Da er det ikke lett i arbeidslivet

[Madelenemie]

Hei!

 

Manglende evne til å vise empati overfor andre er muligvis det mest dysfunksjonelle aspektet ved Asperger syndrom.^[2] Personer med Asperger syndrom har problemer med grunnleggende elementer i sosial interaksjon. Den sosiale svekkelsen kan vise seg i en manglende evne til å utvikle vennskap og i liten interesse for å delta i aktiviteter sammen med andre. De mangelfulle sosiale evnene kan også vise seg i en manglende evne til å kunne "gi og ta" sosialt eller emosjonelt, og i svekket nonverbal atferd inkludert redusert blikk-kontakt, ansiktsmimikk, kroppsholdning og bevegelser.^[1]

 

^{Det er jo fint at jeg vet om det, men det er slitsomt at jeg ikke kan endre meg, ta meg sammen, overkomme osv..}

^{Jeg har prøvd.}

 

^{Man er litt sånn dømt til evig ensomhet. Selv om jeg prøver å bli venn med andre, litt, så prøver ikke andre bli venn med meg, hvis de prøver kan jeg også gå min vei, jeg har egentlig ingen andre venner, enn min mann og mine barn og min psykiater.}

^{Det er kun min psykiater som er venn i tradisjonell forstand (dvs støtter og hjelper meg) og selv det kan jo diskuteres, jeg ringer henne ikke privat. (og nå klarer jeg meg jo selv i tillegg)}

 

^{De fleste dager tenker jeg ikke på det, i dag er en sånn dag jeg tenker på det, jeg skal derfor dra ut nå å kjøpe enda en gave til min psykiater, som er den eneste venn jeg har.}

 

^{Videre er det så mange utfordringer ved asperger syndrom at helsevesenet burde gi bedre veiledning til gruppen feks fraråde de å få barn. Nå blir barn av asperger foreldre tidlig selvstendige, det må de jo, men er det alltid greit?}

^{Har barna selv asperger går det bra, har de det derimot ikke, tviler jeg på at det ikke etterlater savn og sorg.}

 

^{Jeg vil ha en venn, men jeg finner ikke en eneste venn noe sted, og når noen kommer mot meg, kan jeg tenke "huff skal jeg bli forstyrret". Men jeg har bekjente, mange, men jeg savner en helt vanlig venn.}

 

^{Når jeg får besøk, går jeg så fort som mulig på rommet mitt, bortsett fra når jeg har forpliktelser og skal servere feks middag og være vertinne. De som kommer hit, blir her alene, for bare inni mellom orker jeg å komme ut. Det skjer selv om jeg er ensom. For jeg forstår meg ikke på mennesker dypest sett, det er der jeg tror problemet ligger. For tiden sitter jeg nesten hver dag og kveld på rommet mitt, jeg har det fint, men det øker ensomhetsfølelsen merket jeg.}

 

^{Sist vi hadde besøk, sovnet jeg etter jeg hadde lagd maten, jeg spiste ikke en gang med gjestene. Jeg tenkte på at det var dumt, men jeg vet ikke. I dag er jeg sliten, kanskje jeg er bedre i morgen, men uansett skulle jeg gjerne vist hvordan man får en ekte venn, en som ikke er betalt, en som har felles interesser, og forstår hvordan det er å ha autisme, som ikke lyver og som jeg kan hjelpe. Og som vil være venn med meg.}

^{Før savnet jeg det ikke, nå savner jeg det oftere, og inni mellom tenker jeg at jeg har en venn men så kommer jeg på at det er jo feil, jeg har jo ingen venn. Kanskje jeg kan sette inn en annonse et eller annet sted også kan jeg skrive opp kriteriene, feks mine interesser, og mine prinsipper om hva et vennskap innebærer. Jeg vet ikke, jeg tenker bare på dette i dag, kanskje jeg tenker på det fordi jeg er sliten, og da blir jeg urolig også går jeg rundt og klarer ikke roe meg, så blir jeg lei meg, men så kommer jeg på det "Å ja jeg vandrer for jeg har jo autisme"(da blir jeg glad, det har jo min psykiater forklart), også savner jeg min psykiater, men siden jeg vet hva alt er trenger jeg ikke skrive til henne mer.} 

 

^{Det er så urolig i livet mitt nå, det er så mange mennesker i huset så jeg blir sittende på rommet mitt og der inne kjenner jeg meg for alene for tiden. Jeg vil ha tilbake roen og freden og klarer ikke så godt menneskene som bare kommer inn, sånn tror jeg det er. Men jeg vil ha en venn.}

[påskelilje]

Hei!

 

Manglende evne til å vise empati overfor andre er muligvis det mest dysfunksjonelle aspektet ved Asperger syndrom.^[2] Personer med Asperger syndrom har problemer med grunnleggende elementer i sosial interaksjon. Den sosiale svekkelsen kan vise seg i en manglende evne til å utvikle vennskap og i liten interesse for å delta i aktiviteter sammen med andre. De mangelfulle sosiale evnene kan også vise seg i en manglende evne til å kunne "gi og ta" sosialt eller emosjonelt, og i svekket nonverbal atferd inkludert redusert blikk-kontakt, ansiktsmimikk, kroppsholdning og bevegelser.^[1]

 

^{Det er jo fint at jeg vet om det, men det er slitsomt at jeg ikke kan endre meg, ta meg sammen, overkomme osv..}

^{Jeg har prøvd.}

 

^{Man er litt sånn dømt til evig ensomhet. Selv om jeg prøver å bli venn med andre, litt, så prøver ikke andre bli venn med meg, hvis de prøver kan jeg også gå min vei, jeg har egentlig ingen andre venner, enn min mann og mine barn og min psykiater.}

^{Det er kun min psykiater som er venn i tradisjonell forstand (dvs støtter og hjelper meg) og selv det kan jo diskuteres, jeg ringer henne ikke privat. (og nå klarer jeg meg jo selv i tillegg)}

 

^{De fleste dager tenker jeg ikke på det, i dag er en sånn dag jeg tenker på det, jeg skal derfor dra ut nå å kjøpe enda en gave til min psykiater, som er den eneste venn jeg har.}

 

^{Videre er det så mange utfordringer ved asperger syndrom at helsevesenet burde gi bedre veiledning til gruppen feks fraråde de å få barn. Nå blir barn av asperger foreldre tidlig selvstendige, det må de jo, men er det alltid greit?}

^{Har barna selv asperger går det bra, har de det derimot ikke, tviler jeg på at det ikke etterlater savn og sorg.}

 

^{Jeg vil ha en venn, men jeg finner ikke en eneste venn noe sted, og når noen kommer mot meg, kan jeg tenke "huff skal jeg bli forstyrret". Men jeg har bekjente, mange, men jeg savner en helt vanlig venn.}

 

^{Når jeg får besøk, går jeg så fort som mulig på rommet mitt, bortsett fra når jeg har forpliktelser og skal servere feks middag og være vertinne. De som kommer hit, blir her alene, for bare inni mellom orker jeg å komme ut. Det skjer selv om jeg er ensom. For jeg forstår meg ikke på mennesker dypest sett, det er der jeg tror problemet ligger. For tiden sitter jeg nesten hver dag og kveld på rommet mitt, jeg har det fint, men det øker ensomhetsfølelsen merket jeg.}

 

