 

Ambivalens er noe annet, enn signaler, mennesker sender ikke ut signaler, heldigvis og takk Gud.

 

De sier ord, og sier man ikke ord, har man et problem!

 

Som kan forstås og og avhjelpes på mange ulike måter.

 

Feks tegnspråk. Jeg har lært litt tegnspråk og jeg liker det :-)

Mennesker sender ut signaler, ja. Vår kommunikasjon består bare av en viss prosent ord, resten kroppsspråk eller signaler. ( husker ikke den eksakte prosentandelen i farta) Alle disse elementene gir rom for tolking. Det er diffust, kan ikke måles og oppfattes forskjellig.

Der jo gjerne i dette landskapet dere med asberger sliter mer enn de fleste andre.

[XbellaX]

Jeg vil jo synes at det er ubehagelig å slippe inn folk når det ser bombet ut hjemme. Og jeg hater å komme for sent, så det gjør jeg alt jeg kan for å unngå. Det er vel ikke det at jeg lar være, for jeg gjennomfører, men jeg drøyer og drøyer slik at det blir masse stress. Når jeg bare har kommet i gang, kan jeg tilogmed synes det er koselig å rydde og vaske (ikke koselig å dusje, men det er blitt mer behagelig etter at jeg fikk fikset dusjen).

 

 

Jeg føler at jeg gjør andre ting, er sosial med andre, går i samtalegrupper, henger med venner, går på kino og kafé, på seminarer og foredrag... Men det er han jeg nesten alltid helst vil snakke med og tenke på og snakke om. Det ble roligere en stund, for jeg klarte å legge litt bånd på meg, men nå er jeg visst tilbake til der jeg var.

 

 

Det er vel ganske åpenbart... huff da... akk & ve...

 

 

Jeg husker du har snakket om dette flere ganger, og jeg har aldri kunnet forstå hvorfor dette på noen måte skal være nyttig for deg. Relasjonen med akkurat denne personen fremstår som så grenseløs og trigger frem akkurat det du skriver her. For de aller fleste er dette skadelig.

Klarer du, eller har du, tatt opp akkurat dette temaet med din behandler, altså en utflytende og grenseløse relasjonen? Det er ikke en pasients oppgave i utgangspunktet, jeg bare undrer meg om din behandler har reflektert over dette.  

 

Hva kan du ellers fylle livet ditt med?

[AnonymBruker]

Det er vel ganske åpenbart... huff da... akk & ve...

 

Eh, nei det er ikke åpenbart?

Anonymous poster hash: 1fd84...69a