^{Sist vi hadde besøk, sovnet jeg etter jeg hadde lagd maten, jeg spiste ikke en gang med gjestene. Jeg tenkte på at det var dumt, men jeg vet ikke. I dag er jeg sliten, kanskje jeg er bedre i morgen, men uansett skulle jeg gjerne vist hvordan man får en ekte venn, en som ikke er betalt, en som har felles interesser, og forstår hvordan det er å ha autisme, som ikke lyver og som jeg kan hjelpe. Og som vil være venn med meg.}

^{Før savnet jeg det ikke, nå savner jeg det oftere, og inni mellom tenker jeg at jeg har en venn men så kommer jeg på at det er jo feil, jeg har jo ingen venn. Kanskje jeg kan sette inn en annonse et eller annet sted også kan jeg skrive opp kriteriene, feks mine interesser, og mine prinsipper om hva et vennskap innebærer. Jeg vet ikke, jeg tenker bare på dette i dag, kanskje jeg tenker på det fordi jeg er sliten, og da blir jeg urolig også går jeg rundt og klarer ikke roe meg, så blir jeg lei meg, men så kommer jeg på det "Å ja jeg vandrer for jeg har jo autisme"(da blir jeg glad, det har jo min psykiater forklart), også savner jeg min psykiater, men siden jeg vet hva alt er trenger jeg ikke skrive til henne mer.} 

 

^{Det er så urolig i livet mitt nå, det er så mange mennesker i huset så jeg blir sittende på rommet mitt og der inne kjenner jeg meg for alene for tiden. Jeg vil ha tilbake roen og freden og klarer ikke så godt menneskene som bare kommer inn, sånn tror jeg det er. Men jeg vil ha en venn.}

 

Vet ikke helt hva jeg skal si - for den sorgen du har er det vanskelig å finne trøstende ord for. Har du sagt disse ordene til mannen din? Vet han om hvordan du har det på dette området?

 

Jeg synes det virker som om dere har masse besøk - kanskje dere kan trappe ned litt på selskaper og fester, slik at du får litt ro, og at du får ro samen med bare mannen din innimellom? Og kanskje du kunne finne en du kunne gått i skogen sammen med, som liker naturen like godt som deg? Et vennskap oppstår som regel over litt tid, og først når en er trygge på hverandre, vil en åpne seg.

[Marie Mel]

Jeg kan skjønne at du lengter etter en venn. Jeg er glad du i alle fall har en psykiater du kan prate med. Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen, at folk her inne setter pris på deg. Jeg tror de fleste som har lest her en stund ser Madelenemie bak sin as. 

 

Jeg har lest mange av dine kommentarer om folk du ikke liker og ikke vil spise med en gang. Pass på at det spekteret du ser mennesker gjennom ikke blir for smalt. Du setter deg bort fra mennesker om de klager, og du har skrevet en del om hva du ikke liker ved folk. Mitt håp er at du finner personene bak det ytre du ser hos andre, bak litt klaging de åpner samtalen med og aksepterer andre for deres meninger og måter å vise følelser på  osv... 

[Madelenemie]

Vet ikke helt hva jeg skal si - for den sorgen du har er det vanskelig å finne trøstende ord for. Har du sagt disse ordene til mannen din? Vet han om hvordan du har det på dette området?

 

Jeg synes det virker som om dere har masse besøk - kanskje dere kan trappe ned litt på selskaper og fester, slik at du får litt ro, og at du får ro samen med bare mannen din innimellom? Og kanskje du kunne finne en du kunne gått i skogen sammen med, som liker naturen like godt som deg? Et vennskap oppstår som regel over litt tid, og først når en er trygge på hverandre, vil en åpne seg.

Hei!

 

Takk, det er hyggelig å lese et annet menneske skjønne det i vertfall.

 

Jeg pleier ikke skrive lenger til min psykiater, pleier ha det bra og føler meg lykkelig, men i dag,

sikkert som følge av overbelastning, er jeg sliten, og jeg har sittet veldig mye på mitt rom den siste tiden.

Det øker nok ensomhetsfølelsen. Så tenkte kanskje jeg skriver. Jeg kjøpte et kort nå Scott Thoe, fuglefjell. Jeg liker det, men har kjent meg så for glad, for å kjøpe det før, men i dag er jeg både en ensom og annerledes fugl, en sånn som ikke hører til.

 

Fordi vi har så mye mennesker her, stenger jeg meg mer inn på rommet mitt. Jeg merket det sist helg, jeg lagde middag, men straks gjestene kom, gikk jeg min vei, etter en stund gikk jeg ut og hilste, mest på hundene, men også på to venner av min mann (jeg liker dem veldig godt, de inviterer meg med på ting, jeg takker alltid nei, for jeg vet ikke om jeg har lyst eller ikke), så gikk jeg inn på rommet mitt, og faktisk sovnet jeg.

Jeg pleier ikke sovne rundt kl 19.00? Jeg tenker det må være at jeg er sliten.

 

Jeg ringte min mann nå, jeg sa "jeg er ensom", han svarte "Huff da lille hva er galt?" Jeg svarte "jeg er nok bare sliten", for jeg orket ikke snakke mye, ville bare høre stemmen hans. Jeg sa så at jeg ikke ville snakke, at jeg bare ville han skulle vite det. Han sa jeg kunne kjøre på biblioteket og jeg svarte "Orker ikke det heller, jeg kjører innover i skogen", så gjorde jeg det :-) Jeg er litt bedre nå :-) Ikke helt bra, jeg er lei meg, men jeg vet jo noe min psykiater sa en gang, som jeg ikke husker ordrett, noe om å lære seg å leve med den ensomheten man har inni seg når man har autisme. 

 

Jeg vet at verden ikke knuser, og at selv om jeg ikke liker lukten i dag, temperaturendringen ute og den nye lyset, så er det bare sånn det er for meg med endringer, jeg liker dem ikke, jeg må venne meg og på sånne dager blir jeg urolig, det er da jeg trenger noen. Ellers hvis det er akkurat samme vær, og ingen endringer så er jeg glad :-) Da hjemmesykepleien kom i dag, lukket jeg opp og de kom inn, jeg sa så "jeg er sliten", de spurte" vil du vi skal gå?" og jeg svarte "ja" og smilte. Det var en vakker dame, som ikke smilte til meg, men jeg snudde meg vekk og det er jo feil av meg. (jeg vet det, tenkte tankene inni meg)

 

Jeg var glad når hun gikk, hun lukket døren selv, og jeg holdt pusten og holdt meg for ørene lenge, helt til jeg var sikker på at det var helt trygt her igjen. Jeg har tenkt på at jeg skal ringe dem å si at jeg ikke mente å være uhøflig, men jeg vil ikke de skal komme, de kommer to dager i uken fordi de skal hjelpe meg og minne meg på å skifte klær, jeg ser nødvendigheten av det i følge normen i samfunnet, men jeg liker det ikke. Det er flaut, jeg vet jeg skal skifte klær, det er at jeg ikke får gjort det som er problemet. Det hjelper ikke at min mann erter meg heller, jeg har nok endring i livet nå, om ikke jeg også skal måtte bytte klær nesten hver dag??Det er bare Gud som vet hvor mye jeg misliker forandring.  Siden jeg skifter undertøy hver dag, hvorfor Må jeg da skifte bukse og skjorte, når det ser helt rent ut? og ikke lukter?

 

Jeg avlyser hver gang de skal komme, men i dag skjedde det en feil, , jeg så på dem, på skrå, og bare så mye at jeg ikke hadde ryggen helt til dem (noe jeg vet man ikke skal), jeg hadde aldri sett dem før, og jeg prøvde alt jeg kunne å være høflig. Men jeg tror ikke de oppfattet det, siden de ikke smilte til meg, det er skummelt at de skal ringe på sånn. Jeg ville likt om en venn ringte på :-) Men jeg har ingen, ikke sånn ekte venn, ubetalt og egen. Jeg har prøvd å bli venn med noen i gruppen min, men jeg tror heller ikke de vet hvordan man blir/ er venner, de har støttekontakter, og det vil ikke jeg ha, for det er jo ikke venner, sånne kan bli borte en dag og jeg liker ikke at ting blir borte.

 

Jeg var i hagen til en nabo i går kveld og plukket plommer, hun er snill mot meg, men hun vet ikke noe om autisme. Jeg lurer ofte på om hun er en venn? Jeg hjelper henne en del, og hun har ringt meg når hennes barn var kjempesykt, da kjørte jeg dem til legevakten. Hun har sagt at jeg er hennes beste venn, men er det da slik at det er henne jeg kan ringe når jeg er lei meg?

 

Kan jeg si "Goddag det er... jeg er ensom i dag", jeg tror ikke det går så bra. Siden hun ikke vet noe om autisme. Jeg vil egentlig ringe noen og bare vite at de er der, jeg vil de skal si "hei" og "jeg er her" og andre ord, bare sånn at jeg føler at jeg ikke er ensom, de trenger ikke gjøre mer, og jeg er veldig reservert mot å møte noen når jeg er sliten som i dag. Jeg vil bare få svar, si noens navn og at de svarer Ja, sånn som min mann gjorde og egentlig sånn som du gjorde ved å svare meg :-) Det er akkurat sånn det er inni hjerte mitt når man er venn, at man bare sier Ja, her er jeg, når noen er ensomme, det er jo ikke mer man vil, man vil ellers kanskje bare hvile også tenke på at det var en venn som sa "hei her er jeg" :-)

 

Håper du forstår. Takk for at du svarte meg! 

[Madelenemie]

Jeg kan skjønne at du lengter etter en venn. Jeg er glad du i alle fall har en psykiater du kan prate med. Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen, at folk her inne setter pris på deg. Jeg tror de fleste som har lest her en stund ser Madelenemie bak sin as. 

 

Jeg har lest mange av dine kommentarer om folk du ikke liker og ikke vil spise med en gang. Pass på at det spekteret du ser mennesker gjennom ikke blir for smalt. Du setter deg bort fra mennesker om de klager, og du har skrevet en del om hva du ikke liker ved folk. Mitt håp er at du finner personene bak det ytre du ser hos andre, bak litt klaging de åpner samtalen med og aksepterer andre for deres meninger og måter å vise følelser på  osv... 

Hei!

 

Takk. Jeg er mest alene for tiden, min psykiater er 69 år, og jeg vil ikke ha timer hos noen annen, det blir derfor sjeldent, og det er sjeldent jeg ikke finner svar selv derfor trenger jeg ikke noen ny psykiater heller. Nå feks vet jeg at min psykiater har snakket både om ensomheten inni oss med autisme, min mangel på gjensidighet, mitt savn etter venner osv... I detalj har hun bekreftet mye viktig. Jeg husker godt, både det hun har sagt, ofte ordrett, andre ganger omtrent, når hun har gjentatt dette år etter år, danner det seg en bevissthet om hvordan det hele henger sammen.

 

Når jeg går fordi andre snakker for mye er det fordi jeg får vondt i øregangen og ikke klarer med ordmas. Det er ikke noe galt med dem, heller ikke når jeg går inn på rommet mitt når noen besøker meg/oss, er det noe feil med gjestene, det er jeg som trenger mer ro. Sånn er det.

Nå er jeg gladere pga av det fine svaret til påskelilje :-)

 

Ditt var fint først, men så misforstod du i siste halvdel :-)

Er det noen jeg ikke vil spise med? Det kan jeg ikke huske at jeg har skrevet?Men jeg kan glemme.

 

Nå er jeg gladere, takk for svar! Jeg har i vertfall noen venner her inne :-)

Jeg kan garantere deg at jeg ikke har overskudd for noen venn for tiden, jeg vil ikke ha besøk, jeg sitter på mitt rom, og jeg avslår alle tilbud om sosialt, men jeg tenker at i fremtiden vil jeg ha en venn, derfor tenke jeg på hvordan jeg skal skaffe denne vennen, om jeg kan sette inn en annonse, det er sånn det er.

[påskelilje]

Jeg ringte min mann nå, jeg sa "jeg er ensom", han svarte "Huff da lille hva er galt?" Jeg svarte "jeg er nok bare sliten", for jeg orket ikke snakke mye, ville bare høre stemmen hans. Jeg sa så at jeg ikke ville snakke, at jeg bare ville han skulle vite det. Han sa jeg kunne kjøre på biblioteket og jeg svarte "Orker ikke det heller, jeg kjører innover i skogen", så gjorde jeg det :-) Jeg er litt bedre nå :-) Ikke helt bra, jeg er lei meg, men jeg vet jo noe min psykiater sa en gang, som jeg ikke husker ordrett, noe om å lære seg å leve med den ensomheten man har inni seg når man har autisme. 

 

Jeg ville likt om en venn ringte på :-) Men jeg har ingen, ikke sånn ekte venn, ubetalt og egen. Jeg har prøvd å bli venn med noen i gruppen min, men jeg tror heller ikke de vet hvordan man blir/ er venner, de har støttekontakter, og det vil ikke jeg ha, for det er jo ikke venner, sånne kan bli borte en dag og jeg liker ikke at ting blir borte.

 

Jeg var i hagen til en nabo i går kveld og plukket plommer, hun er snill mot meg, men hun vet ikke noe om autisme. Jeg lurer ofte på om hun er en venn? Jeg hjelper henne en del, og hun har ringt meg når hennes barn var kjempesykt, da kjørte jeg dem til legevakten. Hun har sagt at jeg er hennes beste venn, men er det da slik at det er henne jeg kan ringe når jeg er lei meg?

 

Kan jeg si "Goddag det er... jeg er ensom i dag", jeg tror ikke det går så bra. Siden hun ikke vet noe om autisme. Jeg vil egentlig ringe noen og bare vite at de er der, jeg vil de skal si "hei" og "jeg er her" og andre ord, bare sånn at jeg føler at jeg ikke er ensom, de trenger ikke gjøre mer, og jeg er veldig reservert mot å møte noen når jeg er sliten som i dag. Jeg vil bare få svar, si noens navn og at de svarer Ja, sånn som min mann gjorde og egentlig sånn som du gjorde ved å svare meg :-) Det er akkurat sånn det er inni hjerte mitt når man er venn, at man bare sier Ja, her er jeg, når noen er ensomme, det er jo ikke mer man vil, man vil ellers kanskje bare hvile også tenke på at det var en venn som sa "hei her er jeg" :-)

 

Jeg likte bildet ditt! Med solbriller kan du trekke deg tilbake og hvile øynene og hodet, men fremdeles være til stede - innimellom :-)

 

Fint å lese at du ringte mannen din og sa det du sa. Tror det er viktig at du forteller ham slike ting, siden det er litt vanskelig for oss andre å forstå hvordan du har det, sikkert også for ham. Skogen er fin å bruke, og du har jo tidligere også brukt kirken til å finne ro og stillhet. Kan du gjøre det igjen, når du føler at det blir for mye kaos hjemme? For tiden så bruker jeg kaninene mine, seter meg på en krakk oppi innhegningen deres og er hos dem.

 

Men du - for bare noen dager siden fortalte du om en som kom innom ofte. Forstod det slik at du hadde veldig avslappet forhold til ham? Kanskje det har blitt for mye besøk fra ham? Kanksje du må sette litt grenser for ham, slik at du fortsatt kan like å ha besøk av ham?

 

Jeg synes du skal prøve å bli bedre kjent med plomme-naboen din! Snakk gjerne sammen ute i hagen, og spør om hun har lyst til å bli med på en tur i skogen. Kanskje hun inviterer deg inn - da synes jeg du skal svare ja. For at et vennskap skal bli slik at en kjenner at vennen er der for en når en har det vanskelig, må en tillate vennen å bli kjent med en. Forstår du? Når dere har blitt kjent (mer kjent enn bare hagesnakk), så kan du si til henne: "God dag/Hei, i dag kjenner jeg meg ensom. Vil du komme inn til meg og drikke en kopp kaffe/te/juice? Jeg trenger en å være sammen med". Eller noe sånt.

 

Jeg har to nære venninner, og vi kan ringe hverandre, eller gå tur sammen eller besøke hverandre, og vi merker nok fort (uten å si det) om den andre er nedfor eller har det fint. Du må kanskje si det veldig konkret i ord, fordi du ikke viser det nonverbalt.

[Madelenemie]

Jeg likte bildet ditt! Med solbriller kan du trekke deg tilbake og hvile øynene og hodet, men fremdeles være til stede - innimellom :-)

 

Fint å lese at du ringte mannen din og sa det du sa. Tror det er viktig at du forteller ham slike ting, siden det er litt vanskelig for oss andre å forstå hvordan du har det, sikkert også for ham. Skogen er fin å bruke, og du har jo tidligere også brukt kirken til å finne ro og stillhet. Kan du gjøre det igjen, når du føler at det blir for mye kaos hjemme? For tiden så bruker jeg kaninene mine, seter meg på en krakk oppi innhegningen deres og er hos dem.

 

Men du - for bare noen dager siden fortalte du om en som kom innom ofte. Forstod det slik at du hadde veldig avslappet forhold til ham? Kanskje det har blitt for mye besøk fra ham? Kanksje du må sette litt grenser for ham, slik at du fortsatt kan like å ha besøk av ham?

 

Jeg synes du skal prøve å bli bedre kjent med plomme-naboen din! Snakk gjerne sammen ute i hagen, og spør om hun har lyst til å bli med på en tur i skogen. Kanskje hun inviterer deg inn - da synes jeg du skal svare ja. For at et vennskap skal bli slik at en kjenner at vennen er der for en når en har det vanskelig, må en tillate vennen å bli kjent med en. Forstår du? Når dere har blitt kjent (mer kjent enn bare hagesnakk), så kan du si til henne: "God dag/Hei, i dag kjenner jeg meg ensom. Vil du komme inn til meg og drikke en kopp kaffe/te/juice? Jeg trenger en å være sammen med". Eller noe sånt.

 

Jeg har to nære venninner, og vi kan ringe hverandre, eller gå tur sammen eller besøke hverandre, og vi merker nok fort (uten å si det) om den andre er nedfor eller har det fint. Du må kanskje si det veldig konkret i ord, fordi du ikke viser det nonverbalt.

Hei!

 

Ja det der med plommenaboen var lurt, og takk for påminnelsen, jeg viser slettes ikke at jeg er lei meg.

Ser alltid lik ut, når jeg er kjempeglad, som da jeg bestilte pentiumbarbiturat fra Kina.(da var jeg jo deprimert)

 

Det var virkelig lurt, jeg skal lese det litt flere ganger sånn at jeg husker rekkefølgen på hvordan gå frem. Det fins sikkert en mal som er grunnlaget for systemet.

 

Nå er det vrient på den måten at jeg både vil og ikke vil ha kontakt. Jeg husker det godt fra min barnepsykolog ansatte meg som hjelp/assistent for en autistisk gutt, jeg viste godt/hørte godt hva de sa jeg skulle gjøre. Jeg skulle prøve kommunisere med han.

 

Det endte på sin egen måte, at gutten gikk etter meg, og jeg satte meg et annet sted, han lærte et ord, mitt navn, gradvis ble vi kjent, men jeg var like reservert mot han, og han var nysgjerrig på meg, kanskje fordi jeg ikke tok kontakt med han, han gikk derfor etter meg, og jeg snudde meg, så tenkte jeg på jobben min og prøvde se på han, men da gikk han, da snudde jeg meg og drev med mitt og da kom han tilbake, da begynte jeg å like han, og han likte meg, jeg likte han fordi han gikk hver gang når det ble for mye, men foreldrene ble veldig sinte fordi de ansatte meg.

I ettertid har jeg forstått hva de sa om at ingen andre enn jeg fikk kontakt med han, jeg tror det var fordi vi var like uinteresserte begge to, like skeptiske, like reserverte og like opphengte i andre ting, særlig ting som snurrer. 

 

Jeg husker jeg skulle på Nic Waal med han, vi gikk sammen fra barnehagen han sa "tottiteidi" jeg viste at det betydde noe som snurret rundt, jeg oppdaget et traktorhjul og han og jeg stod sammen og så på traktorhjulene og kom alt for sent til Nic Waal. Jeg savner han.

 

Jeg skal tenke litt på dette nå også skal jeg spørre deg mer når jeg får tenkt meg om.

 

Takk for at du likte min avatar :-) Det er egentlig veldig meg, jeg skjuler jo øynene mine og jeg klarer ikke alt jeg strever , å bli som dere andre.

Tusen takk for at du tar meg på alvor, jeg skal huske på det du skriver om å sette deg i kanininnhegningen også, jeg kan jo gå til mine dyr, de er bedre å være med.

 

Ja den mannen... han bare er her og... jeg blir sliten og derfor kan jeg ikke gå ut av rommet mitt. 

Han er en hyggelig mann, men jeg trenger mye ro, og at ting står der de skal og ikke blir flyttet på, og jeg liker ikke å bli snakket til mye heller, jeg er vant til og trenger mye tid alene. Han sover heldigvis mye, men jeg tør ikke gå ut av rommet mitt på kveldene. Jeg sa til min mann nå at det blir for mye, jeg blir så sliten, det skjønte han. 

[Madelenemie]

Jeg likte bildet ditt! Med solbriller kan du trekke deg tilbake og hvile øynene og hodet, men fremdeles være til stede - innimellom :-)

 

Fint å lese at du ringte mannen din og sa det du sa. Tror det er viktig at du forteller ham slike ting, siden det er litt vanskelig for oss andre å forstå hvordan du har det, sikkert også for ham. Skogen er fin å bruke, og du har jo tidligere også brukt kirken til å finne ro og stillhet. Kan du gjøre det igjen, når du føler at det blir for mye kaos hjemme? For tiden så bruker jeg kaninene mine, seter meg på en krakk oppi innhegningen deres og er hos dem.

 

Men du - for bare noen dager siden fortalte du om en som kom innom ofte. Forstod det slik at du hadde veldig avslappet forhold til ham? Kanskje det har blitt for mye besøk fra ham? Kanksje du må sette litt grenser for ham, slik at du fortsatt kan like å ha besøk av ham?

 

Jeg synes du skal prøve å bli bedre kjent med plomme-naboen din! Snakk gjerne sammen ute i hagen, og spør om hun har lyst til å bli med på en tur i skogen. Kanskje hun inviterer deg inn - da synes jeg du skal svare ja. For at et vennskap skal bli slik at en kjenner at vennen er der for en når en har det vanskelig, må en tillate vennen å bli kjent med en. Forstår du? Når dere har blitt kjent (mer kjent enn bare hagesnakk), så kan du si til henne: "God dag/Hei, i dag kjenner jeg meg ensom. Vil du komme inn til meg og drikke en kopp kaffe/te/juice? Jeg trenger en å være sammen med". Eller noe sånt.

 

Jeg har to nære venninner, og vi kan ringe hverandre, eller gå tur sammen eller besøke hverandre, og vi merker nok fort (uten å si det) om den andre er nedfor eller har det fint. Du må kanskje si det veldig konkret i ord, fordi du ikke viser det nonverbalt.

Hei!

 

Jeg er for sliten for å gå i kirken, men skogen er bedre.:-) Men inni mellom går jeg i kirken :-)

Tidlig når få er der.

 

Har du leie dager også, sånne dager der du er ensom i hjertet? Er det da du setter deg hos kaninene?

[Marie Mel]

Hei!

 

Takk. Jeg er mest alene for tiden, min psykiater er 69 år, og jeg vil ikke ha timer hos noen annen, det blir derfor sjeldent, og det er sjeldent jeg ikke finner svar selv derfor trenger jeg ikke noen ny psykiater heller. Nå feks vet jeg at min psykiater har snakket både om ensomheten inni oss med autisme, min mangel på gjensidighet, mitt savn etter venner osv... I detalj har hun bekreftet mye viktig. Jeg husker godt, både det hun har sagt, ofte ordrett, andre ganger omtrent, når hun har gjentatt dette år etter år, danner det seg en bevissthet om hvordan det hele henger sammen.

 

Når jeg går fordi andre snakker for mye er det fordi jeg får vondt i øregangen og ikke klarer med ordmas. Det er ikke noe galt med dem, heller ikke når jeg går inn på rommet mitt når noen besøker meg/oss, er det noe feil med gjestene, det er jeg som trenger mer ro. Sånn er det.

Nå er jeg gladere pga av det fine svaret til påskelilje :-)

 

Ditt var fint først, men så misforstod du i siste halvdel :-)

Er det noen jeg ikke vil spise med? Det kan jeg ikke huske at jeg har skrevet?Men jeg kan glemme.

 

Nå er jeg gladere, takk for svar! Jeg har i vertfall noen venner her inne :-)

Jeg kan garantere deg at jeg ikke har overskudd for noen venn for tiden, jeg vil ikke ha besøk, jeg sitter på mitt rom, og jeg avslår alle tilbud om sosialt, men jeg tenker at i fremtiden vil jeg ha en venn, derfor tenke jeg på hvordan jeg skal skaffe denne vennen, om jeg kan sette inn en annonse, det er sånn det er.

 

Om du bare ønsker trøst og forståelse kan du få det. Å lese om din situasjon er vondt, og jeg vil tippe det er litt vondt for de du avviser også, om de ikke er klar over årsaken. 

 

Du skriver om muligheter du har til å få venner, men at du med din diagnose ikke orker det å møte dem, eller har egne behov (pga diagnosen) som går framfor. I det du forteller ligger både selvinnsikten og ensomheten. Og så lurer jeg på om du forstår hvordan de har det som du forlater eller ikke vil ha dine lunsjer med opplever det.

Du ønsker ro, ikke vondt i øreganger, ikke klaging og har sterke meninger om andres væremåte og grenser for hva du orker. Du forteller om din avvisning ovenfor andre, som du ikke mener som avvisning, men som er nevnte behov. Og du forteller om å sitte på rommet når andre kommer på besøk.

 

Kanskje er dere så hyggelige folk og har god mat som gjør at folk stikker innom, eller det er dere som inviterer dem. Du forteller din mann om ensomhet, og ikke vet jeg om det da er han som inviterer folk til deg. Kanskje er du en som ville ha likt en tlf.-venninne/mann som venn eller e-post-venn, framfor å sitte å prate i en stue? Eller en praktisk venn å gå tur med eller på kino?  

 

Du forteller om en pen avstand til din nabo og at dere hjelper hverandre. Og kanskje er det nivået det vennskapet skal være på? Det er trist om hun kommer etter par samtaler og du setter deg på rommet.

[Madelenemie]

Om du bare ønsker trøst og forståelse kan du få det. Å lese om din situasjon er vondt, og jeg vil tippe det er litt vondt for de du avviser også, om de ikke er klar over årsaken. 

 

Du skriver om muligheter du har til å få venner, men at du med din diagnose ikke orker det å møte dem, eller har egne behov (pga diagnosen) som går framfor. I det du forteller ligger både selvinnsikten og ensomheten. Og så lurer jeg på om du forstår hvordan de har det som du forlater eller ikke vil ha dine lunsjer med opplever det.

Du ønsker ro, ikke vondt i øreganger, ikke klaging og har sterke meninger om andres væremåte og grenser for hva du orker. Du forteller om din avvisning ovenfor andre, som du ikke mener som avvisning, men som er nevnte behov. Og du forteller om å sitte på rommet når andre kommer på besøk.

 

Kanskje er dere så hyggelige folk og har god mat som gjør at folk stikker innom, eller det er dere som inviterer dem. Du forteller din mann om ensomhet, og ikke vet jeg om det da er han som inviterer folk til deg. Kanskje er du en som ville ha likt en tlf.-venninne/mann som venn eller e-post-venn, framfor å sitte å prate i en stue? Eller en praktisk venn å gå tur med eller på kino?  

 

Du forteller om en pen avstand til din nabo og at dere hjelper hverandre. Og kanskje er det nivået det vennskapet skal være på? Det er trist om hun kommer etter par samtaler og du setter deg på rommet.

Hei!

 

Takk!!

 

Sånn er jeg inni meg:

 

 

 

Sånn er jeg utenpå:

 

 

Når noen ser inn i øynene mine gjør jeg sånn:

 

Det fins ikke smiley med lukkede øyne!

 

Heller ikke smiley som snur seg vekk.

 

Du er snill.

 

Jeg er ensom, og det er ikke så lett å leve med det.

 

Min psykiater sier "alle mine pasienter med asperger er fryktelig ensomme, du har et helt annet liv, du har din mann, dine barn", da sier jeg, "ja " og nikker og smiler og bukker,  for det er riktig det hun sier.

Når jeg ser barn leke og ungdom gå langs veien, får jeg lengsler, tenker på om jeg bare noen få dager kunne hatt en venn, bare være helt vanlig, og skjønne ordene og klare svare, le, gå på fest, kaste ball, sånn ting som jeg aldri har gjort. Sykle på tohjulssykkel i veien, hoppe strikk og hoppe tau og uten å stå igjen helt alene når alle er borte. Fordi man ikke skjønte at nå er leken slutt, da bare står man der og lurer på hvorfor man er helt alene?

 

Jeg prøvde i gruppen sist å fortelle hvor rart det var for meg å invitere de andre på fest, jeg sa "det er nytt for meg, jeg har aldri hatt venner før", mens jeg sa ordene og enda flere ord, så jeg ned i gulvet, bare veldig lite så jeg opp, men ingen sa noe, og jeg tenkte da at sikkert bare jeg som ikke har venner også sluttet jeg å forklare mer. Jeg prøvde si at jeg er glad, og vil så gjerne ha venner, men ingen erfaring, og har ikke skjønt hva man gjør... det så stille, musestille, da følte jeg meg enda mer ensom.

 

Derfor vurderer jeg slutte i gruppen, siden de andre sikkert har venner og jeg ikke vet hvordan det helt er det der med venner, det er vrient.

[Madelenemie]

Om du bare ønsker trøst og forståelse kan du få det. Å lese om din situasjon er vondt, og jeg vil tippe det er litt vondt for de du avviser også, om de ikke er klar over årsaken. 

 

Du skriver om muligheter du har til å få venner, men at du med din diagnose ikke orker det å møte dem, eller har egne behov (pga diagnosen) som går framfor. I det du forteller ligger både selvinnsikten og ensomheten. Og så lurer jeg på om du forstår hvordan de har det som du forlater eller ikke vil ha dine lunsjer med opplever det.

Du ønsker ro, ikke vondt i øreganger, ikke klaging og har sterke meninger om andres væremåte og grenser for hva du orker. Du forteller om din avvisning ovenfor andre, som du ikke mener som avvisning, men som er nevnte behov. Og du forteller om å sitte på rommet når andre kommer på besøk.

 

Kanskje er dere så hyggelige folk og har god mat som gjør at folk stikker innom, eller det er dere som inviterer dem. Du forteller din mann om ensomhet, og ikke vet jeg om det da er han som inviterer folk til deg. Kanskje er du en som ville ha likt en tlf.-venninne/mann som venn eller e-post-venn, framfor å sitte å prate i en stue? Eller en praktisk venn å gå tur med eller på kino?  

 

Du forteller om en pen avstand til din nabo og at dere hjelper hverandre. Og kanskje er det nivået det vennskapet skal være på? Det er trist om hun kommer etter par samtaler og du setter deg på rommet.

Hei!

 

Jeg skal svare deg på alle spørsmål, selv om du glemte spørretegn, må bare være lei meg ferdig først.

 

Det er fint å være lei seg når man bare vet hvorfor man er lei seg.

[Madelenemie]

Om du bare ønsker trøst og forståelse kan du få det. Å lese om din situasjon er vondt, og jeg vil tippe det er litt vondt for de du avviser også, om de ikke er klar over årsaken. 

 

Du skriver om muligheter du har til å få venner, men at du med din diagnose ikke orker det å møte dem, eller har egne behov (pga diagnosen) som går framfor. I det du forteller ligger både selvinnsikten og ensomheten. Og så lurer jeg på om du forstår hvordan de har det som du forlater eller ikke vil ha dine lunsjer med opplever det.

Du ønsker ro, ikke vondt i øreganger, ikke klaging og har sterke meninger om andres væremåte og grenser for hva du orker. Du forteller om din avvisning ovenfor andre, som du ikke mener som avvisning, men som er nevnte behov. Og du forteller om å sitte på rommet når andre kommer på besøk.

 

Kanskje er dere så hyggelige folk og har god mat som gjør at folk stikker innom, eller det er dere som inviterer dem. Du forteller din mann om ensomhet, og ikke vet jeg om det da er han som inviterer folk til deg. Kanskje er du en som ville ha likt en tlf.-venninne/mann som venn eller e-post-venn, framfor å sitte å prate i en stue? Eller en praktisk venn å gå tur med eller på kino?  

 

Du forteller om en pen avstand til din nabo og at dere hjelper hverandre. Og kanskje er det nivået det vennskapet skal være på? Det er trist om hun kommer etter par samtaler og du setter deg på rommet.

Hei!

 

Jeg tror jeg ser ca ut sånn:

 

 

Jeg får alltid røde øyne på bilder

 

Jeg er ganske alvorlig, men når jeg ser andre smiler jeg, for å være vennlig.

 

Jeg leste at mange med autisme har store pupiller som meg, store pupiller fører til røde øyne på bilder.

 

Tror de skrev at fordi man prøver få med seg det som skjer, selv om man ikke greier det har man store pupiller. Jeg har så store pupiller at jeg blir testet for om jeg går på stoff både som barn og voksen, men jeg har aldri brukt stoff eller røkt sigaretter.

[Marie Mel]

Hei!

 

Jeg skal svare deg på alle spørsmål, selv om du glemte spørretegn, må bare være lei meg ferdig først.

 

Det er fint å være lei seg når man bare vet hvorfor man er lei seg.

Nå ønsker ikke jeg å legge større byrde til for deg. Jeg finner det trist at du har det vondt. Det er lov å klage og bare få trøst og forståelse. 

Det gjelder også andre. 

[Madelenemie]

Hei!

 

Nå svarer jeg:

 

1) Det er nok vondt for andre, min mann er full av sorg og lengsel, han har søkt "behandling" for meg på mange steder, feks kosthold, enzymer. Han har snakket med Dr Reichelt, Tony Attwood. Han er grunnen til at jeg fikk diagnosen, han snakket, jeg sa lite den første gangen på legekontoret, han elsker meg, jeg elsker han også, men jeg har sorg fordi jeg gir han sorg.

Mine barn savner meg, de klemmer meg og sier "mamma jeg savner meg" og det selv om jeg er her. Da blir jeg lei meg. De sier "snakk til meg" da snakker jeg til dem, de sier "mamma se på meg "da ser jeg på dem, men ikke lenge, for ikke lett. da kan mitt barn ta tak å si "Nei ikke se vekk, se inn i øynene mine", da blir jeg sliten og lei meg, men jeg ser og jeg liker ikke.

 

2) Det er en slags fortvilet ambivalens i det å møte andre, jeg vil, og vil ikke, jeg inviterer, angrer og møter andre da av forpliktelse og pga av avtale, derfor ble jeg lettet da min psykiater ikke kunne bli med meg i operaen, og dette skrev jeg til henne, da jeg hadde uroet meg så mye...Når jeg inviterte gruppen min hit, angret jeg, vi møttes, det gikk bra og jeg likte det. Men tanken på at de var en gruppe her og ikke mine egne venner liker jeg ikke, det var et jobbprosjekt, og jeg ønsker egne venner, det er det jeg savner mer enn å vise andre at jeg kan også være normal ved å ha fest, det er ikke meg.

 

3)Jeg liker at mennesker snakker fornuft, det må ikke bli klaging i den forstand at man ikke kan løse "problemene" jeg forventer at man er løsnings-orientert. feks liker jeg ikke snakke om barndom fordi det kan man ikke gjøre noe med, der har jeg satt en strek, jeg vil ikke høre om håpløse mødre eller fedre, jeg er nok dårlig på følelser, tror jeg. (?) Men hvis mennesker har et problem må de gjerne si det til meg, bare de ikke sitter og terper uendelig på det. Min nabo spurte jeg jo direkte "slår din mann deg?" da gråt hun og sa "Ja", jeg sa da at hun bare kunne gråte i min bil, og jeg holdt meg fast i rattet med begge hender, mens jeg ventet til utbruddet var over. Hun beklaget og jeg sa "det er helt i orden", fra den dagen var jeg spesiell for henne. Enda hun har svært mange venner. Jeg har sagt jeg har ingen, foruten om min psykiater. Det forunderlige er at da hennes barn ble så sykt og det var tidlig på morgenen hadde hun ingen andre enn meg hun turte ringe, jeg kjørte henne da og det var da hun sa jeg var den beste venn man kunne ha, samt at hun hadde tenkt en hel del på hvem som virkelig er der når det gjelder.

Jeg svarte ikke, men jeg tror hun hadde rett, hun stilte spørsmål ved mye det samme som meg.

 

4) Det er min mann som nesten alltid inviterer. dette er avtalt med min psykiater. At jeg skal justere meg, endre meg, og justere meg, men det går sånn passe. Det hender hvis det ikke blir for ofte med besøk at jeg hygger meg, blir sittende i stuen i flere timer, men sånn som det er nå, så er det for mye. Det har jeg altså i dag sagt til min mann på telefon. 

 

5) Ja jeg vil gjerne snakke med noen på telefon, jeg har aldri hatt det man kaller en lengre samtale på telefon, dette fordi jeg ikke klarte snakke i telefon før, det klarer jeg nå, tror pga av oxytocin. Jeg vet ikke om jeg vil like snakke med en venn på telefon, jeg forestiller meg det som noe slitsomt. Men jeg har aldri prøvd det. De få gangene noen ringer meg, liker jeg det ikke. Imidlertid ville jeg funnet det mer svslappet hvis andre snakket hele tiden og jeg slapp å si noe, eller feks at man sa "pause" når man var ferdig, sånn at jeg viste om det er nå jeg kan si noe.

 

Vet ikke om dette var et gjennomtenkt og godt svar, men det var en start. Fordelen ved å svare selv om jeg er sliten er at jeg får plassert og konkretisert min egen savn, satt det i perspektiv og forstå bedre andres sorg opp i det hele, dvs perspektiv, det har jeg lært også, heve blikket.

[Marie Mel]

Hei Madelenemie

Du er åpen om ditt liv og utfordringer. 

Jeg liker at du har selvinnsikt til å se hvor grensene går, så du vet hva du tåler og ikke, og hva du strekker deg etter. Det er lov å være sliten og en av våre menneskelige faktorer som må legges til. Du høres ut til å ha et rimelig strukturert liv hvor selv gjestene og invitasjoner går via psykolog og ektefelle. Det er hyggelig å høre at han elsker deg og legger forhold til rette. 

 

Når din nabo tørr å spørre om du kan kjøre dem til sykehus, så er det et kompliment. Jeg forstår at hun ble glad for at du gjorde den viktige jobben i hennes liv akkurat da. Så var det flott å lese om din samtale og om ditt direkte spørsmål til henne om vold. Selv uten as går man så direkte på i slike situasjoner. Da er direkte tale best, enklest og tydeligst. 

 

Jeg skjønner det er en utfordring å lenge etter venner, samtidig som det finnes mange grenser for hva du orker/klarer å få til. Så forteller du så fint her hvordan du har det, og jeg kan bare håpe at når du blir kjent med noen du ønsker kontakt med, at du er like åpen. Det er jo da vi kommer innunder huden og liker andre for dem de er. Ærlighet er bra og det er lett å respektere. Grenser er lett å respektere, men om det ikke forklares (som en ikke kan gjøre til alle mennesker rundt seg) så kan jeg se det vil kunne oppstå misforståelser av kroppsspråk. 

 

Jeg kan bare takke deg for din åpenhet Madelenemie. Finner du noen du vil snakke med og du kjenner fra før (du kjenner jo mange), så vær ærlig om du får til det. Det er lett for andre å forholde seg til. 

[påskelilje]

Hei Madelenemie

Du er åpen om ditt liv og utfordringer. 

Jeg liker at du har selvinnsikt til å se hvor grensene går, så du vet hva du tåler og ikke, og hva du strekker deg etter. Det er lov å være sliten og en av våre menneskelige faktorer som må legges til. Du høres ut til å ha et rimelig strukturert liv hvor selv gjestene og invitasjoner går via psykolog og ektefelle. Det er hyggelig å høre at han elsker deg og legger forhold til rette. 

 

Når din nabo tørr å spørre om du kan kjøre dem til sykehus, så er det et kompliment. Jeg forstår at hun ble glad for at du gjorde den viktige jobben i hennes liv akkurat da. Så var det flott å lese om din samtale og om ditt direkte spørsmål til henne om vold. Selv uten as går man så direkte på i slike situasjoner. Da er direkte tale best, enklest og tydeligst. 

 

Jeg skjønner det er en utfordring å lenge etter venner, samtidig som det finnes mange grenser for hva du orker/klarer å få til. Så forteller du så fint her hvordan du har det, og jeg kan bare håpe at når du blir kjent med noen du ønsker kontakt med, at du er like åpen. Det er jo da vi kommer innunder huden og liker andre for dem de er. Ærlighet er bra og det er lett å respektere. Grenser er lett å respektere, men om det ikke forklares (som en ikke kan gjøre til alle mennesker rundt seg) så kan jeg se det vil kunne oppstå misforståelser av kroppsspråk. 

 

Jeg kan bare takke deg for din åpenhet Madelenemie. Finner du noen du vil snakke med og du kjenner fra før (du kjenner jo mange), så vær ærlig om du får til det. Det er lett for andre å forholde seg til. 

Veldig fint skrevet! Kan skrive under på alt du sier her!

[påskelilje]

Hei!

 

Jeg er for sliten for å gå i kirken, men skogen er bedre.:-) Men inni mellom går jeg i kirken :-)

Tidlig når få er der.

 

Har du leie dager også, sånne dager der du er ensom i hjertet? Er det da du setter deg hos kaninene?

 

Ja, jeg har leie dager innimellom. Det kan være noe vanskelig med et av barna som jeg tenker mye på, eller at mannen min og jeg er uenige om noe viktig, eller at jeg tenker mye for tiden på at jeg er over 40 år og ungene holder på å bli voksne og jeg synes livet raser så fort avgårde mens jeg selv innimellom skulle ønske jeg var 19 år igjen og hadde ung-voksen-livet foran meg...

 

I fjor høst og vinter hadde jeg en tung periode. Jeg sov mye, etterhvert når jeg fikk litt krefter igjen gikk jeg tur i skogen. Kan også bare sitte på verandaen eller i hagen (eller nå hos kaninene, de hade jeg jo ikke i fjor), eller være inne uten å gjøre så mye. Godt innimellom å bare kople helt ut - men jeg tror det er viktig at ikke tungsinnet tar overhånd - at en etterhvert tvinger seg selv til å gjøre noe praktisk.

 

Sånn i det daglige er det ikke mye tid jeg har for meg selv, fordi jeg jobber jo, og har mann og tre barn rundt meg det meste av døgnet utenom jobben. ELsker å ha tid alene, men ikke så ofte jeg har det. Jeg trenger å være noe alene av og til, uavhengig om jeg har det fint eller dårlig. Men jeg er også glad i å være sammen med andre, og trives med å gjøre ting med/for barna, være sammen med venninner eller være sammen med foreldrene mine.

[AnonymBruker]

Hei!

Takk, det er hyggelig å lese et annet menneske skjønne det i vertfall.

Jeg pleier ikke skrive lenger til min psykiater, pleier ha det bra og føler meg lykkelig, men i dag,

sikkert som følge av overbelastning, er jeg sliten, og jeg har sittet veldig mye på mitt rom den siste tiden.

Det øker nok ensomhetsfølelsen. Så tenkte kanskje jeg skriver. Jeg kjøpte et kort nå Scott Thoe, fuglefjell. Jeg liker det, men har kjent meg så for glad, for å kjøpe det før, men i dag er jeg både en ensom og annerledes fugl, en sånn som ikke hører til.

Fordi vi har så mye mennesker her, stenger jeg meg mer inn på rommet mitt. Jeg merket det sist helg, jeg lagde middag, men straks gjestene kom, gikk jeg min vei, etter en stund gikk jeg ut og hilste, mest på hundene, men også på to venner av min mann (jeg liker dem veldig godt, de inviterer meg med på ting, jeg takker alltid nei, for jeg vet ikke om jeg har lyst eller ikke), så gikk jeg inn på rommet mitt, og faktisk sovnet jeg.

Jeg pleier ikke sovne rundt kl 19.00? Jeg tenker det må være at jeg er sliten.

Jeg ringte min mann nå, jeg sa "jeg er ensom", han svarte "Huff da lille hva er galt?" Jeg svarte "jeg er nok bare sliten", for jeg orket ikke snakke mye, ville bare høre stemmen hans. Jeg sa så at jeg ikke ville snakke, at jeg bare ville han skulle vite det. Han sa jeg kunne kjøre på biblioteket og jeg svarte "Orker ikke det heller, jeg kjører innover i skogen", så gjorde jeg det :-) Jeg er litt bedre nå :-) Ikke helt bra, jeg er lei meg, men jeg vet jo noe min psykiater sa en gang, som jeg ikke husker ordrett, noe om å lære seg å leve med den ensomheten man har inni seg når man har autisme.

Jeg vet at verden ikke knuser, og at selv om jeg ikke liker lukten i dag, temperaturendringen ute og den nye lyset, så er det bare sånn det er for meg med endringer, jeg liker dem ikke, jeg må venne meg og på sånne dager blir jeg urolig, det er da jeg trenger noen. Ellers hvis det er akkurat samme vær, og ingen endringer så er jeg glad :-) Da hjemmesykepleien kom i dag, lukket jeg opp og de kom inn, jeg sa så "jeg er sliten", de spurte" vil du vi skal gå?" og jeg svarte "ja" og smilte. Det var en vakker dame, som ikke smilte til meg, men jeg snudde meg vekk og det er jo feil av meg. (jeg vet det, tenkte tankene inni meg)

Jeg var glad når hun gikk, hun lukket døren selv, og jeg holdt pusten og holdt meg for ørene lenge, helt til jeg var sikker på at det var helt trygt her igjen. Jeg har tenkt på at jeg skal ringe dem å si at jeg ikke mente å være uhøflig, men jeg vil ikke de skal komme, de kommer to dager i uken fordi de skal hjelpe meg og minne meg på å skifte klær, jeg ser nødvendigheten av det i følge normen i samfunnet, men jeg liker det ikke. Det er flaut, jeg vet jeg skal skifte klær, det er at jeg ikke får gjort det som er problemet. Det hjelper ikke at min mann erter meg heller, jeg har nok endring i livet nå, om ikke jeg også skal måtte bytte klær nesten hver dag??Det er bare Gud som vet hvor mye jeg misliker forandring. Siden jeg skifter undertøy hver dag, hvorfor Må jeg da skifte bukse og skjorte, når det ser helt rent ut? og ikke lukter?

Jeg avlyser hver gang de skal komme, men i dag skjedde det en feil, , jeg så på dem, på skrå, og bare så mye at jeg ikke hadde ryggen helt til dem (noe jeg vet man ikke skal), jeg hadde aldri sett dem før, og jeg prøvde alt jeg kunne å være høflig. Men jeg tror ikke de oppfattet det, siden de ikke smilte til meg, det er skummelt at de skal ringe på sånn. Jeg ville likt om en venn ringte på :-) Men jeg har ingen, ikke sånn ekte venn, ubetalt og egen. Jeg har prøvd å bli venn med noen i gruppen min, men jeg tror heller ikke de vet hvordan man blir/ er venner, de har støttekontakter, og det vil ikke jeg ha, for det er jo ikke venner, sånne kan bli borte en dag og jeg liker ikke at ting blir borte.

Jeg var i hagen til en nabo i går kveld og plukket plommer, hun er snill mot meg, men hun vet ikke noe om autisme. Jeg lurer ofte på om hun er en venn? Jeg hjelper henne en del, og hun har ringt meg når hennes barn var kjempesykt, da kjørte jeg dem til legevakten. Hun har sagt at jeg er hennes beste venn, men er det da slik at det er henne jeg kan ringe når jeg er lei meg?

Kan jeg si "Goddag det er... jeg er ensom i dag", jeg tror ikke det går så bra. Siden hun ikke vet noe om autisme. Jeg vil egentlig ringe noen og bare vite at de er der, jeg vil de skal si "hei" og "jeg er her" og andre ord, bare sånn at jeg føler at jeg ikke er ensom, de trenger ikke gjøre mer, og jeg er veldig reservert mot å møte noen når jeg er sliten som i dag. Jeg vil bare få svar, si noens navn og at de svarer Ja, sånn som min mann gjorde og egentlig sånn som du gjorde ved å svare meg :-) Det er akkurat sånn det er inni hjerte mitt når man er venn, at man bare sier Ja, her er jeg, når noen er ensomme, det er jo ikke mer man vil, man vil ellers kanskje bare hvile også tenke på at det var en venn som sa "hei her er jeg" :-)

Håper du forstår. Takk for at du svarte meg!

Jeg syns hun plommedama høres ut som en venn Men du liker ikke så vidt jeg husker at hun prater så mye. Hun ser i alle fall på deg som en venn så da kan du velge om hun er en venn for deg. Kanskje er det greiest sånn som dere har det at dere bare ser hverandre litt av og til. Hadde ikke du en venn som besøker dere hver dag? Eller var han litt slitsom? Jeg syns ikke det er ok at han bare går inn uten at du åpner døra og slipper han inn. Når du bare ønsker et kort svar når du er ensom er det nok best at du snakker med de du kjenner aller best og da fortrinnsvis din mann. Da er det helt ok å si at du er sliten og bare ønsker et kort svar. Du ønsker venner samtidig som du syns det er veldig slitsomt med mennesker og vil ikke ha for mye prat eller kontakt. Kanskje det er best for deg å finne en venn med de samme interessene som deg og som ikke prater så mye? Må du sitte så mye på rommet ditt når du er så ensom? Kan du ikke ta med deg en interessant bok i stua? Er det noe du kan se på eller gjøre sammen med barna dine? Gjerne noe vitenskapelig kanskje. Har dere noe interesse av å ha akvarium? Det er i alle fall stille og fint å se på.

Anonymous poster hash: 684b2...751

[AnonymBruker]

Hei!

 

Manglende evne til å vise empati overfor andre er muligvis det mest dysfunksjonelle aspektet ved Asperger syndrom.^[2] Personer med Asperger syndrom har problemer med grunnleggende elementer i sosial interaksjon. Den sosiale svekkelsen kan vise seg i en manglende evne til å utvikle vennskap og i liten interesse for å delta i aktiviteter sammen med andre. De mangelfulle sosiale evnene kan også vise seg i en manglende evne til å kunne "gi og ta" sosialt eller emosjonelt, og i svekket nonverbal atferd inkludert redusert blikk-kontakt, ansiktsmimikk, kroppsholdning og bevegelser.^[1]

 

^{Det er jo fint at jeg vet om det, men det er slitsomt at jeg ikke kan endre meg, ta meg sammen, overkomme osv..}

^{Jeg har prøvd.}

 

 

Jeg tror du bare må akseptere at det er slikt det er, og heller prøve å gjøre det beste ut av det.

Anonymous poster hash: d2dfa...a43